Han spør meg aldri om noen ting.

[AnonymBruker]

Har møtt en gutt, og vi har vært på et par dater. Vi er begge i midten av 20-årene. Jeg tror jeg begynner å like han, men er likevel usikker på om han er noe for meg.

Når vi har møttes, så er det hovedsakelig jeg som spør han om ting, og han svarer. Han svarer bra og utfyllende og jeg spør oppfølgingsspørsmål. Men det er sjelden han spør meg om noe Han virker jo på en måte interessert, men han kan jo ikke være det når han tydeligvis ikke er interessert i å vite noe om meg?

Jeg er ikke supergod på smalltalk, men det er jeg som må holde i gang samtalen. Dette er jo litt slitsomt da, og noe jeg ikke hadde klart i 50 år til.

På en av datene så spurte jeg litt om hvor han hadde bodd i løpet av livet, og bla bla bla. Han spurte meg ikke om noe sånt i det hele tatt. Han spurte seriøst nesten ingenting! Er jo vanskelig å holde en samtale gående når jeg må spørre hele tiden, og han svarer.

Pratet med han på face-chatten i går, og sa at jeg skulle til syden i sommer. Da spør han ikke hvem jeg skal med, om jeg har vært der før, om jeg gleder meg, ja alt som jeg ville funnet på å spørre om

Hva er greia? Er de fleste menn sånn? Er han her uinteressert?

[AnonymBruker]

Han virker ikke så interessert, nei. Hadde han vært interessert hadde han jo vært interessert!

[Gjest Gjest]

Kanskje han er litt usikker, stiv og selvhøytidelig men ønsker ikke å være det fordet og er usikker på hvordan ting oppfattes hvis han snakker eller spør om noe ?

[Gjest Yellow Taxi]

Hva er greia? Er de fleste menn sånn? Er han her uinteressert?

Jeg er sånn. Jeg gidder ikke leke gjettelek, om du ønsker å fortelle hvem du skal reise med så kan du da bare si det. Om du bare sier du skal ut og reise, også sitter der å logrer med halen din i påvente av et spesifikt oppfølgingsspørsmål så hadde nok ikke den samtalen blitt noe særlig. Men nå pleier jeg ikke å føre samtaler i noen særlig grad så det er mulig jeg ikke er representativ.

Endret 21. mai 2012 av Yellow Taxi

[AnonymBruker]

Spør ham direkte om det, så finner du forhåpentligvis ut av det. Er han uinteressert, så er det bare til å droppe ham. Det finnes flere fisker i havet.

[AnonymBruker]

Han virker ikke så interessert, nei. Hadde han vært interessert hadde han jo vært interessert!

Det tenker jeg også. Men så sender han jo ofte meldinger, ringer meg og kysset meg på forrige date

TS

[Gjest .-L-.]

Em, noen av oss har faktisk ikke et stort snakke behov. Vi kan like damen selv om vi fører samtalen non stop.

[Cata]

Hva er greia? Er de fleste menn sånn? Er han her uinteressert?

Greia kan være at han ikke finner det nødvendig å spørre. Jeg er en sånn, selv om jeg er kvinne. For meg er det maks uhøflig å spørre og grave om ting når jeg snakker med andre. Min logikk fungerer slik at "hvis det er noe de vil jeg skal vite, så forteller de det nok".

Jeg har etterhvert blitt klar over at ikke alle oppfatter det som uhøflig og nysgjerrig om man spør, men jeg sliter fremdeles med å få til å stille spørsmål som er i nærheten av å være personlige.

Kanskje daten din er av samme kaliber.

(Og muligens burde du rett og slett spørre ham om hvorfor han aldri spør deg om noe. )

[AnonymBruker]

jeg er ganske selvsentrert. jeg har ikke tid å spørre andre om spm .jeg vil bruke tiden på å prate om meg selv.

[AnonymBruker]

jeg er ganske selvsentrert. jeg har ikke tid å spørre andre om spm .jeg vil bruke tiden på å prate om meg selv.

Tanken har streifet meg, men føler ikke at han er selvsentrert heller.

Søren asså!

[Vårsøg]

Det er et viktig tema du tar opp, TS, og jeg skjønner godt at du er forvirret.

