Depresjoner kan ødelegge forhold

[AnonymBruker]

Er dette tilfellet med meg? Verdens beste kjæreste er på guttetur, mens jeg ligger hjemme og er syk. Vi kranglet før han reiste, og nå føler jeg meg tom og likegyldig, og vet ikke om jeg vil ha han lenger..

[2shy]

  anojente skrev (På 8.6.2012 den 7.39):

Hva bør man si til samboeren sin når man sine verste stunder? Jeg sliter med å vinkle det negative over til han, når det er kun pga meg selv som er deppa.. skal jeg si " nå vil jeg ikke leve mer?" Slik jeg føler det? For jeg syns det samtidig er så belastende å bekymre samboeren med det.. men enda mer belastende er det at jeg bruker han som årsak til mine mørkeste punkter..

Noen råd? Er redd han ikke orker det her mange årene til.. vært sammen i 3.5 år.

Han sier han er lei av at jeg er gretten og slenger dritt.. men jeg vil bare si " unnskyld! Men det er ikke deg! Det er bare jeg som snart ikke orker å leve mer!"

Jeg antar samboeren din vet at du lider av depresjon (og at det ikke dreier seg om at du er sur og grinete), og at du i tillegg får profesjonell hjelp?

  AnonymBruker skrev (På 8.6.2012 den 7.46):

Er dette tilfellet med meg? Verdens beste kjæreste er på guttetur, mens jeg ligger hjemme og er syk. Vi kranglet før han reiste, og nå føler jeg meg tom og likegyldig, og vet ikke om jeg vil ha han lenger..

Du lider ikke av depresjon fordi du er nedstemt fordi du har kranglet med kjæresten.

[AnonymBruker]

Håper du er her ennå "gjest-1234"

Jeg er helt på felgen her føler jeg. Har barn med en mann som er deprimert. Det har blitt verre etter barnet kom. Han har en krevende jobb som ikke hjelper på.

Jeg føler at mye jeg gjør om dagen er galt i hans øyne. Jeg er ikke glad nok i han, jeg bryr meg ikke nok om datteren vår, jeg har en jobb som i hans øyne er ubetydelig fordi den ikke er like innbringende som hans. Han har det samme synet på seg selv. Han er ikke bra nok kjæreste og ikke bra nok far. Han orker ikke ha barnet lenge av gangen fordi han blir sur og lei hvis hun er survete og dårlig humør. Han blir sint, men har dårlig samvitthet samtidig. Han vil gjerne, men føler han ikke får det til. Han mener datteren vår bare er blid når jeg er hjemme, og sutrer mye mer når han er alene med henne. Mulig vi har annet syn på hva sutring er, for jeg er av den oppfatning av at en ett-åring kan ha meget sterke meninger flere ganger om dagen, og det må være lov. Han føler at ingen er glad i han, at alle på et eller annet vis har noe i mot han. Han kan si ting som sårer meg veldig, og da jeg konfronterer han med det så kan han ikke bestandig erindre at han har sagt det. Han har opptil flere ganger sagt at det hadde vært best for alle om han døde, for han er ikke til annet enn bry uansett. Nå har han heldgivis fått hjelp. Det håper jeg hjelper.

Og selv om jeg innerst inne vet at det er depresjonen som snakker, så blir jeg så veldig såret av noe av det han sier. Det gjør så vondt å føle at man ikke er bra nok. Jeg savner mannen min, den glade og blide. Nå er han mest sint og innesluttet, og dersom han er i godt humør så skal det ingenting til for at det snur.

Anonym poster: 3f6bac37404268bcbc5d542b78c1f54b

[AnonymBruker]

Jeg sitter selv i en situasjonen.

Sliter med angst og depresjoner, I tillegg har jeg klart å rote meg langt inn ett alkohol problem.

Men det som er hoved problemet et det at jeg klarer ikke å fortelle noen om hva jeg føler eller tenker, ikke engang min kjære. Han blir så fortvilet når jeg enter blir steik forbanna, drita full eller noen ganger, bare helt stille og klarer ikke å finne ord på noe av det han spør om. da blir jo han frustrert og/eller sur på meg, som igjen ikke gjør noen ting bedre.

F.eks, det er mange ganger jeg ikke klarer å få i meg mat, og da kan han komme med en kommentar som at da skal ikke han spise heller. Så kan han bli gretten fordi han ikke har spist noe, og igjen er det min skyld.

Har masse skyldfølelser pga sånne episoder.

Men stakkars han, han forstår jo det ikke.

Jeg kunne ønske at jeg klarte å fortelle ihvertfall han om hva jeg føler og hva han ikke må si eller gjøre når jeg er på mitt "verste". Vill ikke at forholdet skal blir ødelagt bare pga at jeg ikke klarer å være åpen.

​Det er akkurat no min største frykt.

Poster dette som anonym. Vet at han pleier å lese her inne på kg.

Anonym poster: 8b62b6374e5668a6d8d2a150613a2d70

[Holar]

Hei.

Gjør alt du kan for å få fortalt han hvordan du har det.

