Separat økonomi/Særeie i forhold og ekteskap

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om de av dere som lever i samboerforhold/ekteskap kan dele litt om hvordan det er å ha separat økonomi/særeie og eventuelle spesielle avtaler dere i mellom?

Kort fortalt, jeg er en jente på 30 som er i et seriøst forhold med en mann som ønsker å gifte seg med meg en dag. Brent barn skyr ilden.

Jeg har sagt til han at jeg vil ha min egen økonomi, og at jeg vil at vi skal sørge for oss selv i forholdet, når det gjelder innkjøp av ting utenom det daglige. Jeg har ikke noe behov for at han skal holde meg med penger eller annet og jeg ønsker ikke å være økonomisk ansvarlig for ham heller.

Jeg har ingen erfaring med dette fra tidligere forhold, men grunnen til at jeg har begynt å tenke særeie, er at i tilfelle vi går fra hverandre så vil jeg at det skal være minst mulig komplisert og at så mye som mulig er avtalt på forhånd. Man har ingen garantier og jeg ønsker ikke å være naiv.

Forslag og erfaringer mottas med takk da jeg er helt blank på dette feltet

[Gjest]

Jeg har særeie på gården min og alle tinga jeg hadde med meg inn i ekteskapet. Dog ga jeg ham 10% av gården i bryllupsgave - men den økonomiske siden av det er ikke formalisert. Jeg betaler lånet på gården - ellers så deler vi alt av husholdningsregninger 50-50.

Om en av oss får igjen på skatten, er det h*ns penger.Om vi skal kjøpe møbler,hvitevarer el andre litt dyrere ting, spleiser vi 50-50.

Vi deler likt på utgifter til ferie.

Funker fint for oss.

[AnonymBruker]

Jeg har særeie på gården min og alle tinga jeg hadde med meg inn i ekteskapet. Dog ga jeg ham 10% av gården i bryllupsgave - men den økonomiske siden av det er ikke formalisert. Jeg betaler lånet på gården - ellers så deler vi alt av husholdningsregninger 50-50.

Om en av oss får igjen på skatten, er det h*ns penger.Om vi skal kjøpe møbler,hvitevarer el andre litt dyrere ting, spleiser vi 50-50.

Vi deler likt på utgifter til ferie.

Funker fint for oss.

Har dere skrevet noe avtalte på de tingene dere kjøper sammen? F.eks. hvitevarer osv? Eller deler dere dem 50/50 vet et eventuelt brudd.

Sorry, høres sikkert kynisk ut her men min erfaring er at det er bra å være forberedt å det uventede....

Et annet spørsmål: Han tjener ca 2-3 ganger mer enn meg, minst. Er det da fair at jeg betaler 50% av alle utgiftene da? Ville dere sett det som urettferdig hvis vi betaler felles utgifter i forhold til prosent av hvor mye vi tjener hver for oss også deler vi 50/50 på møbler/hvitevarer osv?

[Gjest Gjest]

Har dere skrevet noe avtalte på de tingene dere kjøper sammen? F.eks. hvitevarer osv? Eller deler dere dem 50/50 vet et eventuelt brudd.

Sorry, høres sikkert kynisk ut her men min erfaring er at det er bra å være forberedt å det uventede....

Et annet spørsmål: Han tjener ca 2-3 ganger mer enn meg, minst. Er det da fair at jeg betaler 50% av alle utgiftene da? Ville dere sett det som urettferdig hvis vi betaler felles utgifter i forhold til prosent av hvor mye vi tjener hver for oss også deler vi 50/50 på møbler/hvitevarer osv?

Du vil ikke ha delt økonomi, så selvfølgelig skal dere dele 50-50.

[Gjest gjest]

Særeie er smart tenkt!

Jeg har akkurat blitt skilt, vi hadde felleseie. Det ligger an til at jeg må dele halvparten av mine sparepenger med eksen siden jeg hadde disse pengene på konto ved skjæringstidspunktet. Han var smart, og hadde ingenting i banken men alt liggende hjemme. Så halvparten av de pengene kan jeg bare glemme å se noe til.

I tillegg må jeg betale halvparten av billånet hans. Det er sure penger!!Smart jævel.

Nå har jeg lært til neste gang, om jeg tørr å prøve igjen da...

