Vi barnløse

[AnonymBruker]

Dere andre barnløse, frivillig eller ikke, hvordan ser dere at alderdommen blir? Tenker dere mye på det? Det gjør jeg.

Jeg ser for meg endel ensomhet. Foreldre og søsken er borte. Kanskje mannen og mange av vennene dør. Hvordan blir jula og andre høytider?

Er vi så heldige at en nabo stikker innom fordi hun har synd på oss?

Når vi blir pleietrengende og bor alene. Er det noen som oppdager det og hjelper oss? Skal vi sitte på sykehjemmet uten besøk og bare vente på å dø?

Skal innrømme at jeg gruer meg til alderdommen.

[AnonymBruker]

Dere andre barnløse, frivillig eller ikke, hvordan ser dere at alderdommen blir? Tenker dere mye på det? Det gjør jeg.

Jeg ser for meg endel ensomhet. Foreldre og søsken er borte. Kanskje mannen og mange av vennene dør. Hvordan blir jula og andre høytider?

Er vi så heldige at en nabo stikker innom fordi hun har synd på oss?

Når vi blir pleietrengende og bor alene. Er det noen som oppdager det og hjelper oss? Skal vi sitte på sykehjemmet uten besøk og bare vente på å dø?

Skal innrømme at jeg gruer meg til alderdommen.

Som enebarn har jeg tenkt mye på dette selv, og jeg må jo etterhvert ta innover meg at jeg aldri vil kunne få et normalt parforhold til å fungere og dermed forsvinner også muligheten for barn.

Men hva skal man gjøre? Man blir jo eldre uansett hvordan man vrir og vender på det og uansett om man har barn eller ikke, og man må bare gjøre det beste ut av det. Selv ser jeg for meg at jeg er med i en forening for f. eks reiseinteresserte og satser på å finne venner der. Eller jobbe mer frivillig

Forsøker også så godt jeg kan og holde på nåværende venner og pleie vennskapsforhold jeg har i dag.

[AnonymBruker]

Jeg har planer om å bruke pengene jeg ikke bruker på barn på skikkelig fet tv. Når vi er gamle, så finnes det sikkert utrolig gode high-def tver, da er man nok ikke så ensom.

[AnonymBruker]

Jeg tenker også en del på det. Jeg har én nevø, men han bor 5 timers kjøring unna.

Jeg bekymrer meg også for hvordan det blir når mine foreldre blir såpass gamle at de trenger mye hjelp. Jeg er da eneste familien de har til hjelpe. Jeg har sett hvor mye de har slitt med mine besteforeldre, til tross for at alle mine onkler, tanter, fetre og kusiner bor i byn og hjelper til. Hvordan skal det da gå når jeg alene, uten barn til å avlaste, og med en søster som bor for langt unna til at hun kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Det er da ikke noen garanti at de som får barn både her og der ikke kommer til å ende opp helt alene - med en hel masse konfliktfylte forhold innad i familien osv osv osv. Så ikke ta noen sorger på forskudd

[AnonymBruker]

Vi uten barn får faktisk en BEDRE alderdom enn de med barn; vi slipper jo mas om å være barnevakt, vi slipper jo å måtte bruke masse penger på gaver/konfirmasjon til barn/barnebarn slik at vi kan reise til Syden og på lange ferier dobbelt eller trippelt så mange ganger i året som dem med barn kan!

Dessuten har vi 100% valgfrihet å flytte til Spania, Frankrike eller Thailand for den saks skyld uten å få dårlig samvittighet for barn/barnebarn. I Thailand kan man en ansette tjener til å lage mat/vaske for en minstepensjon...