Selv er jeg i et forhold med ei som har depresjon. Jeg sliter med å forstå, selv om jeg forstår at det er depresjonen som snakker..

Min frykt er selvsagt at vi skal gå fra hverandre på grunn av problemer knyttet opp til depresjonen.

Det å bli fortalt hvordan "du" har det, og hva "du" tenker kan hjelpe mye.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen som samboer til en med depresjoner. Det som tærer mest på oss, er nok de tvangstankene han har rundt meg, hvor han bli besatt av fortiden min. Jeg prøver å tenke at "han er syk, det er ikke han som sier alt dette - det er depresjonene", men det er ikke alltid like lett. Jeg blir jo såra, og lar det skinne igjennom, noe som får ham til å skamme seg over at han sårer meg, også har vi det gående..

Han har også fått tics som følge av depresjonene, og det hemmer ham veldig i hverdagen, samt en del paranoia. Dersom vi har et selskap med vennene hans hos oss, kan han plutselig komme til meg, og si at vi må ha alle ut, også har han en bisarr grunn for hvorfor. Han kan også bare plutselig ekspoldere, og er rask til å legge skylden på meg for at han reagerer som han gjør "du stresset meg, du minte meg på noe". Det siste er spesielt ille, jeg kan si noe uskyldig, og det trigger noe hos ham som han videre assosierer med noe ille.

Han har ikke alltid vært sånn, og jeg prøver det beste jeg kan å stå ved hans side, og bare støtte ham. Men jeg frykter litt for min egen psyke i alt dette.

Det er vel bare å holde ut

Anonym poster: e34a36c3385e21cb8586dfc50b6c295a

[AnonymBruker]

takk, ts!

Anonym poster: 20292b64736fa5b705b5178754c7d3e8

[Don Anders]

Hei Gjest 1234

Tusen takk for ditt innspill, jeg fant dette forumet ved en tilfeldighet. Jeg søkte på hukommelse tap. og da kom denne tråden opp, og det passer perfekt til min samboer. Problemet er at min samboer er ikke deprimert i følge henne.Hun er da for faen ikke lobotomert, var svaret jeg fikk når jeg trodde hun kunne ha depresjoner.

Men jeg kjente igjen nesten alt du skrev ut i mine samtaler med samboer. Det som er veldig synd, er at vi har 2 gutter (7 og 9) og vært sammen i 17 år. men nå er det nok, hun føler ingen ting for meg lenger, følsene av.

[AnonymBruker]

Takk! Kjenner meg igjen i dette. Sliter med depresjon for øyeblikket..

Anonymous poster hash: 1e990...b50

[AnonymBruker]

  Gjest 1234 skrev (På 17.5.2012 den 20.05):

Har sett det har vært en del tråder her om depresjon etter tips fra noen på et annet forum. Er ikke å skriver her inne til vanlig. Jeg svarte på en av trådene relatert til det nå. Da tenkte jeg på de andre jeg har lest her inne som jeg ikke har hatt tid å svare på. Tenkte jeg skulle gi et skikkelig innblikk i hvordan en depresjon kan ødelegge et forhold dersom personen ikke selv er klar over enkelte ting med seg selv. Håper dette kan være til hjelp for de som siste tiden har lagd tråder om deprimerte venner og partnere og vil vite hvordan de føler og tenker. Gjør bare en copy/paste fra den andre tråden siden jeg føler dette er verd en dobbelpost

 

---------

 

Kan bare si at depresjon uten selvinnsikt er en kjærlighetsmorder mange ikke er klar over.

 

Er selv erfaren deprimert. Depresjon kan gjøre dette med en person som ikke kjenner symptomene. Og da snakker vi mindfuck så utspekulert og slu at ord ikke dekker det en gang.

 

-Få det til å virke som du ikke føler noe for noen selv om du gjør det. Og det å oppleve følelser du vet og vil skal være der som borte er så fortvilende at selv jeg som skjønner hva som skjer sliter med å tro at "det er depresjonen som gjør det". Det svinger liksom mellom å se at det er det og en virkelighet i sansene som føles så virkelig at jeg av og til nesten bare går med på det "nei...så elsker jeg ikke vedkommede da"----mer angst fordi det er feil---ond sirkel

 

-Gi deg tvangstanker om partner og familie som er veldig ille. Dette kan være alt fra å henge seg opp i små ting å gjøre stor sak ut av det til å ha tanker om å påføre noen nære grufulle skader. Disse fører ofte til angst og grublerier som forsterker det enda mer (gjelder første punkt og)

 

-Ofte har deprimerte automatiske tanker de ikke er klar over selv av type "jeg er slem", "jeg er ubrukelig" osv. Det kan og gi en følelse av å ville komme seg vekk. Og noen kan være motbydelig mot sine nærmeste bare for å bevise at de er slik. "Ikke vær god mot meg, ser du ikke hvor ekkel jeg er". Dette følges ofte av overdreven skyldfølelse og selvforakt pga. disse tankene enten de er bevisste eller ikke.