[AnonymBruker]

Har dere skrevet noe avtalte på de tingene dere kjøper sammen? F.eks. hvitevarer osv? Eller deler dere dem 50/50 vet et eventuelt brudd.

Sorry, høres sikkert kynisk ut her men min erfaring er at det er bra å være forberedt å det uventede....

Et annet spørsmål: Han tjener ca 2-3 ganger mer enn meg, minst. Er det da fair at jeg betaler 50% av alle utgiftene da? Ville dere sett det som urettferdig hvis vi betaler felles utgifter i forhold til prosent av hvor mye vi tjener hver for oss også deler vi 50/50 på møbler/hvitevarer osv?

Så lenge dere finner en bolig etter din økonomi, anser jeg det som helt naturlig å dekke alt 50 % uavhengig av hva man tjener. Hvorfor skal han dekke større andel enn deg, bare fordi han tjener mer enn deg? Da ønsker man å få mindre utgifter selv, og blir jo på en måte forsørget av den andre.

Når man bor alene må man dekke alle kostnader selv, og utgiftene halveres jo for begge når man flytter sammen. Men ønsker den som tjener mest å bosette seg i en alt for dyr bolig i forhold til din økonomi, mener jeg det er helt greit at den personen kan dekke en større andel av bokostnadene. Men ellers ville jeg delt alt 50/50

[AnonymBruker]

Så lenge dere finner en bolig etter din økonomi, anser jeg det som helt naturlig å dekke alt 50 % uavhengig av hva man tjener. Hvorfor skal han dekke større andel enn deg, bare fordi han tjener mer enn deg? Da ønsker man å få mindre utgifter selv, og blir jo på en måte forsørget av den andre.

Når man bor alene må man dekke alle kostnader selv, og utgiftene halveres jo for begge når man flytter sammen. Men ønsker den som tjener mest å bosette seg i en alt for dyr bolig i forhold til din økonomi, mener jeg det er helt greit at den personen kan dekke en større andel av bokostnadene. Men ellers ville jeg delt alt 50/50

Det er litt det som er saken. Jeg prøver å gjøre det rettferdig for begge to, han er forsåvidt enig i at vi kan ha særeie.

Jeg er enebarn og arver min forelder. Han må dele med sine søsken, så sånn sett vil jeg i fremtiden kunne ha verdier i eiendom.

Dere som har disse avtalene, gikk dere til en advokat for å få tegnet avtalen? Når evt. gjorde dere dette?

[Wolf]

Man går til advokat og ordner papirer føre man flytter sammen. Da unngår man mye diskusjoner.

Vi gjorde det føre vi flyttet sammen. Særeie på hus, hytte, firma, aksjer og penger stående på bok.

I vårt tilfelle så sitter jeg på verdier og hun har ikke annet enn det hun event arver av sine foreldre.

I det daglige bryr vi oss ikke noe om hvem som kjøper hva. Sjøl var jeg kun int og sikre mine verdier som jeg har jobbet for.

[Gjest Annaires]

Om du mener han skal betale mer pga han tjener mer, syns jeg det blir feil å si at dere har delt økonomi og særeie.

Da får man betale 50/50.

[AnonymBruker]

Man går til advokat og ordner papirer føre man flytter sammen. Da unngår man mye diskusjoner.

Vi gjorde det føre vi flyttet sammen. Særeie på hus, hytte, firma, aksjer og penger stående på bok.

I vårt tilfelle så sitter jeg på verdier og hun har ikke annet enn det hun event arver av sine foreldre.

I det daglige bryr vi oss ikke noe om hvem som kjøper hva. Sjøl var jeg kun int og sikre mine verdier som jeg har jobbet for.

Ok. Jeg har ingen agenda med å sikre meg selv annet enn at jeg ønsker minst mulig drama og problemer dersom vi går fra hverandre en dag. Jeg klarer meg fint selv med det jeg tjener og forventer ingenting fra ham. Han tjener som sagt mye mer enn meg og er en veldig generøs person, får ofte gaver av ham, og føler at jeg ikke har noe behov for å sikre meg halvparten av hans "formue"

Lurt tips, jeg tror vi tar oss en tur til advokaten når vi kjøper noe sammen.

Hva med ekteskap og sånt, noen som har noen alternativ til "death do us part"? Jeg føler det blir litt kleint å love noe jeg ikke vet om vi kan holde. Men så er jeg ikke akkurat humanist heller.

