Depresjoner kan ødelegge forhold

[Gjest 1234]

Hei dere som har svart siden sist.

Kan skrive litt om selvmordstanker først.

Dersom en person har tanker om å skade seg selv er man stort sett kommet til det punktet man skal,oppsøke hjelp.

De fleste som har selvmordstanker vil nok ikke forsøke å gjøre det men det gir en indikasjon på alvorligheten av en depresjon som oftest.

Kan utdype litt om disse tankene og. En som har selvmordstanker vil ikke alltid dø, de vil bare slutte å ha det vondt. Derfor kan selvmordstanker f.eks ta form av tvangstanker. Der tankene og følelsene kan si "jeg vil dø" mens personen likevel ikke vil. Og det blir ofte en blanding av dødsangst og selvmordstanker som er veldig skremmende og kan føre til flere tvangstanker som at "hva om jeg mister kontrollen og tar lvet av meg uten at jeg egentlig vil". Jeg har opplevd nesten bare denne tvangstankevarianten. Den ene gangen jeg la meg inn var det på grunn av det. Jeg stoltemikke på meg selv mer og krevde at de skulle passe på meg. De er desverre ofte noe drit å ha med å gjøre på akutten, legevakta osv. Så en som føler det sånn bør bare sette foten ned...

Kan og nevne at det at noen har en konkret plan om hvor, hvordan og når de skal ta livet av seg blir vurdert som mer i faresonen enn de som ikke har det.

[Gjest Chevy]

Har sett det har vært en del tråder her om depresjon etter tips fra noen på et annet forum. Er ikke å skriver her inne til vanlig. Jeg svarte på en av trådene relatert til det nå. Da tenkte jeg på de andre jeg har lest her inne som jeg ikke har hatt tid å svare på. Tenkte jeg skulle gi et skikkelig innblikk i hvordan en depresjon kan ødelegge et forhold dersom personen ikke selv er klar over enkelte ting med seg selv. Håper dette kan være til hjelp for de som siste tiden har lagd tråder om deprimerte venner og partnere og vil vite hvordan de føler og tenker. Gjør bare en copy/paste fra den andre tråden siden jeg føler dette er verd en dobbelpost

---------

Kan bare si at depresjon uten selvinnsikt er en kjærlighetsmorder mange ikke er klar over.

Er selv erfaren deprimert. Depresjon kan gjøre dette med en person som ikke kjenner symptomene. Og da snakker vi mindfuck så utspekulert og slu at ord ikke dekker det en gang.

-Få det til å virke som du ikke føler noe for noen selv om du gjør det. Og det å oppleve følelser du vet og vil skal være der som borte er så fortvilende at selv jeg som skjønner hva som skjer sliter med å tro at "det er depresjonen som gjør det". Det svinger liksom mellom å se at det er det og en virkelighet i sansene som føles så virkelig at jeg av og til nesten bare går med på det "nei...så elsker jeg ikke vedkommede da"----mer angst fordi det er feil---ond sirkel

-Gi deg tvangstanker om partner og familie som er veldig ille. Dette kan være alt fra å henge seg opp i små ting å gjøre stor sak ut av det til å ha tanker om å påføre noen nære grufulle skader. Disse fører ofte til angst og grublerier som forsterker det enda mer (gjelder første punkt og)

-Ofte har deprimerte automatiske tanker de ikke er klar over selv av type "jeg er slem", "jeg er ubrukelig" osv. Det kan og gi en følelse av å ville komme seg vekk. Og noen kan være motbydelig mot sine nærmeste bare for å bevise at de er slik. "Ikke vær god mot meg, ser du ikke hvor ekkel jeg er". Dette følges ofte av overdreven skyldfølelse og selvforakt pga. disse tankene enten de er bevisste eller ikke.

-En kan paradoksalt nok å ha sterk angst for å miste partner sammen med dette. Og når den blir sterk nok kan den blokkere følelsene fordi det er lettere enn å takle angsten for hva som skjer om de blir borte. Lest om flere tilfeller der folk rett og slett saboterer forholdet sitt bare fordi de tenker sånn.

