Far uten sosiale antenner

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame og har en voksen bror. I sommer har vi tenkt til å dra på vår første, skikkelige ferietur sammen, med våre respektive familier og barn og vår felles mor. Vi har spart lenge til denne turen, og alt av biletter er betalt. Alle gleder seg, unntatt jeg. Fordi vår felles far proklamerte for en stund siden at han ønsker å være med. Mine foreldre har vært skilt i over 25 år, og det er ikke akkurat hyggelige minner jeg sitter igjen med fra den tiden de bodde sammen. Gidder ikke fortelle hele historien, men det var mye psykisk terror og vold med i bildet. Vi sa at det var en dårlig ide at an ble med, men at vi gjerne kunne planlegge en ny reise med ham (uten mamma siden). Pappa har tatt dette veldig personlig, og ble ganske ufin og bekyldte oss for å tråkke på han og få ham til å føle seg uønsket. Nå er han ikke uønsket, vi vil bare ikke være på ferie med ham og mamma samtidig.

Jeg tok kritikken og ordene hans veldig til meg, og har så dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne takle dette. Pappa har ikke kontaktet meg etter denne praten, det er halvannen måned siden ca. Jeg har blitt et nervevrak og er sykmeldt fra jobb.

Kan noen fortelle meg hvordan jeg skal greie å igjen glede meg til turen, og til å få vekk den vonde samvittigheten? Og angsten som nesten kveler meg? Hvordan hadde du taklet å reise bort en hel sommer sammen med dine skilte foreldre?

[Gjest navnelapp]

Eg hadde ikkje orka med mine gifte foreldre heller. Har du nokon å snakke med? for meg høyrest det ut som om du treng å ha nokon å lufte tankane med som du stolar på. Det er tydeleg at far din framleis har veldig stor makt over deg. Det å måtte sette grenser for foreldra burde ikkje føre til sjukmelding. Eg trur du treng profesjonell hjelp og ein .

[AnonymBruker]

Ja det er nettopp det at jeg føler jeg gjør noe galt når jeg setter grenser. Noe min far da bekrefter med sin adferd. Jeg går hos noen jeg snakker med, men jeg føler ikke at jeg greier å formidle helt hvor vanskelig dette er til vedkommende. Den forrige samtalen med faren min (da jeg sa at han ikke kunne være med) endte med at jeg måtte legge på fordi jeg hyperventilerte og fikk et massivt angstanfall. Og det føles litt som om anfallet ikke helt har sluppet taket.

[Gjest Yellow Taxi]

Men ønsker du å ha en relasjon til denne mannen da? For det jeg leser her er: Far = problemer. Du sier i fra og far er nå borte.

[Ziphud]

klussetil

Endret 21. mai 2012 av Ziphud

[AnonymBruker]

Men ønsker du å ha en relasjon til denne mannen da? For det jeg leser her er: Far = problemer. Du sier i fra og far er nå borte.

Ja, jeg vil jo ha en relasjon til ham, men jeg skulle ønske at det var en relasjon med glede, kjærlighet og positiv energi. Ikke en sånn angstskapende ekkel greie.

[Gjest Yellow Taxi]

Ja, jeg ønsker det, men jeg ønsker å ha et forhold som er "normalt". Altså at vi er til glede for hverandre og tilfører hverandre energi istedet for et forhold der angst og makt styrer showet.

Men hvis dette har vært en problemfylt relasjon lenge så er kanskje ikke en ferietur det beste alternativet? - Som brukeren over her påpekte så er det mange som ikke hadde orket en hel ferietur med mennesker man i hverdagen går greit overens med.

Jeg reagerer ellers på at du sier at dere ikke vil reise med han OG moren deres, men gjerne kan reise med bare han senere. Det er altså disse sammen dere ikke orker. - Dette kan oppfattes som at du prøver å kontrollere dine foreldres forhold, noe det er forstålig at han reagerer på.