 

-En kan paradoksalt nok å ha sterk angst for å miste partner sammen med dette. Og når den blir sterk nok kan den blokkere følelsene fordi det er lettere enn å takle angsten for hva som skjer om de blir borte. Lest om flere tilfeller der folk rett og slett saboterer forholdet sitt bare fordi de tenker sånn.

 

-Negative tanker om partner er og vanlig hos noen deprimerte. Kan gi partner skylden for alt som er galt å tro det er forholdet sin feil at man føler seg som man gjør. Dette kan gi en slags falsk positiv følelse av at man vil ha noen andre. Det er vanlig i en depresjon å innskrenke vennekretsen til de få man føler "forstår en" eller som man av en eller annen grunn føler seg rolig med. En kan og søke denne begrensede kontakten til andre utenfor den vanlige omgangskretsen å prøve å finne et bånd der for å skåne de man egentlig bryr seg om. Og aller verst (og vanlig for jenter tror jeg) er det når denne erstatningen av de vanlige søkes oss folk som er enda mer misserabel enn dem selv og virkelig er premietapere på orntlig. Det er og en slags trygghet.

 

-Forvrengt hukommelse er og vanlig. Det består i hovedtrekk av at man a) Har en tendens til å bare huske negative ting som har skjedd b)Blåser disse negative tingene helt ut av proposjoner (og da snakker vi drøyt). C)Forvrenger hendelser og perioder i livet hvor man var kjempelykkelig og greier ikke huske at man var lykkelig. Med andre ord er det vanlig at en med depresjon kan føle det som om de har hatt det slik de har det nå bestandig.

 

-Depresjon gir et pessimistisk syn på fremtid og. På alle måter. Dette kan og få en til å tenke negatict om forholdet fordi fremtiden og alle utfordringer i livet virker så håpløse og uoverkommelige for en som er deprimert.

 

 

En som sliter med disse symptomene vil føle seg utrolig forvirret og ha det forferdelig selv med selvinnsikt. Dette jeg skriver om her har jeg opplevd alt av selv så jeg håper det kan hjelpe noen.

 

 

Der har dere grunnen til at den deprimerte parten kan avslutte forholdet når de vanligvis ikke ville gjort det.

Ekspander  

Min mann er alvorlig deprimert og vil avslutte forholdet. Jeg føler at jeg kjenner meg (han) igjen i omtrent alle punktene i dette innlegget og er helt fortvilet over situasjonen, for jeg elsker ham høyt og er sikker på at han har ikke sluttet å elske meg, selvom han ikke har "tilgang" til følelsene akkurat nå. Vi har alltid vært så innmari glad i hverandre.. Er det noen som har vært igjennom noe tilsvarende og til slutt klart å finne tilbake til hverandre? 

Anonymkode: a9c14...d40

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen min nå eks-samboer i dette. Han endte forholdet vårt pga mistet alle følelser for meg. Han er ikke diagnostisert deprimert, men tror kanskje han kan være det.. Skal jeg sende han link til denne tråden? Ble slutt for et par uker siden bare.. Han sier han ikke er klar for et forhold likevel, og at vi kan se senere.. 

Anonymkode: 38746...0ba

[Virrevirrevapp]

  2shy skrev (På 7.6.2012 den 15.35):

 

En som lider av depresjon har ikke alltid evnen til å tenke rasjonelt, og graver seg inn i et hav av negative (og gjerne irrasjonelle) følelser som tar over hele seg. En som er deprimert fremstår derfor ofte som egoistisk, og etter mitt syn er vel det verste en annen kan gjøre mot en deprimert, å gi inntrykk av at de nettopp er det.

Ekspander  

Alle er egoistiske sånn sett, at de prøver å ta vare på seg sjøl, men en som er deprimert kan ha så lite overskudd at en gjør ting som sårer eller forvirrer andre. De klarer ikke se det selv, kanskje de oppriktig ikke klarer å la være å si ting som sårer andre. De kan også ha elementer av sadisme der de går inn for å såre andre med vilje.

Eksen min slo opp og flyttet ut, og da vi møttes igjen første gang blei han veldig sur fordi jeg var glad, og sa at siden jeg så lyst på livet etter ham/oss, måtte det bety at jeg ikke var mentalt rett skrudd sammen etc. Etter det tok det lang tid før jeg orket å møte ham igjen. Han har sagt unnskyld for oppførselen sin, men det sitter fortsatt i meg at han kan være farlig for min psykiske helse, siden han kan lire av seg sånne stygge ting hvis han føler for det. Jeg har hatt en sorgreaksjon etter han dro, som nok er blitt forsterket av hans ufine oppførsel mot meg. Han vet virkelig hvordan han skal si bare en enkelt stygg ting som jeg går og tenker på i mange uker etterpå. Dessverre. Jeg har kjent ham som en fin mann, men humøret hans nå er virkelig ikke bra. Så, jeg sier ikke til ham at han er ego, men jeg gir beskjed om at han ikke får oppføre seg sånn hvis han skal treffe meg.

[AnonymBruker]

  Virrevirrevapp skrev (På 23.7.2017 den 14.37):

Alle er egoistiske sånn sett, at de prøver å ta vare på seg sjøl, men en som er deprimert kan ha så lite overskudd at en gjør ting som sårer eller forvirrer andre. De klarer ikke se det selv, kanskje de oppriktig ikke klarer å la være å si ting som sårer andre. De kan også ha elementer av sadisme der de går inn for å såre andre med vilje.

