Depresjoner kan ødelegge forhold

[AnonymBruker]

På 19.5.2012 den 21.14, Gjest 1234 skrev:

 

På dette tidspunktet...om en opplever det sånn og ikke greier å holde fast i vissheten om at dette er syke tanker. Hvordan tror du en person reagerer da? Du er sammen med en partner du har kommet frem til er ubrukelig, ikke bra nok, ikke like pen som de og de...du tenker grusomme tanker. Er det vel bare å komme seg vekk....

 

 

Problemet er det at du har ikke mistet hukommelsen. Den er bare dominert av de negative tingene mens de positive er koblet ut. Så det som stort sett skjer med folk når de blir frisk er at den går tilbake til normalt, følelsene går tilbake til normalt. Da er det ikke artig å stå der uten noen du egentlig elsker høyt...

 

 

Hei

Fant denne tråden meget interessant og aktuell!

Hvordan vil dette bli for en som velger å avslutte forholdet og hopper inn i et nytt, fremdeles i en depresjon hvor kontakten med de ekte følelsene er dårlig/fraværende? Vil en rus som en forelskelse gir, kunne løfte vedkommende opp av depresjonen eller vil det bare føles bedre for en periode for så å bli enda verre når forelskelsen går over?

Gitt at man kommer seg litt mer opp, vil man da klare å se at man har gjort noe dumt eller vil det være et totalt kaos av følelser?

For meg virker dette noe  som vil bli en vond sirkel og gjøre ting enda verre. Noen som har erfaring med dette, enten det er snakk om en rebound eller en fake forelskelse?

Anonymkode: 310e0...d5a

[AnonymBruker]

På 1/27/2016 den 9.04, AnonymBruker skrev:

Min mann er alvorlig deprimert og vil avslutte forholdet. Jeg føler at jeg kjenner meg (han) igjen i omtrent alle punktene i dette innlegget og er helt fortvilet over situasjonen, for jeg elsker ham høyt og er sikker på at han har ikke sluttet å elske meg, selvom han ikke har "tilgang" til følelsene akkurat nå. Vi har alltid vært så innmari glad i hverandre.. Er det noen som har vært igjennom noe tilsvarende og til slutt klart å finne tilbake til hverandre? 

Anonymkode: a9c14...d40

Jeg tror kanskje det var jeg som skrev dette innlegget? Jeg husker i hvertfall å lest tråden, mens jeg selv fant meg i denne situasjonen. Uansett ville bare dele med dere - og kanskje noen finner trøst i å høre det - at ting løste seg til slutt. Etter å ha vært separert i noen måneder fikk min mann hjelp av en flink psykolog og vi fant tilbake til hverandre. I etterkant ser jeg klart at depresjonen kom snikende veldig langsomt over veldig lang tid, for når han var blitt seg selv igjen slo det meg at jeg hadde fått tilbake mannen jeg giftet meg med og at han hadde jeg ikke "sett" på flere år. Ganske fæl og ødeleggende  sykdom..  

Anonymkode: a9c14...d40

[AnonymBruker]

Tenkte bare å hylle emnetittel litt.

Depressive folk er ''folk''. De er mennesker som bør holde seg til folk som genuint forstår dem (type andre depressive folk).

Depressiv + Depressiv blir kanskje ikke Anti-depressiv, men det blir i hvert fall Forståelse.

Depressiv + Vanlig blir alltid over tid drama der ingen forstår hvorfor den andre ikke vil forstå, uavhengig av hvor mye man leser seg opp og prøver å forstå.

Og ja, hvis det er nødvendig å lese seg opp om basic relasjonsbygging, da er kanskje utgangspunktet ikke bra uansett.

Helt enig i at depressive må få orden på sitt eget liv og finne lykke i seg selv, fremfor å gå via andre for kortvarig lykke.

Anonymkode: dfed1...025

[AnonymBruker]

Bra tråd!

Anonymkode: 4e72d...a9a

[AnonymBruker]

Så... Hvis man har det slik, vil personen bare miste følelser for deg hele tiden? :/

Anonymkode: 57f42...644

[gjest 321]

På 5.3.2018 den 17.29, AnonymBruker skrev:

 

 

Hei

Fant denne tråden meget interessant og aktuell!

Hvordan vil dette bli for en som velger å avslutte forholdet og hopper inn i et nytt, fremdeles i en depresjon hvor kontakten med de ekte følelsene er dårlig/fraværende? Vil en rus som en forelskelse gir, kunne løfte vedkommende opp av depresjonen eller vil det bare føles bedre for en periode for så å bli enda verre når forelskelsen går over?

Gitt at man kommer seg litt mer opp, vil man da klare å se at man har gjort noe dumt eller vil det være et totalt kaos av følelser?

For meg virker dette noe  som vil bli en vond sirkel og gjøre ting enda verre. Noen som har erfaring med dette, enten det er snakk om en rebound eller en fake forelskelse?

Anonymkode: 310e0...d5a

Jeg er ingen psykolog. Men jeg vil tørre å påstå at jeg gjorde nettopp det du beskriver her.

Jeg var deprimert. Uten å helt forstå det selv. Dette var noe en psykolog bekreftet for meg i ettertid med stor sannsynlighet.

