Jeg liker å flyte forbi

[Blackpuma]

Jeg har et problem jeg har hatt lenge, og som jeg gjerne skulle blitt kvitt.

Jeg elsker å flyte forbi, være en inspirasjon, at personen sitter igjen med et spørsmålstegn og lurer på hva jeg er. Jeg har et mål om å ha forandre verdenen litt til de jeg møter og finner interessane(litt teit, men fint å være ambisiøs), noe jeg som oftest klarer. Jeg er flink til å overraske og utfordre. De fleste jeg finner interessante, finner meg også interessante. Til et visst punkt... Som oftest er det jeg som forsvinner så fort det blir litt motstand, men enkelte ganger så oppfører jeg meg skikkelig dårlig. Jeg er ikke slem, jeg bare blir lite hyggelig å være med. Kald og i overkant sarkastisk. Jeg skjønner at dette kommer av usikkerhet. Enten skjer dette, da er det som oftest noen som jeg ikke føler at jeg klikker helt med, ellers så blir jeg veldig usikker og redd og ødelegger relasjonen ved å plutselig bli for intens. Begge deler er veldig slitsomme, og det er mange som har glippet på grunn av dette.

Så jeg fortsetter bare å flyte forbi i de aller fleste relasjoner. Annet enn de få gangene jeg gjør et unntak, og går inn i en relasjon. Men da gjør jeg det 100% og noen ganger litt for helhjertet. Sist gang jeg gjorde dette, så var det forferdelig vondt når denne personen sakte, men sikkert forsvant. Jeg har brukt en del energi og tid på å få denne personen ut av systemet, og selv om jeg vet at dette sannsynligvis vil skje flere ganger før jeg finner noen som er bra for meg(både nye nære venner og kjæreste), så gjør det vondt å tenke at jeg må kjempe med følelsene igjen. Jeg er jo veldig glad for disse personene som bare har vært innom livet mitt, men jeg liker ikke å se dem gå, det gjør for vondt.

Mye av dette vet jeg at stammer fra svik i barndommen, og mangelen på noen stabile i livet mitt hele livet. Men hvordan kan jeg få det til å slutte å prege meg? Jeg ønsker å kunne ta litt lettere på relasjoner, og slutte å konsekvenstenke så mye. Joda, det er flott at det er en fin person i livet mitt, men det skal ikke påvirke meg så mye, skal det vel?

Sist gang ødela jeg noe potensielt fint, bare fordi jeg ble redd og usikker. Det ville aldri blitt oss, men vi kunne blitt kjent og jeg kunne lært meg at relasjoner ikke er så farlig, men når han brøt en avtale og var fraværende, så ble jeg redd og viste det ved å kreve masse alt for tidlig. Da mistet jeg han. Det føltes som nok et tap.

Jeg har en del venner, selv om jeg ikke kan skryte av et stort nettverk. De jeg har, har jeg brukt lang tid til å bli kjent med. Jeg har få bekjente. Jeg ønsker meg flere, mange, og jeg ønsker meg disse som er litt mer flytende og som lever helhjertet. Når jeg selv er redd for å være helhjertet, og redd for å feile når det kommer til relasjoner, så møter jeg sjeldent disse.

Dette preger ikke hverdagen min så mye, men jeg ønsker å gjøre noe med det allikevel. Slippe meg litt løs, slutte å være redd for nederlag. Jeg skjønner at det er mange jeg ikke passer med, men de jeg virkelig liker er så vonde å gi slipp på.

Noen som har noen tips eller noen ord? Skjønner at det muligens er lite dere kan bidra med når dere ikke kjenner meg, men kanskje noen har hatt lignende følelser? Hvordan takle følelsene når noen velger å ikke gi like mye som deg? Hvordan gi mye til mange, i stedet for til få? Hvordan kunne gi uten å forvente noe tilbake? Vil så gjerne bli en varm og åpen person som ikke krever at andre skal gi så mye tilbake.

(dette blir nok litt langt, så ja. )

[Kala]

Det høres ut som om at tilknytningsmønstrert ditt har en ødeleggende effekt på din evne til å knytte og opprettholde relasjoner, gå til psykolog eller google litt. Så kanskje du kjenner deg igjen. Emosjonell ustabil pf og, eller unnvikelsespf er andre tenker som popper opp i hodet mitt når jeg leser det du skriver.

[Kala]

Det er mulig å gjøre noe med tilknytningsmønstret ditt sammens med en terapeut.