Mannen vil gjerne gifte seg i kirken og love tro og ære (han har vært gift før og var en liten player, men har har visst sett lyset etter at han møtte meg...) Jeg er litt mer realist der kanskje...

Kan man ha egne løfter i kirken? Jeg nekter å adlyde noen andre enn meg selv og jeg kan ikke love evig troskap. Men vil ikke skuffe mannen som så gjerne vil ha meg til sin fru.

[AnonymBruker]

Om du mener han skal betale mer pga han tjener mer, syns jeg det blir feil å si at dere har delt økonomi og særeie.

Da får man betale 50/50.

Jeg mener ingenting, jeg spør de som har mer erfaring i disse sakene.

En venninne av meg mente at det var urettferdig dersom han betalte like mye som meg når han tjente mer, derfor spør jeg her inne.

For å si det rett ut har jeg ikke problemer med å betale 50/50.

[Gjest Badabing]

Vi tok en tur til advokat da vi kjøpte hus sammen, og føler vi hadde stor nytte av det. Advokaten kom med tips til løsninger vi ikke hadde tenkt på.

Vi har hver vår konto hvor vi får lønna inn, og i tillegg har vi en felleskonto hvor vi overfører en bestemt sum hver måned. Denne går til mat, felles innkjøp osv.

Det jeg tok med meg inn, er mitt, og det han tok med seg inn er hans. Vi deler 50/50 når vi kjøper noe nytt og på oppussing.

Om man bestemmer seg for denne løsningen, anser jeg det som rimelig at man betaler 50/50 av utgiftene, selv om den ene tjener mer. Om den som tjener mest derimot ønsker seg dyrere hus, en annen livsstil enn det den med minst har råd til osv, må heller den personen spytte inn litt mer.

Sånn i hverdagen varierer det nok litt hvem som kjøper mest her, men vi har hver vår sparekonto.

[AnonymBruker]

Vi tok en tur til advokat da vi kjøpte hus sammen, og føler vi hadde stor nytte av det. Advokaten kom med tips til løsninger vi ikke hadde tenkt på.

Vi har hver vår konto hvor vi får lønna inn, og i tillegg har vi en felleskonto hvor vi overfører en bestemt sum hver måned. Denne går til mat, felles innkjøp osv.

Det jeg tok med meg inn, er mitt, og det han tok med seg inn er hans. Vi deler 50/50 når vi kjøper noe nytt og på oppussing.

Om man bestemmer seg for denne løsningen, anser jeg det som rimelig at man betaler 50/50 av utgiftene, selv om den ene tjener mer. Om den som tjener mest derimot ønsker seg dyrere hus, en annen livsstil enn det den med minst har råd til osv, må heller den personen spytte inn litt mer.

Sånn i hverdagen varierer det nok litt hvem som kjøper mest her, men vi har hver vår sparekonto.

Har dere en avtale om at dere ikke er økonomisk ansvarlige for hverandre? Jeg tenker på f.eks. hvordan man kan unngå at hvis partneren opparbeider seg stor gjeld så går ikke det utover samboer/ektefelle? Må man da ta ut en egen forsikring f.eks. slik at man ikke risikerer å miste hus/bil pga partners overforbruk?

Har lest meg lei av historier der folk finner ut for sent at de egentlig ikke kjente vedkommende de bodde sammen med.

[Edvarda]

Jeg ser mange sier 50/50 uansett, men såvidt jeg vet er det mer vanlig å gradere fellesutgiftene.

Altså: Du tjener 2/3 av deres samlede inntekt -> Du betaler 2/3 av felles utgifter.

Innkjøp av store ting kommer utenom, dette dreier seg om mat, husleie og sånne ting. 50/50 kan fort bli veldig urettferdig.

[Majott]

Vi har felles økonomi, og eier alt sammen. Vi bruker hverandre penger om hverandre. Gjør det sånn at alle regninger betales først, det settes av penger til mat og sparing. Det som er igjen deler vi 50/50, sånn at begge har penger å bruke til personlige ting.

På årsbasis tjener han litt mer enn meg, pga at han noen mnd i året har mer utbetalt, men jeg tjener mer på månedsbasis enn han har i grunnlønn.