-Negative tanker om partner er og vanlig hos noen deprimerte. Kan gi partner skylden for alt som er galt å tro det er forholdet sin feil at man føler seg som man gjør. Dette kan gi en slags falsk positiv følelse av at man vil ha noen andre. Det er vanlig i en depresjon å innskrenke vennekretsen til de få man føler "forstår en" eller som man av en eller annen grunn føler seg rolig med. En kan og søke denne begrensede kontakten til andre utenfor den vanlige omgangskretsen å prøve å finne et bånd der for å skåne de man egentlig bryr seg om. Og aller verst (og vanlig for jenter tror jeg) er det når denne erstatningen av de vanlige søkes oss folk som er enda mer misserabel enn dem selv og virkelig er premietapere på orntlig. Det er og en slags trygghet.

-Forvrengt hukommelse er og vanlig. Det består i hovedtrekk av at man a) Har en tendens til å bare huske negative ting som har skjedd b)Blåser disse negative tingene helt ut av proposjoner (og da snakker vi drøyt). C)Forvrenger hendelser og perioder i livet hvor man var kjempelykkelig og greier ikke huske at man var lykkelig. Med andre ord er det vanlig at en med depresjon kan føle det som om de har hatt det slik de har det nå bestandig.

-Depresjon gir et pessimistisk syn på fremtid og. På alle måter. Dette kan og få en til å tenke negatict om forholdet fordi fremtiden og alle utfordringer i livet virker så håpløse og uoverkommelige for en som er deprimert.

En som sliter med disse symptomene vil føle seg utrolig forvirret og ha det forferdelig selv med selvinnsikt. Dette jeg skriver om her har jeg opplevd alt av selv så jeg håper det kan hjelpe noen.

Der har dere grunnen til at den deprimerte parten kan avslutte forholdet når de vanligvis ikke ville gjort det.

Jeg har selvinnsikt, men ble utrolig beveget og overrasket over disse som du listet opp. Har lurt på on jeg kunne være deperimert og dette med følelser for venner, familie osv er utrolig vondt og ikke føle slik man skal:(

Tror jeg må til legen igjen, og få hjelp:(

[AnonymBruker]

Når den deprimerter er i et forhold der partneren gjør alt for at du skal ha det bra- ser dere da i ettertid at det var slik det var?

Jeg hadde en kjæreste som aldri riktig viste at han satte pris på alt jeg gjorde... Han fikk meg til å føle meg som en belastning og en klump på foten hans..... Jeg ser nå i ettertid at han nok var i en depressiv periode, noe som er naturlig kanskje etter et langvarig dysfunksjonelt ekteskap.

Men jeg har en tanke om at han bare har "glemt" meg og det jeg gjorde for han- fordi det er slik han takler følelser. Men kan det likevel være at han nå iettertid ser at jeg ville han vel og bare var god mot han?

Jeg var så ufattelig glad i han, og følte jeg ga alt- og fikk lite tilbake...

[Gjest 1234]

Skal svare på det siste der med å fortelle hvordan jeg opplevde at disse punktene fungerte sammen...

Som en del av depresjonen mistet jeg følelsene for partner. Jeg ble selvsagt livredd. Det føles liksom så absurd. For følelsene er ikke der og samtidig blir du lei deg for du er jo så glad i vedkommende...eller? Slik går den angsten, tristheten...rundt og rundt. Jeg prøvde å holde rundt vedkommende, fikk ikke sove ved siden av partner for angsten var så sterk. Når jeg var alene hjemme gikk jeg inn på soverommet og luktet på sengetøyet for å kjenne parfymen...føl noe..NÅ!

Så gikk dette videre til å ligne det man hører om andre som har gått fra hverandre. Folk som sier følelsene tok slutt...ja, sånn det er fullt av historier om her på dette forumet. Det føles rasjonellt plutselig. Og jeg fryktet enda mer at det sikkert bare var det samme som skjedde meg som det ofte gjør med andre folk. Sånn er vel livet eller?....så gikk dette inn i sirkelen. Sammen med en slags dyp sorg av at du har mistet noen.

Og det ble verre....mye verre og.