[Blackpuma]

Interessant å lese om. Har vært hos psykolog, riktignok bare en student på dps, men jeg opplevde at når vi jobbet sammen fikk vi god framgang og at hun hadde kunnskap til å hjelpe meg til å løse problemene. Hun sa at det ikke var noe grunn til å tro at jeg har en diagnose av noe slag. Jeg var redd for at jeg har en diagnose, da jeg har en mor og en bestemor som er bipolare og at jeg har flere fettere og en onkel med ADHD. Jeg kan relatere til noen ting av det som står om borderline, men mye av det klarer jeg ikke å relatere til. De jeg er nære, de klarer jeg fint å ha gode relasjoner med, jeg er verken manipulerende eller ustabil i disse forholdene. Det jeg kjenner meg mest igjen i er det at jeg hele tiden hopper fram og tilbake i følelser når jeg får nye relasjoner, og at jeg har vært veldig følsom ovenfor andre mennesker, lett for å ta ting personlig. Mye av denne overfølsomheten har jeg fått bort ved å enkelt og greit lære meg hvorfor mennesker gjør som de gjør, og har lært meg å analysere sosiale situasjoner, slik at jeg ytterst sjelden reagerer sterkt på "småting".

Jeg søkte litt på tilknytningsforstyrrelse også, og her kjenner jeg meg mer igjen. Jeg er en som helst skal være så selvstendig som mulig, og derfor unngår å bli avhengig av mennesker. Men når jeg søker på dette, så står det kun om barn, så kanskje det kalles personlighetsforstyrrelse når man har blitt "voksen"?

Jeg er oppvokst i fosterhjem, og har vært under omsorgssvikt i forskjellig grad hele min oppvekst, og det er først de to siste årene jeg har kommet meg opp. Dette etter at jeg flyttet hjemmefra(er kun 20 år). Jeg har forbedret meg masse disse to årene, også når det gjelder relasjoner, så jeg lurer på om det bare er en umodenhet eller en usikkerhet som resultat av oppveksten min, men jeg skal få det sjekket ut ordentlig.

Men veldig interessant, jeg skal lese meg litt opp på det, og jeg har lenge(etter å ha sluttet hos dps i januar) hatt planer om å skaffe meg en psykolog for å bearbeide ting, men nå er det midt i eksamenstid, så det blir nok i juni.

Takk for svar!

Endret 18. mai 2012 av Blackpuma

[Gjest Janus]

Alt begynner med forholdet du har til deg selv og om du virkelig elsker og aksepterer deg selv.

Sannheten er at du ikke trenger noe som helst fra noen utenom deg selv for å være lykkelig og komplett. Du kan selv gi deg kjærlighet, glede, lykke, oppmuntring og anerkjennelse og du kan finne alt dette i øyeblikket her og nå.

Og når du er i en slik tilstand, så er det lettere å gi uten å forvente noe tilbake, ettersom du ikke trenger noe som helst fra noen andre. Du lar heller ikke andre definere din selvfølelse og om noen ikke liker deg, så er det greit, fordi du liker deg selv.

Etter min mening så er dette den ultimate måten å bevege seg gjennom livet på, men det er ikke en gang alle som innser at det er mulig. Mange tror at de trenger ting utenom seg selv for å ha det bra med seg selv, men etter min erfaring er det bare en løgn og aldri en varig løsning.

Er jeg helt ute å kjøre i forhold til temaet eller gir dette noen som helst mening?

[Blackpuma]

Alt begynner med forholdet du har til deg selv og om du virkelig elsker og aksepterer deg selv.

Sannheten er at du ikke trenger noe som helst fra noen utenom deg selv for å være lykkelig og komplett. Du kan selv gi deg kjærlighet, glede, lykke, oppmuntring og anerkjennelse og du kan finne alt dette i øyeblikket her og nå.

Og når du er i en slik tilstand, så er det lettere å gi uten å forvente noe tilbake, ettersom du ikke trenger noe som helst fra noen andre. Du lar heller ikke andre definere din selvfølelse og om noen ikke liker deg, så er det greit, fordi du liker deg selv.

Etter min mening så er dette den ultimate måten å bevege seg gjennom livet på, men det er ikke en gang alle som innser at det er mulig. Mange tror at de trenger ting utenom seg selv for å ha det bra med seg selv, men etter min erfaring er det bare en løgn og aldri en varig løsning.

Er jeg helt ute å kjøre i forhold til temaet eller gir dette noen som helst mening?

(fint at du ikke kommer med tanker om personlighetsforstyrrelser, dette var litt mindre skummelt)

Det gir veldig mening, men hvordan få dette inn i seg som en "sannhet"? Jeg vet det jo, sånn egentlig, men det er så vanskelig å rasjonalisere når man står midt oppi det. Mange av reaksjonene er automatiske, og følelsene også, og det er ikke alltid jeg klarer å "ta" meg selv i automaitseringen før det er for sent.

