Hvor viktig er hva partner tjener ?

[~Moon~]

Jeg har oppdaget det mer enn èn gang for å si det sånn, at jenter jeg har snakket med som har visst at min eks tjente en god del penger, når det blir snakk om at vi ikke har et forhold lengre, så kommer det :

"Jøss, og HAN gikk du fra ?"

Det er da selvfølgelig pengene hans de sikter til.

Da pleier jeg å svare at "Det hjelper lite å tjene bra med penger når andre ting ikke fungerer"

Og da kommer det, selvfølgelig: "Hehe, neida, klart det, det er jo sant det.."

Ja, han tjener godt, vi hadde det bra økonomisk, mye bedre enn jeg har nå, så hadde jeg vært "smart" hadde jeg selvfølgelig blitt,men det kunne aldri falle meg inn å bli hos en mann pga størrelsen på lommeboka hans !

Helt ærlig nå, er det fryktelig viktig for mange av dere jenter at mannen deres tjener bra med penger ?

Er det viktigere at han har penger til å gi dere et bra liv og kjøper flotte ting til dere enn det er med forholdet i seg selv ?

Holder dere ut fordi pengene hans er fine å ha ?

Jeg bare lurer... :klø:

[Gjest Moonshadow]

Jeg hadde aldri klart å leve med en mann bare fordi han hadde mye penger, jeg måtte hatt de rette følelsene og om ting ikke var bra, hjelper penger veldig lite. Jeg bryr meg ikke om hvor mye en eventuell partner, tjener.

[Gjest agurk]

Nix, overhodet ikke! Men jeg hadde heller ikke giddet forsørge han resten av livet da.. En mellomting er jo greit.

Men hadde mannen min vært rik, hadde jeg sikkert ikke sagt nei av den grunn!

[Gjest sexysadie]

Jeg hadde gitt fanden i hvor mye en fyr tjente, så lenge jeg ikke måtte forsørge ham....

[Nala]

Kunne aldri holdt sammen med en kar bare fordi han tjente godt, nei. Men når det er sagt, så tror jeg økonomi kan ha stor innvirkning på et forhold - særlig om den ene parten tjener langt bedre enn den andre. Jeg er veldig glad for at jeg og mannen har relativt lik årslønn. Da blir det liksom ikke noe tema. For som Sexysadie sier, jeg hadde ikke orket å forsørge en mann. Aldri. Så raus er jeg bare ikke

[Rannva]

Så lenge vi med samlet inntekt klarer oss, eg jeg fornøyd.

At jeg (eller han) ville sagt ja takk til mer penger, er vel unødvendig å si?

[Gjest Paff]

Det har ingenting å si! Kjærligheten er viktigst, virkelig. Men jeg innrømmer lett at jeg syns det er behagelig at mannen min tjener litt bedre enn meg. Da er det så greit å slenge de kjipe regningene til han når jeg har blakket meg på andre viktige ting som vesker og sko

[Arkana]

Jeg ville aldri valgt en kjæreste (eller dumpet en) pga økonomi. Men når det er sagt er det jo en absolutt bonus at man sammen har en økonomi som tillater litt krumspring. Det er lett å si at penger ikke teller noe når man har nok av dem selv. Penger er i så måte litt som sex i et forhold, er man fornøyd teller det 10%, er man misfornøyd teller det 90%.

[Anna Lovinda]

En kombinasjon. Selvsagt skal man ha følelser for den man er sammen med, men dårlig økonomi kan ta knekken på amngt et forhold. Jeg hadde aldri klart å være i et forhold hvor hvert øre måtte snus og vendes på; "har vi råd til dette?" eller å måtte forske en ting, for å ha råd til noe annet. Og nei; jeg snakker ikke om pelser.

[Gjest Lea]

Sambo hadde minus 200 kroner på konto da jeg møte ham

De første årene vi var sammen gikk han på skole og var lærling. Men han jobbet ved siden av hele tiden og jeg slapp å forsørge ham. Og jeg bryr meg fint lite om penger egentlig.

Men jeg bryr meg om at han er villig til å jobbe.

Har tidligere vært sammen med en stor-snylter. Han gadd ikke å jobbe og fikk i stedet både dagpenger og sosialstøtte (han hadde jobbet tidligere selvsagt). Da var det surt å bruke min lønning fra en fulltidsjobb på felles ting, mat og klær.

[Gjest Zalomine]

Har null betydning.

Jeg er mentalt i stand til å akepstere å forsørge ham også jeg.

Vel, ikke sånn at han kan tilbringe resten av livet med å gå hjemme og late seg og bruke penger, mens jeg sliter livet av meg for å tjene dem, altså.