For så kom den dype fortvilelsen og bunnløse sorgen. Der jeg knakk sammen og gråt. "Jeg var jo så lykkelig". Og så har det seg sånn at jeg visste jeg hadde vært lykkelig men greide ikke å huske hvordan det var, til slutt ikke når...og så kom tankene om at "nei, forholdet var vel ikke så bra og jeg var vel egentlig ikke lykkelig.". Etter det igjen så slo selvsagt den "husker bare de dårlige tingene" inn. Det kan arte seg sånn som dette.

Alle har tanker om andre som er positive og negative. I løpet av starten av forholdet tvilte jeg kanskje litt på noen ting med denne personen. Men når de få gangene du tenkte de negative er alt du husker og de blir til store uhyrer. "Tenkte jeg virkelig noe så stygt om han/henne..da kan det umulig være oss".

Så kom de stygge tvangstankene. "Kjæresten min er ikke noe pen"....noen dager senere.."kjæresten min er stygg"...og så er det med i sirkelen og...og skyldfølelsen. Den vokser seg etterhvert så stor at det er lettere å nesten rettferdiggjøre tankene fremfor å føle skylden av og til.

Til slutt kom angsten for å "miste kontroll å skade de rundt meg". Som heter intrustive toghts (se wikipedia)....mer skyldfølelse.

På dette tidspunktet...om en opplever det sånn og ikke greier å holde fast i vissheten om at dette er syke tanker. Hvordan tror du en person reagerer da? Du er sammen med en partner du har kommet frem til er ubrukelig, ikke bra nok, ikke like pen som de og de...du tenker grusomme tanker. Er det vel bare å komme seg vekk....

Problemet er det at du har ikke mistet hukommelsen. Den er bare dominert av de negative tingene mens de positive er koblet ut. Så det som stort sett skjer med folk når de blir frisk er at den går tilbake til normalt, følelsene går tilbake til normalt. Da er det ikke artig å stå der uten noen du egentlig elsker høyt...

[Puse1974]

Er det noen her som har opplevd sterkt selvhat/selvforakt og som vil si noe om hvordan dette oppleves?

Jeg er glad i en som sier at han sliter med dette og per i dag har vi ikke kontakt lenger selv om han for etpar måneder siden var helt i fyr og flamme etter meg. Nå føler han tilsynelatende ingenting.

[Gjest 1234]

Jeg kan godt snakke om selvforakt ja.

En som er deprimert vil ofte føle at han/hun ikke er bra nok, ikke gjør noe rett, ikke får til noe, ikke orker noe. Og det blir jo en selvoppfyllende profeti.

Selvforakten kommer ofte av det jeg sa om forvrengt hukomelse og. Tendens til å huske bare negative ting som har skjedd, men den viktigste her er kanskje det med å overdrive betydningen av det. Og da kan man få skyldfølelse og selvforakt. Et fint eksempel er jo det at i et forhold tenker en ikke bare positivt om partner hele tiden. La oss si det er noe som irriterer deg AV OG TIL med kjæresten som du kanskje tenker i forbifarten 4 ganger på en måned. I depresjonen blir irritert til hatet, de 4 gangene til tenkt på det HELE tiden.

Depresjon kan gi selvforakt uten at noen tanker ligger til grunn for det og.  

Depresjonen i seg selv kan være en grunn. "Jeg er syk og til plage for andre"...skam...

Skyldfølelse og selvforakten kan være et resultat av at en overdriver disse tingene. Da har det rot i rasjonelle tanker. Men i en alvorlig depresjon kan de være på grensen til vrangforestillinger eller være psykotisk.

Eksempel på det siste ga legen meg. En alvorlig deprimert som er vitne til en trafikkulykke kan få tanker om at det var deres skyld selv om de ikke hadde noe med den å gjøre.

[Puse1974]

Tusen takk for svaret, dette gjør det mulig for meg å forstå dette på en annen måte. Takker også for en generelt bra tråd:-)

[Gjest anonyemjente]

TS det føltes som om du skrev opp tankene rett fra hodet mitt. ABSOLUTT ALLE PUNKTER STEMMER!

det der med å få folk til å slutte å bry seg om meg.. Jeg skyver alle rundt meg vekk. Jeg vil ikke være til bry for noen, og jeg krangler MYE med familien, og får dårlig samvittighet rett etter pga oppførselen min mot de som står meg nær JEg hater meg selv for akkurat det der. I tillegg var typen min utro for 3 år siden (kun kyss), men jeg klarer IKKE henge det fra meg, ennå forholdet vårt har vært perfekt siden den gang. Jeg er oppsatt av den ulykkelige tiden der.. jeg prøver hele tiden å få han til å gjøre det slutt med meg.. Samtidig som at jeg vet at dete er en mann jeg vil dele livet mitt med, ha barn med osv.