Jeg tror mitt problem er at når det kommer noen som jeg tenker at kan komme til å bety mye i livet mitt, så blir jeg så redd for å miste dem. Jeg er oppvokst uten noen, på en måte, så det er nok et grunnleggende behov som ligger i meg. Jeg er veldig selvstendig på de fleste måter, men jeg er nok mer bevisst på bekreftelsen jeg får fra andre mer enn det mange gjør på grunn av en brokete barndom. Frykten for å være alene er stor, og mye av dette kommer av at jeg ikke valgte å være alene i en del av tenårene mine(på en måte valgte jeg jo, på måten jeg støtet bort folk), men at dette var ufrivillig ensomhet. Nå klarer jeg fint å være tilfreds med å være alene, men dette henger nok litt igjen. Frykten for å bli forlatt/sviktet, og bli igjen alene.

Hvordan nå denne tilstanden, der man forstår at man er nok selv, at man ikke trenger noen andre? Jeg skjønner at det er mulig, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal nå dit? Alt jeg ønsker er jo å være trygg i meg selv, og skjønne at jeg er nok, men jeg føler ikke at jeg har oppskriften på å komme meg dit, selv om jeg kommer nærmere etter hvert som tiden går.

[Gjest Janus]

Det gir veldig mening, men hvordan få dette inn i seg som en "sannhet"? Jeg vet det jo, sånn egentlig, men det er så vanskelig å rasjonalisere når man står midt oppi det. Mange av reaksjonene er automatiske, og følelsene også, og det er ikke alltid jeg klarer å "ta" meg selv i automatiseringen før det er for sent.

Hvordan nå denne tilstanden, der man forstår at man er nok selv, at man ikke trenger noen andre? Jeg skjønner at det er mulig, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal nå dit?

Det begynner med å innse det på et intellektuelt nivå og gjennomskue den store løgnen vi har vokst opp med og blir fortalt daglig av forbrukersamfunnet. For å holde økonomien i gang, så er det viktig at vi konsumenter blir lært til å tro at lykke er noe vi kjøper og at vi trenger masse ting utenom oss selv for å være lykkelige. Filmen Fight Club er faktisk ganske opplysende og befriende rundt emnet.

"You`re not your fucking khakis and you`re not the clothes you wear."

Å innse det på et emosjonelt og dypere nivå kan ta litt lengre tid, men det viktigste er å gå veien en dag om gangen og akseptere at du vil oppleve tilbakefall og tunge stunder. Dette er et tema jeg selv har studert ganske lenge og jeg er fortsatt på en reise som kommer til å fortsette til jeg dør. Tidligere studerte jeg buddhisme og hadde planer om å flytte til Tibet, før jeg endelig tok til fornuft, men jeg har lært mye interessant fra den perioden. Særlig rundt det å være tilstede her og nå og det å gi slipp på følelser og bagasje. Dette er ting man kan lære.

Du skriver om fortiden din. Jeg har ikke intensjoner om å bagatellisere oppveksten din, men jeg ønsker at du ikke lar den være en hindring for deg fremover.

Enklere sagt enn gjort, men kan du prøve å akseptere fortiden din, gi slipp på den og prøve å se kun fremover?

Om du ønsker, så har jeg kanskje et par bøker jeg kan anbefale som kan være nyttige for deg.

[Blackpuma]

Det begynner med å innse det på et intellektuelt nivå og gjennomskue den store løgnen vi har vokst opp med og blir fortalt daglig av forbrukersamfunnet. For å holde økonomien i gang, så er det viktig at vi konsumenter blir lært til å tro at lykke er noe vi kjøper og at vi trenger masse ting utenom oss selv for å være lykkelige. Filmen Fight Club er faktisk ganske opplysende og befriende rundt emnet.

"You`re not your fucking khakis and you`re not the clothes you wear."

Å innse det på et emosjonelt og dypere nivå kan ta litt lengre tid, men det viktigste er å gå veien en dag om gangen og akseptere at du vil oppleve tilbakefall og tunge stunder. Dette er et tema jeg selv har studert ganske lenge og jeg er fortsatt på en reise som kommer til å fortsette til jeg dør. Tidligere studerte jeg buddhisme og hadde planer om å flytte til Tibet, før jeg endelig tok til fornuft, men jeg har lært mye interessant fra den perioden. Særlig rundt det å være tilstede her og nå og det å gi slipp på følelser og bagasje. Dette er ting man kan lære.

Du skriver om fortiden din. Jeg har ikke intensjoner om å bagatellisere oppveksten din, men jeg ønsker at du ikke lar den være en hindring for deg fremover.

