Planlagt gravid, men er så usikker

[AnonymBruker]

Jeg og sambo fant ut at vi skulle prøve å få barn, siden begge er ferdig å studere og har begynt i jobb. Jeg har aldri vært en som har ønsket meg barn, men likte tanken på å stifte familie sammen med han jeg elsker. Pluss at alle andre rundt oss har begynt å få barn, og det er på en måte forventet at vi også slår oss til ro.

Så jeg sluttet på p-pillene, egentlig litt tilfeldig (det var siste brett, og siden vi akkurat hadde snakket om å starte med prøving, så jeg ikke vitsen i å ta ut nye piller). To måneder etter satt jeg med en positiv test i hånden. Først ble jeg sjokkert - det var jo ikke planen at det skulle gå så fort. Så ble jeg bare glad, spesielt når jeg så sambo rørt til tårer da han så testen.

Nå er jeg 10 uker på vei (cirka), og den siste uken har jeg blitt veldig i tvil om jeg egentlig ønsker barn. Jeg føler ikke at jeg er gravid, føler ingen tilknytning til fosteret, og jeg er lei meg for alle planer vi har snakket om, som ikke kommer til å bli noe av fordi vi skal ha barn. Både planer i sommer som må gjøres om, og løse planer om spontane reiser vi har snakket om. Alt blir vanskeligere å få til nå. Jeg får rett og slett panikk av å tenke på at jeg mister friheten min og blir låst av barnet i så mange år fremover. Jeg har jo tenkt på dette før, men nå har det virkelig gått opp for meg. Jeg tror heller ikke jeg er en person som kan bli en god mor. Oppdragelse, opplæring og hvordan oppføre seg for barnet kan jeg ingenting om.

Så nå tenker jeg: jeg har 2 uker på å bestemme meg. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg vil ikke snakke med sambo eller noen andre om dette, for jeg vil ikke at de skal tenke hvis jeg får barnet at dette barnet egentlig ikke er ønsket. Og jeg vil ikke at barnet noen gang skal få høre at moren egentlig tenkte på å ta abort.

Jeg vet at dere ikke kan bestemme hva jeg skal gjøre, men jeg måtte få det ut et sted. Nå går jeg og håper på at en spontanabort for at problemet skal være løst (beklager hvis dere blir provosert) - og slik skal det vel ikke være? Betyr ikke det at jeg ikke bør gjennomføre graviditeten?

[AnonymBruker]

Jeg har ingen personlig erfaring, men jeg har inntrykk av at det du tenker nå er noe som har vært tenkt av mange før deg også. Du er absolutt ikke rar eller fæl som tenker på dette.

Om dere virkelig vil reise, får dere det til senere også. Ingenting er for sent.

[frøkna]

Du burde nok snakke med samboeren din om dette. Tror (?) det er relativt vanlig å få litt kalde føtter når man skjønner alt som kommer til å skje. Jeg tror det betyr at du har et mye mer realistisk perspektiv på alle forandringene og at du ikke har latt deg påvirke av alle som løfter dette med å få barn oppi skyene.

Var kanskje dumt å prøve å bli gravid allerede nå om du føler du trenger noen år til, men nå sitter du jo litt i det selv om du har angrefrist. Du skjønner vel også at ingen her kan gi deg noen fasitsvar og bare du og mannen din kan løse dette sammen.

Håper det løser seg for deg slik at du får en tilværelse du er fornøyd med!

[Butterfly20]

Hvor gamle er dere?

Bra du tenker deg godt om.. Kjenner flere som ikke tenkte noe særlig på ting man ikke lenger får gjort når man har barn, og virkelig fikk kjenne på det når ungen faktisk kom. Det er et utrolig stort ansvar å sette et barn til verden, og man må forberede seg på å ha fullt ansvar for et annet menneske.. Man kan ikke bare legge fra seg ansvaret om man blir litt lei.

[Lista]

Det høres ut som du ikke er helt klar for barn enda, og at du ble gravid fordi det var forventet av dere. Jeg ville tatt abort.

