Sitter fortsatt igjen med tanker og ødelagt selvbilde

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her inne tidligere om at jeg ble kjent med en fyr som gikk i klassen min som jeg falt for og som i begynnelsen gjengjeldte følelsene mine men at de følelsene han hadde for meg forsvant...men han fortalte meg det aldri og fortsatte å gi meg 'hint', noe som var forvirrende, og da jeg konfronterte han med det så ble han defensiv og sa det ikke var hans feil at jeg mistolket hans signaler og at de tingene han sa til meg ikke betyr noe spesielt, og at han så på meg kun som venn, og at jeg var rar hvis jeg oppfattet noe av det han sa annerledes. Jeg kommer ikke til å skrive hva han sa, men de tingene han sa og måten han var ovenfor meg på tydet på interesse. Jeg forstår at det å være 'hyggelig' kan misoppfattes som 'interessert' men her var det konkrete ting han sa og gjorde som er i mine øyne veldig rart si til 'venner'. Det var ikke jeg som overtolket noe som helst. Det var bare jeg som trodde at det han sa betydde noe. Jeg kuttet all kontakt tvert, så det er ingen tvil om at jeg og han aldri kommer til å prate igjen. Han står på sitt, og er overbevist om at han ikke gjorde noe som helst galt og jeg står på mitt. Jeg har ingen interesse av å opprettholde et 'vennskap' med en slik person. Jeg ønsker ingen kontakt fra han og prøver å komme ut av dette her med hevet hode. Heldigvis kommer ikke jeg og han til å havne i samme klasse igjen og det føles befriende å tenke på. Det er gått tre måneder nå men problemet ligger i at jeg føler både min selvrespekt og selvbilde er på bånn og at en sånn ubetydelig fyr har satt sine 'spor' hos meg mens jeg er allerede glemt for han. Tanker som går om og om igjen er; hvor dum var jeg egentlig som ga så mye av meg selv til en fyr? Hvorfor hørte jeg aldri på magefølelsen fra starten av? Hvorfor falt jeg for han i det hele tatt? Hvorfor føler jeg meg stygg og dum i forhold? Jeg er blitt kjent som den 'klengete ' jenten nå. Det her er ikke meg. Jeg er ingen klengete person. Sist gang jeg satt med en slik følelse var for mange år siden - da jeg var i tenårene. Det sier litt. Men, jeg hater å innrømme at han såret meg..det føles som om han på en måte 'vant', og det kommer til å sitte igjen lenge hos meg.. Jeg har overanalysert alt og prøvd å finne spor der jeg kanskje kunne ha mistolke noe han hadde sagt, om han hadde rett i det han sa? Bare for å analysere min egen oppførsel i alt dette...men det eneste rare jeg finner er at jeg likte han og jeg forventet at det han sa betydde noe - ellers så jeg ikke poenget i at han sa noe som helst. Han får det til å fremstå som om han sa ting til meg som han sa til alle men at jeg var så rar som faktisk trodde de var noe spesielt for meg. Det får meg til å føle meg fjollete. Hver gang jeg kjenner på den følelsen så kommer tankene opp "du er rar som tenker/føler slik", "det var aldri noe der", "skjerp deg", "hadde han visst du tenker på dette enda så hadde han sagt du var ¨dum/teit".

Jeg føler meg som et null. Som et ingenting. Og det er min egen feil. Og jeg hater meg selv for å la noen få meg til å føle meg slik, spesielt i så lang tid etterpå.

[AnonymBruker]

Been there, done that... Og det svir!

Jeg var en kronidiot i alt for mange år, og lot meg lure av en dust med fine talegaver og null ryggrad. Jeg savner ikke ham; det som gjør vondt er å måtte svelge hvor utrolig dum jeg var som lot meg lure så grundig. Som blottla meg selv så totalt for en som egentlig ikke brydde seg. Jeg trodde det var en relasjon som var viktig og ekte, som var verdt å ta vare på. Så var det egentlig ingenting, ikke engang nok respekt til å være ærlig til meg.

I ettertid har det kommet fra ham at han "en gang" var glad i meg ( gudene må vite når det var...). I løpet at ett år gikk det fra at forholdet hadde gått inn i en ny epoke, han elsket meg som han aldri hadde elsket noen før, jeg var den han egentlig ville ha til det plutselig ble til at han en gang hadde vært glad i meg... Og grunnen til at det gikk skeis var meg. Jeg skjønner fortsatt ikke hva som skjedde, og jeg vet ikke hva jeg gjorde galt. Jeg prøvde virkelig hardt å tilpasse meg,være tålmodig ( her snakker vi mange brutte avtaler...), ikke bli sint eller irritert over at det umulig å holde noe så enkelt som praktiske avtaler, være snill og greit og alt det der. Endte med å kaste bort på tusenvis av kroner på en tur som han plutselig trakk seg fra. Helvetes drittfyr!

Jeg har slitt meg å reise meg igjen,sliter med å sove og spise. Har vært sykemeldt i flere runder, og har da ligget hjemme under dynen og grått i dager og uker. Før jeg igjen forsøker å stable meg ut i verden igjen. Trøsten for meg er at det engang vil bli bedre. For nå er han endelig ute av livet mitt! Men jeg skjønner ikke hvorfor han måtte være så uærlig med meg. Om jeg ikke var partnermateriale ( noe jeg tydligvis ikke var), hva var da vitsen med å¨bruke så mye tid sammen meg, så mange fine ord og lovnader?

[AnonymBruker]

Wall of text. Prøv med none avsnitt nest gang, TS!

[Steinar40]

Jeg har slitt meg å reise meg igjen,sliter med å sove og spise. Har vært sykemeldt i flere runder, og har da ligget hjemme under dynen og grått i dager og uker. Før jeg igjen forsøker å stable meg ut i verden igjen. Trøsten for meg er at det engang vil bli bedre. For nå er han endelig ute av livet mitt! Men jeg skjønner ikke hvorfor han måtte være så uærlig med meg. Om jeg ikke var partnermateriale ( noe jeg tydligvis ikke var), hva var da vitsen med å¨bruke så mye tid sammen meg, så mange fine ord og lovnader?

Bra du er kvitt fyren.

Og grunnen til at han gjorde det var fordi han hadde nytte av deg.

[Wildy]

Det vil gå over, og det vil bli bedre. Rett ryggen , jenter, og forsett framover i livet og verden. Selvfølelse og selvtillit kan få seg noen kraftige knekker; men dustemenn er ikke verdt tårene!

[Gjest .-L-.]

Det er noen menn som holder på slik. Lær av dette og ikke treff menn som han igjen.