Depresjoner kan ødelegge forhold

[Gjest 1234]

Har sett det har vært en del tråder her om depresjon etter tips fra noen på et annet forum. Er ikke å skriver her inne til vanlig. Jeg svarte på en av trådene relatert til det nå. Da tenkte jeg på de andre jeg har lest her inne som jeg ikke har hatt tid å svare på. Tenkte jeg skulle gi et skikkelig innblikk i hvordan en depresjon kan ødelegge et forhold dersom personen ikke selv er klar over enkelte ting med seg selv. Håper dette kan være til hjelp for de som siste tiden har lagd tråder om deprimerte venner og partnere og vil vite hvordan de føler og tenker. Gjør bare en copy/paste fra den andre tråden siden jeg føler dette er verd en dobbelpost

---------

Kan bare si at depresjon uten selvinnsikt er en kjærlighetsmorder mange ikke er klar over.

Er selv erfaren deprimert. Depresjon kan gjøre dette med en person som ikke kjenner symptomene. Og da snakker vi mindfuck så utspekulert og slu at ord ikke dekker det en gang.

-Få det til å virke som du ikke føler noe for noen selv om du gjør det. Og det å oppleve følelser du vet og vil skal være der som borte er så fortvilende at selv jeg som skjønner hva som skjer sliter med å tro at "det er depresjonen som gjør det". Det svinger liksom mellom å se at det er det og en virkelighet i sansene som føles så virkelig at jeg av og til nesten bare går med på det "nei...så elsker jeg ikke vedkommede da"----mer angst fordi det er feil---ond sirkel

-Gi deg tvangstanker om partner og familie som er veldig ille. Dette kan være alt fra å henge seg opp i små ting å gjøre stor sak ut av det til å ha tanker om å påføre noen nære grufulle skader. Disse fører ofte til angst og grublerier som forsterker det enda mer (gjelder første punkt og)

-Ofte har deprimerte automatiske tanker de ikke er klar over selv av type "jeg er slem", "jeg er ubrukelig" osv. Det kan og gi en følelse av å ville komme seg vekk. Og noen kan være motbydelig mot sine nærmeste bare for å bevise at de er slik. "Ikke vær god mot meg, ser du ikke hvor ekkel jeg er". Dette følges ofte av overdreven skyldfølelse og selvforakt pga. disse tankene enten de er bevisste eller ikke.

-En kan paradoksalt nok å ha sterk angst for å miste partner sammen med dette. Og når den blir sterk nok kan den blokkere følelsene fordi det er lettere enn å takle angsten for hva som skjer om de blir borte. Lest om flere tilfeller der folk rett og slett saboterer forholdet sitt bare fordi de tenker sånn.

-Negative tanker om partner er og vanlig hos noen deprimerte. Kan gi partner skylden for alt som er galt å tro det er forholdet sin feil at man føler seg som man gjør. Dette kan gi en slags falsk positiv følelse av at man vil ha noen andre. Det er vanlig i en depresjon å innskrenke vennekretsen til de få man føler "forstår en" eller som man av en eller annen grunn føler seg rolig med. En kan og søke denne begrensede kontakten til andre utenfor den vanlige omgangskretsen å prøve å finne et bånd der for å skåne de man egentlig bryr seg om. Og aller verst (og vanlig for jenter tror jeg) er det når denne erstatningen av de vanlige søkes oss folk som er enda mer misserabel enn dem selv og virkelig er premietapere på orntlig. Det er og en slags trygghet.

-Forvrengt hukommelse er og vanlig. Det består i hovedtrekk av at man a) Har en tendens til å bare huske negative ting som har skjedd b)Blåser disse negative tingene helt ut av proposjoner (og da snakker vi drøyt). C)Forvrenger hendelser og perioder i livet hvor man var kjempelykkelig og greier ikke huske at man var lykkelig. Med andre ord er det vanlig at en med depresjon kan føle det som om de har hatt det slik de har det nå bestandig.

-Depresjon gir et pessimistisk syn på fremtid og. På alle måter. Dette kan og få en til å tenke negatict om forholdet fordi fremtiden og alle utfordringer i livet virker så håpløse og uoverkommelige for en som er deprimert.