Og det er mange nordmenn i utlandet i samme situasjon - så da får man lett mange nye venner på samme alder! ...kanskje også en ny livspartner dersom man skulle ha vært uheldig å bli enke/enkemann

Skulle man føle seg ensom så har man jo venner, og kanskje en hund/katt (eller tre) også? Og dere som absolutt *må* ha barn rundt dere i alderdommen, der kan jo melde dere som "ekstra besteforeldre", for det er det faktisk mange barn som søker om (ta kontakt med kommunen din)

Jeg gleder meg til å bli gammel jeg! Skal garantert kose meg og bo i Sør-Frankrike med minst 2 hunder, min ektefelle, og besøk av nieser/nevøer noen ganger i året (hvis jeg orker mellom all shoppingen og solbadingen )

[Loppe]

Som enebarn har jeg tenkt mye på dette selv, og jeg må jo etterhvert ta innover meg at jeg aldri vil kunne få et normalt parforhold til å fungere og dermed forsvinner også muligheten for barn.

Men hva skal man gjøre? Man blir jo eldre uansett hvordan man vrir og vender på det og uansett om man har barn eller ikke, og man må bare gjøre det beste ut av det. Selv ser jeg for meg at jeg er med i en forening for f. eks reiseinteresserte og satser på å finne venner der. Eller jobbe mer frivillig

Forsøker også så godt jeg kan og holde på nåværende venner og pleie vennskapsforhold jeg har i dag.

Unnskyld avsporing, men hvorfor tenker du at du ikke kan få et parforhold il å funke?

[Kosemose]

Jeg er ikke barnløs, så jeg burde kanskje ikke svare deg. Men jeg gjør det likevel. For jeg har så lyst til å si til deg at det å få barn ikke er noen garanti for en festlig og sosial alderdom. Jeg ser jo rundt meg hvordan det å tilbringe tid med foreldre (for ikke å si svigerforeldre!!) er en plikt og et ork og noe man gjør fordi man må og pga dårlig samvittighet. Mens de gamle står på pinne og vet ikke hva godt de skal gjøre. Selvfølgelig er det ikke slik overalt, men jeg tror mange eldre med barn føler på ensomhet likevel.

Så dere som ikke har barn, dere vil kanskje ikke danne dere en slags "falsk" trygghet i at alderdommen skal bli full av aktiviteter og kos med familien. Dere er nødt til å tenke annerledes og bygge opp et meningsfullt liv på andre måter. Noe også de med barn strengt tatt bør gjøre. For barna er til låns, det er de faktisk. Og selv om de kommer og feirer jul så er det flest hverdager.

Jeg har planer om å melde meg som frivillig når jeg blir eldre. Jeg tenker at jeg kan være besøksvenn, jeg kan engasjere meg i ulike frivillige foreninger, og jeg kan bli med i seniorklubber (eller opprette en selv, om det skulle mangle!), også tenker jeg at hvis mine barn flytter langt vekk eller ikke blir spesielt interessert i å tilbringe tid med meg, så skal jeg lage meg et nettverk med andre som er i samme situasjon. Kanskje vi fortsatt henger på KG og kan lage "Gammel kjerring-KG-treff"

Så, jeg vet ikke med deg, men for meg er dette lenge til (nei, det er ikke meg på profilbildet ) men jeg har tenkt over det lell. Og som sagt, jeg tenker ikke at det er noen selvfølge at mine barn vil ta vare på meg, så vi får belage oss på å ta vare på oss selv og andre i samme situasjon når den tiden kommer!

[Amarinda]

Det å ha barn er ingen garanti for en god og sosial alderdom, men det å ikke ha barn medfører en risiko for å bli veldig ensom i sine eldre år. Dette gjelder særlig når man blir såpass skrøpelig at man ikke klarer å komme seg ut selv eller havner på gamlehjem. Har jobbet flere år på sykehjem hvor jeg har sett hvordan veldig mange av de gamle uten barn sjelden eller aldri hadde besøk, ikke en gang ved høytider eller lignende. En del av de med barn hadde også lite besøk, men det var vondt å se hvordan de gamle reagerte når de som hadde barn som kom på besøk flere ganger i uken mens de satt der dag inn og ut uten et eneste besøk.

[Cata]

Jeg har også tenkt over det. Jeg er alene. Ingen mann, ingen barn, ingen søsken og bare en forelder igjen i live. Hvis livet oppfører seg i henhold til statistikken vil jeg om en del år være helt alene.