I tillegg sliter jeg med selvmordstanker.. Jeg vil dø, men samtidig ikke dø.. Jeg syns det er skremmende at jeg tenker sånn, og blir lei meg fordi jeg risikerer å utsette noe så egoistisk ovenfor min egen familie..

Hva skal man gjøre? Skal man gå til legen og få piller for dette?

[Gjest 1234]

Du bør gå til lege først.

Der er det stor fare for at legen triller piller. Muligens Cipramil (tror de het det) som aldri gjør noe bra for noen virker det som.

Si hvordan du har det og at du trenger å snakke med en psykolog/psykiater og at du trenger det NÅ ikke om et halvt år slik jeg måtte. Vær sta og krev dette.

Jeg vet hvordan den type selvmordstanker du beskriver er. Det er et godt tegn at de skremmer deg. De er et resultat av at du har det vondt. Du vil ikke egentlig dø.

[AnonymBruker]

Det er tøft å være deprimert, og man blir veldig selvsentrert, rett og slett fordi man ikke har energi til annet enn å holde hodet over vannet.

Selv er jeg langtidssykemeldt grunnet utredning for noe helt annet enn psykisk sykdom, men da det sto på som verst i høst og vinter så var jeg verdens dårligste kjæreste. Heldigvis har kjæresten min kompiser å støtte seg på for det eneste jeg brukte han til i denne perioden var som krykke. Ellers skjøv jeg han bare bort fra meg. Jeg har også i de verste periodene tenkt at det hadde vært så greit å ikke være sammen med noen, for da hadde jeg sluppet den dårlige samvittigheten over å ikke strekke til som kjæreste. Og hadde vi ikke vært sammen i så mange år og eid bolig sammen, så tror jeg faktisk jeg hadde kommet til å gå fra han. Men heldigvis vant ikke de destruktive sidene mine, og nå som jeg er ute av den veste dumpa, så har vi det bedre enn på flere år. Ja, vi er nesten nyforelskede igjen!

[Gjest 1234]

http://debatt.sol.no/content/depresjon-og-kjaerlighet

En tråd fra annet forum der.

[Gjest gjest]

Jeg er en av dem som har ødelagt forholdet mitt pga. depresjoner...

Har en lang periode vært plaget med dette, og har nå endelig søkt hjelp. Jeg har vært så opptatt av meg selv og det å komme meg opp at jeg har ikke sett eksen sine behov. Jeg har merka at jeg blåser opp ting til større enn de egentlig er, og sist helg gjorde jeg dette..da fikk han nok og gjore slutt med meg.

Jeg har prøvd å forklare han at dette var en vekker for meg, at det er han jeg vil ha og at jeg ikke vil behandle han på denne måten igjen (og jeg mener det). Men ingenting ser ut til å fungere.. Jeg vil så inderlig ha han tilbake.. Vi hadde det fint og det kunne vi absolutt fått igjen! Det er lett at man tar ting "for gitt" og ser det når slikt som dette skjer.

Nå var jeg endelig på vei opp igjen..har skaffet hjelp og gjør ting med livet for at jeg(og vi) skal(skulle) få det bra. Også drar han..

Han sier han har følelser enda men ikke kan fortsette..at han er her og vil være venner og ha kontakt..og jeg blir sittende å håpe på at han ombestemmer seg..

Akkurat nå kjennes det ut som at det eneste i livet som var verdt å bli her for forsvant..Hvordan skal man takle dette i tillegg til alt annet? Alt var på vei oppover..og nå er jeg tilbake der jeg var igjen, og enda verre..

[Gjest savn]

Har tenkt mye på denne tråden.....

For 6 mnd stilte jeg et ultimatum overfor kjæresten min: jeg ba han ta et valg om han ville være kjæresten min eller ei.

