Avstandsforhold!

[Dina]

Hei!

Jeg har levd i et avstandsforhold i snart 4 1/2 år nå... Avstanden er så stor at vi må ta fly for å treffes! Situsjonen vår med "mine barn" og "dine barn" gjør at det er praktisk talt umulig for noen av oss å flytte såfremt vi vil opprettholde forholdet til og samværet med våre respektive barn, og det vil vi selvfølgelig begge to!

Vi treffes annenhver helg, som oftest fra fredag til mandag morgen, med litt ekstra innimellom da vi reiser en del i jobben begge to, og da kan møtes i "min" eller "hans" by...! Fordelen er jo at vi ikke rekker å bli lei av hverandre, og bare har kos når vi er sammen. Bakdelen er at vi selfølgelig etter så lang tid sammen også gjerne vil ha litt hverdager ...!

Noen som har vært i samme situasjon over lang tid? Hvordan har dere taklet det? Gode råd? Vi er begge i 30-årene, og har barn i alderen 5 til 12 år.... blir liksom litt lenge å vente med å flytte sammen til barna har blitt myndige...! :blunke:

Dina

[Gjest Tex]

Kjedelig situasjon....

Jeg har ikke noen råd til deg, annet enn at det er prisverdig at dere setter barna så tydelig foran deres egne behov.

Som du sier selv er det lenge til barna er store....

Lykke til......

[Gjest Anonymous]

Han vil nok gjerne ha det sånn han, ikke bare på grunn av barna, men også p.g.a. kjæresten han har på hjemstedet sitt.

Naiviteten lenge leve!

[Dina]

Han vil nok gjerne ha det sånn han, ikke bare på grunn av barna, men også p.g.a. kjæresten han har på hjemstedet sitt.

Naiviteten lenge leve!

Du tar nok feil her Gjest! :D Tenk så heldig jeg er som føler meg 100% trygg på kjæresten min, mens du tydeligvis har dårlig erfaring på området! Synd for deg!

Dina

[Gjest Renate]

Du tar nok feil her Gjest! :D Tenk så heldig jeg er som føler meg 100% trygg på kjæresten min, mens du tydeligvis har dårlig erfaring på området! Synd for deg!

Dina

Helt enig, stakkars gjest. Alle menn er drittsekker og ikke til å stole på. Selv når en far virkelig ønsker å ha kontakt med sine barn, ja da er han bare en som har en elsker på si.

Dina, har ikke noen tisp til dere jeg heller da barna er det viktigste for dere begge. Dere må bare forsøke å treffes så ofte dere kan til dere en dag kan flytte sammen. Lykke til.

[Gjest Vega]

Antar at dere begge har delt foreldreansvar med barna hver sin uke?

Kan ikke en av dere ta med jobben noen dager (om det går, jobbe via pc), og på den måten få flere dager sammen? Eller om en av dere kan trappe ned stillingen og dele på det økonomiske tapet? Bare noen forslag, skjønner at det vanskelig kan la seg gjennomføre i praksis.

Vet ikke hva du/dere jobber med, men kanskje det er mulig å ha to halve stillinger, en på hvert sted, og pendle - en uke her og en uke der? Men det blir kanskje slitsomt...

Vet ikke, om jeg hadde hovedansvaret for barna, ville jeg kanskje tatt ungene med meg og flyttet, uavhengig av hva faren sa. Selv om det ikke er ideelt, dersom de har fin kontakt med faren sin. Men det går jo fly, og dersom kontakten mellom far og barn likevel kun er i helgene, så er det jo en løsning...

[Dina]

Takk for gode innspill Vega!

Jeg har barna mine annenhver uke, mens han har sine annenhver helg og en dag i uka. Jeg bor veldig nære pappaen til mine barn, og jeg ønsker ikke å ta med meg barna og flytte 80 mil unna...! :-? Jeg vil gjerne at de skal ha like mye kontakt og samvær med faren som med meg. I tillegg syns jeg det ville vært helt feil av meg å "rive dem opp" fra byen de er født i, hvor de har venner, besteforeldre, søskenbarn, onkler og tanter, for å ta dem med til et helt fremmed sted hvor ingen av oss har noe nettverk...!

Kjæresten min har barna noe mer enn ennenhver helg og en dag i uka, selv om det er utgangspunktet. Når han har dem i helgene, er det oftest fra torsdag til mandag. Han ønsker ikke å gi slipp på den tiden han har med dem, ei heller vil han at de skal være nødt til å fly til "min" by (dersom han flytter hit) for å treffe han/oss annenhver helg (selv om vi har økonomi til det i forhold til flybilletter)....! Jeg kan ikke klandre han for det, har forståelse for at han også ønsker mest mulig samvær med sine barn, på samme måte som jeg ønsker det med mine...!

