Til dere tenåringer

[otilie]

Har vært i snakk med lærere som jobber/ har jobbet på ungdomsskole, og har også snakket med ungdommer om skolen og lærere.

Det er mye "hat" ute og går.

Elevene "hater" skolen, og visse lærere.

Dette er ikke frekke spørsmål, men jeg bare lurer, og syns det er litt interessant.

Skal selv i praksis på ungdomsskole til høsten. Har hatt praksis i 7 klasse for ikke så lenge siden, og det var da allerede mye av dette "læreren er teit... skjønner ikke hvorfor vi skal gå på skolen.... hvorfor skal jeg lære dette? kommer aaaaldri til å få bruk for det osv"

Hvorfor misliker dere skolen? Hvorfor misliker dere visse lærere?

Hvorfor tar læreren ofte feil når det gjelder deres ønsker og behov? Hvordan tar ikke læreren hensyn til dere?

Hvorfor mener dere at det ikke er noe poeng i å gå på skolen?

Hva kunne dere tenkt dere å gjøre istedenfor å gå på skolen?

Det gjelder jo selvfølgelig ikke alle ungdommer. Mange ungdommer liker å gå på skolen, og liker lærerne sine...

Dette er spørsmål kun til de som mener at det er lite vits i å gå på skolen... Hadde vært fint om ungdommer 13-19 år hadde svart:) Men er jo fint med flere innspill og....

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en tenåring, men jeg var det for ikke så veldig mange år siden, hehe. :gjeiper:

Jeg har i hvert fall forstått det slik at mange elever på ungdomsskolen bare er utrolig skolelei, og har ingen interesse av å lære noe som helst. De har kanskje blitt informert om hvor viktig karakterer er for framtiden osv, men de forstår vel ikke helt omfanget av dette enda.

Jeg husker i alle fall at lærere som ga ut mye lekser og som faktisk SJEKKET leksene ble ikke særlig populære. Lærere som valgte å gi prøver hver uke var heller ikke særlig populære.

[Gjest Alyssa.]

Jeg hater kontaktlæreren min. Hater ikke skolen, jeg synes faktisk det er morsomt å lære. At jeg opplever forskjellsbehandling og en likegyldig holdning fra lærerens side om at jeg faktisk etterlyser hjelp og veiledning er noe som trekker voldsomt ned vedrørende det å bruke tid på skolen.

[AnonymBruker]

For min del så likte jeg ikke ungdomsskolen fordi læreren ikke ville ta hensyn til meg og mine behov. Vi var en relativt liten klasse med under 10 stykker, og han nektet konsekvent å hjelpe meg, til tross for at ingen andre i klasse faktisk trengte hjelp. Senere kom det jo frem at læreren faktisk ikke likte meg (Jada, fikk det faktisk slengt midt i trynet)

Så prøv å ikke gjør forskjeller på elever, så kommer du godt på vei

[Romilo]

Hvorfor misliker dere skolen? Skolen er helt grei, den! Det er bare det at vi må opp så tidlig (kall oss late, men det er bevist at ungdommer trenger mye søvn), og enkelte elever er litt for frekke i kjeften av og til...

Hvorfor misliker dere visse lærere? Missliker sjeldent lærere. Men de som er FOR strenge, eller de som er FOR snille er bare å kaste i søpla med en gang. JA, de kan være greie, men hvis de lar de mest bråkete i klassen holde på som de vil, så er ikke det en god lærer.

Hvorfor tar læreren ofte feil når det gjelder deres ønsker og behov? Aner ikke.. De er vel trangsynte og for opptatt med å leve i sin egen lille boble. Hadde vært koselig om de snakket med oss om ting, og ikke bare fagfagfag...

Hvordan tar ikke læreren hensyn til dere? Det må du spørre en lærer om.

Hvorfor mener dere at det ikke er noe poeng i å gå på skolen? Det er et poeng med alt. Og skolen er et av de poengene.

Hva kunne dere tenkt dere å gjøre istedenfor å gå på skolen? Eh.... jeg aner ikke..