Uansett, jeg var likegyldig, jeg følte ironisk nok at jeg ikke følte noen ting. At jeg ikke hadde noe å tape i livet. Ingenting var gøy. Ingenting ga mening. Jeg isolerte meg helst. Men jeg var ekstremt uredd. Og det var ene og alene årsaken til at jeg møtte personen jeg møtte. For hadde jeg vært "meg selv" så hadde jeg vært redd. Redd for hvordan han skulle oppfatte meg. Redd for pinlig stillhet, redd for å bli såret, redd for det meste. For jeg er egentlig en svært redd person.
Men denne depresjonen gjorde meg likegyldig. Den gjorde at jeg ga faen. Og nettopp derfor traff jeg denne mannen. Jeg var meg selv, jeg var bare ikke meg selv følelsesmessig - om det gir mening? Jeg var morsom, jeg var leken, jeg var alle sidene som jeg egentlig er rundt folk som kjenner meg godt. Men jeg hadde ikke følelsene med meg. Jeg brydde meg ikke om noen ting. Heller ikke om hvordan dette kom til å gå.

Men denne mannen gjorde meg forelsket. Jeg brukte han vel egentlig som en slags virkelighetsflukt. For når jeg var med han så glemte jeg alt som var galt i mitt eget liv. Jeg levde i en slags boble. Der alt jeg trengte å tenke på var meg og han - og alle opplevelsene vi hadde sammen. Jeg rømte fra virkeligheten. 

Og ja, over til spørsmålet ditt. Når forelskelsen min forsvant og virkeligheten slo meg i trynet. Så krasjet jeg virkelig. Jeg endte opp med panikkangst, jeg isolerte meg. Jeg hadde det verre enn noensinne på alle mulige måter. Jeg hadde  hundre ting jeg aldri hadde bearbeidet, kun rømt fra som plutselig slo meg i trynet. 

Så. Min erfaring er at det blir en flukt fra depresjonen, men plutselig så må du forholde deg til virkeligheten og dine "egentlige" følelser igjen. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, gjest 321 skrev:

Jeg er ingen psykolog. Men jeg vil tørre å påstå at jeg gjorde nettopp det du beskriver her.

Jeg var deprimert. Uten å helt forstå det selv. Dette var noe en psykolog bekreftet for meg i ettertid med stor sannsynlighet.

Uansett, jeg var likegyldig, jeg følte ironisk nok at jeg ikke følte noen ting. At jeg ikke hadde noe å tape i livet. Ingenting var gøy. Ingenting ga mening. Jeg isolerte meg helst. Men jeg var ekstremt uredd. Og det var ene og alene årsaken til at jeg møtte personen jeg møtte. For hadde jeg vært "meg selv" så hadde jeg vært redd. Redd for hvordan han skulle oppfatte meg. Redd for pinlig stillhet, redd for å bli såret, redd for det meste. For jeg er egentlig en svært redd person.
Men denne depresjonen gjorde meg likegyldig. Den gjorde at jeg ga faen. Og nettopp derfor traff jeg denne mannen. Jeg var meg selv, jeg var bare ikke meg selv følelsesmessig - om det gir mening? Jeg var morsom, jeg var leken, jeg var alle sidene som jeg egentlig er rundt folk som kjenner meg godt. Men jeg hadde ikke følelsene med meg. Jeg brydde meg ikke om noen ting. Heller ikke om hvordan dette kom til å gå.

Men denne mannen gjorde meg forelsket. Jeg brukte han vel egentlig som en slags virkelighetsflukt. For når jeg var med han så glemte jeg alt som var galt i mitt eget liv. Jeg levde i en slags boble. Der alt jeg trengte å tenke på var meg og han - og alle opplevelsene vi hadde sammen. Jeg rømte fra virkeligheten. 

Og ja, over til spørsmålet ditt. Når forelskelsen min forsvant og virkeligheten slo meg i trynet. Så krasjet jeg virkelig. Jeg endte opp med panikkangst, jeg isolerte meg. Jeg hadde det verre enn noensinne på alle mulige måter. Jeg hadde  hundre ting jeg aldri hadde bearbeidet, kun rømt fra som plutselig slo meg i trynet. 

Så. Min erfaring er at det blir en flukt fra depresjonen, men plutselig så må du forholde deg til virkeligheten og dine "egentlige" følelser igjen. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her.

Hvordan bearbeider/ bearbeidet du dette?

Anonymkode: 9b1ed...87d

[gjest 321]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her.

Hvordan bearbeider/ bearbeidet du dette?

Anonymkode: 9b1ed...87d

Hei, 
Trist at du kan gjenkjenne deg i dette. For det er jo ingen optimal situasjon. 

Du spør hvordan jeg bearbeider/bearbeidet dette. Litt usikker på hva du legger i "dette"? Men hvis du tenker på depresjonen, eller panikkangsten? Så kan jeg gjerne fortelle om det. Hvis du tenker på selve forelskelsen og hvordan jeg gjorde det videre i forhold til denne mannen etter at forelskelsen var slutt, så får du bare si ifra så kan jeg sikkert fortelle litt om det også.

 

[AnonymBruker]

Hei.

 

kjente meg fryktelig igjen dette temaet. Det var en syyyk lettelse å se at man ikke er alene om akkorat dette. Ser dette er skrevet først i 2012, lurer på om trådstarter er her ennå?😇

Anonymkode: 9a46f...af7

[shady]

Hei!

det samme lurer jeg på 11 år etter😊Dette var veldig bra info.