[Gjest Gjest]

Men hvis dette har vært en problemfylt relasjon lenge så er kanskje ikke en ferietur det beste alternativet? - Som brukeren over her påpekte så er det mange som ikke hadde orket en hel ferietur med mennesker man i hverdagen går greit overens med.

Jeg reagerer ellers på at du sier at dere ikke vil reise med han OG moren deres, men gjerne kan reise med bare han senere. Det er altså disse sammen dere ikke orker. - Dette kan oppfattes som at du prøver å kontrollere dine foreldres forhold, noe det er forstålig at han reagerer på.

Hun orker ikke dem sammen, hun har lov til å sette disse grensene. Om moren og faren dro på en ferietur sammen uten henne hadde hun ikke kunne sagt noe på det. Det er jo nesten så en kan forstå det: det blir litt ugrei stemning om far som var voldelig og nå har vært fraskillt mor i 25 år tvinger seg med på en tur, eller hva?

Jeg har også et problemfyllt forhold til far, og jeg skal ikke legge ut, men flere av de samme reaksjonene og den samme "kontrollen" er til stede. Jeg satt ned foten for snart ett år siden, dvs: jeg fikk angst og klarte ikke å være i en situasjon. Jeg har forklart dette og at jeg gjerne møter ham under litt andre omstendigheter og at det sikkert går over, men han sier ja og følger ikke opp. Jeg har ikke snakket med ham siden oktober i fjor og ikke sett ham på nesten ett år.

Jeg ville også ha en relasjon til min far, og kjenner på en enorm sorg i forhold til at denne nå mangler, men jeg må jo innrømme at jeg har en lettere hverdag uten ham. Hva er det som gjør at du føler at du vil ha en relasjon til ham? Om den ikke er, som du sier, full av kjærlighet osv, men angsfyllt? Han endrer seg neppe og det du ønsker deg av ham er det ikke sikkert han kan gi.

Når det kommer til å sette grenser er dette noe du må øve deg på, om ikke blir du liggende til slutt. Finn en terapeut som hjelper deg fremover. Det har hjulpet meg mye til å tenke nye tanker og til, iallefall rasjonellt, å forstå at jeg har lov til å si nei til ting jeg ikke vil(selv om det ofte føles annerledes).

[Gjest Gjest]

klussetil

Det er ikke mulig å få til. Det er lettere å få fred i palestina enn å endre din far til å bli det du vil/ønsker deg. Og det bør du ta inn over deg som et faktum før du går til grunne selv.

Han kommer IKKE til å savne deg om du forsvinner. Skjønner du? Ta deg sammen og slutt å skape spøkelser for deg selv. Han har NULL makt over deg med mindre du GIR han den makten. Det er ikke han som er problemet her, det er DEG og tankene dine om det.

Jeg har TRE slike foreldre. Og jeg har ligger på gulvet og hyperventillert mange ganger i livet. Før jeg ble 15 år faktisk. Når jeg ble 37 gikk det opp for meg at dette er det KUN jeg selv som kan stoppe. INGENTING jeg gjør på denne planeten vil endre disse menneskene. Jeg er dømt til å tape den kampen. De kan ikke reddes, endres, hjelpes.

Legg det fra deg. Du skylder ingenting! Glem det aldri, INGENTING.

[I Grosny]

Jeg har egentlig et godt forhold til x-kona mi, men det er uaktuelt å dra på ferie sammen som varer lenger enn 3,8 sekunder. Dette vet vi, og vi gjør aldri noen forsøk på slikt. Så vi ser barna hver for oss.

[Ziphud]

Foreldrene mine har ikke noe forhold. Moren min vil heller helle bensin over seg selv og tenne på enn å reise på tur med han.

Ja, jeg vet at det er jeg som må endre meg. Jeg må jobbe med meg selv og lære meg å gi mer faen. Jeg kan ikke forvente at han blir glad når an blir avvist. Men han burde forstått av seg selv at dette er en veldig dårlig ide og aldri spurt. Til dette sier han at broren min inviterte ham med, noe som er en løgn.

