Jeg takler ikke dette

[Gjest PåTrynet]

I 2 1/2 år var vi sammen. Det var temmelig turbulent i begynnelsen, og det var ingen andre enn min egen skyld. Jeg var horribelt tåpelig, dum og gjorde ting de fleste ville fått bakoversveis av. Det var egentlig rett og slett ikke meg, men det eneste som betydde noe var at jeg elsket henne så ufattelig høyt.

Vi tok hull på problematikken. Jeg skjerpet meg konsekvent, jeg gjorde ALT jeg kunne. Noe gikk desverre litt treigt, noen ganger bare blir det sånn. Men hovedsaken var at jeg gjorde det for henne. Og det var utrolig godt at jeg fikk lov til det, at hun anså at jeg var verd akkurat det.

For dét elsket jeg henne bare mer og mer. Hun ga utrykk både i ord og følelser at hun verdsatte det og gjengjelte følelsene mine.

Livet mitt var temmelig forandret for et års tid siden, jeg hadde fått alt det jeg ikke trodde var mulig. På grunn av divesre omstendigheter rundt meg, så har jeg desverre blitt forhindret av å kunne jobbe og har gått i en lang og smertefull prosess for å komme tilbake til arbeids-status. Denne perioden har vært preget av sterkt økonomisk vanskelige dager. Jeg røk fra ca 25.000 til 30.000 til ca. 12.000 i sykepenger. Etter et år får du ikke sykepenger lengre, men 60% av det du hadde utbetalt inntil da. Det sier seg selv at det har vært vanskelig. Det merkes på psyken når du ikke får lov til å ta del i samfunnet som et "fungerende" menneske. Det er veldig hardt å innse at man faktisk er blitt en av de handicapede.

Siden det er snakk om en situasjon det er blitt påført meg, så har jeg rett til erstatning og dekking av utgifter. Dette har desverre tatt adskillig lengre tid enn hva nødvendig var. Det eneste jeg har fått dekket, og det under tvil, er kostnadene til innkjøp av ny bil. Jeg kunne ha dekket ny leilighet for inntil en stund siden, men siden diverse papirarbeid og byreåkrati har trukket veldig langt ut, så valgte forsikringsselskapet å kreve at alt skulle bli ferdig før de ville gi tilbake avtalen om finansieringen av hus. Det på tross av at jeg kunne tatt ut inntil en viss sum for under et halvt år siden.

Vi fikk huslån nå i begynnelsen av i år. 100% finansiering via samme selskap som skal erstatte meg, siden de kjenner situasjonen. Målet var endelig nådd, og prosjektet man vil ha er enda da fortsatt mulig.

Det hjelper desverre lite når den du er sammen med velger å gå fra deg, to dager før.

Avskjeden kom uforbreredt. På MSN. Og på min egen fødselsdag. Avskjeden inneholdt ingen forklaring på HVA som var fatt. Alt jeg fikk var beskjed om at "du kommer over det". Nå sitter jeg snart en måned etter og fatter ennå ikke hva jeg har gjort feil, hva som er årsaken. Forholdet har vært utrolig fint det siste året, og det har hun bedyret selv oppil flere ganger når jeg har spurt hvordan vi har det. Jeg har stilt opp i tykt og tynt, akkurat som man skal gjøre. Jeg har sagt fra når jeg har hatt det vanskelig. Jeg har selvfølgelig vært vanskelig, men ikke mer enn mennesker bruker være. Senest dagen før snakket vi om å få ordnet ringer. Det var hjertelig velkomment.

Ikke for å fremstille meg som noen som helst pokkers martyr, eller slikt - men jeg har ofret mer enn hva mange andre i hele verden ville giddet. Alt fordi hun var verd det.

Jeg VET hun har hatt det vanskelig på mange andre fronter, det er en av hovedårsakene at det kun har stått den ene tingen i hodet mitt om å skape et trygt hjem hvor vi kan være oss selv. Og nå får jeg høre at det handler om at jeg vil kontrollere henne og eie henne. Er ikke akkurat lett å påstå at det ikke føles vondt.

Med å eie så legger hun antageligvis mye vekt på at jeg misliker at hun har mye kontakt med menn som åpenbart har slik engasjerende kontakt med henne for de helt spesielle behovene. Man har vært en slik selv, kunstneren kjenner selv tryllekunstene når han ser dem. Og jeg har selvfølgelig protestert.

Jeg elsker henne så utrolig høyt. Jeg gjør alt for henne, har alltid gjort det og det var aldri noen plan å stoppe.

Jeg skjønner ikke hva som egentlig foregår nå, jeg synes det hele er groteskt urefttferdig og jeg kan ikke finne noen grunn som gjør at jeg skulle fortjene det.

Flere av guttene jeg har snakket med sier at om dette skjedde dem, så ville de utvilsomt anta at det var en annen. Jeg har vært innom tanken selv, men faktum er at det kan hun umulig ha hatt tid til. Derimot, så er jeg usikker på ønsket om det.

Og der får jeg mer problemer. Verdien min i det hele. Jeg er så lett å gi fra seg etter alt som er sagt og gjort. Etter alle opplevelser, selvopp-offringer fra begge og det alltid konstante ønsket fra begge om å være sammen. Det hele skurrer så veldig i min forståelse at jeg faktisk ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg får ikke ro i meg selv, og hun nekter plent å i det hele snakke med meg. ALl kommunikasjon foregår via nett. Der kan jeg stenges av. Alt jeg sier er bare tull, og alt har en annen forklaring enn det jeg måtte si.