- Jente 15

[AnonymBruker]

Jeg har ikke inntrykk av at ungdommer "hater skolen"? Mitt inntrykk er at ungdommer mistrives hvis de føler at lærerne ikke liker og respekterer seg, men hvis de voksne i skolen klarer å formidle respekt, tro på- og sympati for elevene, så syns jeg det virker som om de fleste trives ganske godt med å gå på skolen. Forutsatt at de har venner og at de henger med på det faglige. Ofte så ser man at elever som skulker timer og er inaktive i timene likevel dukker opp på skolen, for skolen er en sosial arena.

Disse tingene sier seg selv egentlig, ungdommer er som oss andre, de trives hvis de føler mestring og hvis de føler samhørighet og hvis de føler at de blir likt og respektert. I motsatt fall mistrives de. Som vi alle ville gjort

Litt nysgjerrig på hvorfor du tenker at ungdommer hater skolen egentlig? - og lykke til med semesteroppgaven

[otilie]

har en bekjent som ble ferdig med u-skolen for ikke så mange år siden, og i gjengen hennes "hata" de mange lærere...

snakket også med læreren jeg hadde på ungdomsskolen her en gang, og hun fortalte at hun var så lei av å jobbe på ungdomsskolen for det var mye klaging og sånn fra elevene.

da jeg var i praksis nå, i 7.klasse var det mye dårlige holdninger mot skolen også. trur nok de fleste er helt greie, men har jo hørt noen skrekk-historier.

noen andre på studiet mitt hadde praksis i en annen 7. klasse og der var det helt forferdelig

vet jo at det er sånn ungdommer er. pubertet og det er mye forvirrende som skjer. men om man bare forstår mer hvorfor så er det jo litt enklere for læreren å gjøre noe med det... hva er det egentlig eleven VIL når han bare sitter der og er vrang? Vil han snakke om noe, eller vil han faktisk bare hjem og spille data?

Endret 19. mai 2012 av otilie

[rhallå]

Føler at jeg kan bidra godt her, nå som jeg snart fyller 18.

På ungdomsskolen slet jeg med å følge med, og mens noen lærere "ga meg opp", hadde jeg en lærer som gjorde alt hun kunne for meg. Motiverte meg, roste meg, ga meg følelsen av å være både ønsket og menneskelig, og ikke minst verdt like mye som alle andre.

De andre lærerene her, kunne ignorere meg totalt. Jeg kunne sitte med hånden oppe i flere minutter, uten så mye som et blikk. Når en annen elev rakk opp hånden, kunne lærerene da automatisk gi ordet til denne personen. Så forskjellsbehandling fikk hormonene og raseriet(en tenåring som oftest har) til å eksplodere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble sendt ut på gangen, eller opp til rektor.

Ikke for at jeg hadde lyst å være vanskelig, men det gjorde vondt å ikke bli sett, hørt eller forstått.

Som sagt av en bruker over, er ungdomsskoleelever(og barneskole) skolelei, og uten forståelse for at karakterene er viktige for fremtiden. Vi ser vanskelige mattestykker, og tenker at vi aldri vil få bruk for dette i det virkelige liv, setter oss på bakbeina og "vil ikke". Vi hører ordene om at man trenger å lære, trenger å ha gode karakterer og trenger å forberede oss på livet videre, men vi forstår det ikke. Rett og slett for vi ikke har livserfaring og nok tanker rundt dette, til å klare å se alvoret.

Etterhvert som årene går, skjemmes jeg av fortiden min, og går nå ut med 5 i snitt i allmennfag. Stolt av egen forbedring, men flau av å ha vært som jeg har. Den største visdommen jeg selv har tatt med meg fra ungdomsskolen, er at jeg aldri ville taklet å jobbet med mennesker i denne alderen. Vi tror vi vet alt, og at verden kun er en boble rundt oss. Vi klarer rett og slett ikke forstå at det er annerledes, og at det er galt. På samme måte som at en baby ikke vil forstå at det er galt å dra noe ned fra bordet.