En som sliter med disse symptomene vil føle seg utrolig forvirret og ha det forferdelig selv med selvinnsikt. Dette jeg skriver om her har jeg opplevd alt av selv så jeg håper det kan hjelpe noen.

Der har dere grunnen til at den deprimerte parten kan avslutte forholdet når de vanligvis ikke ville gjort det.

[AnonymBruker]

Tusen takk for innsiktfullt innlegg...

Jeg må tygge litt på det, men jeg fikk selvinnsikt nå. Mer enn psykologer har gitt meg.

Og jeg følte for å si unnskyld til flere mennesker...

[AnonymBruker]

Jeg kjente meg igjen i nesten alle dine punkter!

[AnonymBruker]

Kjære TS, takk for at du har gitt meg et så godt innblikk. Jeg trengte faktisk veldig å høre dette, fordi jeg er glad i en som har alvorlig depresjon. Vi er ikke et par, men jeg føler dyp kjærlighet for han. Han er innlagt og har vært gjennom ECT og alt mulig, uten at det hjelper det døyt. Uansett, han vet hva jeg føler for han, jeg fortalte det til han da han hadde en litt bedre periode.

Jeg hadde fått for meg at dette skulle gi han bedre selvtillit og føle at han var noe verd (jeg forstår jo at han er langt fra nær å kunne forholde seg til meg på den måten nå). I tillegg passer jeg på å gjøre ting for han, jeg vil vise han at han er noe verd. Men det virker som det kan ha virket mot sin hensikt. Han er overhodet ikke slem mot meg, tvert i mot er han bare god. Men han sier han går rundt med dårlig samvittighet overfor meg hele tiden, at han har sviktet meg, men kan ikke forklare hvorfor. Han sier det er sammensatt og vanskelig å forklare. Jeg skjønner at dette dreier seg om at han ikke klarer å ta imot kjærlighet, han forstår ikke at noen kan være glad i han, for han er ond og burde ikke være i live. Det er så vondt for meg å se på, for han er det vakreste mennesket jeg noensinne har møtt.

Jeg har fortalt han hvilke kvaliteter hos han jeg setter pris på, men han klarer ikke ta det til seg. Alt er bare svart. I en bokrise jeg ahdde, fikk jeg bo hos han (han var fortsatt lagt inn på sykehus). Jeg besøkte han ofte, kjøpte små ting til han (blader o.l). Jeg har hele tiden vært opptatt av at han skal legge merke til tegn som gjør at han forstår at han er verdifull. Han forstår det i 2 sekunder, også koker det over med tvangstanker igjen.

Jeg har vært smådeprimert, men kan ikke begripe hvordan det er å være så deprimert som dette. Jeg er veldig lei for å høre at du også er så deprimert og håper at du finner en vei ut av det. Jeg tror helt klart det finnes veier å gå selv om skolemedisinen ikke hjulpet.

Jeg vet dog hvordan det er å være alvorlig syk og ikke klare å forholde seg til noen annet enn seg selv, det å måtte være på en ego-tripp. Har gjort dette veldig klart for han, at jeg ikke forventer noe som helst fra han, at jeg forstår at han går gjennom det han gjør, men at jeg vil at han skal vite at jeg er glad i han. Jeg fikk bo hos han i noen mnd´er mens han var innlagt, men jeg måtte flytte ut når han skulle øve seg på å være hjemme på egenhånd, og dette fikk han fryktelig dårlig samvittighet for, særlig fordi jeg ikke hadde funnet nytt sted å bo.

Hvordan mener du jeg bør forholde meg til han? Jeg gir han mye pusterom og maser aldri på han. Jeg sender han innimellom en liten melding, men jeg har lært å forstå når han er mer mottakelig for å møtes og når ikke. Har du noen råd til meg?

[Gjest Stss]

Takk- for at du gjorde det lettere å forstå hvorfor han ikke kunne være sammen med meg lengre.....