Enklere sagt enn gjort, men kan du prøve å akseptere fortiden din, gi slipp på den og prøve å se kun fremover?

Om du ønsker, så har jeg kanskje et par bøker jeg kan anbefale som kan være nyttige for deg.

Dette har jeg faktiskt blitt veldig bevisst på selv i det siste, og jeg er lei av ting. Studentøkonomien min har begrenset meg mye, så ting har ikke vært en stor greie for meg det siste året, men lengselen etter å kunne kjøpe ting, å kunne få det ene smykket som vil koste meg 1000 kroner.. eller andre "viktige ting" har vært tilstede ofte, men nå i de siste ukene har jeg fått et motsatt behov: å kvitte meg med ting som ikke er noe vits i å ha.

Jeg har kommet ganske langt med meg selv det siste året, da jeg endelig har fått friheten og progresjonen jeg trenger for å ha det fint. Jeg har funnet ut at å lese om psykologi er en fin måte å få satt ting i system, i tillegg til at jeg nok må gå til psykolog før eller siden, for å få "pakket bagasjen sammen" om du skjønner. Få den komprimert, slik at den ikke tar så stor plass, få kontroll på den. Det er mye jeg ikke vet, og enkelte brikker må på plass. Mye av dette kommer også av at jeg ikke plutselig skal møte veggen, slik det er så altfor mange som gjør dersom de kun fortrenger ting. Jeg har godtatt oppveksten min så langt det har latt seg gjøre, men for min del så er det ikke mer enn to år siden jeg sto oppi det hele, og det har også forfulgt meg etter dette(gjennom personer). Jeg har forstått at jeg tross alt har klart meg veldig bra, og at jeg er et såkalt "løvetannbarn", noe som har hatt en stor betydning for hvordan jeg ser meg selv. Jeg prøver å snu opplevelsene mine og erfaringene mine til noe positivt, for jeg ville aldri i verden ha kommet så langt på så mange områder som jeg har uten erfaringene, selv om det selvsagt har gått utover andre områder. Mest av alt relasjoner, og da spesielt de nære. Men for å forstå hva jeg skal gjøre videre, så må jeg også forstå hvorfor jeg har blitt som jeg er, og skjønne at det er lite min feil, men heller de rundt meg sin feil. At det var synd på barnet "meg", men at det ikke skal få ødelegge livet mitt, og at jeg ikke er et "offer". Denne barndommen min har skapt en motivasjon framfor alt, en motivasjon til å vise alle at jeg ikke skal bli som prognosene og statistikken, at jeg skal klare meg bra "tross alt". Det er bare viktig å vite hvor man kommer fra for å forstå hvordan man skal gå videre. Dette ble litt langt om dette, men det er viktig at jeg får fram at jeg absolutt ikke bruker barndommen som en unnskyldning, men som en forklaring.

Jeg leste religion på vgs nivå nå i høst, og da var buddhismen et stort tema. Det er mye fin filosofi i buddhismen, og for min del gikk jeg litt dypere inn i det. Jeg håper å kunne lære meditasjon en gang, fordi jeg sliter mye med denne uroen/rastløsheten i meg.

Jeg er veldig interessert i bøker, så ja!

[Gjest Joppi]

Bare noen tanker fra meg, litt eldre enn deg, men har vært igjennom mye av det samme.

Det beste du gjør nå er å få en psykolog du kan forholde deg til over lengre tid, flere år. En du kan snakke om det irrasjonelle med, og ikke bare alltid prøve å være et smart og vellykket løvetannbarn.

I forhold til andre så hjelper det å være bevisst på at "jeg er meg og du er deg", å greie å stå i seg selv, være sin egen person. Kanskje styre unna nære relasjoner med de som er "flytende", til man greier å holde på seg selv og være nær andre samtidig.

Det er veldig forståelig at du har et savn etter noen og noe utenfra. Som Janus skriver, tanke som også har vært til stor støtte for meg, er at "Jeg har allerede alt jeg trenger inni meg!". Det får meg ut av en needy tilstand og over i en mer balansert en, hvor jeg også blir lettere for andre å forholde seg til. Dermed øker jeg sjansen for at andre forblir i livet mitt, uten at vi kveler hverandre eller at det flyter over. Jeg øker også sjansene for at jeg er ærlig med meg selv og greier å kjenne etter hva som er riktig for meg, heller enn å bli så fokusert på forholdet til andre.

Dette tar tid. Så for all del, få deg en flink psykolog og hold ut der noen år, selv når det blir ubehagelig og vondt, så skal du se.