For meg virker det som en stor forskjell i kommunikasjonsstil mellom dere. Litt satt på spissen: vi mennesker har vært avhengig av å være sosiale for å kunne overleve, og evnen til sosial kommunikasjon har dermed blitt utviklet. I vårt moderne velstandssamfunn er vi ikke i like stor grad avhengige av hverandre lenger, hele vår sosiale struktur er forandret på mange måter, på godt og vondt. Jeg synes oftere og oftere jeg leser om folk som sier at de ikke "trenger" andre, at de ikke er så opptatt av å "delta" i andres verden. Det får meg til å tro at sosiale ferdigheter ikke nødvendigvis er noe som kommer så automatisk som vi kanskje tror. Evnen til å være sosial ligger nok i genene, men utviklingen av slike ferdigheter er avhengig av øvelse og behov. Vi har alle evnen til å lære oss å svømme, men det var kanskje ikke like nødvendig for en bonde fra flatbygdene å lære seg å svømme, som det var for en som vokste opp ved kysten og var avhengig av fiske for å livnære seg. I vår tid er det ikke så nødvendig å være sosial kompetent. Vi har alle tak over hodet, mat i magen, og er man litt sosialt inkompetent så trenger man ikke ut og jage venner, vi har da både internett og dataspill for å holde oss med selskap, og det er ofte lettere å nøye seg med dette enn å måtte utvikle en høy sosial kompetanse om man i utgangspunktet sliter litt.

Nå er jo alle evner vi kan oppnå plassert langs en skala som varierer med både gener og miljø, og det er alltid både fordeler og ulemper med de egenskaper vi mennesker utvikler om man setter det på spissen.

Likevel er min oppfatning at på kommunikasjonsområdet er det alltid lettest om man "snakker samme språk". Det går an å lære seg hverandres språk om begge parter har en iboende og varig interesse for det. Men det krever også selvdisiplin, motivasjon og vilje. Ingen lærdom her i livet kommer gratis. Vi møter alle noen vi kan like i første omgang, men skal det kunne utvikle seg til noe varig, enten det er vennskap, gode familie- eller kjærlighetsforhold, må eventuelle språklige ulikheter overvinnes. Det krever innsats for å lære seg dette. For noen er det verdt innsatsen, for andre ikke.

Selv kan jeg også være veldig forsiktig med å stille noen private spørsmål, for jeg vil ikke bli oppfattet som en som spør og graver helt hemningsløst. Likevel stiller jeg alltid forskjellige spørsmål, mange og fra ulike vinkler, for å gi den andre en mulighet til å svare. Jeg forteller også uoppfordret om meg selv, først litt overfladisk, senere dypere ettersom tilliten øker. I min verden er det slik man viser interesse for den andre, og det er for meg en måte å vise at jeg senker guarden og gir den andre muligheten til å nærme seg meg om ønskelig. Jeg trenger også det samme tilbake. Jeg kan godt forstå at andre ikke har det slik som meg, men jeg vet at for at jeg skal kunne oppnå og beholde en god og flytende kommunikasjon med den andre, så må vi være like på dette området, eller den andre må også være villig til å komme meg i møte om jeg skal klare å komme den andre i møte.

Kanskje er daten din ikke lik deg på dette området, og som flere har påpekt, da er det nok greit å spørre ham slik at du får en avklaring på det. Ulikheter kan overvinnes, men ikke uten bevissthet og arbeid for å løse problemstillingen. Som med alt annet - er gevinsten totalt høy nok, vil nok mange prøve å legge en sum i potten. Men selvinnsikt er nødvendig, ellers er sjansen stor for at det bare er å kaste pengene ut av vinduet.

Hvis daten din har det, og innen rimelig tid gjør sitt for at både du og han skal få dekket sine kommunikasjonsbehov, så kan det nok gå bra. Hvis han ikke har det, at han enten ikke skjønner hva du snakker om, eller ikke klarer å gjøre noen forandringer, så blir det nok vanskelig. Det meste kan løses med god kommunikasjon. Uten det, kan intet løses. Så enkelt, så vanskelig.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar

Vet ikke om jeg tør spørre han. Kan jo se an litt hvordan det går. Vi har en felles kamerat, og i følge han er han ganske interessert i meg.

Han er for øvrig veldig sosial, har utrolig mange venner. Jeg har ikke møtt noen av disse enda, men det er jo rart at om han sjelden er interessert i å prate om andre enn seg selv at han har alle disse vennene?

Han jobber med mennesker, og er kjempeflink med det. Han har også en del søsken, som han bryr seg veldig mye om.

Sååå jeg aner ikke jeg altså.

Må jo bare legge til at han spør meg som oftest om jeg har det bra og sånt. Men så stopper det liksom der, hehe.

