Jeg skal bli tante, og gleder meg ikke :(

[AnonymBruker]

Min bror og kona får snart barn, og jeg bryr meg ikke.

Der, nå har jeg innrømt det, for første gang. Alle gratulerer meg så veldig med at jeg snart skal bli tante, og jeg ser på facebook hvordan andre synes det er så stas når de selv får nevøer og nieser. Selv pleier jeg å smile og si noe jeg tipper er normalt å si for folk som gleder seg, men jeg kjenner det ingen plass

Ikke misforstå, jeg er så klart helt utrolig glad på min brors vegner, og mine foreldre som skal få barnebarn. Men burde jeg ikke kjenne det litt i tante-hjertet for min egen del også? Jeg forstår ingenting, er jeg en freak of nature som ikke føler noe tanteglede?

[Harlekin]

Nei, det synes jeg ikke. Ikke alle er opptatt av barn, spesielt ikke før de får sine egne. Ta det som det kommer, du, men jeg hadde prøvd å vise litt glede og interesse ift. broren din og konen.

[AnonymBruker]

Nei, det synes jeg ikke. Ikke alle er opptatt av barn, spesielt ikke før de får sine egne. Ta det som det kommer, du, men jeg hadde prøvd å vise litt glede og interesse ift. broren din og konen.

Ja, som sagt sier jeg ting jeg regner med at er forventet av meg, og skal gi en veldig fin babygave til dem snart, og kommer sikkert til å tilby meg å sitte barnevakt også, så det skal ikke stå på det Jeg bare føler det er så unormalt å måtte fake disse tingene, men kanskje det er flere som føler det sånn, så derfor pyser jeg meg til et anonymt innlegg her på KG for å høre

TS

[Eudyptula]

Jeg følte litt som deg første gang jeg skulle bli tante, men da ungen kom var det litt stas likevel...

[Gjest Mahareth]

Det er helt normalt, det er jo ikke du som får barn. Jeg har ikke vært kjempe-entusiastisk når mine søsken har fått barn før, bortsett fra den siste som kom like før jeg ble gravid selv, og da var jeg skikkelig babysyk.

Jeg regner heller ikke med at alle tanter og onkler til mitt barn faktisk gleder seg til mitt barn kommer, nettopp fordi det ikke er dem selv som får barn.

Og så blir det litt anderledes når babyen faktisk kommer. Du kommer nok til å oppleve at det er mer stas da (og hvis ikke, så er det lov det også!)

[AnonymBruker]

Jeg følte det også som deg da jeg skulle bli tante! Nå skal det sies at vi sliter med infertilitet (er under utredning), og søsken på begge sider ble gravide sånn ca samtidig. Det gjorde det hele ekstra sårt. Spesielt da begge søsknene omtrent mente at ungene ville bli like viktig for oss som for de. Misforstå meg rett, jeg er glad i nevøen og niesen min, men de er ikke viktigst i mitt liv. Jeg forstod heller ikke hvorfor jeg skulle få gratulasjoner. Det virket helt rart for meg. Jeg blir tante - big deal, liksom! Som sagt så var det hele veldig sårt på den tiden, og det kan fortsatt være veldig sårt. Men jeg har blitt veldig glade i de, og savner de når jeg ikke er med de så min "motvilje" gikk over til slutt

Jeg høres helt sikkert ut som et forferdelig menneske, men det er dessverre sånn jeg følte det der og da. Det hender fortsatt jeg sliter litt ekstra med det å ikke ha barn, og da trekker jeg meg unna foreldre som har "prins" eller "prinsesser" eller "gullet" som bare er såååå søt og god at de ikke kan snakke om noe annet!

(Okey da, så er jeg litt inn i en sånn periode nå.)

[TheSgirl]

Tenkte faktisk noen lignende tanker da jeg fikk beskjed om at jeg skulle bli tante. Har ingen barn selv,og har aldri hatt den store "interessen" for barn sånn generelt sett. Hadde egentlig ingen spesielle følelser for det i det hele tatt.

Men som ting forandret seg når nusket hadde kommet til! Idag ville jeg ikke levd uten henne i mitt liv

Bare vent og se,når du blir kjent med nurket blir ting litt annerledes

[AnonymBruker]

Jeg følte ingenting i forhold til det å bli tante. Hadde heller ikke noe særlig nært forhold til broren min og hans daværende kone, men mest skyldtes det nok egne manglende "babyfascinasjon". Men straks tantebarnet mitt var født forelsket jeg meg helt i henne. Nå fem år senere er hun det mennesket jeg bryr meg mest om i hele verden (har ikke egne barn) - jeg er vanvittig glad i henne Ikke sikkert du får den opplevelsen heller da, men det er i hvert fall en god sjanse for at det vekkes litt følelser når du blir kjent med barnet.

[Gjest imli]

Eg følte ingenting då eg skulle verte mor, eg. Så du er nok veldig normal

Det vert nok uansett annerleis når ungen kjem, viss du har eit slik forhold til bror din at du kjem til å sjå mykje til ungen.

[Gjest ylva]

Da jeg ble sammen med en mann med en datter, var ikke min bror spesielt interesert i henne. Jeg skjønner jo at situasjonen er litt annerledes siden det ikke er min biologiske datter, men i dag (hvor jeg og min samboer har fulltidsomsorg) er "Onkel" en av jentas favoritter, og han gleder seg masse til hun kommer. Selv om han ikke vil ha barn selv på en stund.

Smil og hver glad for de som gratulerer deg. Og dersom ungen ikke vil vekke ditt tante-hjerte så ikke ta det så tungt. Du trenger jo ikke elske ungen over alt annet. Du har jo tross alt ditt liv.

[AnonymBruker]

Jeg var glad på vegne av min bror, men jeg brydde meg ikke utover det.

Jeg grudde meg fordi jeg var redd for at det skulle bli mye mas på meg om å passe barn. De drev hele tiden å sa "Ja, nå gleder du deg vel til å passe barna" ... Nei!

Jeg liker ikke å passe andres barn. Jeg syns det er slitsomt og jeg liker ikke ansvaret.

Jeg kan godt komme på besøk og være med tantebarna mine litt, men jeg blir irritert når de hele tiden vil at jeg skal passe barna.

Enda mer irritert blir jeg når jeg har avtaler eller skal ha besøk, og jeg må bryte avtalen fordi jeg må passe barna ...

Broren og svigerinnen min orker ikke barna lenger og sender de hele tiden over til meg.

Jeg syns det er vanskelig fordi jeg vil heller ta imot barna når jeg er i godt humør og det passer for meg å ha besøk,

og nå må jeg ta på meg et smil når barna kommer fordi det egentlig ikke passer å ha besøk.