Så jeg holder på mine venner, og har bevisst knyttet bånd til noen av mine fettere og kusiner. Ikke for at de skal "ta seg av meg", men for at jeg skal ha noe familie igjen når den tid kommer at min mor også er borte. Forhåpentlig vil en av dem være i stand til å stappe meg inn på gamlehjem hvis den dagen kommer at jeg ikke klarer meg selv lenger.

Men før den tid så akter jeg å gjøre det beste ut av aleneheten. Jul er ikke krise, jeg har hatt mange juler alene allerede fordi familien bor på en annen kant av landet. Ferier alene er ikke krise. Fortsetter det som nå så blir det garantert feriereiser for eldre også . Det blir jo en del av oss etterhvert. Mange kjente holder jeg kontakt med via nettet. Muligens vil det endre form, men tror ikke liknende kommunikasjonsformer vil forsvinne i overskuelig framtid. Og man har jo alltids bøker.

Kanskje gjør jeg som noen av dere tenker på - finner noe frivillig å engasjere meg i (lite trolig, men jeg kan jo endre mening). Og skulle jeg bli syk så vil jeg vel enten få hjelp via hjemmesykepleie, eller jeg vil dø av mangel på hjelp. I begge tilfeller er jo problemet løst, etter en stund.... Man har tross alt ingen garanti for at unger stiller opp for en heller. Hva om en får unger som ender med å flytte til Australia, for eksempel.

Jeg nekter i allfall å se helsvart på det før dagen er der.

Og, Kosemose, ikke glem å sende meg invitasjon til det gammelkjerringKG treffet da....

[AnonymBruker]

Jeg er ikke barnløs, så jeg burde kanskje ikke svare deg. Men jeg gjør det likevel. For jeg har så lyst til å si til deg at det å få barn ikke er noen garanti for en festlig og sosial alderdom. Jeg ser jo rundt meg hvordan det å tilbringe tid med foreldre (for ikke å si svigerforeldre!!) er en plikt og et ork og noe man gjør fordi man må og pga dårlig samvittighet. Mens de gamle står på pinne og vet ikke hva godt de skal gjøre. Selvfølgelig er det ikke slik overalt, men jeg tror mange eldre med barn føler på ensomhet likevel.

Så dere som ikke har barn, dere vil kanskje ikke danne dere en slags "falsk" trygghet i at alderdommen skal bli full av aktiviteter og kos med familien. Dere er nødt til å tenke annerledes og bygge opp et meningsfullt liv på andre måter. Noe også de med barn strengt tatt bør gjøre. For barna er til låns, det er de faktisk. Og selv om de kommer og feirer jul så er det flest hverdager.

Jeg har planer om å melde meg som frivillig når jeg blir eldre. Jeg tenker at jeg kan være besøksvenn, jeg kan engasjere meg i ulike frivillige foreninger, og jeg kan bli med i seniorklubber (eller opprette en selv, om det skulle mangle!), også tenker jeg at hvis mine barn flytter langt vekk eller ikke blir spesielt interessert i å tilbringe tid med meg, så skal jeg lage meg et nettverk med andre som er i samme situasjon. Kanskje vi fortsatt henger på KG og kan lage "Gammel kjerring-KG-treff"

Så, jeg vet ikke med deg, men for meg er dette lenge til (nei, det er ikke meg på profilbildet ) men jeg har tenkt over det lell. Og som sagt, jeg tenker ikke at det er noen selvfølge at mine barn vil ta vare på meg, så vi får belage oss på å ta vare på oss selv og andre i samme situasjon når den tiden kommer!

Du har nok rett. Det er nok ikke en selvfølge at man ikke er ensom i alderdommen selv om man har barn. På en måte så må det nesten være verre å ha barn, men allikevel sitte mye alene.

Har man barn så vil man uansett ha et større nettverk enn hvis man ikke har. Mest sannsynelig vil man få noen barnebarn også, så sjansene er jo større for at noen tar seg av deg enn.