[Gjest Janus]

Selv om man ikke trenger ting og personer utenfra for å være lykkelig og komplett, så betyr ikke det at man ikke skal nyte livet til det fulle og gjerne leve et liv i luksus om man har råd og lyst til det. Problemet oppstår når man leter etter et svar utenfor seg selv hos andre personer eller materielle goder, slik vi ser mange gjør i dag.

Jeg mener heller ikke at man skal redusere personer utenfor til noe verdiløst som ikke betyr noe som helst eller at man alltid skal være selvstendig og ikke kunne ta imot hjelp fra andre. Vi mennesker er sosiale og trenger sosial omgang, selv en sosial avviker og enslig ulv som meg selv, men livet mitt går ikke under om noen ikke liker meg eller ikke gir meg anerkjennelse. Det er uvesentlig i den store sammenhengen for mitt vedkommende.

Det er så lenge siden jeg sist leste noen bøker rundt temaet, men en bok jeg husker veldig godt er, "The Evolution of a Warrior" av Christopher Regan. Du finner den på Amazon. Ikke la deg lure av et cheesy cover og et ukjent forlag, for det er kanskje en av de beste bøkene jeg har lest om temaet og den er underholdende skrevet som en novelle. Hovedpersonen har også hatt en vanskelig barndom, så kanskje du kan identifisere deg der.

Jeg kommer ikke på så mye annet akkurat nå, men jeg synes å huske at "The Power of Now" av Eckhart Tolle var veldig bra.

Emotional mastery:

http://www.urbanmonk.net/85/the-elusive-key-to-emotional-mastery-is-it-really-that-simple/

http://www.urbanmonk.net/59/what-your-ego-is-and-how-to-stop-it-from-obscuring-your-inner-peace-and-unconditional-love/

For meg fremstår du som intelligent, reflektert, moden og med mer livserfaring enn mange har etter et helt voksent liv. Du har en positiv innstilling som gjør meg overbevist om at du kommer til å legge fortiden bak deg og møte en strålende fremtid. Ikke vær for streng med deg selv og ta den tiden og hjelpen du trenger. Husk at selv vi som har hatt en normal oppvekst går gjennom tunge perioder og utfordringer i livet, om det kan være en trøst og hjelpe deg til å føle deg mer "normal".

Dette har jeg faktiskt blitt veldig bevisst på selv i det siste, og jeg er lei av ting. Studentøkonomien min har begrenset meg mye, så ting har ikke vært en stor greie for meg det siste året, men lengselen etter å kunne kjøpe ting, å kunne få det ene smykket som vil koste meg 1000 kroner.. eller andre "viktige ting" har vært tilstede ofte, men nå i de siste ukene har jeg fått et motsatt behov: å kvitte meg med ting som ikke er noe vits i å ha.

Jeg har kommet ganske langt med meg selv det siste året, da jeg endelig har fått friheten og progresjonen jeg trenger for å ha det fint. Jeg har funnet ut at å lese om psykologi er en fin måte å få satt ting i system, i tillegg til at jeg nok må gå til psykolog før eller siden, for å få "pakket bagasjen sammen" om du skjønner. Få den komprimert, slik at den ikke tar så stor plass, få kontroll på den. Det er mye jeg ikke vet, og enkelte brikker må på plass. Mye av dette kommer også av at jeg ikke plutselig skal møte veggen, slik det er så altfor mange som gjør dersom de kun fortrenger ting. Jeg har godtatt oppveksten min så langt det har latt seg gjøre, men for min del så er det ikke mer enn to år siden jeg sto oppi det hele, og det har også forfulgt meg etter dette(gjennom personer). Jeg har forstått at jeg tross alt har klart meg veldig bra, og at jeg er et såkalt "løvetannbarn", noe som har hatt en stor betydning for hvordan jeg ser meg selv. Jeg prøver å snu opplevelsene mine og erfaringene mine til noe positivt, for jeg ville aldri i verden ha kommet så langt på så mange områder som jeg har uten erfaringene, selv om det selvsagt har gått utover andre områder. Mest av alt relasjoner, og da spesielt de nære. Men for å forstå hva jeg skal gjøre videre, så må jeg også forstå hvorfor jeg har blitt som jeg er, og skjønne at det er lite min feil, men heller de rundt meg sin feil. At det var synd på barnet "meg", men at det ikke skal få ødelegge livet mitt, og at jeg ikke er et "offer". Denne barndommen min har skapt en motivasjon framfor alt, en motivasjon til å vise alle at jeg ikke skal bli som prognosene og statistikken, at jeg skal klare meg bra "tross alt". Det er bare viktig å vite hvor man kommer fra for å forstå hvordan man skal gå videre. Dette ble litt langt om dette, men det er viktig at jeg får fram at jeg absolutt ikke bruker barndommen som en unnskyldning, men som en forklaring.