Det faktum at vi har hatt veldig god nærkontakt etterpå, at hun ringer meg når det er noe - det betyr visst ingenting. Hun forklarer det med at det er vanskelig å bryte helt i alle forhold. Sant, men liksom. Var ikke jeg så grusom? Og når man klamrer seg til meg i søvne, når man forteller at man er utrolig glad i en og når man atpåtil tidvis innrømmer at man faktisk elsker en - hva er det da som skjer?

Det sliter meg følelsesmessig og jeg er i en sorgreaksjon jeg faktisk ikke vet åssen jeg skal komme utav.

Jeg er forbannet, jeg er skuffet - jeg er sur. men jeg greier ikke stoppe å elske henne. Hun er den jeg vil ha, uansett hva. Og jeg er redd for å sitte tom igjen nå.

Hvorfor jeg skriver her er jeg egentlig usikker på. Jeg er ikke ute etter noen medlidenhet, jeg vet at det ikke er lett å gi svar heller. Men jeg får ikke sagt det jeg føler og mener til henne, det skjermer hun effektivt av og sier meg tvert imot. Det er vel egentlig ikke så mange andre å snakke med heller. Dette er vel min måte å snakke til meg selv, føler jeg.

[Gjest Anonymous]

Ikke vet jeg alderen, men å gjøre et forhold slutt på textmld vitner om stor umodenhet.

Det er lys i tunnelen. Lykke til.

[Gjest Vega]

Vet ikke hva jeg skal si, men det ser kanskje ut som hun har bestemt seg. Kanskje har hun hatt tvil hun ikke har delt med deg, mens dere var sammen (det er jo vanlig, at den ene er litt uvitende...). Siden hun ikke vil møte deg fysisk, har hun nok sannsynligvis ment alvor, og vil ikke gi deg mer håp. Jeg vet ikke, men i tvilstilfeller, pleier man vel å treffes etter at det er slutt, bare for å kjenne på om det er slutt eller ikke (dersom begge er i tvil)?

Det er forferdelig med samlivsbrudd, men det går over. De første tre fire månedene er verst, noen sier det første året. Jeg har vært der, apati, sorg, søvnløshet, - måtte slepe meg gjennom dagene. Men det gikk over, en dag så ting litt annerledes ut. Det er viktig at man gir seg tid til å sørge, og også til å mimre over det som var bra. Begge deler er viktige i prosessen, slik at man klarer rive seg løs. Husk at når det lukkes en dør, åpnes en ny. Du ser det ikke nå, men slik er det.

En annen ting, du skriver at hun føler seg kontrollert. Jeg vet av erfaring, og også via venninner, at en slik følelse er temmelig reel. Den andre parten ser det bare ikke, gjør det i beste mening... Det er mulig vi kontrollerer hverandre mer eller mindre, alle sammen, men vi kvinner har ikke særlig behov for noen "beskyttelse" fra samboer i dagens samfunn. Ikke mot sleipe mannfolk heller. Vi er unge og frie og vet å beskytte oss selv og vet hvor grensene går. Selv de av oss som virker naive og troskyldige og har blå øyne - under huden er vi likevel tykkere, i sånne sammenhenger. Men vi er kanskej ikke tykkhudet nok til å stå i mot selve beskyttelsen, og gir og gir, til vi til slutt føler oss som fanger - mye av egen feil, som ikke har satt grenser for lenge siden, slik at ikke situasjonen oppstod. Snakker av egen erfaring.

Har ikke noen råd, annet enn at du må ta vare på deg selv og ta deg tid til å sørge, og husk at du ikke er den første eller den eneste som er i denne situasjonen.

[missvikki]

jeg ville ikke finnet meg i det, jeg hadde forlangt et svar!!

etter så mye dere har vert igjenom og alt dere skulle dele så bare stikker hun uten så mye som en forklaring en gang, nei da hadde jeg besøkt henne og forlangt en forklaring. ellers blir man tussetet av å gå i flere mnd. fremover med takner som, : hva om, hva vist atte, kansje hun, gjorde hun, osv.... gå få sanheten gutt og se om det ligger følelser fortsatt i henne om ikke,ta med deg sanheten legg lokken på forholdet og reis hjem og konsentrer deg om fremtiden din, legg en plan!

lykke til

[Gjest Ik inlog Vega]

Skal man oppsøke en som så tydelig holder avstand? Hva med sin egen selvrespekt, har den ikke allerede fått nok knekk på midten? Da er det bedre å foreslå et møte, på et nøytralt sted, en kafe eller ett eller annet, og se om den andre går med på det. Og man må slå seg til ro med svaret man får, ofte kan ikke den andre fortelle nøyaktig hva som gikk galt, det kan være mange ting - som til sammen utgjør det hele. Og følelser kan man ikke forklare. Om samboer gikk fra meg, og sa at nok var nok eller ga meg et ikke tilfredstillende svar, så kunne jeg ikke tvunget fram "historien" - som sikkert bestod av tusen forskjellige småting, som til sammen utgjorde et hele. Kan hende ville han ikke såret meg heller ved å si at følelsene var gått over, men heller skyldt på en rekke omstendigheter.

Da det var slutt mellom meg og samboer for noen år siden, så kommuniserte vi via mail. Ofte kan svarene man får på den måten, gi et mer utfyllende bilde, enn om man møtes. I alle fall ble det bra igjen, men vi hadde ikke så lang fartstid sammen, og ville gi det en sjanse, til tross for krasjet i begynnelsen.

For meg virker det som om det er unge folk i og med at hun gjorde det slutt via sms. På min tid, fantes bare telefonen - .

Ang det jeg sa om å beskytte, det virker ikke - ikke om den andre er narkoman, alkoholiker eller hva det måtte være - man kan bare støtte, beskytte seg må alle og enhver gjøre selv.