Til deg som har tre slike foreldre: Jeg er helt enig med deg, men hva gjorde du? Helt konkret? Føler du at du har greid å jobbe med deg selv sånn at det nå føles bedre enn det gjorde?

[Gjest navnelapp]

Foreldrene mine har ikke noe forhold. Moren min vil heller helle bensin over seg selv og tenne på enn å reise på tur med han.

Ja, jeg vet at det er jeg som må endre meg. Jeg må jobbe med meg selv og lære meg å gi mer faen. Jeg kan ikke forvente at han blir glad når an blir avvist. Men han burde forstått av seg selv at dette er en veldig dårlig ide og aldri spurt. Til dette sier han at broren min inviterte ham med, noe som er en løgn.

Til deg som har tre slike foreldre: Jeg er helt enig med deg, men hva gjorde du? Helt konkret? Føler du at du har greid å jobbe med deg selv sånn at det nå føles bedre enn det gjorde?

Det er vel her det sviktar, han ser ikkje for ein dårleg idé dette er. Då bør du kanskje forklare han det, om ikkje anna i ein sms eller liknande. Og så er det berre å følge det gamle slagordet, keep calm and carry on. Han kan ikkje trasse seg med.

[annemette]

Hjelpes. Det er da ikke normalt at skilte foreldre reiser sammen på ferie, selv om de voksne barna skal reise. Du har sagt fra, du har til og med tilbudt deg å reise på ferie med han SENERE, skjønner han ikke selv at det er upassende å dra på ferietur (som om dere var en "stor lykkelig familie" igjen) så er det virkelig han som har ett problem. Ikke du!

Om man ikke forstår det selv, må man nesten høre det fra andre. Du sa i fra, det var det eneste riktige - slik som situasjonen deres er.

Helt ærlig, dette skal du ikke uroe deg for.

[Gjest mossa]

Jeg Har vært på ferie med min ex, men nok om det...

Hvis denne hendelsen får deg så ut av vater at du må sykemeldes, så tror jeg du bør få hjelp av noen til å bearbeide hendelser fra tidligere som tydeligvis ligger der og gnager.....

[Ziphud]

Jeg Har vært på ferie med min ex, men nok om det...

Hvis denne hendelsen får deg så ut av vater at du må sykemeldes, så tror jeg du bør få hjelp av noen til å bearbeide hendelser fra tidligere som tydeligvis ligger der og gnager.....

Ja jeg vet. Jeg jobber med saken men har ikke hatt noen gjennombrudd, for å si det sånn

[kontoinformasjon]

Jeg tok kritikken og ordene hans veldig til meg, og har så dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne takle dette. Pappa har ikke kontaktet meg etter denne praten, det er halvannen måned siden ca. Jeg har blitt et nervevrak og er sykmeldt fra jobb.

Hva i helvete har verden kommet til hvis man må/kan sykemelde seg fra jobb på grunn av at man ikke velger å ta med far på ferie?! Det er helt ufattelig hva skattekronene går til nå om dagen... Håper noen fra Stortinget leser denne tråden så de får innblikk i hva NAV-pengene går til!

[Ziphud]

Hva i helvete har verden kommet til hvis man må/kan sykemelde seg fra jobb på grunn av at man ikke velger å ta med far på ferie?! Det er helt ufattelig hva skattekronene går til nå om dagen... Håper noen fra Stortinget leser denne tråden så de får innblikk i hva NAV-pengene går til!

Ja det er helt utrolig, her går jeg og later meg på statens regning.

[Gjest Gjest]

Foreldrene mine har ikke noe forhold. Moren min vil heller helle bensin over seg selv og tenne på enn å reise på tur med han.

Ja, jeg vet at det er jeg som må endre meg. Jeg må jobbe med meg selv og lære meg å gi mer faen. Jeg kan ikke forvente at han blir glad når an blir avvist. Men han burde forstått av seg selv at dette er en veldig dårlig ide og aldri spurt. Til dette sier han at broren min inviterte ham med, noe som er en løgn.