Jeg leste religion på vgs nivå nå i høst, og da var buddhismen et stort tema. Det er mye fin filosofi i buddhismen, og for min del gikk jeg litt dypere inn i det. Jeg håper å kunne lære meditasjon en gang, fordi jeg sliter mye med denne uroen/rastløsheten i meg.

Jeg er veldig interessert i bøker, så ja!

[Blackpuma]

Bare noen tanker fra meg, litt eldre enn deg, men har vært igjennom mye av det samme.

Det beste du gjør nå er å få en psykolog du kan forholde deg til over lengre tid, flere år. En du kan snakke om det irrasjonelle med, og ikke bare alltid prøve å være et smart og vellykket løvetannbarn.

I forhold til andre så hjelper det å være bevisst på at "jeg er meg og du er deg", å greie å stå i seg selv, være sin egen person. Kanskje styre unna nære relasjoner med de som er "flytende", til man greier å holde på seg selv og være nær andre samtidig.

Det er veldig forståelig at du har et savn etter noen og noe utenfra. Som Janus skriver, tanke som også har vært til stor støtte for meg, er at "Jeg har allerede alt jeg trenger inni meg!". Det får meg ut av en needy tilstand og over i en mer balansert en, hvor jeg også blir lettere for andre å forholde seg til. Dermed øker jeg sjansen for at andre forblir i livet mitt, uten at vi kveler hverandre eller at det flyter over. Jeg øker også sjansene for at jeg er ærlig med meg selv og greier å kjenne etter hva som er riktig for meg, heller enn å bli så fokusert på forholdet til andre.

Dette tar tid. Så for all del, få deg en flink psykolog og hold ut der noen år, selv når det blir ubehagelig og vondt, så skal du se.

Takk for tips, det hjelper. Jeg skal oppsøke en psykolog som kan bli et fast holdepunkt i hverdagen, sånn at de gangene ting blir tunge, så har jeg noe å falle tilbake på. Høsten/vinteren er årstiden hvor jeg enkelte dager har lyst til å låse meg inne og gjøre ingenting, så da er det viktig at jeg har et rom der jeg kan være irrasjonell, dum, slem, annerledes og alt annet jeg ikke tillater meg selv i hverdagen. Så det er målet etter den siste eksamenen min.

Jeg må bli trygg i meg selv, og det kan ta tid.

Selv om man ikke trenger ting og personer utenfra for å være lykkelig og komplett, så betyr ikke det at man ikke skal nyte livet til det fulle og gjerne leve et liv i luksus om man har råd og lyst til det. Problemet oppstår når man leter etter et svar utenfor seg selv hos andre personer eller materielle goder, slik vi ser mange gjør i dag.

Jeg mener heller ikke at man skal redusere personer utenfor til noe verdiløst som ikke betyr noe som helst eller at man alltid skal være selvstendig og ikke kunne ta imot hjelp fra andre. Vi mennesker er sosiale og trenger sosial omgang, selv en sosial avviker og enslig ulv som meg selv, men livet mitt går ikke under om noen ikke liker meg eller ikke gir meg anerkjennelse. Det er uvesentlig i den store sammenhengen for mitt vedkommende.

Det er så lenge siden jeg sist leste noen bøker rundt temaet, men en bok jeg husker veldig godt er, "The Evolution of a Warrior" av Christopher Regan. Du finner den på Amazon. Ikke la deg lure av et cheesy cover og et ukjent forlag, for det er kanskje en av de beste bøkene jeg har lest om temaet og den er underholdende skrevet som en novelle. Hovedpersonen har også hatt en vanskelig barndom, så kanskje du kan identifisere deg der.

Jeg kommer ikke på så mye annet akkurat nå, men jeg synes å huske at "The Power of Now" av Eckhart Tolle var veldig bra.

Emotional mastery:

http://www.urbanmonk.net/85/the-elusive-key-to-emotional-mastery-is-it-really-that-simple/

http://www.urbanmonk.net/59/what-your-ego-is-and-how-to-stop-it-from-obscuring-your-inner-peace-and-unconditional-love/

For meg fremstår du som intelligent, reflektert, moden og med mer livserfaring enn mange har etter et helt voksent liv. Du har en positiv innstilling som gjør meg overbevist om at du kommer til å legge fortiden bak deg og møte en strålende fremtid. Ikke vær for streng med deg selv og ta den tiden og hjelpen du trenger. Husk at selv vi som har hatt en normal oppvekst går gjennom tunge perioder og utfordringer i livet, om det kan være en trøst og hjelpe deg til å føle deg mer "normal".

Balanse og tid tror jeg er stikkordene for det meste her i verden. Hvis man legger til utfordringer, så tror jeg du har en del av livet i de tre ordene.

