Hvordan komme seg videre?

[AnonymBruker]

Her sitter jeg, med verdens mest nydlige jente sovende på rommet ved siden av. Hun er 9mnd nå

Klippen i mitt liv og hennes far døde for 5mnd siden, i kreft. En aggressiv kreft-type og det gikk veldig fort. Typisk mannfolk og ikke ha seg til legen i tide. Jeg skal overhode ikke finne meg en ny kjæreste nå, men hvordan kommer folk seg videre? Hvordan skal jeg klare å elske noen som jeg elsket/elsker mannen min? Jeg sluttet/slutter jo aldri å elske han?

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare godt å få det ut. Kan ikke lufte slike tanker til andre..."begynner du å tenke på det allerede nå" vil jeg tro reaksjonen deres blir.

[Emas]

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare godt å få det ut. Kan ikke lufte slike tanker til andre..."begynner du å tenke på det allerede nå" vil jeg tro reaksjonen deres blir.

Kanskje for de som kjente ham, så blir det det.

Men for alle andre er det naturlig at livet går videre. Min svoger mistet sin kone i tsunamien i Thailand. De var på en fantastisk ferie det ene øyeblikket, og i det neste satt min svoger med ett barn i hendene og to savnet (de kom heldigvis til rette, om enn litt skadet, men hans kone ble funnet på et stinkende provisorisk likhus en uke senere).

Han er i dag, med alles velsignelse, gift på nytt- og far til to småttiser i tillegg Men det tok lang tid før svaret materialiserte seg. Han begynte vel å tenke tanken "Tør jeg få en kjæreste igjen?" etter et halvt år, og så tok det enda lengre tid før det faktisk skjedde.

Jeg har ingen synspunkter på kort eller lang tid- men jeg tror det er enormt viktig å få fotfeste i seg selv, takle sorg, takle livet alene, være mamma/pappa en stund... og SÅ gå videre. Det er dermed ikke sagt at tanken på det ikke kan melde seg- for det gjør det jo!

[Gjest Kristin]

Kjære deg ,

først og fremst vil jeg gi deg en klem.

Å så vil jeg si at du absolutt har lov å ha de tankene du har om dette.

Jeg anbefaler en liten bok som heter Den doble sorgen av Odd J. Eidner, den handler nettopp om dette med å komme seg videre. Skrevet av en prest om selvopplevd sterk sorg og veien videre... han mistet tilogmed troen sin underveis. Og dette uten at boken har en religiøs undertone. Den er ærlig og direkte.

Kanskje må du først og fremt bare akseptere at dette vil ta tid, og ikke minst må du la det få den tiden som du trenger

Ønsker deg alt godt videre

[Sulosi]

Ta den tiden du trenger og skap gode minner for jenta di. Jeg har desverre ingen gode råd å gi men nå som alt ennå er så nytt og du har minnene om han så klart, hvorfor ikke lage et eget pappa-album til datteren din? Med bilder fra livet hans helt fra han var liten og frem til livet tok slutt, noen små fortellinger om hvem han var og ting han gjorde. Kanskje foreldrene hans kunne skrive noen ord å legge ved? Jeg er ganske sikker på at jenta di vil sette veldig pris på et slikt album og så kan dere også skrive små hilsener der fra deg og henne til han.

[AnonymBruker]

Hvor gammel var han? Og du?

[Jolene]

Aller først vil jeg bare si at jeg føler med deg , deretter vil jeg si at du er heldig som har jenta di.(Ikke heldig som i situasjon, men heldig som at du tross alt fikk et barn med han) Nå er han alltid med deg, uansett! Du har lov til å føle som du gjør, for ingens sorg er lik. Hva du føler eller tenker er det ingen andre enn deg som kan vite. Men hva med å snakke litt med hans familie, om han? Kanskje det kan gjøre det lettere, sånn at du får pratet om han til noen som har en sterk sorg de også?

Igjen,

[Cuddlegirl]

[AnonymBruker]

En kompis mistet kona si da datteren var rundt året. Halvannet år etter fikk han seg kjæreste, som han nå venter barn med. Så livet går videre, selv om det kanskje ikke virker slik nå.

[AnonymBruker]

Takk for gode ord, rart hvordan det rører og varmer meg, selv om dere er helt ukjente mennesker Dette med et album var en KJEMPEgod ide

Jeg er 26 og han var 30.

[AnonymBruker]

:klemmer:

[Gjest Lykkeli]

Du kommer til å bli lykkelig igjen!! Jeg lover deg!!

Hilsen ei som har vært gjennom det og vet....

[AnonymBruker]

Du kommer til å komme deg videre. Broren min mistet kona da barnet var litt over to år. Det begynner å bli noen år siden, og han har fortsatt ikke etablert seg med noen av de han har vært sammen med i ettertid, men livet er generelt bra. For barnet som mangler en forelder blir det vel ofte et tema gjennom oppveksten, på ulike måter - savn, spørsmål osv, men i hovedsak ser det ut til å gå veldig bra med tantebarnet mitt. På en måte er du heldig som har barnet å konsentrere deg om - det trenger utbetinget kjærlighet og omsorg, og det gir deg styrke å kunne gi dette (men ta i mot hjelp om du har behov for det, ikke slit deg ut).