[AnonymBruker]

Jeg innbiller meg jeg har en ok selvinnsikt når det kommer til de deprimerte periodene mine, men det var VELDIG godt å lese det første avsnittet ditt om følelser som føles forsvunnet. Som om jeg hadde skrevet det selv.

[Gjest 1234]

Jeg svarer til du med det lengste svaret her uten navn.

Takk selv. Det betyr noe for meg å se at dette kan være til hjelp. Jeg regner med det var du som hadde en tråd som het noe sånn som "Dyp kjærlighet for en med alvorlig depresjon" for en stund siden. Det at jeg valgte å gjøre dette innlegget til egen tråd var mye pga av at jeg har lest den flere ganger.

Det virker nok desverre som den personen har en veldig motstandsdyktig depresjon mot behandling siden ECT ikke en gang virker. Og du sa vel at han har prøvd det som finnes av medisiner. Så der kan jeg nok ikke bidra med så mye. Det jeg kan si om medisinsk behandling er at de har oppdaget at å gi små doser av narkosestoffet Ketamin har vist utrolig lovende resultater. Den er og banebrytende fordi det er snakk om at depresjonen letter bare etter noen få timer ved behandlingen. Utfordringen er at det må gis intravenøst og at effekten går ut etter en til to uker. Så dette er på eksperimentellt nivå enda. Du kan jo forhøre deg om de prøver ut dette i Norge. Da er det ofte de som er sykest som slipper til.

Ellers når det gjelder mindreverdsfølelse og skyld så er det ikke alle som gjør det jeg sa om å oppføre seg dårlig for å bevise for seg selv at de er sånn. Jeg har nok vært mer som han. Da kan det at noen sier fine ting til deg gjøre vondt. Selv opplever jeg det som at når noen sier jeg er flink til noe, at jeg er bra kan få meg bare til å knekke sammen å grine. Det gjør på en måte både godt men utrolig vondt på en gang. Og da er det jo den underliggende følelsen av at man ikke føler noe positivt om seg selv som kollider. Jeg synes ikke du skal la være å si fine ting til han.

En ting som har hjulpet meg å gitt en utelukkende positiv opplevelse følelsesmessig er en hånd på skuldra og noen som sier noe ala "dette skal gå bra".

Er man deprimert føler en ofte for å trekke seg vekk fra andre samtidig som man egentlig ikke vil. Jeg har gjort det i mine depresjoner fordi jeg føler meg svak, syk og ikke vil være til bry for noen.

Men den listen jeg skreiv i starten av tråden. Det å forstå de punktene har kanskje hjulpet meg. Jeg fornektet min sykdom til jeg var 27 år. Da gikk jeg på en forferdelig nedtur og endte opp med legen som et vrak. Senere ble det psykolog etter for lang ventetid og en innleggelse. Men det tragiske er at jeg gikk i behandling i to år uten at noen fortalte meg noe om disse punktene jeg skriver om! Jeg måtte lese meg til de selv. Og da forsto jeg jo så mye av hvorfor jeg følte som jeg gjorde.  Så det at han får en innføring i det jeg skriver om kan kanskje hjelpe?

Jeg er ikke i noen alvorlig depresjon nå. Det er snart 3 år siden jeg hadde noe slikt. Trolig en del av en bipolar lidelse.

[AnonymBruker]

Jeg svarer til du med det lengste svaret her uten navn.

Takk selv. Det betyr noe for meg å se at dette kan være til hjelp. Jeg regner med det var du som hadde en tråd som het noe sånn som "Dyp kjærlighet for en med alvorlig depresjon" for en stund siden. Det at jeg valgte å gjøre dette innlegget til egen tråd var mye pga av at jeg har lest den flere ganger.

Det virker nok desverre som den personen har en veldig motstandsdyktig depresjon mot behandling siden ECT ikke en gang virker. Og du sa vel at han har prøvd det som finnes av medisiner. Så der kan jeg nok ikke bidra med så mye. Det jeg kan si om medisinsk behandling er at de har oppdaget at å gi små doser av narkosestoffet Ketamin har vist utrolig lovende resultater. Den er og banebrytende fordi det er snakk om at depresjonen letter bare etter noen få timer ved behandlingen. Utfordringen er at det må gis intravenøst og at effekten går ut etter en til to uker. Så dette er på eksperimentellt nivå enda. Du kan jo forhøre deg om de prøver ut dette i Norge. Da er det ofte de som er sykest som slipper til.