Eksen min slo opp og flyttet ut, og da vi møttes igjen første gang blei han veldig sur fordi jeg var glad, og sa at siden jeg så lyst på livet etter ham/oss, måtte det bety at jeg ikke var mentalt rett skrudd sammen etc. Etter det tok det lang tid før jeg orket å møte ham igjen. Han har sagt unnskyld for oppførselen sin, men det sitter fortsatt i meg at han kan være farlig for min psykiske helse, siden han kan lire av seg sånne stygge ting hvis han føler for det. Jeg har hatt en sorgreaksjon etter han dro, som nok er blitt forsterket av hans ufine oppførsel mot meg. Han vet virkelig hvordan han skal si bare en enkelt stygg ting som jeg går og tenker på i mange uker etterpå. Dessverre. Jeg har kjent ham som en fin mann, men humøret hans nå er virkelig ikke bra. Så, jeg sier ikke til ham at han er ego, men jeg gir beskjed om at han ikke får oppføre seg sånn hvis han skal treffe meg.

Ekspander  

Har du tenkt på at du kanskje ikke var en engel selv?

Hat oppstår ikke uten videre

 

Anonymkode: 26c53...e44

[Virrevirrevapp]

  AnonymBruker skrev (På 23.7.2017 den 14.39):

Har du tenkt på at du kanskje ikke var en engel selv?

Hat oppstår ikke uten videre

 

Anonymkode: 26c53...e44

Ekspander  

Wow, takk for den, du. Vi har alle våre feil og mangler, og de snakket vi om gjennom forholdet vårt, trodde jeg,da. Han ble på slutten ofte sint på meg uten at han klarte å forklare hvorfor. Når jeg fikset opp i det han klarte å si at han ikke likte, var han like sint. Jeg skjønte jo at det lå noe under. Jeg trodde vi skulle fikse det sammen. Men så gjorde han det bare slutt.

Han er litt sint på alle om dagen, så jeg tror ikke egentlig det er meg. Han sier også at det ikke er meg, han ber meg ikke om å forandre noe og han vil ikke ha meg tilbake. Men han er sint fordi jeg har et liv utenom ham, og fordi jeg ikke er deprimert selv. Jeg tror ikke at jeg er en engel. Jeg tror at jeg er et helt vanlig menneske som har en eks som er dypt deprimert. Han sier selv at han skjulte mye for meg, og bekrefter at jeg ofte spurte ham hva det var og om han ville åpne seg mer for meg. Han sier at det er mønstre fra barndommen. Andre dager er alt liksom min feil, men han klarer ikke å forklare hvorfor. Jeg brukte de to siste årene på å fikse alt han bad meg om (til og med han sier at det er sånn det skjedde), og så dumpa han meg. Føles veldig urettferdig for meg. Jeg har også hatt en depressiv reaksjon på bruddet der jeg har murt meg selv litt inne og spurt meg selv tusen ganger om det er noe jeg kunne gjort bedre. Det er det sikkert en del ting jeg kan bli bedre på. Det er også ting han kunne gjort bedre. Men en depresjon vil ikke egentlig at ting skal bli bedre, en depresjon bare ødelegger relasjonen uten at det finnes svar. 

[Virrevirrevapp]

  Gjest 1234 skrev (På 17.5.2012 den 20.05):

Har sett det har vært en del tråder her om depresjon etter tips fra noen på et annet forum. Er ikke å skriver her inne til vanlig. Jeg svarte på en av trådene relatert til det nå. Da tenkte jeg på de andre jeg har lest her inne som jeg ikke har hatt tid å svare på. Tenkte jeg skulle gi et skikkelig innblikk i hvordan en depresjon kan ødelegge et forhold dersom personen ikke selv er klar over enkelte ting med seg selv. Håper dette kan være til hjelp for de som siste tiden har lagd tråder om deprimerte venner og partnere og vil vite hvordan de føler og tenker. Gjør bare en copy/paste fra den andre tråden siden jeg føler dette er verd en dobbelpost

---------

Kan bare si at depresjon uten selvinnsikt er en kjærlighetsmorder mange ikke er klar over.

Er selv erfaren deprimert. Depresjon kan gjøre dette med en person som ikke kjenner symptomene. Og da snakker vi mindfuck så utspekulert og slu at ord ikke dekker det en gang.