TS

[Vårsøg]

Da kan det kanskje hende at han blir litt sosialt satt ut når dere er sammen, mange kan jo få litt jernteppe og/eller glemme noen slike gode manerer om man er sammen med noen man egentlig ønsker å gjøre et godt inntrykk på. Hvis du virkelig er interessert i ham, er det kanskje ingen annen utvei enn å ta noen dater til og se om han kommer litt til seg selv igjen. Er det en slags prestasjonsangst hos ham som gjør at han ikke spør deg noe særlig, så bør det gå over etter hvert som dere dater. Er det ikke prestasjonsangst, eller han ikke klarer å komme over den, så kan det jo bli verre. Og det er jo ikke slik at alle pratepersoner som prøver å date alltid får det til å klaffe heller. Men sett en grense for deg selv, hvor lang tid tåler du å gå før du ser en endring? Har han ikke endret seg til det bedre innen den tid, bør du tørre å snakke med ham. Hvordan kan det ellers være håp om kommunikasjonstilnærming? Lykke til.

[AnonymBruker]

TS her.

Tror faktisk ikke han liker meg. Må bare innse det

[Gjest matur]

Dater en fyr som er akkurat slik du forteller i dine inlegg TS.

Han ringer meg hver dag selv om vi bare har vært på fire dater, og jeg tenker det burde tilsi at han er interessert. Men hvis han var interessert ville han vel spurt NOE tilbake?

Jeg begynner å tro at det kanskje er mest interessen for å ha noen der, ei som lytter og ei som man kan finne på ting med og eventuelt kysse og kose med på sikt. Eller kanskje interessen kommer etterhvert om følelsene blir sterkere?

Alt i alt kjenner jeg at nå som jeg har begynt å legge merke til hvor opptatt han er av seg selv og å videreformidle hver minste detalj om seg selv så blir jeg mer og mer klar over det fra gang til gang, og da legges det ekstra godt merke til = irritasjonsmoment med tiden.

Eks: For en gangs skyld fortalte jeg han noe fra mitt liv i dag som har skjedd. Ingen respons. Ingen interesse.

Tror egentlig at det å skrive dette fikk meg til å innse at jeg ikke vil noe mer.

[Gjest Quake]

Greia kan være at han ikke finner det nødvendig å spørre. Jeg er en sånn, selv om jeg er kvinne. For meg er det maks uhøflig å spørre og grave om ting når jeg snakker med andre. Min logikk fungerer slik at "hvis det er noe de vil jeg skal vite, så forteller de det nok".

Jeg har etterhvert blitt klar over at ikke alle oppfatter det som uhøflig og nysgjerrig om man spør, men jeg sliter fremdeles med å få til å stille spørsmål som er i nærheten av å være personlige.

Kanskje daten din er av samme kaliber.

(Og muligens burde du rett og slett spørre ham om hvorfor han aldri spør deg om noe. )

Samme her..er det noe folk vil at jeg skal vite, så får de heller si det.

[AnonymBruker]

Dater en fyr som er akkurat slik du forteller i dine inlegg TS.

Han ringer meg hver dag selv om vi bare har vært på fire dater, og jeg tenker det burde tilsi at han er interessert. Men hvis han var interessert ville han vel spurt NOE tilbake?

Jeg begynner å tro at det kanskje er mest interessen for å ha noen der, ei som lytter og ei som man kan finne på ting med og eventuelt kysse og kose med på sikt. Eller kanskje interessen kommer etterhvert om følelsene blir sterkere?

Alt i alt kjenner jeg at nå som jeg har begynt å legge merke til hvor opptatt han er av seg selv og å videreformidle hver minste detalj om seg selv så blir jeg mer og mer klar over det fra gang til gang, og da legges det ekstra godt merke til = irritasjonsmoment med tiden.

Eks: For en gangs skyld fortalte jeg han noe fra mitt liv i dag som har skjedd. Ingen respons. Ingen interesse.

Tror egentlig at det å skrive dette fikk meg til å innse at jeg ikke vil noe mer.

Oi, da er vi litt i samme situasjon da!

Bare at min ikke snakker så mye om seg selv før jeg spør.

Er det sånn at samtalene deres stopper opp hvis du ikke holder det gående?

Min fyr kan ringe og spørre hvordan det går, og så er det som regel jeg som må holde samtalen i gang. Sykt slitsomt.

Vi var begge på face nå, og han sa ikke noe. Jeg har fotalt han at jeg skulle ha eksamen i dag. De fleste andre har spurt meg hvordan det gikk, men ikke han

TS

[Steinar40]

Oi, da er vi litt i samme situasjon da!

Bare at min ikke snakker så mye om seg selv før jeg spør.

Er det sånn at samtalene deres stopper opp hvis du ikke holder det gående?

Min fyr kan ringe og spørre hvordan det går, og så er det som regel jeg som må holde samtalen i gang. Sykt slitsomt.

Vi var begge på face nå, og han sa ikke noe. Jeg har fotalt han at jeg skulle ha eksamen i dag. De fleste andre har spurt meg hvordan det gikk, men ikke han

TS

Gi opp han du. Lite trolig at dette kommer til å bli noe bedre, tenker jeg.