Ellers når det gjelder mindreverdsfølelse og skyld så er det ikke alle som gjør det jeg sa om å oppføre seg dårlig for å bevise for seg selv at de er sånn. Jeg har nok vært mer som han. Da kan det at noen sier fine ting til deg gjøre vondt. Selv opplever jeg det som at når noen sier jeg er flink til noe, at jeg er bra kan få meg bare til å knekke sammen å grine. Det gjør på en måte både godt men utrolig vondt på en gang. Og da er det jo den underliggende følelsen av at man ikke føler noe positivt om seg selv som kollider. Jeg synes ikke du skal la være å si fine ting til han.

En ting som har hjulpet meg å gitt en utelukkende positiv opplevelse følelsesmessig er en hånd på skuldra og noen som sier noe ala "dette skal gå bra".

Er man deprimert føler en ofte for å trekke seg vekk fra andre samtidig som man egentlig ikke vil. Jeg har gjort det i mine depresjoner fordi jeg føler meg svak, syk og ikke vil være til bry for noen.

Men den listen jeg skreiv i starten av tråden. Det å forstå de punktene har kanskje hjulpet meg. Jeg fornektet min sykdom til jeg var 27 år. Da gikk jeg på en forferdelig nedtur og endte opp med legen som et vrak. Senere ble det psykolog etter for lang ventetid og en innleggelse. Men det tragiske er at jeg gikk i behandling i to år uten at noen fortalte meg noe om disse punktene jeg skriver om! Jeg måtte lese meg til de selv. Og da forsto jeg jo så mye av hvorfor jeg følte som jeg gjorde.  Så det at han får en innføring i det jeg skriver om kan kanskje hjelpe?

Jeg er ikke i noen alvorlig depresjon nå. Det er snart 3 år siden jeg hadde noe slikt. Trolig en del av en bipolar lidelse.

Ja han har en veldig motstandsdyktig depresjon, helt klart. Om noe så har ECT gjort han verre, det er en ganske grusom form for behandling. Er veldig skeptisk til Ketamin, det er ikke akkurat småtteri. Jeg hører om mennesker som har blitt bra ved hjelp av akupunktur, og unngå diverse ting i kosten, særlig aspartam. Han her inntar mye aspartam..

Uansett, det høres jo virkelig ikke bra ut at du måtte finne ut så mye selv, dessverre er det ofte sånn. Var det en konkret hendelse som gjorde det sånn for deg, eller var det flere ting som gradvis utviklet seg? For han så var det en konkret hendelse han ikke kan tilgi seg selv for, den dagen svartnet det. Likevel så tror jeg at det startet lenge før det, for man må være i emosjonell ubalanse av å få en så sterk reaksjon på hva alle andre anser som bagatell. Det er ikke slik at han har drept noen for å si det sånn.

Syns du jeg skal fortsette å fortelle han at jeg er glad i han, eller er det virkelig en belastning for han?

[Gjest 1234]

Ok, det bør han slutte med øyeblikkelig. Jeg vet det ikke finnes beviser for at asparame påvirker hjernen. Men den gangen i livet mitt jeg var sykest drakk jeg mye av det.

De dosene de gir med ketamin er ganske små om jeg husker rett. Så det er sikkert ikke verre enn andre medisiner de bruker. Og uansett ville jeg tro det er bedre enn ECT. Jeg kjenner ingen som har fått det, men det høres så brutalt ut.

Om du sier du er glad i han. Det kommer nok ann på hva han føler der og da. Om han har opplevelsen av følelsestap kan det virke vondt når noen sier det om du ikke føler det tilbake. Opplevd selv at kjæresten har sagt til meg at "jeg elsker deg". Så føler ikke jeg det tilbake selv om jeg vet jeg egentlig gjør det. Det er vondt...og da slår de negative tankene fort inn. De slemme smådjevlene i hodet som sier "din løgner...du er ikke glad i noen du!.. Så er det i gang. Det ekle toget som kjører nonstop til avgrunnen. Men selv da kan han jo sette pris på det etterpå når han er alene. I mitt tilfelle så blir ofte den tingen i punkt 1 dempet når personen ikke er der.