-Få det til å virke som du ikke føler noe for noen selv om du gjør det. Og det å oppleve følelser du vet og vil skal være der som borte er så fortvilende at selv jeg som skjønner hva som skjer sliter med å tro at "det er depresjonen som gjør det". Det svinger liksom mellom å se at det er det og en virkelighet i sansene som føles så virkelig at jeg av og til nesten bare går med på det "nei...så elsker jeg ikke vedkommede da"----mer angst fordi det er feil---ond sirkel

-Gi deg tvangstanker om partner og familie som er veldig ille. Dette kan være alt fra å henge seg opp i små ting å gjøre stor sak ut av det til å ha tanker om å påføre noen nære grufulle skader. Disse fører ofte til angst og grublerier som forsterker det enda mer (gjelder første punkt og)

-Ofte har deprimerte automatiske tanker de ikke er klar over selv av type "jeg er slem", "jeg er ubrukelig" osv. Det kan og gi en følelse av å ville komme seg vekk. Og noen kan være motbydelig mot sine nærmeste bare for å bevise at de er slik. "Ikke vær god mot meg, ser du ikke hvor ekkel jeg er". Dette følges ofte av overdreven skyldfølelse og selvforakt pga. disse tankene enten de er bevisste eller ikke.

-En kan paradoksalt nok å ha sterk angst for å miste partner sammen med dette. Og når den blir sterk nok kan den blokkere følelsene fordi det er lettere enn å takle angsten for hva som skjer om de blir borte. Lest om flere tilfeller der folk rett og slett saboterer forholdet sitt bare fordi de tenker sånn.

-Negative tanker om partner er og vanlig hos noen deprimerte. Kan gi partner skylden for alt som er galt å tro det er forholdet sin feil at man føler seg som man gjør. Dette kan gi en slags falsk positiv følelse av at man vil ha noen andre. Det er vanlig i en depresjon å innskrenke vennekretsen til de få man føler "forstår en" eller som man av en eller annen grunn føler seg rolig med. En kan og søke denne begrensede kontakten til andre utenfor den vanlige omgangskretsen å prøve å finne et bånd der for å skåne de man egentlig bryr seg om. Og aller verst (og vanlig for jenter tror jeg) er det når denne erstatningen av de vanlige søkes oss folk som er enda mer misserabel enn dem selv og virkelig er premietapere på orntlig. Det er og en slags trygghet.

-Forvrengt hukommelse er og vanlig. Det består i hovedtrekk av at man a) Har en tendens til å bare huske negative ting som har skjedd b)Blåser disse negative tingene helt ut av proposjoner (og da snakker vi drøyt). C)Forvrenger hendelser og perioder i livet hvor man var kjempelykkelig og greier ikke huske at man var lykkelig. Med andre ord er det vanlig at en med depresjon kan føle det som om de har hatt det slik de har det nå bestandig.

-Depresjon gir et pessimistisk syn på fremtid og. På alle måter. Dette kan og få en til å tenke negatict om forholdet fordi fremtiden og alle utfordringer i livet virker så håpløse og uoverkommelige for en som er deprimert.

En som sliter med disse symptomene vil føle seg utrolig forvirret og ha det forferdelig selv med selvinnsikt. Dette jeg skriver om her har jeg opplevd alt av selv så jeg håper det kan hjelpe noen

Der har dere grunnen til at den deprimerte parten kan avslutte forholdet når de vanligvis ikke ville gjort det.

Ekspander  

Takk for at du (igjen) deler. Jeg er litt ferdig med å slikke sår og snuser litt på hvordan det kan ha sett ut for eksen min. Skulle gjerne snakket med ham om det,men jeg blir helt sliten i hodet når han skal prøve å forklare følelser han står midt opp i. Men slik jeg har fått inntrykk av ham, er det her full score på alle punkter. Han husker lite av forholdet vårt, ihvertfall fra de siste to år, og det han husker virker forvrengt. Han har ingenting han har lyst til å gjøre eller drømmer om, vil ikke være sammen med noen andre heller (det jeg vet), han vil bare ikke være sammen med meg. Når jeg spør hva han ønsker i livet bare ser han på meg, selv om jeg vet at han egentlig elsker å reise, konserter, trening og mye mer. Han har en kompis som er ganske ny som han henger med hele tida. I tillegg snakker han med familien min (han liker ikke så godt sin egen). Han er veldig opptatt av at jeg skal like ham, sier at han ikke vil miste meg som venn, selv om han iblant er på nippet til å støte meg fra seg fordi han oppfører seg så rart (i begynnelsen mente han at vi måtte selge leiligheten med det samme, før selv seperasjonen var i orden, og oppførte seg så rart at andre har reagert på det). I tillegg sier han mye stygt om seg selv som jeg ikke er enig i; at han ikke kan klare forhold, at han ikke fikser livet sitt og slike katastrofetanker. Jeg har bare sagt at jeg tror han trenger å finne ut av ting, fordi han virker forvirret og iblant veldig sint. Men jeg må være veldig forsiktig hva jeg sier til ham, til og med hvis jeg sier at han har såret meg ved å fortelle meg stygge ting, blir han veldig lei seg/sint og føler seg mislykket. Jeg vil ham alt vel, og vi samarbeider greit om praktiske ting, men i perioder må jeg bare holde meg unna ham fordi han oppfører seg så forvirrende. Det er vondt å se at en jeg har vært veldig glad i, har det vondt. Jeg prøver å respektere det at jeg nå er eks og ikke har ansvar for at han skal bli bra. 