Jeg har ørten forskjellige episoder, men velger å la det ligge. Håper likevel det er forståelig. I ungdomsskolealderen har vi et ekstremt behov for å bli sett, og å bli respektert, slik det forventes av oss. Når dette svikter, og man blir behandlet ulikt, blir beskyldt og klandret for ting man ikke er skyldig i(..for at favoritteleven har sagt det) og man rett og slett ikke kommer overens med læreren. Det er da det mest negative skjer.

Jeg husker også å ha tenkt at 8 timer teori hver dag ble for mye og at vi ønsket variasjon.

[AnonymBruker]

Jeg hatet skolen skolen først og fremst pga. mobbing. Hadde det blitt løst ville det straks blitt mye bedre. Og jeg hatet lærerne fordi de godtok det og klandret meg for at jeg ble mobbet-_-

Enda bedre var det jo når lærere mobbet meg. Hengte meg ut i klassen, gjerne etter prøver og innleveringer.

Det burde egentlig være innlysende at det er et godt psykososialt miljø, men det er det ikke alltid.

[otilie]

takk for svar:) det er lærerikt å lese. Har både grudd og gledet meg til praksis på ungdomsskolen. Samtidig som at ungdommer kan være kjipe å ha med å gjøre, så syns jeg den perioden av livet er litt interessant. Og vil jo gjerne at elevene skal ønske å lære! Da blir det jo så mye gøyere for læreren også. (Og da blir læreren i godt humør også. xP)

når dere hadde samtaler med lærer, foreldresamtaler, osv...

følte dere at dere kunne snakke åpent ut om evt. problemer dere hadde på skolen? Eller var sånt vanskelig?

Har jo hørt om lærere som trodde elever hadde problemer ut av ingenting også. Opplevde jo det selv engang. Pga søvnproblemer trudde læreren jeg hadde psykiske problemer... så det er vel også grenser for hvor mye læreren skal bry seg om eleven... Men jeg ser hvor dere vil hen. Syns absolutt hver elev fortjener å bli sett og respektert.

[Gjest Alyssa.]

Sentimentalitet og følelsesspekteret mitt er noe jeg lar lærerne mine slippe.

[AnonymBruker]

1.Hvorfor misliker dere skolen? Hvorfor misliker dere visse lærere?

2.Hvorfor tar læreren ofte feil når det gjelder deres ønsker og behov? 3.Hvordan tar ikke læreren hensyn til dere?

4.Hvorfor mener dere at det ikke er noe poeng i å gå på skolen?

5.Hva kunne dere tenkt dere å gjøre istedenfor å gå på skolen?

Jeg vet ikke om jeg er rette personen til å svare, men svarer nå likevel. Husker veldig godt hvordan det var å være 13-19 år.

Nå hadde jeg det ganske bra på vgs, men ungdomsskolen var fæl...

1.Jeg mislikte ungdomskolen innimellom, og det var fordi det var så slitsomt å føle seg utenfor og upopulær, når det var mange som var populære og det virket som om de hadde mer spennenede liv.

Mislikte lærerene som forskjellsbehandlet elevene. At de hadde noen få favorittelever.

Jeg husker en mattelærer som hatet meg, men matte var et fag som enten var rett eller galt, så hun kunne ikke gi meg dårligere karakter enn hun ville :gjeiper:

Hun overså meg og det virket som om hun så ned på meg - hun skjønte ikke hadde jeg hadde det helt forferdelig hjemme og slet hver dag.

2.Jeg ble satt i spesialklasse i engelsk og matte, fordi de ikke forstod meg. De forstod ikke at jeg hadde ADD og slet veldig hjemme. Jeg var stille og engstelig og bare satt på pulten min i 3 år uten å si noe. De trodde vel jeg var dum.... Hadde litt sosial angst!

Jeg hadde G i standpunkt i engelsk og matte, og på prøver og stiler fikk jeg alt fra G- opp til M-.

Likevel ble jeg satt i spesialklasse med elever som hadde Ng og Lg...

(S=6, M=5, G=4og3, Ng=2 ,Lg=1og0.)

Glemmer ikke de gangene læreren kjeftet meg huden full fordi jeg virket fjern og drømte meg bort. Jeg var fjern fordi jeg hadde så mye problemer!