[Gjest Elyssa]

'Alle' får de tankene. Det er helt naturlig med en hel masse nye bekymringer når graviditeten er virkelig.

Men det blir bedre etter hvert, det er jo derfor man har 9 mnd på seg.

Veldig få kan mye om barneoppdragelse osv. før man får barn selv. En må bare prøve og feile litt

Jeg må innrømme at jeg har et par krasse kommentarer på tunga til deg også, men tror ikke det vil gjøre noe særlig godt å komme med dem.

Tenk deg bare nøye om før du gjør noen evt. avgjørelser.

[Kakaoen]

Jeg tror på at ting løser seg hvis man vil. At du angrer litt tror jeg ikke du er alene om. Og at du ikke er knyttet til fosteret er jo ikke så rart når du bare er 10 uker. Føler meg ikke veldig knytta selv, men det hjalp litt på UL når jeg så det var noe som bevegde seg.

Men nå sitter jeg og kjenner ingenting lenger. Tror du ikke det kommer når du kjenner liv og kan se om det er en liten jente eller gutt inni der??

Og oppdragelse.. Kan ikke jeg noe om heller. Vet bare at det frister lite å få en unge som hyler og skriker på butikken :gjeiper:

[Gjest Macaron]

Jeg håper og tror at du kommer til å glede deg mye mer over graviditeten etter hvert som det får gått litt mer tid.

Og så synes jeg også du svartmaler veldig m.h.t at alle ferieplaner osv plutselig må gjøres om på og utsettes. Vi skal på to ferieturer til utlandet til sommeren, på den siste vil jeg være 31 uker på vei. Dette var planlagt før jeg ble gravid, men jeg har ikke på noe tidspunkt tenkt at vi måtte droppe noen av reisene.

Vi kommer heller ikke til å slutte med reising selv om vi får barn, det aller meste går det an å ta med barn på også, og spesielt når de blir litt større enn babyer. (Selvsagt kanskje med enkelte tilpasninger, men turene blir nok vel så fine for det, og jeg tror det blir gøy å oppleve hvor mye også barna kan glede seg over reising og å se nye steder.)

[kråkefjas]

Det er alt for mange folk her i verden. Er du usikker så for all del ikke nøl med å ta abort

[pratesyk]

Jeg hadde litt like tanker som deg i starten. Var veldig glad når vi fikk en positiv test (ble gravid måneden etter jeg sluttet på pilla). Ettersom ukene gikk begynte jeg å få masse rare tanker i hode, og jeg tenkte herreguud , hva har jeg gjort?? Men etter jeg begynte å kjenne liv hver dag og så lille nurket på ul, ble jeg så glad i henne.. Må innrømme at jeg får rare tanker i hode enda, men gleder meg masse til å få henne i armene. Har blitt så glad i henne allerede!! Er nå 30 uker på vei.. La d gå tid og du vil knytte deg mer og mer

Til babyen.. :)

[Redbull]

Jeg var veldig klar for baby, og babyen var så planlagt så det går an å bli, men jeg fikk også panikk av og til! "Hva i hel#%#%#e har jeg gjort?!" Men jeg tror det er veldig normalt. Samme tenkte jeg da vi fikk valp, kjøpte flett ny bil og flytta. Tror det er vanlig, siden det er noe nytt som skjer Har aldri angret på noen av delene!

[julegrana]

Jeg hadde det akkurat slik du beskriver i de 2 siste ukene før abort grensen. Regner med jeg bare fikk litt kalde føtter i og med at nå kunne jeg snart ikke ombestemme meg. Det gikk virkelig opp for meg hva vi drev med, og jeg tenkte masse på hvordan ting ville bli, og om det kanskje var best om jeg gjennomførte en abort. Nå derimot er jeg like ved termin og RÅFORNØYD!!! Det å få barn er jo ganske stort, og at du får litt panikk nå like før abort grenser er nådd tror jeg er normalt.