Når vi engang arver, vil han måtte dele lite verdi med mange søsken, mens jeg kommer til å få større verdier, ettersom mine foreldre har flere nedbetalte eiendommer. Vi har ikke avtalt hvordan vi skal gjøre dette økonomisk enda, men vi kommer nok ikke til å opprette særeie da heller. I og med at han har bidratt mer enn meg i mange år, og dermed bidratt til en høyere levestandard for oss begge, så går det vel opp i opp til slutt.

Vi har vært sammen i 11 år, gift i 9. Har ingen barn sammen, men jeg har to fra før som er voksne nå. Vi vil gjerne holde sammen livet ut, men en har jo selvfølgelig ingen garanti.

Så kommer det jo også an på hvordan partneren er, om man vil dele alt, og ta den risikoen eller ikke. Jeg har ingen tvil om mannen min sånn sett. Og han har ingen tvil om meg.

Så spørs det også hvilke verdier du har fra før. Har du brukt mange år på å nedbetale et hus/leilighet, og dermed har opparbeidet deg en solid egenkapital sånn sett, er ikke det noe man "gir bort". Enten det er mann eller kvinne, bare for å ha det sagt. Da er det evt snakk om at den andre får kjøpe seg inn, med dertil stigende egenkapital for din del. Men om det blir brudd, så må man også da betale hverandre ut. Vil det bety vanskeligheter for deg å igjen gå inn på boligmarkedet om dere ikke har særeie, vil jo det telle mye.

Hvilke verdier har du ts, som gjør det nødvendig med særeie?

[Majott]

Ok. Jeg har ingen agenda med å sikre meg selv annet enn at jeg ønsker minst mulig drama og problemer dersom vi går fra hverandre en dag. Jeg klarer meg fint selv med det jeg tjener og forventer ingenting fra ham. Han tjener som sagt mye mer enn meg og er en veldig generøs person, får ofte gaver av ham, og føler at jeg ikke har noe behov for å sikre meg halvparten av hans "formue"

Lurt tips, jeg tror vi tar oss en tur til advokaten når vi kjøper noe sammen.

Hva med ekteskap og sånt, noen som har noen alternativ til "death do us part"? Jeg føler det blir litt kleint å love noe jeg ikke vet om vi kan holde. Men så er jeg ikke akkurat humanist heller.

Mannen vil gjerne gifte seg i kirken og love tro og ære (han har vært gift før og var en liten player, men har har visst sett lyset etter at han møtte meg...) Jeg er litt mer realist der kanskje...

Kan man ha egne løfter i kirken? Jeg nekter å adlyde noen andre enn meg selv og jeg kan ikke love evig troskap. Men vil ikke skuffe mannen som så gjerne vil ha meg til sin fru.

Kirkeløfter spiller nok ikke så mye inn på hverdagslivet, og er heller ikke juridisk bindende på andre måter enn det som står i loven.

[AnonymBruker]

Jeg ser mange sier 50/50 uansett, men såvidt jeg vet er det mer vanlig å gradere fellesutgiftene.

Altså: Du tjener 2/3 av deres samlede inntekt -> Du betaler 2/3 av felles utgifter.

Innkjøp av store ting kommer utenom, dette dreier seg om mat, husleie og sånne ting. 50/50 kan fort bli veldig urettferdig.

Ok, skal ta dette til etterretning. Vi er flinke til å bli enige om ting, tviler ikke på at han vil gjøre det rettferdig overfor meg.

[Gjest regine]

Så lenge dere bare er samboere så har dere ingen økonomiske forpliktelser overfor hverandre. Ikke forsørgerplikt, ikke arverett.

Gifter dere dere, så får dere gjensidig forsørgerplikt, og dersom ingen av dere har barn, arver dere halvparten av hverandre, den andre halvparten går til egne foreldre/søsken.

Skiller man seg er det kun verdiene som er opparbeidet MENS man er gift som skal deles. Det du hadde ved inngåelse av ekteskap er ditt, det samme er mannens. Dette gjelder også arv som man får underveis, men da må man passe på å ikke bruke opp det på fellesskapet (eks. betale ned felles lån uten å samtidig dokumentere at det var arvepenger fra den ene som ble brukt).

Man kan altså ikke gifte seg uten at det har noen konsekvenser i fht. økonomi. Ønsker man helt separat økonomi så må man forbli samboere.