Til deg som har tre slike foreldre: Jeg er helt enig med deg, men hva gjorde du? Helt konkret? Føler du at du har greid å jobbe med deg selv sånn at det nå føles bedre enn det gjorde?

Jeg sluttet å gjøre alle de tingene jeg alltid har gjort, for at de skulle være glad i meg, stille opp og bry seg. Som "normale" foreldre. Og innså at de er rett og slett ikke smarte nok til å skjønne hva foreldreansvar innebærer og betyr. Jeg innså at de overhodet ikke var interessert i meg, fordi jeg er meg. Men kun i seg selv, og det å "ha" meg har noe med deres eget bilde av seg selv å gjøre. Og alle naboenes syn på dem. Og jeg sluttet å ha dårlig samvittighet, jeg sluttet å føle skam!

Det er DE som skal skamme seg!

Jeg fikk hjelp av en terapeut til å komme igang med å sette grenser og stille krav på egne vegne. I begynnelsen hadde jeg som før kontakt, men så skjedde det en episode av den typen du beskriver her. Og da sprakk jeg.

Så totalt som det går an å sprekke. Jeg tømte 30 års innestengt raseri og så byttet jeg telefonnr. Svarte ALDRI på tiltale, hverken fra foreldre eller andre som har forsøkt å løpe ærend for dem.

Om noen stiller spørsmål ved min avgjørelse i dag, så svarer jeg bare "Hvor mange ganger kan DU kalle dine barn FITTE oppi trynet på dem og hute dem ut av ditt hus. Før de faktisk tar deg på ordet?!!" Da blir det stille skal jeg si deg.

Du må STOPPE dette, STOPPE deg selv. Før du går i oppløsning. Se på Breivik, tror du virkelig at noe som helst noen gang kommer til å synke inn i den kroppen? Det kommer aldri til å skje. Han er istykker. Faren din er istykker. Og det må du bare godta, hold deg vekk fra han.

Du fortjener kun det beste, du og!

[Ziphud]

Jeg sluttet å gjøre alle de tingene jeg alltid har gjort, for at de skulle være glad i meg, stille opp og bry seg. Som "normale" foreldre. Og innså at de er rett og slett ikke smarte nok til å skjønne hva foreldreansvar innebærer og betyr. Jeg innså at de overhodet ikke var interessert i meg, fordi jeg er meg. Men kun i seg selv, og det å "ha" meg har noe med deres eget bilde av seg selv å gjøre. Og alle naboenes syn på dem. Og jeg sluttet å ha dårlig samvittighet, jeg sluttet å føle skam!

Det er DE som skal skamme seg!

Jeg fikk hjelp av en terapeut til å komme igang med å sette grenser og stille krav på egne vegne. I begynnelsen hadde jeg som før kontakt, men så skjedde det en episode av den typen du beskriver her. Og da sprakk jeg.

Så totalt som det går an å sprekke. Jeg tømte 30 års innestengt raseri og så byttet jeg telefonnr. Svarte ALDRI på tiltale, hverken fra foreldre eller andre som har forsøkt å løpe ærend for dem.

Om noen stiller spørsmål ved min avgjørelse i dag, så svarer jeg bare "Hvor mange ganger kan DU kalle dine barn FITTE oppi trynet på dem og hute dem ut av ditt hus. Før de faktisk tar deg på ordet?!!" Da blir det stille skal jeg si deg.

Du må STOPPE dette, STOPPE deg selv. Før du går i oppløsning. Se på Breivik, tror du virkelig at noe som helst noen gang kommer til å synke inn i den kroppen? Det kommer aldri til å skje. Han er istykker. Faren din er istykker. Og det må du bare godta, hold deg vekk fra han.

Du fortjener kun det beste, du og!

Takk, denne trengte jeg seriøst