[Gjest Yellow Taxi]

Dette er da helt normale tanker og ingenting som TS fortjener å bli bedt om å ta abort på grunn av. Jeg ville ikke tatt noen forhastede beslutninger nå. Har du lenge hatt lyst på barn så ikke ombestemt deg nå fordi "fristen snart går ut".

[Kakaoen]

Og selv om fristen snart går ut har du et levende lite foster med bankende hjerte som kan bevege armer og ben..

Selv har jeg alltid vært åpen mot abort, men etter å ha sett min egen spire da jeg var 11 uker kunne jeg aldri tatt abort. Ville følte som en morder

Kanskje du burde bestille en privat UL.. Kanskje du får et anna perspektiv etter å ha sett knøttet

[AnonymBruker]

Jeg tror på at ting løser seg hvis man vil. At du angrer litt tror jeg ikke du er alene om. Og at du ikke er knyttet til fosteret er jo ikke så rart når du bare er 10 uker. Føler meg ikke veldig knytta selv, men det hjalp litt på UL når jeg så det var noe som bevegde seg.

Men nå sitter jeg og kjenner ingenting lenger. Tror du ikke det kommer når du kjenner liv og kan se om det er en liten jente eller gutt inni der??

Og oppdragelse.. Kan ikke jeg noe om heller. Vet bare at det frister lite å få en unge som hyler og skriker på butikken :gjeiper:

Signerer denne! Har tenkt tanken "hva har jeg gjort?!", og ble ikke noe særlig knyttet til fosteret før etter at jeg hadde vært på ordinær UL, og faktisk fikk se at det var en levende baby der inne. Fortsatt føles det uvirkelig, og jeg klarer overhodet ikke se for meg hvordan det vil bli å ha barn.

Ikke føler jeg at jeg har peiling på babyer heller

[AnonymBruker]

Anbefaler denne:

Ikke bare mamma

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt som deg, bortsett fra at jeg og samboer hadde ingenting på stell når jeg ble gravid. Dagen jeg tok testen ble jeg kjempeglad, men dagen etter var jeg oppløst i tårer pga bl.a ansvaret som ventet. Tror nok mange føler slik som deg, men at det er mindre tabu for pappa'ene å få "panikk". I tillegg er du faktisk gravid, hormoner kan gjøre deg til en helt annen person! Det vet jeg alt om, hehe.. Blir ekstremt kjipt om du faktisk tar abort, for så å "bli deg selv igjen" og angre...

Etter hvert som magen vokser knytter du bånd til den lille, men det er klart at alt er skremmende, nytt og bekymringsfullt. Det er ikke en lett jobb nei, men absolutt verdt det. For min del hvertfall.. Og for de fleste tror jeg.

Planer må gjøres om ja, men dere har da hele livet foran dere? Masse tid til å kunne gjøre som dere vil. Vår sønn er ikke til hindring for noe, vi tar ham med oss overalt og nyter å oppleve spennende ting sammen med ham.

De fleste vet ikke stort om oppdragelse og slikt når de venter første barn. Jeg leste alt jeg kom over når jeg var gravid, men nå når ungen er kommet til verden tenker jeg ikke så mye over hva som er "rett og galt" med tanke på bl.a oppdragelse. Vi følger vår magefølelse og man har et morsinnstinkt som er sterkt og som på en måte veiler oss videre. Om man lurer på noe har man alltids noen å spørre som f.eks familie, venner, svigerforeldre, legen, helsestasjon, og ikke minst på internett:)

Om det bare er panikk eller hormoner, eller om det faktisk er slik at du absolutt ikke ønsker barnet kan ikke jeg svare på. Men snakk med samboeren din og i tillegg finnes det flere å snakke med bl.a fastlegen. Amathea kan kanskje også hjelpe?

Lykke til! =)

[AnonymBruker]

'Alle' får de tankene. Det er helt naturlig med en hel masse nye bekymringer når graviditeten er virkelig.

Men det blir bedre etter hvert, det er jo derfor man har 9 mnd på seg.