Når det gjelder det med å dele utgifter 50/50 så mener jeg at det ikke er rettferdig så fremt man ikke tjener omtrent likt. Bruker den ene 90% av inntekten sin på fellesskapet, mens den andre kun bruker 30% - så lyder det ganske urettferdig for meg. Rett og slett fordi jeg tenker at ønsker man å leve sammen, så har man omtrent samme standard. Betaler begge 50% av sin inntekt til fellesskapet, så vil uansett den med høyest inntekt sitte igjen med relativt sett mer til eget forbruk enn den andre.

Jeg tror forøvrig ikke at man kan gå i kirka og kreve egne ekteskapsløfter. De har jo et fast rituale - og det må man akseptere hvis man skal bruke kirka som giftesentral. Skal man ha eget opplegg må man finnen noen annen med vigselsrett, mener å ha lest at f.eks. human etisk forbund har det, og at da kan man i større grad bestemme selv hva som skal sies/loves.

uansett så er det et godt tips å gå til advokat - de vet som regel hva som gjelder av lover og regler!

[Majott]

Når vi har kjøpt hus, så har vi sett på hva vi har i felles inntekt, og satset i forhold til det. Jeg synes det er litt kleint at vi skulle gått glipp av gode eiendommer, som vi virkelig ville ha, pga at vi absolutt skulle dele på økonomien, og ikke ha råd til mer enn det den som tjente minst kunne ha råd til.

[AnonymBruker]

Vi har felles økonomi, og eier alt sammen. Vi bruker hverandre penger om hverandre. Gjør det sånn at alle regninger betales først, det settes av penger til mat og sparing. Det som er igjen deler vi 50/50, sånn at begge har penger å bruke til personlige ting.

På årsbasis tjener han litt mer enn meg, pga at han noen mnd i året har mer utbetalt, men jeg tjener mer på månedsbasis enn han har i grunnlønn.

Når vi engang arver, vil han måtte dele lite verdi med mange søsken, mens jeg kommer til å få større verdier, ettersom mine foreldre har flere nedbetalte eiendommer. Vi har ikke avtalt hvordan vi skal gjøre dette økonomisk enda, men vi kommer nok ikke til å opprette særeie da heller. I og med at han har bidratt mer enn meg i mange år, og dermed bidratt til en høyere levestandard for oss begge, så går det vel opp i opp til slutt.

Vi har vært sammen i 11 år, gift i 9. Har ingen barn sammen, men jeg har to fra før som er voksne nå. Vi vil gjerne holde sammen livet ut, men en har jo selvfølgelig ingen garanti.

Så kommer det jo også an på hvordan partneren er, om man vil dele alt, og ta den risikoen eller ikke. Jeg har ingen tvil om mannen min sånn sett. Og han har ingen tvil om meg.

Så spørs det også hvilke verdier du har fra før. Har du brukt mange år på å nedbetale et hus/leilighet, og dermed har opparbeidet deg en solid egenkapital sånn sett, er ikke det noe man "gir bort". Enten det er mann eller kvinne, bare for å ha det sagt. Da er det evt snakk om at den andre får kjøpe seg inn, med dertil stigende egenkapital for din del. Men om det blir brudd, så må man også da betale hverandre ut. Vil det bety vanskeligheter for deg å igjen gå inn på boligmarkedet om dere ikke har særeie, vil jo det telle mye.

Hvilke verdier har du ts, som gjør det nødvendig med særeie?

Takk for svar. Jeg har ingen verdier per dags dato, og faktisk for å kunne kjøpe er jeg helt avhengig av partneren min. Men pga av jeg når jeg arver vil være alene om større verdier så ønsker jeg ikke å tape halvparten ved en eventuell skilsmisse. Jeg ønsker ikke å miste min forelders arv. Det går på både emosjonell og økonomisk verdi.

Jeg er skilsmisse barn og har nå noen forhold på baken, som vi sier. Jeg vet hvor raskt ting kan snu og naivitet får man slengt rett i fleisen. Ønsker ikke en omfattende rettsak ved et brudd der man er uenig ang. fordeling av ting osv.

Derfor ønsker jeg å ha alt ordnet på forhånd slik at man ikke behøver å bli "nasty" mot hverandre.