Vanskelig dette. Alle er jo så forskjellige selv om disse tingene går igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har de siste mnd. data en som har psykiske problemer. Er veldig vanskelig for han å være åpen om problemene og det å sette ord på det ovenfor meg. Men vet han går på medisiner og har vært innlagt tidligere.

Er veldig vanskelig for meg å vite hvordan han egentlig har det, når vi er sammen er jo ting helt som vanlig.

Noen ganger glemmer jeg at han er syk og kanskje egentlig har det veldig vondt. Vet jo ingenting, bortsett fra at det i perioder blir litt stille og han er sliten. Skulle virkelig ønske jeg fikk vite hvordan tanker og handlinger som foregår i de dårligste periodene, så jeg kunne forstå. I de periodene med lite kontakt og hvor han er fraværende tenker jeg med en gang at det er meg det er noe galt med. At nå er det over og jeg hører aldri mer, liker meg ikke lenger. Føler meg utrolig egoistisk som blir sint, når det er sykdommen sin skyld.

Prøver å være tålmodig, men det er til tider en prøvelse.

Når det kommer til vår relasjon har vi en oppførsel som tilsier at vi er et par, mens vi likevel ikke er det og nok heller aldri vil bli det. Han har alltid virket veldig frem og tilbake. I perioder tenker jeg at jeg blir brukt, noen ganger føles det så ekte det vi har.

Vet virkelig ikke hvor jeg har han og hans følelser for meg. Er det vanlig at mennesker med depresjon har vanskelig for å binde seg? Ellers noen tips til hvordan jeg kan forholde meg til denne situasjonen?

Sliter litt med hvordan jeg skal oppføre meg og hva jeg skal si og forvente.

[Gjest Gjest]

Jeg er litt på vei i seng nå. Lover og komme tilbake så snart jeg kan å være mer til hjelp.

Men skal bistå deg som dater en mann med depresjoner.

Det kan nok være problematisk for noen å binde seg ja. Eksempel på bevisste/ubevisste tanker eller følelser som kan gjøre det går mye inn i det vi snakker om ellers i tråden. Men det er jo bare de typiske grunnpilarene jeg nevner der. For en med depresjon begrenses bare negative tankespinn av fantasien.

-Kan føle seg mindreverdig, at han/hun ikke er bra nok og være redd for at de skal bli forlatt og såret fordi de tenker tanker som. "Snart oppdager han/hun hva slags ubrukelig, ekkelt <sett inn alle tenkelige stygge ord> person jeg er og da går han/hun fra meg". En klassiker.

-Kan være redd for at han/hun er en byrde som vil påføre andre lidelse og trekker seg vekk derfor. Dette blir ofte logisk men feilaktig tolket som avvisning fra den andre.

-Kan trekke seg vekk fordi de har selvforakt og mener de ikke fortjener at noen elsker dem (selvskading og selvplaging oppstår ofte ved siden av når folk tenker slik).

-Det jeg nevner i punkt 1...

-Forhold har mye med sex og nærhet å gjøre. Jeg burde nevnt dette her som et av punktene i starten av tråden kom jeg på, for det er jo viktig. Det er vanlig at sexlysten blir redusert når man er deprimert. Det sammen med negative tanker kan skape problemer. Lysten er redusert. Man vil ikke ha nærhet pga av dårlig selvbilde. Og like vanlig er det at det slår over til ting med kroppen. Da har man redusert lyst og kombinasjonen med negativ kropsfiksering om seg selv er jo katastrofalt der.