Jeg vet at jeg trenger noen, men disse er jo allerede i livet mitt. Jeg trenger ingen flere, så er det bare å ikke bli for opphengt i mennesker og ikke la de prege meg for mye. Kunne gi uten å forvente osv. Fant nettopp ut at jeg har lommeringt han som jeg lot glippe (fordi jeg var intens/redd og han var "flytende"/ikke så seriøs), og jeg ønsker å ikke la sånne tulleting påvirke meg i det hele tatt. Det har jo ingenting å si, men jeg begynner fort å tenke hva han tenker om meg nå, at han sikkert tror jeg har "lommeringt" han fordi jeg ønsker oppmerksomheten hans, når det er mer omvendt: at jeg ønsker å ikke ha han i livet mitt nå fordi han ikke er bra for meg, tross for de fine kvalitetene han har. Hans usikkerhet + min blir altfor mye og altfor skummelt. Men det har jo virkelig ingenting å si egentlig, for sannsynligvis har han tatt telefonen og hørt lommelyder, eller eventuelt har jeg lagt igjen noe på svareren hans.. Så jeg må bli flinkere til å ikke la ting gå inn på meg, for i det store bildet er det bittelite. Skal nok lese de artiklene om å få kontroll over følelsene sine, og ikke la følelsene få kontroll over meg. Jeg er så glad i å bli kjent med fine mennesker, men enkelte mennesker skal bare stikke innom livet ditt, og forsvinne når de har rørt noe ved deg. Problemet er at det tar litt tid før jeg klarer å gi slipp, helt.

Takk for litteratur, skal leses så fort jeg får eksamen ut av verden! Har lest deler av "power of now" før, men ble litt småirritert og opphengt i de pausemerkene, så jeg tror jeg må gi det en sjanse til.

Jeg er forholdsvis ressurssterk, og har så mye å gi på mange måter, så får jeg bare håpe at med tiden så får jeg balanse og en indre trygghet som gjør at jeg kan gi dette til andre også. Uten at jeg mister meg selv i relasjonene, eller flykter(som i og for seg er det samme).

Jeg har også med tiden forstått at alle sliter på et tidspunkt eller annet, men at vi alle prøver veldig hardt å framstå som sterke og uovervinnelige.

Takk, Janus! Du er ganske ålreit!

[Gjest Janus]

Jeg skal oppsøke en psykolog som kan bli et fast holdepunkt i hverdagen, sånn at de gangene ting blir tunge, så har jeg noe å falle tilbake på.

Høres ut som en god plan. Å ha noen å snakke med og som lytter, betyr mye og kan være helbredende i seg selv.

Jeg må bli trygg i meg selv, og det kan ta tid.

Et verdig mål.

Husk at mange lever et helt liv uten å bli det.

Takk for litteratur, skal leses så fort jeg får eksamen ut av verden! Har lest deler av "power of now" før, men ble litt småirritert og opphengt i de pausemerkene, så jeg tror jeg må gi det en sjanse til. .

Slik jeg husker boken, så er den litt der ute og kanskje ikke så godt skrevet, men de fleste konseptene og budskapet er gull verdt. Men så er det heller ikke noe nytt i boken og man finner den samme lærdommen i langt eldre bøker.

Jeg har også med tiden forstått at alle sliter på et tidspunkt eller annet, men at vi alle prøver veldig hardt å framstå som sterke og uovervinnelige.

Takk, Janus! Du er ganske ålreit!

Mange er flinke til å holde en perfekt fasade og de man minst aner kan ha det rimelig tøft på innsiden.

Bare hyggelig! Du virker ganske all right selv.

Bare skriv mer her eller send en melding om du har lyst å snakke mer om hva enn det skulle være.

[Gjest Janus]

Hvordan går det med deg?

[Blackpuma]

Nå har jeg ikke lest gjennom mer enn hovedinnlegget mitt, men jeg husker denne tråden.

Skrev den etter at en fyr forsvant ut av livet mitt, og jeg tok det altfor, altfor tungt.

Det som er litt spesielt er at denne fyren har kommet inn i livet mitt igjen nå nettopp. Glemte han aldri helt, og lurte alltid på hva som skjedde. Vi snakket sammen her en dag, lenge. Og han var veldig ærlig og åpen og ga utrolig mye av seg selv, jeg holdt litt tilbake. Det er rart hvordan jeg kan glemme at det ikke bare er meg i en relasjon, men at det også er en annen person som tenker og føler og er redd. Så med mindre denne gutten er en mester på manipulering, så mistet han aldri interessen og det hele handlet om han. Det var virkelig helt fantastisk hvordan alt har forandret seg, og hvordan han idealiserer meg til tross for at jeg følte at jeg gjorde noe galt sist gang. Ifølge han så burde jeg absolutt ikke være så forståelsesfull som jeg er ang dette, for han ser bare at han gjorde ting feil.