Det er mulig jeg sammenlikner for mye med min egen familie. Vi tok oss av besteforeldrene våre. Uten oss kunne de ikke bodd hjemme så lenge som de gjorde. Det er samme med foreldrene mine. Jeg hjelper dem med masse de ikke klarer alene. De setter så pris på det og jeg er så glad for å lette hverdagen deres med det.

Det er nok en litt egoistisk tankegang, men når jeg blir dårlig til beins så hadde det vært hyggelig hvis noen kunne ta ut søpla og ta en kaffe med meg en gang i blandt.

Jeg er enig med deg i at man må finne på noe. Gjerne bli med i frivillige ting og klubber. Jeg er redd for ensomheten som gammel, men kanskje mest redd for savnet av de som er borte når jeg ikke har barn og barnebarn som kan distrehere meg.

Heldigvis er det lenge til. Så Gammel-kjerring-kg-treff om rundt 30 år (for min del) er helt greit

[Kosemose]

Og, Kosemose, ikke glem å sende meg invitasjon til det gammelkjerringKG treffet da....

Heldigvis er det lenge til. Så Gammel-kjerring-kg-treff om rundt 30 år (for min del) er helt greit

Cata og TS - dere er hedersgjester på mitt kommende "Gammel-kjerring-KG-treff, sånn om ca 30 år! Vi skal få det så trivelig! All verdens med tid - vi kan reise på fotosafari i Afrika, vi kan ha vinklubb, vi kan gå på nuperellekurs... ja - jeg tenker vi får bare begynne å glede oss!

[AnonymBruker]

Kom til å lure på noe litt merkelig. Finnes denne tråden om 30 år? Ikke sikkert Kg finnes om 30 år heller.

Hvor lenge blir trådene egentlig lagret her?

Ser for meg at jeg sitter på eldresenteret med KG og Facebook

[Kosemose]

Kom til å lure på noe litt merkelig. Finnes denne tråden om 30 år? Ikke sikkert Kg finnes om 30 år heller.

Hvor lenge blir trådene egentlig lagret her?

Ser for meg at jeg sitter på eldresenteret med KG og Facebook

Jeg er bombesikker på at det er egne nettsamfunn for "eldre" når vi blir gamle. Hvorfor skulle vi slutte med nettbruk når dagene blir lengre og med mindre innhold? Eldre Guiden? EG for de invidde?

Så - bare å glede seg til "eldre-KG-treff" om 30 år!

[AnonymBruker]

Det at man har barn er slettes ikke noe garanti for at man ikke blir ensom på eldre dager. Og dersom det er eneste grunnen til at man får barn, fordi man ikke vil sitte alene på sykehjemmet om 60 år, nei da får man barn av feil grunn. Jeg er sjukepleier og har sett mange eldre med 5-8 unger som aldri får besøk, selv om halve "ungeflokken" bor i en 2 mils radius. Jeg vet om tragiske ulykker hvor barn ikke har fått lov til å vokse opp. Mannen min er enebarn, og har bosatt seg med meg, i et annet land enn der hans mor bor. Så hun ser dessverre ikke så mye til sin eneste sønn, ei heller sine barnebarn (noen ganger i året blir det jo).

Nei, tenk ikke på alt dere kanskje mister, og ikke grue dere for noe som kanskje aldri vil skje. De som bekymrer seg og er bitre vil få det fælt. De som har glimt i øyet og et positivt sinn, vil alltid ha det bra

[Meridian]

Det er derfor det er lurt å få barn sent, sånn 35-45 årsalderen.

Da vil man være for gammel, eller i bestefall død, når man får barnebarn.

[Kosemose]

Det er derfor det er lurt å få barn sent, sånn 35-45 årsalderen.

Da vil man være for gammel, eller i bestefall død, når man får barnebarn.

Hm? Er det en fordel å være død før barnebarna kommer?

Jeg tror mine foreldre er veldig glad for at de har vært nogenlunde friske i topplokk og i kropp mens barnebarna var små og krevende, i allefall

[AnonymBruker]

Hm? Er det en fordel å være død før barnebarna kommer?