Men det som er viktig for meg med denne tråden er å fortelle to ting til så mange jeg greier. Det første er til dere deprimerte som sliter med dette. Prøv å ikke slå opp med partneren. Føler du deg deprimert og sliter med det jeg beskriver om tap av følelser...ikke gjør det slutt nå. For de følelsene kommer stort sett tilbake. Det andre vil jeg si til dere som står på andre siden av punkt 1. Vi som er i denne fortvilelsen og virker avvisende og tilbaketrukket og føler vi har mistet noe av det mest verdifulle vi har er ofte utrolig glad i den det gjelder til tross for dette. Det er bare utrolig tungt å vite det men å ikke føle det som egentlig er der. Det blir som at du har en arm som er blitt lam for en periode. Fornuften sier den er der og du vil bruke den, men får det ikke til nå.

[Piper]

Vil også si tusen takk for at du delte dette med oss alle, for jeg tror nok at endel egentlig ikke forstår hva deperasjon kan gjøre med et menneske. Det er enkelt å tenke at de bare må gjøre si og så, men når man leser det du skriver forstår man at det ikke er like enkelt.

En stor klem til deg

[Gjest Silvermist]

Flott innlegg TS.

Endret 17. mai 2012 av Silvermist

[Gjest Loverdose]

Kjente meg igjen i dette, ja.

[Gjest 1234]

Takk for respons på denne tråden. Jeg setter pris på at jeg kan være til hjelp. Jeg skal se innom den fremover i tilfelle det er noen spørsmål.

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med ei flott jente, som sliter med dype depresjoner. Det er fryktelig vanskelig å stå ved siden uten å kunne gjøre noe. Man føler seg så hjelpeløs. Den man elsker har det så fryktelig vondt. Samtidig som man har sine egne følelser, som at man føler seg såret og avvist. Det er så lett å glemme at den andre har det vondt og at det er derfor hun handler som hun gjør. Hva skal man gjøre for å hjelpe den som sliter m depresjoner og tanker om å avslutte livet sitt?? Hilsen en bekymret kjæreste til ei flott jente!

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med ei flott jente, som sliter med dype depresjoner. Det er fryktelig vanskelig å stå ved siden uten å kunne gjøre noe. Man føler seg så hjelpeløs. Den man elsker har det så fryktelig vondt. Samtidig som man har sine egne følelser, som at man føler seg såret og avvist. Det er så lett å glemme at den andre har det vondt og at det er derfor hun handler som hun gjør. Hva skal man gjøre for å hjelpe den som sliter m depresjoner og tanker om å avslutte livet sitt?? Hilsen en bekymret kjæreste til ei flott jente!

Jeg var denne jenta. Med en flott mann som deg som kjæreste.

Det som hjalp for meg var selvfølgelig tilstedeværelse, at han viste at han ville være sammen med meg, men også at han satte meg på plass når jeg ble veldig urimelig med mine konspirasjonsteorier og støte vekk/tvinge til meg. Han var også veldig tydelig. "Nå skal du dusje, kle på deg, og så skal vi dra og kjøpe noe som vi skal lage til middag". Altså, jeg fikk ikke noe valg, og jeg ble tvunget til å komme ut av mitt negative og tildels egoistiske tankesurr.

[AnonymBruker]

Jeg også kjenner meg igjen i mange av punktene til trådstarter.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også godt igjen i denne tråden. Har vært sammen med en mann i 4 år, og jeg mistenker at han går ut og inn av depresjoner. For en uke siden ble det slutt mellom oss, fordi han var misfornøyd med livet sitt, og var usikker på meg (vi skulle egentlig flytte sammen i juni).

Vi har snakket om det, og er på en måte sammen igjen. Vi skal ta det rolig, men jeg er så utrolig glad i ham, og hvis det er depresjonen som ødelegger forholdet, så skal jeg klare å holde ut både tvil og usikkerhet, hømørsvingninger og paranoia/angst.

Vanskelig

[AnonymBruker]

Dette Kjenner jeg på. Depresjon er så utrolig ekkelt. Du vet ikke at du er oppi det selv. Du føler bare at alt er feil, og ender opp med å såre andre rundt deg. Jeg har såret verdens beste kjæreste pga dette, og har kommet meg ut av deppe perioden, men det skal mye til å reparere dette forholdet.