Jeg fikk veldig mye kjeft fra lærerene, selv om jeg alltid var musestille. Jeg var lydig og snill, men veldig redd. Jeg satt ofte og tegnet, fordi slet med å konsentrere meg med undervisningen.

3.Lærere som ikke tar hensyn er dårlige lærere som ikke forstår noenting. De forstår ikke at grunnen til at Ole er urolig og hyper er at han sliter med noe hjemme eller i seg. De forstår ikke at Ida er stille og innesluttet fordi hun har problemer hjemme eller med noe personlig.

4.Ellers likte jeg å gå på skolen. Hadde jo vært kjedelig å sitte hjemme. Og alt ble bedre på vgs.

5.Tror jeg ikke ville gjort noe annet enn å gå på skolen.

Det viktigste er at lærerene forstår elevene sine, og hjelper elevene med å lage et godt klassemiljø.

Lærere skal være trygge og gode, og å ta plassen sin på en måte som elevene kan se opp til, uten å kjefte.

[AnonymBruker]

Jeg hatet ungdomsskolen pga. to ting:

1. jeg ble mobbet og utfryst og ingen gjorde noe som helst med det

2. jeg kjedet meg til døde fordi jeg var langt fremme og aldri fikk faglige utfordringer

[Romilo]

Og vil jo gjerne at elevene skal ønske å lære! Da blir det jo så mye gøyere for læreren også. (Og da blir læreren i godt humør også. xP)

når dere hadde samtaler med lærer, foreldresamtaler, osv...

følte dere at dere kunne snakke åpent ut om evt. problemer dere hadde på skolen? Eller var sånt vanskelig?

Gruppejobbing er morsomt! Bare sånn at du.. vet det

Ehm, jeg har kjent kontaktlæreren min siden jeg gikk i 1. klasse, og hun er god venn med mamma, så jeg kan si ifra til læreren min om alt. Derfor er det ikke så vanskelig for meg. Men jeg vet at mange sliter med det fordi de rett og slett ikke vil sladre hvis de blir mobbet o.l. Det er alltid vanskelig å snakke med en person du ikke stoler på om sånt.. Spesielt hvis du føler at læreren din ikke liker deg.

[Gjest Solsmil]

Jeg er ikke tenåring så veldig mye lengre nå, men jeg kan jo svare for da jeg gikk på ungdomskole.

Jeg har inntrykk av at alle vil passe inn, alle vil være kule. Dette inkluderer de kuleste klærne, det kuleste ditt og datt, og så er det også litt "kult" å hate skolen. Ihvertfall i noen kretser. Dessuten er ungdomskoleelever (særlig tiendeklasse) utrolig skoleleie, og ikke intereessert i å lære noen ting. Ofte liker de det sosiale ved skolen, men ikke det at de må lære noe. Spesielt ikke når lærere fir dem mye prøvet og lekser, og faktisk sjekker leksene. Hvis man er da er utrolig skolelei, så er det ikke så vanskelig å forstå at de "hater" skolen.

Men jeg tror også at ordet "hater" blir slengt litt rundt i hytt og pine av barn og ungdommer, og at man ikke alltid skal da det dønn alvorlig hvis de sier de hater noe.

[Strixvaria]

Dette blir litt langt, ehe..

Jeg var med på mye drama i løpet av barne- (særlig 7. klasse) og ungdomsskolen. Dette er jeg ikke spesielt stolt av i dag, blant annet fordi vi var så slemme at flere flyttet så langt unna som overhodet mulig. Jeg har både vært på mobber og mobbet-siden (sistnevnte fant sted helt på begynnelsen av barneskolen), så jeg vet hvordan begge deler er. Heldigvis hadde jeg temperament nok til at jeg tok igjen med mobberne, og det var vel sånn jeg selv fikk mer "cred" og til slutt endte opp i den "populære" gjengen.