Når det gjelder andre mennesker så går dette også veldig mye bedre. Jeg har gitt litt slipp på den selvkritiske delen av meg, og prøver å finne en balanse i ærligheten, i flyktigheten og i det av å gi meg selv. Møter sjeldent noen som virkelig fanger interessen min, men har en fin liten gjeng som jeg stoler på og som utfordrer meg.

Samtidig har jeg blitt mye mer uavhengig og jeg "trenger" sjeldent noen andre enn meg selv, selv om jeg setter pris på de jeg har også. Veldig flink til å gi masse i relasjoner, uten at jeg føler jeg mister meg selv. Før kunne jeg bli satt ut av at noen ikke svarte meg når jeg var litt personlig. Nå er det annerledes, det henger ikke igjen i flere dager. Har lært hvordan jeg kan riste av meg dårlig følelser.

Men frykten for å binde meg til noe/noen er fortsatt der, og jeg freaker veldig fort ut om jeg gir for mye av meg selv til noen. Heldigvis skjer det ytterst sjeldent siden jeg har lært meg å ha en balanse i det.

Også har jeg begynt å meditere nå nettopp, noe som har vært veldig virkningsfullt til nå. Fint å ha et fristed der tankene kan strømme litt som de vil, og der jeg er nødt til å gi helt slipp på rastløsheten. Veldig spennende å se hvordan det vil påvirke meg når jeg har holdt på med det i lengre tid.

Så det går bra, og det som er fint er at i ALLE år så har høsten vært helt forferdelig, men i år så går det veldig greit om jeg ser bort ifra søvnproblemene som fortsatt er litt utenfor min kontroll og at jeg blir syk fra tid til annen. Det gikk ok i fjor også, men da var det avgjørende at jeg hadde en psykolog å falle tilbake på, noe jeg ikke har i år. Blitt ganske mye flinkere på livet. Neste høst skal jeg gå inn i en boble for å bearbeide ting fra fortiden, sånn at jeg er sikker på at det aldri overvelder meg og slår meg i bakken.

[Gjest Janus]

Nå ble jeg veldig glad og imponert, men absolutt ikke overrasket. Fint å høre at det går så bra.

Lykke til fremover!

[AnonymBruker]

Må bare si at du virker utrolig reflektert og konstruktiv Imponert over deg. Selv var jeg over 30 før jeg tok tak i livet mitt på den måten du gjør - men det er jo aldri for sent. Kjenner meg veldig igjen i det Janus beskriver og synes han gir gode råd. Det er "den veien" som har vært løsningen for min del i hvert fall. Og det funker så bra, nå kan jeg ha gode og nære relasjoner uten å være utrygg eller for å få bekreftelse (selv om bekreftelse er noe en ønsker og forventer fra en partner går det ikke bra når en blir avhengig...).

Anonym poster: 4abf3b20821dc12922261aa65803a761

[Blackpuma]

Jeg har nok vært overmåte heldig med innstilling og en grunnleggende positivitet. Og selv om jeg var deprimert hele ungdommen, så har jeg alltid visst at jeg er en ganske bra person bak tåken. Så måtte jeg bare vente noen år før jeg i det hele tatt var voksen nok til å på en eller annen måte få tåken til å lette. Og det var vanskelig når det var omtrent bare meg som virkelig visste hva som lå bak tåken. En venninne av meg har vært fantastisk på sin måte, og fulgt meg hele veien(i den grad en 10-åring, en 14-åring, en 17-åring kan stille opp for venner), men ingen voksenpersoner har gitt meg den omsorgen jeg kunne trengt. Uten denne venninnen min som hadde troen på meg i en viss grad hele tiden, så vet jeg ikke hvor jeg ville vært. Jeg har dessverre en storebror som ikke enda har klart å gjøre det jeg gjør, men jeg har troen på han med tiden også.

Det fineste var jo at han jeg trodde hadde gitt meg opp fordi jeg ga for mye av meg selv, kom tilbake. Han er den eneste jeg har falt for på lenge, og det at han kan gi meg den bekreftelsen på at jeg er bra nok er faktisk ganske fantastisk!

Det er fint å høre at jeg ikke er alene med denne typen tilknytningproblemer, selv om jeg ikke unner noen andre det heller. Men det er jo som alt annet i verden, man vil ikke føle seg helt unik i problemene sine. Takk for fine svar og oppmuntringer, jeg blir nesten litt rørt.