[AnonymBruker]

  Virrevirrevapp skrev (På 23.7.2017 den 14.46):

Wow, takk for den, du. Vi har alle våre feil og mangler, og de snakket vi om gjennom forholdet vårt, trodde jeg,da. Han ble på slutten ofte sint på meg uten at han klarte å forklare hvorfor. Når jeg fikset opp i det han klarte å si at han ikke likte, var han like sint. Jeg skjønte jo at det lå noe under. Jeg trodde vi skulle fikse det sammen. Men så gjorde han det bare slutt.

Han er litt sint på alle om dagen, så jeg tror ikke egentlig det er meg. Han sier også at det ikke er meg, han ber meg ikke om å forandre noe og han vil ikke ha meg tilbake. Men han er sint fordi jeg har et liv utenom ham, og fordi jeg ikke er deprimert selv. Jeg tror ikke at jeg er en engel. Jeg tror at jeg er et helt vanlig menneske som har en eks som er dypt deprimert. Han sier selv at han skjulte mye for meg, og bekrefter at jeg ofte spurte ham hva det var og om han ville åpne seg mer for meg. Han sier at det er mønstre fra barndommen. Andre dager er alt liksom min feil, men han klarer ikke å forklare hvorfor. Jeg brukte de to siste årene på å fikse alt han bad meg om (til og med han sier at det er sånn det skjedde), og så dumpa han meg. Føles veldig urettferdig for meg. Jeg har også hatt en depressiv reaksjon på bruddet der jeg har murt meg selv litt inne og spurt meg selv tusen ganger om det er noe jeg kunne gjort bedre. Det er det sikkert en del ting jeg kan bli bedre på. Det er også ting han kunne gjort bedre. Men en depresjon vil ikke egentlig at ting skal bli bedre, en depresjon bare ødelegger relasjonen uten at det finnes svar. 

Ekspander  

Han var deprimert, så innså han hvor dum han har vært, og så ble han sint. Du og alle andre rundt var sikkert en byrde i livet hans.

Men er vel lettere å skylde på at han var syk, enn at han endelig fikk nok

Du så det ikke komme for du brydde deg vel ikke, eller så forstod du virkelig han ikke Han er sint fordi han ikke skjønner hvordan du kan være lykkelig, når det helt klart er du og alle andre som belaster samfunnet uten å bry dere. Dere er lykkelig uvitende.

Han derimot begynner å bli opplyst Det er en fase han må igjennom

Anonymkode: 26c53...e44

[Virrevirrevapp]

  AnonymBruker skrev (På 23.7.2017 den 15.27):

Han var deprimert, så innså han hvor dum han har vært, og så ble han sint. Du og alle andre rundt var sikkert en byrde i livet hans.

Men er vel lettere å skylde på at han var syk, enn at han endelig fikk nok

Du så det ikke komme for du brydde deg vel ikke, eller så forstod du virkelig han ikke Han er sint fordi han ikke skjønner hvordan du kan være lykkelig, når det helt klart er du og alle andre som belaster samfunnet uten å bry dere. Dere er lykkelig uvitende.

Han derimot begynner å bli opplyst Det er en fase han må igjennom

Anonymkode: 26c53...e44

Ekspander  

Det er selvfølgelig vanskelig å si om han er deprimert fordi han ville ut, eller om han ville ut fordi han var deprimert. Uansett er han det nå.

Jeg så det komme, det jeg var jeg som bad ham gå til behandling, men det ville han ikke fordi da maste jeg. Jeg spurte ham hva som var feil og prøvde å fikse alt jeg kunne. Jeg leser ikke tanker heller, og deprimerte mennesker er ihvertfall ikke lett å lese. At noen er bare sur hele tida er ikke lett å bruke til noe. 

Jeg vet ikke helt hvorfor du tror at jeg ikke bryr meg. Jeg var veldig glad i mannen, og lei meg fordi han ikke ville prøve lenger med meg. Jeg synes faktisk det er ganske urettferdig at han først snakker om problemene han har følt på etter at han gjør det slutt og det ikke er mer å gjøre. Men jeg må bare respektere at han har gått. 

Kanskje jeg ikke forsto ham. Men det er ikke så lett å forstå en som skjuler seg. 

Kanskje han passer bedre sammen med noen andre. Hvem vet.

Jeg trenger ihvertfall noen som ikke stikker når det blir litt tøft, og ikke vil ta imot behandling. Neste gang en kjæreste jeg er sammen med blir deprimert, kommer jeg til å stille ultimatum ganske fort. Denne ydmykende seigpininga har jeg gjort for siste gang. Og jeg aksepterer ikke at noen gir meg pes når jeg prøver å finne hverdagsglede, selv om alle vi kjenner vet at det er slutt og at det var hans valg. Det er ikke mitt problem lenger hva han sliter med, det har han jo sagt, og da får han stå for det og ikke bitche når det var han som gikk. Det er ikke lett å være den som går, men den som blir er jo den som ikke vil at hele livet skal forandre seg. Jeg var fornøyd med livet vårt, og jeg er ofte fornøyd med livet mitt uten ham. Det var ikke jeg som plutselig ville finne seg sjøl, og han har jo heller ikke delt ting med meg, så jeg kan ikke være på hans "nivå". Han mener nok ikke å være slem, men det kommer jo ut som slemt når jeg er normalt glad og han ikke er fornøyd før jeg nesten gråter.  