Jeg tror mine foreldre er veldig glad for at de har vært nogenlunde friske i topplokk og i kropp mens barnebarna var små og krevende, i allefall

Ja, jeg tenkte på de som ikke orket maset om å passe barnebarn titt og ofte

[Piper]

Jeg er ikke barnløs, så jeg burde kanskje ikke svare deg. Men jeg gjør det likevel. For jeg har så lyst til å si til deg at det å få barn ikke er noen garanti for en festlig og sosial alderdom. Jeg ser jo rundt meg hvordan det å tilbringe tid med foreldre (for ikke å si svigerforeldre!!) er en plikt og et ork og noe man gjør fordi man må og pga dårlig samvittighet. Mens de gamle står på pinne og vet ikke hva godt de skal gjøre. Selvfølgelig er det ikke slik overalt, men jeg tror mange eldre med barn føler på ensomhet likevel.

Så dere som ikke har barn, dere vil kanskje ikke danne dere en slags "falsk" trygghet i at alderdommen skal bli full av aktiviteter og kos med familien. Dere er nødt til å tenke annerledes og bygge opp et meningsfullt liv på andre måter. Noe også de med barn strengt tatt bør gjøre. For barna er til låns, det er de faktisk. Og selv om de kommer og feirer jul så er det flest hverdager.

Jeg har planer om å melde meg som frivillig når jeg blir eldre. Jeg tenker at jeg kan være besøksvenn, jeg kan engasjere meg i ulike frivillige foreninger, og jeg kan bli med i seniorklubber (eller opprette en selv, om det skulle mangle!), også tenker jeg at hvis mine barn flytter langt vekk eller ikke blir spesielt interessert i å tilbringe tid med meg, så skal jeg lage meg et nettverk med andre som er i samme situasjon. Kanskje vi fortsatt henger på KG og kan lage "Gammel kjerring-KG-treff"

Så, jeg vet ikke med deg, men for meg er dette lenge til (nei, det er ikke meg på profilbildet ) men jeg har tenkt over det lell. Og som sagt, jeg tenker ikke at det er noen selvfølge at mine barn vil ta vare på meg, så vi får belage oss på å ta vare på oss selv og andre i samme situasjon når den tiden kommer!

Kunne ikke sagt det bedre selv

[Cata]

Fikk plutselig lyst til å utdype det med at man ikke trenger ha noen barn der til å støtte seg selv om man faktisk får barn.

Det gjelder f.eks. min mor, som har ett barn, altså meg. Jeg er totalt ubrukelig som hjelp og støtte i hverdagen for jeg bor en dagsreise (bokstavelig talt) unna henne. Jeg tror det vil bli flere slike relasjoner i fremtiden. Mens forrige generasjon var rimelig bofaste, så er min generasjon mye mer omflakkende. Vi bosetter oss gjerne der jobbene finnes, og vi har jevnt over høyere utdanning så vi har større krav til hva slags jobb vi ønsker oss. Hvis ikke det vi er utdannet til finnes i nærmiljøet, ja så flytter vi.

Det er ikke urimelig å tenke seg at denne trenden vil fortsette?

Muligens må man da se på nye "familiestrukturer" på tvers av blodsbånd. Min mor er en heldig (og fornuftig) dame. I praksis er hun som sagt alene siden jeg bor så langt unna, men hun har tatt praktisk grep om tingene. Hun har rett og slett adoptert en yngre asylsøkerfamilie, så nå er hun "bestemor" for deres to små barn og er blitt dratt med i diverse aktiviteter sammen med dem. De hjelper også henne med praktiske ting som snømåking eller storvask. Til gjengjeld stiller hun som barnevakt og hjelper til med å forklare det norske samfunnets irrganger når de skal finne fram i f.eks. helsevesenet.

For meg var det jo litt merkelig å få "søsken" og bli tante i en alder av 40+ når jeg har vært enebarn hele livet , men familien er hyggelig og vi kommer godt overens når jeg er på besøk, så jeg regner med at vi vil holde en viss kontakt også etter den dagen min mor er borte.