Han har vært i en utrolig tøff periode, som kanskje egentlig har vært i ti år... Jeg mistenker at alle problemene han har stått, og sto/står i har ført han inn i en depresjon.

Svaret jeg fikk for 6 mnd siden var at han følte seg utilstrekkelig, både overfor meg og situasjonen hans, og kunne ikke gi meg et svar. Vi avsluttet, selvsagt.

Men jeg kjenner at jeg savner han så, enda... Ikke hatt noe kontakt på disse mnd. Men nå lurer jeg på om jeg skal ta kontakt igjen......

Hvis han var/er deprimert kan det hende han ser ting annerledes nå?

Hva sier dere, eksperter? Let it go eller ta kontakt?

[AnonymBruker]

Jeg fikk en skikkelig oppvekker nå!

Det var jeg som skrev tråden "Jeg vurdere å gå i fra kjæresten min, krever jeg for mye?"

Jeg kjenner meg så urolig mye igjen i det du skriver her. Jeg tror jeg er bipolar, da jeg får det slik jeg har det nå i peroider. Nå kjenner jeg at jeg har en nedtur og at alt er galt. Jeg føler det er kjæresten min sin feil med mye av kranglene våre. Jeg er besatt av de små tingene han tidligere har gjort som har såret meg. Jeg tenker på det konstant!

- Hvorfor løy han om ditt og datt den gangen for to mnd siden?

- Hvorfor lot han en jente sitte på fanget sitt når vi nettopp hadde blitt sammen? (1 år siden!!)

- Hvorfor beviser han ikk nok at han elsker meg? Legg deg ned å gråt liksom! Omtrent som jeg vil at han skal knæle forran meg for å få meg glad.

Jeg søker bekreftelse fra han heletiden, og hvis han glemmer det er jeg pottesur med en gang.

Jeg får også tanker som "Hvofor blir du ikke kåt når du ser meg dusje?", "Hvorfor var du forelsket i eksen din? Var hun bedre en meg?"

I dag før han skulle på jobb lå han over meg å kysset meg mye, men jeg ville bare vende meg bort. Jeg vet jo at jeg vil kysse han, og jeg elsker det men jeg ville bare ikke. Føler han bare gjør det for å slippe maset mitt.

I tilegg har jeg en tendens til å blåse situasjoner større enn hva de er. Jeg kan bli aggressiv og klaske til han, for at han skal se hvor drit jeg er.

Faen heller. Hvorfor har jeg depresjon? Hvorfor kan ikke jeg vært den selvsikre glade jenta??

I tilegg gidder jeg ikke å svare han på den søte meldingen han nettopp skrev til meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det er på en måte som jeg vil såre han eller gjøre han usikker selv.

Herregud, jeg er syk.

[Gjest ulykkelig]

Jeg tror kanskje dette er rette tittelen å poste i.

Jeg traff verdens flotteste, noen som jeg følte jeg kunne tilbringe livet mitt med.

Problemet var og er at hun ikke hadde avsluttet sitt ekteskap ennå(seperasjon), dette var ett dårlig ekteskap, hvor hun ble behandlet dårlig etc.

Jeg valgte å ta dette til ettertanke, og ga henne virkelig alt for å føle seg spesiell og gjorde alt for a glede henne.

Nå skal det sies, at jeg var krystallklar, på at vi ikke skulle gjøre noe forholdsmessig før hun følte seg klar. Jeg begynte å være med henne i første omgang bare for å vise henne at noen kunne bry seg om noen andre uten å ha noen agenda! Og det hadde jeg absolutt ikke, var hun som tok første steg.

Etter en stund, tok vi en prat der vi drøftet hvor dypt hun hadde blitt såret, og at hun hadde ofte depresive tanker, og at hun følte at ting virket feil og tom på innsiden.

Helt ut av det blå fikk jeg kroken på døren.. (snakk om måneder etter vi snakket) Jeg fikk tilslutt en forklaring på at hun hadde mistet følelsene sine(selv om hun var glad i meg+lyst på meg).

Og det at hun nå følte seg strax mye bedre, dvs uten meg.