Nå har han begynt i ny jobb, og faren hans er blitt syk (han var veldig sur fordi min mor var syk). Han skal nok få merke at det er annerledes å være en enn to. Kanskje er det bedre, kanskje verre. Kanskje får han seg ny dame. Hvem vet. Jeg håper det. Han fortjener uansett å være lykkelig. 

Jeg aner virkelig ikke hva du mener med å belaste samfunnet og hvem som eventuelt gjør det. Du virker litt bitter, sorry hvis eksen din var en teit bitch, men eksen min har mange fine ting å si om meg. Det er ikke sånn at vi går rundt og sprer drit om hverandre akkurat. Jeg har fortsatt de nydelige kjærlighetsbrevene. Jeg har også mange fine ting å si om ham. Det er veldig synd at det ble slutt. Jeg håper han finner det han søker etter. 

Endret 23. juli 2017 av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

  Virrevirrevapp skrev (På 23.7.2017 den 15.50):

Det er selvfølgelig vanskelig å si om han er deprimert fordi han ville ut, eller om han ville ut fordi han var deprimert. Uansett er han det nå.

Jeg så det komme, det jeg var jeg som bad ham gå til behandling, men det ville han ikke fordi da maste jeg. Jeg spurte ham hva som var feil og prøvde å fikse alt jeg kunne. Jeg leser ikke tanker heller, og deprimerte mennesker er ihvertfall ikke lett å lese. At noen er bare sur hele tida er ikke lett å bruke til noe. 

Jeg vet ikke helt hvorfor du tror at jeg ikke bryr meg. Jeg var veldig glad i mannen, og lei meg fordi han ikke ville prøve lenger med meg. Jeg synes faktisk det er ganske urettferdig at han først snakker om problemene han har følt på etter at han gjør det slutt og det ikke er mer å gjøre. Men jeg må bare respektere at han har gått. 

Kanskje jeg ikke forsto ham. Men det er ikke så lett å forstå en som skjuler seg. 

Kanskje han passer bedre sammen med noen andre. Hvem vet.

Jeg trenger ihvertfall noen som ikke stikker når det blir litt tøft, og ikke vil ta imot behandling. Neste gang en kjæreste jeg er sammen med blir deprimert, kommer jeg til å stille ultimatum ganske fort. Denne ydmykende seigpininga har jeg gjort for siste gang. Og jeg aksepterer ikke at noen gir meg pes når jeg prøver å finne hverdagsglede, selv om alle vi kjenner vet at det er slutt og at det var hans valg. Det er ikke mitt problem lenger hva han sliter med, det har han jo sagt, og da får han stå for det og ikke bitche når det var han som gikk. Det er ikke lett å være den som går, men den som blir er jo den som ikke vil at hele livet skal forandre seg. Jeg var fornøyd med livet vårt, og jeg er ofte fornøyd med livet mitt uten ham. Det var ikke jeg som plutselig ville finne seg sjøl, og han har jo heller ikke delt ting med meg, så jeg kan ikke være på hans "nivå". Han mener nok ikke å være slem, men det kommer jo ut som slemt når jeg er normalt glad og han ikke er fornøyd før jeg nesten gråter.  

Nå har han begynt å ny jobb, og faren hans er blitt syk (han var veldig sur fordi mi mor var syk). Han skal nok få merke at det er annerledes å være en enn to. Kanskje er det bedre, kanskje verre. Kanskje får han seg ny dame. Hvem vet. Jeg håper det. Han fortjener uansett å være lykkelig. 

Jeg aner virkelig ikke hva du mener med å belaste samfunnet og hvem som eventuelt gjør det. Du virker litt bitter, sorry hvis eksen din var en teit bitch, men eksen min har mange fine ting å si om meg. Det er ikke sånn at vi går rundt og sprer drit om hverandre akkurat. Jeg har fortsatt de nydelige kjærlighetsbrevene. Jeg har også mange fine ting å si om ham. Det er veldig synd at det ble slutt. Jeg håper han finner det han søker etter. 

Ekspander  

Ok

Men spørsmålet igjen er hvorfor han ble deprimert. Det er jo det som er interessant

Skal du presse en ny fyr som blir deprimert? Hmm. Hva er fellesfaktoren i dette tilfellet? Jeg aner ingenting om deg eller livene dere lever, men i begge tilfellene er fellesfaktoren deg. 

TIl ettertanke. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg ofte ser menn bli deprimerte i forhold. Det er ikek bare deg, men veldig mange andre kvinner der ute som failer totalt i forhold

Anonymkode: 26c53...e44

[Virrevirrevapp]

  AnonymBruker skrev (På 23.7.2017 den 15.55):

Ok

Men spørsmålet igjen er hvorfor han ble deprimert. Det er jo det som er interessant

Skal du presse en ny fyr som blir deprimert? Hmm. Hva er fellesfaktoren i dette tilfellet? Jeg aner ingenting om deg eller livene dere lever, men i begge tilfellene er fellesfaktoren deg. 