Det vesentlige er at man sammen har nok penger til å klare seg, er det sagt. Det er nok sant det. for øyeblikket tjener ikke min samboer noe. Skulle det liksom påvirke mine følelser for ham? For et drøyt år siden var det jeg som var arbeidsledig, da forsørget han meg, nå forsører jeg ham. Egentlig betyr det ikke noe. Jeg anser ikke penger som MINE eller HANS, så egentlig synes ikke jeg at jeg forsørger ham. For, straks pengene er på en konto, så er de VÅRE, irrelevant hvem som har tjent dem. Slik er vårt økonomiske samliv.

Uansett: Jeg hadde ikke blitt hos en jeg ikke elsket, pga pengene, og jeg går ikke fra en jeg elsker pga pengene. Lommeboka hans påvirker ikke min kjærlighet.

Men, det er klart at mangel på penger påvirker samlivet, og det kan være vanskelig å ikke ha nok. I vårt tilelle anser jeg dette som en midlertidig fase, så vi skal nok klare oss.

Følelsene mine kan man ikke kjøpe.

[Gjest sexysadie]

Samtidig,så hadde det gjort seg med en "husfar".

[Gjest Nicoline]

Jeg forsørget min mann gjennom flere år mens han var hjemmeværende med barna - andre perioder har han forsørget meg mens jeg var hjemme med ungene. Faktisk var jeg kjempestolt av mannen min som valgte å ta en lengre permisjon fra jobben for å være hjemme med barna våre. Mine venninner misunte meg som slapp tenke på barnehage, unger som må ut før hanen galer, det å komme hjem til et rent hus og ferdig middag. Når jeg tenker tilbake så er det den fineste tiden vi hadde i ekteskapet vårt. Det og si at man ikke kunne tenke seg å forsørge mannen sin høres temmelig diskriminerende ut - for dere hadde sikkert ikke hatt noe imot at mannen forsørget dere ?

Er vi virkelig ikke kommet lenger i 2004 ? Den perioden da jeg forsørget min mann var på slutten av 80-tallet og begynnelsen på 90-tallet ... altså snart 20 år siden.

[Nala]

Det og si at man ikke kunne tenke seg å forsørge mannen sin høres temmelig diskriminerende ut - for dere hadde sikkert ikke hatt noe imot at mannen forsørget dere ?.

Å joda, jeg kunne aldri latt mannen forsørge meg heller. Hvorfor i all verden skulle jeg ønske det da? Skulle jeg liksom ville gå hjemme og sulle rundt mens han jobbet og tjente penger? Nei vet du hva. Jeg har mitt eget liv, min egen jobb.

Vi har også fellesøkonomi. Og skulle en av oss bli arbeidsledig hadde den andre så klart ikke satt seg på bakbeina og nektet å "forsørge" den arbeidsledige. Det er ikke det jeg snakker om her. Jeg snakker om det å ville jobbe. Det å ønske å fylle dagene med noe fornuftig. En uheldig situasjon er noe annet enn å utnytte situasjonen, og med det mener jeg å leve på dagpenger så lenge som mulig mens man bare tasser rundt uten aktivt å lete etter noe å gjøre. En sånn fyr hadde jeg kastet på dør relativt kjapt.

[~Moon~]

Selvfølgelig, hva man tjener sammen er èn ting, men når man prater slik som disse jentene "OG han gikk du fra ?", og når de da sikter til hans gode økonomi utelukkende, da blir jeg litt matt jeg..

Å ha penger så man klarer seg er ikke det jeg snakker om her, det jeg snakker om, er det å bli hos en partner på grunn av at h*n tjener bra, fordi det er så mye mere komfortabelt, og kun p.g.a det.

Men ja, jeg vet om et par stk som holder sammen med partneren sin fordi de er "avhengig" av vedkommende økonomisk, og de vet at det de sitter igjen med ved et eventuelt brudd, er ingenting å sammenligne med de de har nå.

Trist.

[Anna Lovinda]

Trist kanskje, men det er deres valg. Hva vet vel du om alternativet?

[~Moon~]

Trist kanskje' date=' men det er deres valg. Hva vet vel du om alternativet?[/quote']

Ja, hva vet vel jeg om det.

Hva vet du egentlig, om hva jeg vet om det ?

[Anna Lovinda]

Tja, ingen vet vel hvor haren hopper?

[Cola Girl]

Ville aldri valgt en mann/blitt hos en mann bare pga pengene, men det ville jo vært en grei bonus da

[~Moon~]

Ja, hvor vil du henne med dette Lady Heather ?

Du får komme med hva du egentlig vil ha fram her istedenfor å hinte, om det er det du driver med ?

Eller følte du deg truffet, kanskje ?