Derfor er situasjonen veldig "fastlåst", for å si det mildt...!!!Det sliter veldig å leve sånn, og særlig etter å ha gjort det i over 4 år allerede... da ønsker man mer...! :-?

Dina

[Gjest Donna]

Huff , dette hørtes ikke så veldig lett ut- og dere er gode som har fått det til så lenge .

Jeg er i avstandsforhold selv, men treffes mye sjeldnere enn dere gjør. Heldigvis er det ikke barn inne i bildet ennå. Avstandsforhold er slitsomme. Det er fint når man er sammen - men det blir så alt for lite egentlig. På sikt så tror jeg ikke at jeg vil greie å leve sånn. Jeg er for avhengig av å ha noen rundt meg. Og å dele på ting. Men jeg ser ikke helt hvordan vi skal få til dette heller sånn situasjonene er nå - jobb og sånt ... :-?

Jeg syntes Vega hadde gode forslag, hvis det hadde gått an å få til noe sånt.

[Gjest gjesta]

Jeg har nok ingen gode råd å komme med, men er helt enig med Tex:

Jeg har ikke noen råd til deg, annet enn at det er prisverdig at dere setter barna så tydelig foran deres egne behov.

Og ikke bry deg om surmagete oppgulp om at alle menn er drittsekker. Vi vet selvsagt at det ikke er slik.

[Dina]

Kjedelig situasjon....

Jeg har ikke noen råd til deg, annet enn at det er prisverdig at dere setter barna så tydelig foran deres egne behov.

Som du sier selv er det lenge til barna er store....

Lykke til......

Takk for det forresten Tex! Føles igrunnen helt naturlig å sette barnas behov i første rekke, noe annet har aldri vært aktuelt...!

Dina

[Dina]

Tar gjerne imot flere innspill og tanker....

Dina

[Gjest Ethereal]

Jeg har dessverre ingen råd å gi, men vil bare si at jeg synes dere begge to er tøffe som holder ut. I hvertfall må begge to være sikre på hverandre, og ha 100% tillit. 4,5 år....

Og jeg *skamme meg*, som syter og klager etter kun en måned borte fra min kjære.

[Gjest Anonymous]

Dette blir et veldig teknisk forslag. Mitt utgangspunkt er at barn trenger ikke lide noe nød selv om de ikke bor i samme by som resten av familien (søskenbarn og onkler). Jeg har selv familien spredt ut over hele landet, men vi har et svært godt forhold til hverandre (kanskje nettopp fordi vi ikke bor vegg- i- vegg )

Du sier avstanden mellom dere er ca. 80 mil. Er det mulig at dere begge flytter 3-4 mil hver med hver sin ungeflokk. Vet det er praktiske problemer med dette i forhold til jobb og finne byer som passer etc, men det er ikke så ille å holde kontakt med familiene når avstanden halveres.

[Dina]

Du sier avstanden mellom dere er ca. 80 mil. Er det mulig at dere begge flytter 3-4 mil hver med hver sin ungeflokk. Vet det er praktiske problemer med dette i forhold til jobb og finne byer som passer etc' date=' men det er ikke så ille å holde kontakt med familiene når avstanden halveres.[/quote']

Takk for innspill! Det er dessverre ingen mulighet for oss begge to å flytte. For det første måtte vi flyttet 40 mil eller noe sånn, og det er ganske langt avgårde for å komme til en fremmed by... For det andre har min kjærestes ex den daglige omsorgen for deres barn, og hadde aldri latt han flytte avgårde med barna... Min ex har jo barna annenhver uke, og hadde nok gått til rettssak om jeg hadde lansert en plan om å flytte langt avgårde med barna våre...!

Dina

[Gjest Anonymous]

Generelt vil jeg si at jeg setter foreldrenes rett til kjærlighet høyere enn det å skulle "ofre" seg for sine barn. Jeg tror at barn kan akseptere dette så lenge de vet at de også er elsket, og de har muligheten til så mye samvær som mulig, og at de har et valg selv også.

Jeg tror også det kan være sunt for barn å ikke alltid bo i nærheten av sine slektninger eller å tviholde på vennene sine. At dette ikke må bli en "tvangstrøye", jeg tror ikke det er sunt at tryggheten blir liggende i ens omgivelser og ikke hos en selv. I dag finnes det jo også så mange kommunikasjonsmuligheter til å opprettholde kontakt.

[Andrea]

Det må jeg si!!!! Dina, jeg hadde vært interessert i hvordan dere har klart det så lenge? Det må jo ha vært fryktelig tøft spesielt i begynnelsen av forholdet når man er ny-forelsket og svever. All ære