TIl ettertanke. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg ofte ser menn bli deprimerte i forhold. Det er ikek bare deg, men veldig mange andre kvinner der ute som failer totalt i forhold

Anonymkode: 26c53...e44

Ekspander  

Depresjon er generelt utbredt, også blant menn. Ikke minst blant menn som ikke er i forhold (hvis vi skal snakke om statistikk). Hvorfor akkurat han ble deprimert er mellom ham og terapeuten. Jeg har ikke spurt etter detaljer.

Både kvinner og menn kan nok gjøre ting langt bedre i forhold. Men ingen kan gjøre noe mer når det er slutt. Jeg kan ikke hjelpe eksen min med problemer som han skjuler for meg. Jeg ble faktisk veldig glad da han begynte å snakke om problemene, selv om han sa at han vurderte å gjøre det slutt - jeg lengtet jo etter han skulle åpne seg. Jeg ser i ettertid at han har vært veldig avhengig av meg for å kunne uttrykke hva han vil, og ikke klart å gjøre det da ting ble ekstra vanskelig for ham.

Ja, jeg tenker over hva jeg eventuelt kan gjøre bedre i et nytt kjærlighetsforhold, jeg vil jo helst at det skal vare. Personlighet og hvem man er en match med er også en faktor der. Jeg håpte at jeg kunne være et lys i mørket for mannen min, men det kan like gjerne være at han trenger noen som ligner ham og tenker mørke tanker selv. Han sier selv at han sliter med kjærlighet fordi han er for impulsiv (det kan også være en sjarmerende egenskap, men han vet ikke alltid hva han vil eller hvordan han skal komme dit). Jeg er det eneste lange kjærlighetsforholdet han har hatt, mens jeg har hatt flere. Så han har ingen erfaring med hva man gjør i forhold når ting begynner å surne.

Jeg har nok ikke vært perfekt, men jeg har gjort det jeg kunne. Det er han som valgte å ikke være i forholdet og jobbe med ting som han holdt skjult for meg. Han har vært sint for masse rare ting som antageligvis har lite med det egentlig problemet å gjøre, og gjort det vanskelig for meg å finne ut av hva som egentlig plagde ham. Jeg tror jo ikke akkurat at forholdet er problemet når han bestiller fotograf og parfoto av oss noen uker før han gjør det slutt. Da tenker jeg jo at "yess, han har endelig innsett at han ikke oppførte seg bra og nå skal han skjerpe seg, og jeg skal selvfølgelig skjerpe meg på det han måtte ha å utsette på meg". Men så ble det bare verre. Jeg kan jo ikke jobbe med mine eventuelt dårlige sider og kommunikasjonen vår når han ikke sier i fra. Personlighetsforskjeller blir nok tydeligere når en har det litt vanskelig, men det er jo begges ansvar å få det til å fungere. 

Og har du prøvd å "lese" et dypt deprimert menneske? De har ingen reell ansiktsmimikk. Jeg pleide å kunne skjønne noenlunde hva han tenkte bare ved å se på ham. Plutselig kunne jeg ikke lese noe, bare at han var sint og lukka. 

Endret 23. juli 2017 av Virrevirrevapp

[Inwe]

  AnonymBruker skrev (På 23.7.2017 den 15.55):

Ok

Men spørsmålet igjen er hvorfor han ble deprimert. Det er jo det som er interessant

Skal du presse en ny fyr som blir deprimert? Hmm. Hva er fellesfaktoren i dette tilfellet? Jeg aner ingenting om deg eller livene dere lever, men i begge tilfellene er fellesfaktoren deg. 

TIl ettertanke. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg ofte ser menn bli deprimerte i forhold. Det er ikek bare deg, men veldig mange andre kvinner der ute som failer totalt i forhold

Anonymkode: 26c53...e44

Ekspander  

Du har helt klart aldri vært nærmeste pårørende til en som er deprimert. 

Menn (og kvinner) blir lei av forhold og kan derfor virke deprimerte, men det er ikke det det er snakk om i denne tråden. De fleste blir faktisk mildere deprimert i løpet av livet. Dette er snakk om noe som er mye sterkere enn som så. Jeg trodde jeg var deprimert med eksen, jeg visste antagelig ikke engang hva depresjon var. 

Min samboer er deprimert, dypt deprimert. Det er det ikke jeg som har påført han. Jeg vet nøyaktig hvilke episoder som har ført til hans depresjon og disse skjedde lenge før jeg møtte han. Han sa også før vi ble sammen at han slet psykisk, men jeg var ikke nærheten klar over hvor mye. Det er tungt for oss begge. Jeg tror ikke du forstår depresjoner, men hvordan kan du om du aldri har opplevd det? Jeg forstår ikke depresjoner, og jeg lever med det hver dag. Og skulle lære seg å skille på når det er sykdommen som snakker og da ikke ta de forferdelige ordene til seg og når han er frisk og faktisk skulle tro på at han elsker meg er vanskelig. Jeg tror aldri jeg kommer dit at jeg ikke blir påvirket av dette, men jeg håper en dag det ikke styrer livet vårt.