Gjengmentaliteten i grunnskolen er STERK, og for mange er dette kanskje den viktigste trivselsfaktoren. Lærere som mobber har jeg selv aldri vært borti, men jeg har derimot vært borti en god del ungdommer (også i mine egne grunnskoledager) som jeg tror kunne hatt godt av litt juling (uten av jeg egentlig mener av fysisk avstraffelse er veien å gå). Disse var for øvrig mitt store irritasjonsmoment i skolen, fordi disse "bråkegutta" stort sett fikk gjøre som de ville i alle timer, og de tok selvsagt mye av undervisningstiden (lærerne strevde med å få dem til å holde kjeft) og kapasiteten til læreren, slik at de av oss som faktisk var der for å lære noe satt igjen med fint lite. I tillegg var vi vel 25-30 stk på én lærer, og det sier seg kanskje selv hvor godt dét fungerte..

På min ungdomsskole fikk de svakeste elevene egen lærer og eget klasserom i basisfagene (norsk, engelsk og matte) hvor de fikk undervisning tilpasset sitt nivå, men jeg skulle virkelig ønske at vi hadde hatt nivådeling i disse fagene for resten av oss også. Dette prøvde de for øvrig ut med de som var 1 år yngre, men pga. utallige klager fra foreldre (de likte ikke at ungene deres kom på den "blå" gruppa, dvs. den letteste - "barnet mitt blir jo stemplet som taper") ble det fort avviklet. Det er ikke noe gøy når du er ferdig med pensum for ungdomsskolen før du er ferdig med 5. klasse, og blir sittende å tegne eller leke hjelpelærer til du er ferdig med ungdomsskolen. Jeg kunne hatt en universitetsgrad lenge før de andre hadde surret seg ut av vgs, men nei da..

Men over til spørsmålene (jeg blir litt lett carried away når det gjelder skolerelaterte saker, ehe)

Hvorfor misliker dere skolen? Hvorfor misliker dere visse lærere?

Jeg mislikte ikke skolen direkte, men det er klart at det blir kjedelig når du er milevis foran alle andre, og ikke blir utfordret overhodet, med annet enn ekstraoppgaver selvsagt (og hva slags "ros" er liksom det?!)

Jeg mislikte naturfaglæreren min på ungdomsskolen, fordi han ikke kunne faget sitt (vi hadde utelukkende om steiner og elektrisitet i 3 år) og fordi han var kjønnsdiskriminerende til de grader - guttene fikk skravle i klassen, løpe rundt, og til og med kaste ting på oss jentene (!), men han ble helt gal hvis vi jentene hvisket til hverandre..

En annen ting er pensumet. Jeg hatet matte (men fikk ålreite karakterer), og skjønner fortsatt ikke den dag i dag hva jeg skal med halvparten av det vi gikk gjennom i løpet av min skolegang. Det samme gjelder geografi fra vgs, og naturfag generelt (jeg hadde aldri planer om å bli elektriker..). Det er ikke rart at elevene blir sure og leie når de blir tvunget til å gå gjennom ting som de allerede da VET at de ALDRI kommer til å få bruk for, uansett om de er teoretikere eller praktikere. Jeg har fortsatt til gode å se nytten av å kunne om erosjoner i isfjell (med mindre jeg skulle blitt geolog, men det lærer man jo på dette studiet), hvordan lage ledning (jeg skal ikke bli elektriker, og slikt lærer de på yrkesskolen), og stort sett alt som har med matte å gjøre (jeg skulle aldri utdanne meg innenfor noe som hadde å gjøre med matte/realfag uansett, og dette lærer jo de som velger disse retningene). Misforstå meg rett; basiskunnskaper i matematikk ser jeg nødvendigheten av, og skulle ønske det var mer fokus på disse, men å regne ut hva-det-nå-var av ulike trekanter, ligninger med x antall ukjente osv., det er i mine øyne for spesielt interesserte.

Hvorfor tar læreren ofte feil når det gjelder deres ønsker og behov? Hvordan tar ikke læreren hensyn til dere?

Skolene har ikke kapasitet eller midler til å gi alle det de har krav på (alle har jo strengt tatt krav på tilrettelagt undervisning, men det er kun de svake som får dette tilbudet i realiteten), og læreren har fått beskjed om at de svake skal prioriteres, ergo sitter blir det til at de flinke bruker tiden til å se ut av vinduet/tegne.. I tillegg går masse tid med på å "temme" disse bråkmakerne, slik at læreren blir mer en slags barnevakt enn faktisk lærer. Dessuten har lærerne også grenser for hvor langt de kan gå for å roe disse ungene, og det kan fort bli bråk av sånt. Jeg kjenner selv flere lærere som har opplevd at foreldrene møter med advokat på elevsamtaler (både i grunnskolen og på vgs), og dette blir stadig vanligere.