Veldig få kan mye om barneoppdragelse osv. før man får barn selv. En må bare prøve og feile litt

Jeg må innrømme at jeg har et par krasse kommentarer på tunga til deg også, men tror ikke det vil gjøre noe særlig godt å komme med dem.

Tenk deg bare nøye om før du gjør noen evt. avgjørelser.

Hvorfor har du noen krasse kommentarer på tunga, når du rett før skriver at "alle får de tankene, det er helt naturlig" ? Du snakker litt mot deg selv der.

[Teriyaki]

Hvorfor har du noen krasse kommentarer på tunga, når du rett før skriver at "alle får de tankene, det er helt naturlig" ? Du snakker litt mot deg selv der.

Sikkert pga graviditeten var planlagt og hun nå vurderer abort. Altså at det er normalt å få kalde føtter, men det er vel ikke alle som vurderer å ta bort en planlagt graviditet.

____

Det er noe helt nytt og til tider skremmende, det du har begitt deg ut på, og det er helt normalt og helt i orden å få litt kalde føtter. Det fikk jeg flere ganger. Satt der med stor mage og bekymret meg over hvordan livet ville bli. Men det går bra! Og du kommer til å få litt mer tilknytning til fosteren etter UL, men husk også at noen får ikke det før babyen er født. For noen tar det til og med en stund da også. Helt normalt!

Men jeg skal være ærlig og innrømme, at jeg synes ikke noe om å ta abort når man har planlagt graviditeten. Håper uansett det ordner seg til det beste for deg, og jeg er sikker på at du kommer til å være glad for avgjørelsen din dersom du beholder, bare du gir det litt tid.

[AnonymBruker]

Jeg er også 10 uker på vei, men jeg er voksen og har levd livet slik jeg har ønsket det i mange år før jeg ble gravid. Jeg blåste i alle som mente at jeg "burde slå meg til ro", og har heller ikke trodd jeg skulle bli gravid noen gang.

men nå er jeg det.

Det forholdet jeg har med spira inni der, har jeg skapt selv, fordi det midt i kvalme og psyke har vært nødvendig for meg å skape en kontakt. Men jeg har jo aldri hørt hjertet slå, og jeg har aldri sett spira, enda...

så at jeg har noen stor connection med det, vil være å overdrive.

Selv om jeg ikke har samme tanker som deg, mye fordi jeg er langt eldre tror jeg, så har jeg også skrekk-tanker litt innimellom. Hva har jeg begitt meg ut på, klarer jeg dette? Men det er ikke snakk om at jeg vurderer å ta abort! Aldri! Jeg vet jeg vil bli lykkelig med dette barnet, selv om jeg ikke kan noe per idag om graviditet, fødsel, oppdragelse (har da mine meninger, men vet at jeg faktisk ikke aner hvordan jeg kommer til å bli før jeg sitter der med barnet)

Og verken jeg eller sambo har noen planer om å droppe reiseplaner i sommer, vi skal på 2 ukers tur til utlandet, selv om jeg da er 5 måneder på vei.

Vi planlegger en langferie ett år eller to etter at barnet er født, til asia. Med barn, selvsagt.

Vi kommer med stor sannsynelighet til å reise på ferie i løpet av barnets første leveår, ikke så langt, men kanskje til spania, tyskland eller ett annet land her i europa. Med barnet.

Vi ser det ikke som ett hinder til å fortsette å gjøre ting, selv om det helt klart vil snu opp ned på selve hverdagen vår, spesiellt i starten.

Alle jeg kjenner som har fått barn, har fortsatt å gjøre mye av de samme tingene når det kommer til reising og oppdagelser, så lenge de bare har hatt ett barn. Det har stort sett vært når barn nr. 2 kommer og barna blir store nok til å mene noe om reisemål, da har man gjerne måtte gjort ting litt annerledes. Men det er jo flere år til enda.

Dere kan reise i sommer, og dere kan reise til neste sommer, hvis dere vil. Og dere kan helt sikkert få barnevakt en langhelg med bare ett barn, og reise på langhelger rundt om kring bare dere to.

Livet slutter ikke, det bare endres.