Jeg respekterte selvfølgelig valget hennes, men jeg ga også beskjed om at jeg ikke har tenkt å legge meg ned å gi opp.. at når alt fra fortiden hennes var avsluttet så ville jeg gjerne be om en ny sjanse..

Nå er dagene som natt og dag, en dag blir jeg skjelt ut og beskjed om jeg har store problemer for små filleting!(da hun tror jeg har en baktanke med ting jeg sier og gjør)

Den neste, ett smil,lange blikk og trivelige meldinger men smilefjes i hue og ræva..

Jeg har nå valgt å ta avstand, og selvom vi jobber i lag, hilser jeg ikke engang. Men, som jeg beskrev tidligere så betyr hun alt for meg, og jeg vil gjøre alt for henne.

Jeg lurer bare litt på om dette kan ha noe med depresjon etter ekteskap, og om det kanskje er noe lys i tunnelen for meg? =)

(i forhold til rebound å sånt, så varte forholdet litt vel lenge til å bare være dette)

[AnonymBruker]

Mye likt her, ulykkelig....

Han jeg beskrev kom også fra et destruktivt ekteskap- derfor mistenker jeg depresjon som de ikke vet om selv kanskje en gang....

savn

[Gjest 1234]

Kan legge til litt på det punktet der jeg skriver om å legge skyld på partneren sin for alt som er galt.

Jeg glemte vel det fordi jeg grunnet selvinnsikt har styrt litt unna det og i alle fall holdt det meste jeg har hatt inne.

Men på dette punktet kan jeg slenge på selvsentrerthet. Vedkommende kan ta på seg alle mulige offerroller. Og da dreier det seg stort sett om meg, jeg, mine behov og at det selvsagt er den andre sin feil. Jeg har ikke ditt og datt, du er ikke sånn og sånn som jeg vil ha, det er din skyld at jeg ikke har det osv.

[Gjest ulykkelig]

jeg har skjønt at det ikke er noe som stemmer, da jeg egentlig har fått flere forskjellige forklaringer på hvorfor, så merker at motparten er forvirret..

Men, tror at mange ikke innser hvor godt man har det før i perspektiv, i mitt tilfelle har min utkårede hatt bare idioter, og mannfolk som har behandlet henne dårlig og som møkk..

Og jeg som behandlet henne som en prinsesse, da jeg mener hun fortjener intet mindre, er det nok ganske uvant å ha det på den måten.

Og de utblåsningene hun har hatt siste tiden, kan det virke som at hun er overbevist om at jeg skal være akkurat som de før, selv om jeg ikke er sånn.

For meg er det egentlig det som er sårende, og i bunn og grunn får meg sint!

og jeg må si at jeg føler med deg anonym! Jeg har hatt det helt likt, følt meg som en byrde og i veien..!

Men, når man føler så sterkt så klarer man seg igjennom det, det har i hvertfall jeg gjort! Er nok derfor det er ekstra tøft nå.. Men, jeg sier alltid, forvent ingenting-men håp for alt!

Je gmå ærlig innrømme at jeg har nesten falt til religion som støtte! :O

[AnonymBruker]

Tusen takk for ett godt innlegg, ts!

Har de siste mnd tenkt mye på om hva som er galt med meg. Har jeg angs? depresjon?

Alt du skriver stemmer! Så jeg er ikke lenger i tvil. Har verdens beste samboer og er livredd for å ødelegge forholdet vårt, som jeg er på god vei til.

Hva skal jeg gjøre? Kan man gjøre noe selv, eller må man oppsøke fagfolk? Og hva skal jeg si for å evt. bli henvist til psykolog med en gang?

[AnonymBruker]

Tusen takk for ett godt innlegg, ts!

Har de siste mnd tenkt mye på om hva som er galt med meg. Har jeg angs? depresjon?

Alt du skriver stemmer! Så jeg er ikke lenger i tvil. Har verdens beste samboer og er livredd for å ødelegge forholdet vårt, som jeg er på god vei til.

Hva skal jeg gjøre? Kan man gjøre noe selv, eller må man oppsøke fagfolk? Og hva skal jeg si for å evt. bli henvist til psykolog med en gang?

Fastlegen din må henvise, og det er nok litt ventetid på DPS`ene, men det viktigste er jo å ta fatt på det og innse at en har problemer.....