Hvorfor mener dere at det ikke er noe poeng i å gå på skolen?

Når jeg kan mer enn læreren (ikke for å være arrogant, men dette har dessverre vist seg å stemme i flere tilfeller) ser jeg ikke helt poenget med å bruke tiden min på å sitte i et rom å kjede meg, når jeg kunne vært på universitetet for å få en ordentlig grad snarere enn å sitte på ungdomsskolen med ingenting å gjøre.

Hva kunne dere tenkt dere å gjøre istedenfor å gå på skolen?

Ingenting. Utdannelse vil jeg ha!

[Porcelain]

Ungdomstiden er en vanskelig tid for de aller aller fleste, og dette går naturligvis også utover skolen.

Jeg har nå snart et års erfaring som lærer (i vgs), i tillegg til vikar/praksis i ungdomskole. Min erfaring er at det finnes ikke ungdommer som er jævlige for å være jævlige. Det er alltid noe som ligger bak. Man kommer veldig langt som lærer dersom man er villig til å ta tak i ting, og være tydelig mot elevene.

Jeg har så langt i yrkesutøvelsen brukt to ulike "resepter" på utagerende/umotiverte elever. Utagerende elever (og alle andre , forsåvidt), overøser jeg med omsorg. Jeg stryker på de, jeg skryter av de når de får til ting, og jeg er rundt de hele tiden. Jeg lar de aldri sitte i fred og jobbe på egen hånd, jeg maser og bryr meg hele tiden.

I tillegg/ellers er jeg dønn tydelig mot eleven om hva jeg forventer. Nå mot slutten av skoleåret spesielt er det en del elever som begynner å bli umotiverte, da ber jeg de bli med meg ut på gangen/inn på et grupperom. Der sier jeg noe ala "Jeg ser at du er umotivert, og jeg skjønner det (pga ditt og datt dersom det er noe ekstra). Det jeg forventer av deg er at du kommer til timene, og at du deltar i undervisningen. Det VET jeg at du klarer". (Dette er vgs-elever, der f.eks lærlingsplass/inntak på høyere studier er gulrota langt der framme).

Dette er ikke nødvendigvis noen oppskrift som fungerer for alle altså, og umotiverte elever vil alltid være utfordrende.

Den viktigste lærdommen er som nevnt: Det ligger alltid noe bak oppførsel, og alle(?) elever setter pris på at du bryr deg og er tydelig om hva du forventer.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ungdom mer, men husker godt hvordan den tiden var. Ikke er det så mange år siden heller.

Ungdomsskolen var den verste tiden i mitt liv. Jeg hater det mer og mer for hver eneste dag.

- Lærerne forskjellsbehandlet. De var bare mennesker, men forskjellsbehandling (som i "jeg liker den eleven bedre enn den") skal bare ikke forekomme i skolen.

- Jeg var mer moden i tankegangen min enn resten av jentene i klassen, og jeg endte opp utenfor noen venninnegjeng. De andre var opptatt av å være rebelske tenåringer som stjal sigaretter og sprit av foreldrene sine. Jeg kom fra et hjem hvor jeg ble behandlet som en likeverdig voksen, og følte aldri behov for å gjøre opprør. Jeg gjorde som jeg ville, og jeg ville aldri noe dumt. Jeg og klassekameratene mine befant oss på ulike planeter.

Uten venner ble skoletiden veldig ensom for meg. Jeg så på skolen som er fengsel, og jeg lengtet bare etter å komme ut.

- Fagene var aldri spennende for meg, noe som resulterte i at jeg fulgte dårlig med og følte at skoletimene var bortkastet tid. Stoffet ble lagt frem på en uinteressant måte, og på fritiden hadde jeg ikke tid til å lese lekser. Fritiden ble brukt til å ta igjen alt det jeg ikke fikk gjort da jeg satt på skolen og kastet bort tiden min.