[Steinar40]

Det er et viktig tema du tar opp, TS, og jeg skjønner godt at du er forvirret.

For meg virker det som en stor forskjell i kommunikasjonsstil mellom dere. Litt satt på spissen: vi mennesker har vært avhengig av å være sosiale for å kunne overleve, og evnen til sosial kommunikasjon har dermed blitt utviklet. I vårt moderne velstandssamfunn er vi ikke i like stor grad avhengige av hverandre lenger, hele vår sosiale struktur er forandret på mange måter, på godt og vondt. Jeg synes oftere og oftere jeg leser om folk som sier at de ikke "trenger" andre, at de ikke er så opptatt av å "delta" i andres verden. Det får meg til å tro at sosiale ferdigheter ikke nødvendigvis er noe som kommer så automatisk som vi kanskje tror. Evnen til å være sosial ligger nok i genene, men utviklingen av slike ferdigheter er avhengig av øvelse og behov. Vi har alle evnen til å lære oss å svømme, men det var kanskje ikke like nødvendig for en bonde fra flatbygdene å lære seg å svømme, som det var for en som vokste opp ved kysten og var avhengig av fiske for å livnære seg. I vår tid er det ikke så nødvendig å være sosial kompetent. Vi har alle tak over hodet, mat i magen, og er man litt sosialt inkompetent så trenger man ikke ut og jage venner, vi har da både internett og dataspill for å holde oss med selskap, og det er ofte lettere å nøye seg med dette enn å måtte utvikle en høy sosial kompetanse om man i utgangspunktet sliter litt.

Nå er jo alle evner vi kan oppnå plassert langs en skala som varierer med både gener og miljø, og det er alltid både fordeler og ulemper med de egenskaper vi mennesker utvikler om man setter det på spissen.

Likevel er min oppfatning at på kommunikasjonsområdet er det alltid lettest om man "snakker samme språk". Det går an å lære seg hverandres språk om begge parter har en iboende og varig interesse for det. Men det krever også selvdisiplin, motivasjon og vilje. Ingen lærdom her i livet kommer gratis. Vi møter alle noen vi kan like i første omgang, men skal det kunne utvikle seg til noe varig, enten det er vennskap, gode familie- eller kjærlighetsforhold, må eventuelle språklige ulikheter overvinnes. Det krever innsats for å lære seg dette. For noen er det verdt innsatsen, for andre ikke.

Selv kan jeg også være veldig forsiktig med å stille noen private spørsmål, for jeg vil ikke bli oppfattet som en som spør og graver helt hemningsløst. Likevel stiller jeg alltid forskjellige spørsmål, mange og fra ulike vinkler, for å gi den andre en mulighet til å svare. Jeg forteller også uoppfordret om meg selv, først litt overfladisk, senere dypere ettersom tilliten øker. I min verden er det slik man viser interesse for den andre, og det er for meg en måte å vise at jeg senker guarden og gir den andre muligheten til å nærme seg meg om ønskelig. Jeg trenger også det samme tilbake. Jeg kan godt forstå at andre ikke har det slik som meg, men jeg vet at for at jeg skal kunne oppnå og beholde en god og flytende kommunikasjon med den andre, så må vi være like på dette området, eller den andre må også være villig til å komme meg i møte om jeg skal klare å komme den andre i møte.

Kanskje er daten din ikke lik deg på dette området, og som flere har påpekt, da er det nok greit å spørre ham slik at du får en avklaring på det. Ulikheter kan overvinnes, men ikke uten bevissthet og arbeid for å løse problemstillingen. Som med alt annet - er gevinsten totalt høy nok, vil nok mange prøve å legge en sum i potten. Men selvinnsikt er nødvendig, ellers er sjansen stor for at det bare er å kaste pengene ut av vinduet.

Hvis daten din har det, og innen rimelig tid gjør sitt for at både du og han skal få dekket sine kommunikasjonsbehov, så kan det nok gå bra. Hvis han ikke har det, at han enten ikke skjønner hva du snakker om, eller ikke klarer å gjøre noen forandringer, så blir det nok vanskelig. Det meste kan løses med god kommunikasjon. Uten det, kan intet løses. Så enkelt, så vanskelig.

Bra innlegg.

Jeg merker det altfor godt selv. Motivasjonen for å bli kjent med nye folk er veldig liten.

Det er ingen som interesserer meg.

[Gjest Eurodice]

Gi opp han du. Lite trolig at dette kommer til å bli noe bedre, tenker jeg.

Bra svar, Steinar. Noe å tenke på også for andre i tilsvarende situasjon som TS .

Endret 22. mai 2012 av Arabella