- Jeg fikk dårlige karakterer i mange fag (matte, krl, gym, naturfag, historie osv.) siden jeg ikke fulgte med i timene eller gjorde lekser. Norsk og engelsk var mine sterkeste fag, og jeg var best i klassen uten at skolen kunne ta æren for det. Siden jeg gjorde det så dårlig i f.eks. matte, ble jeg satt i en gruppe på ca. syv elever som fikk støtteundervisning. To ekstra timer i uken med kjedelig undervisning jeg heller ikke fulgte med på. Det var også helt bortkastet.

- Jeg hadde aldri problemer med å forstå fagene, jeg hadde bare problemer med motivasjonen. Det var bare masse tørr fakta som ble lagt frem og repetert i det uendelige. Det var også mye dødtid på skolen, hvor lærerne fortalte om feriene sine og annet vås. Jeg holdt ikke ut. Hvis skolen hadde vært mer rett på sak, og bydd på mer utfordrende stoff for oss som ikke klarte å henge med fordi vi KJEDET oss, hadde saken blitt en helt annen.

Som lærer må man være klar over dette:

Dårlige karakterer er ikke det samme som mangel på evner. Mange av verdens mest intelligente mennesker presterte dårlig på grunnskolen. Noen kjeder seg bare, og får dårlige karakterer fordi de finner stoffet meningsløst. Gi dem vanskeligere stoff og se om det blir noen endring på motivasjonen. Hvis karakterene allerede er lave er heller ikke fallhøyden stor, så hva har du som lærer å tape på å la dem prøve seg?

Første skoledag i åttendeklasse (gjerne også niende og tiende) burde være satt av til å forklare elevene hvorfor de trenger gode karakterer. Utdannelse er viktig, og som 14-åring vet man ikke hva man vil jobbe med videre i livet. Forklar elevene at for å holde valgmulighetene åpne, er de nødt til å ha så gode karakterer som mulig. Holder de ut til de er ferdige med videregående, ligger alle muligheter åpne for dem. Om de får 3 i snitt og bestemmer seg som 25-åringer at det er psykologer de vil bli, blir veien uendelig mye tyngre å gå enn hvis de hadde gjort en innsats fra ungdomsskolen av for å holde alle muligheter åpne... Gjør dette tydelig for elevene. Kom med konkrete eksempler på hvor vanskelig det er å komme inn på et studie med karakterer som må forbedres senere.

Skrem dem med å forklare om virkeligheten, uten å overdrive i retning av "hvis du ikke blir ekspert i nynorsk ender du opp som NAV-klient og dør ensom".

[Gjest foremma]

Den eneste grunnen til at jeg hatet ungdomskolen var på grunn av små irriterende "populære" kjerringer

[Papirbit]

Jeg er 20, og har alltid respekter læreren mine, men det er visse type lærere som plaget meg:

- Gamle kjedelige, som ikke greide å forklare noe eller snakke særlig høyt.

- Unge og høy på pæra som skal være "bestevenn" med alle elevene

- de som snakker om livet sitt mer enn faget

- sure/gretne

- forskjellens behandleren: Dette er læreren som liker kun de elevene som smisker opp, gjerne har utseende som er søtt og uskyldig og er rolige i timen. Alle andre elever er djevelen selv. Følte at noen lærere ga meg ekstra gode karakterer og var ekstra snille fordi jeg gjorde det jeg fikk beskjed om og var snill. Men de som slet litt med konsentrasjonsvansker, fikk mye hardere krav til fremføringer feks.

En tips til deg som skal bli lærere:

Det ho ene læreren min gjorde var utrolig smart.

Ho startet nemlig første time ved å si:

"Jeg er en lærer,men jeg er også en person. Jeg vil at dere skal trives, men jeg vil også trives. Når dere sitter og chatter på facebook og sms, trives jeg ikke, jeg mister faktisk helt energien og da er ikke jeg hyggelig lærer. Jeg vil at kommunikasjonen skal gå begge veier, og sånn dere behandler meg skal jeg behandle dere og."