Hva gjør jeg nå?

[Gjest Anonymous]

Etter at min datter og jeg hadde levd sammen med barnefaren siden hun ble født(10) år traff jeg en mann som gav meg mot til å bryte ut. Vi hadde da levd med alkoholmisbruk, ustabilitet og mye aggresjon lenge. Og var ganske skadeskutte begge to.

Vi har nå bodd 7 år sammen med den mannen jeg traff, og ting begynner etterhvert å bli vanskelig. Når jeg tenker meg om har han kanskje aldri tatt min datter til seg som han har gjort med meg. Og nå når hun er blitt 16 år og er i en vanskelig periode topper det seg helt. Han snakker ikke med henne lenger. Pga at hun ikke bidrar noe særlig i huset, at det går dårlig på skolen, at det er forferdelig rotete på rommet osv. Hun sliter med nattesøvnen, har selv tatt insiativet til å gå til skolepsykologen, og snakke med andre voksne på skolen. At han er så irritert på henne sliter selvsagt også på henne. Og jeg klarer snart ikke dette lenger...jeg er mellom barken og veden..og vet ikke min arme råd. Og er usikker på om forholdet vårt overlever dette. Særlig når hans sønn kommer til oss i helgene og min samboer blir som smør og behandler han med varme og kjærlighet. Jeg gråter innvendig, selv om jeg også er klar over svakhetene til min datter og også er irritert på henne mange ganger. Er det noen som har noen gode råd til meg?

[Anna Lovinda]

Det virker jo litt sent å gjøre noe med ting nå. Du har bodd sammen med denne gjøken i 7 år, og dermed indirekte formidlet til din datter at du driter i henne. Burde du ikke ha tenkt på dette før nå? Og er det i det hele tatt noe å lure på da? Kom deg bort fra gjøken. Jeg kunne aldri ha levd med en mann som ikke behandlet samtlige av barna likt.

[Gjest Anonymous]

Vel, samboeren din kan bli en eks-samboer, og du kan finne en ny partner om du vil. Du kan derimot ikke erstatte din datter.

Og hvis forholdet mellom din samboer og din nå 16 år gamle datter har vært dårlig i mange år, hvem må ta skylden for det? Den voksne, eller barnet?

Det bør ikke være vanskelig å velge her.

[Gjest Liljedugg]

Du må nesten la det komme det som kommer nå? Ville vel snakket med mannen din, og åpnet med å si at det er alvor. Presisert at hun kun er seksten, og at han verken har noe å gjøre med selve oppdragelsen eller å gå rundt å være irritert på henne. Hun bor der, hun også, og er i en vanskelig fase av livet sitt. Hvis ikke, må han ut. Det er faktisk hjemmet hennes, i større grad enn hans. Han er voksen, og står friere til å danne seg et nytt hjem, hvor han vil mens hun er ennå for et barn å regne. Det er din jobb å beskytte henne.

Jeg tror ikke du er den første som opplever dette, nettopp i den fasen når barna blir tenåringer og mer tverr og vanskelig å ha med å gjøre. Da blir eventuelle konflikter mer synlig, og det blir verre for samboer å skjule sin likegyldighet/intoleranse.

Når han ikke lar barnet ditt komme inn i varmen, hvor alvorlig er da hans varme for deg? Er det kun fordelen han oppnår, sex og mat på bordet, som gjør at han smisker? Han trenger ikke like barnet ditt, men han trenger ikke låse henne ute heller.

[Gjest Brunhilde - på jobb]

Er det virkelig et valg? Mellom barnet mitt og en mann? Barnet, uten tvil!

[Gjest Anonymous]

Det er ikke noe enkle svar på dette selv om enklete her prøver å få det til å se slik ut. Jeg har selv vært i en lignende situasjon før og da var jeg mannen. Problemet var der at barnet hadde blitt bortskjemt oppover alle år med at mor ordnet alt av rydding og andre praktiske ting. Ting hadde en tendens til å falle ned på gulvet der og da når sønnen ikke hadde bruk for det lenger. Når vi da flyttet sammen så ble jeg også innvolvert av dette og ble gående og ta en del av den jobben. Jeg ga klar beskjed om at dette ikke gikk lenger og at han måtte begynne å ta ansvar for egen orden rundt seg. Etter min oppfatning så er det bare sundt å ansvarliggjøre barn i en slik alder og i vårt tilfelle gjorde vi det slik at det fikk økonomiske konsekvenser å ikke gjennomføre de avtalene vi hadde. Sønnen fikk etter hvert en stor forståelse for dette og det bedret seg betydelig.

Det jeg ville få frem her at en sak har som regel flere sider og det kan jo hende at jenta har blitt noe bortskjemt oppover årene og er ikke vant til å fotrholde seg til ansvar. Det er veldig frustrerende for en stefar eller stemor å forholde seg til det. Mitt råd er å ta en grundig prat om dette alle tre og med en postiv innfallsvinkel fra alle tre er jeg sikkert på at utfallet blir bra.

Lykke til!

[Gjest Liljedugg]

Hun bør kanskje først prate med sin mann? Det høres jo ikke ut som om mannen har klaget på hennes oppdragelse? Og tenåringer er til tider ufine. Man trenger ikke sette seg ned på det samme nivået selv. Dessuten, har han i alle år unndratt seg oppdragerrollen, er det i alle fall for sent nå. Hva tjener han med å være taus? STraffe alle rundt seg og skape uhyggestemning. Han straffer jo moren indirekte, og har funnet seg det beste "våpenet", så jeg lurer litt på om forholdet dem i mellom er bare rosenrødt...

[Joey]

Du har bodd sammen med denne gjøken i 7 år' date=' og dermed indirekte formidlet til din datter at du driter i henne.[/quote']

Er ikke det litt hardt, LH? Man kan vel finne en ny kjärlighet i livet samtidig som man har barn? Eller leser jeg argumentet helt feil?

[Anna Lovinda]

Selvsagt kan man finne ny kjærlighet i livet, men ikke på bekostning av sine barn.

[Gjest Anonymous]

Er på en måte i litt samme situasjon som deg! Vi har vært samboere i to og et halvt år, og det er vanskelig for samboeren min å behandle datteren min som om det var hans egen (skjønner det jo velig godt). Jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte, men det er vanskelig å få et godt familieforhold siden situasjonen er slik den er. Jeg merker at kjærligheten forsvinner litt og litt etter hvert som illusjonen om et stabilt familieforhold visner.

Så for meg er det en prioriteringssak. Enn så vanskelig det er, så er det datteren min som er førsteprioritet. Jeg har hatt en trygg oppvekst, og for meg er det en egoistisk tanke å skulle leve med en mann kun for min egen del. Det virker som om du ikke ser lyset i tunnelen, at det ikke er "bare en periode". Og hvis du føler at det er viktig for dere, deg og datteren din, å fortsette livet alene -- så må du ta avgjørelsen med tanke på det.

Men det er en ting jeg tenker på... Datteren din er 16, og det er en periode i livet som er vanskelig. Det er jo i bunn og grunn ikke sikkert at aggresjonen og problemene hennes har noe vesentlig sammenheng med mannen din å gjøre. Hun er i en fase av livet der hun skal "finne seg selv". Det er ikke alltid lett å vite hva som er skyld i problemene, men å være 16 år er ikke lett. Hun trenger aksept og støtte. Hvis du forteller din mann dette (og at vi alle har vært i den perioden og hatt det vanskelig selv) , er det ikke mulig å få litt støtte?

Lykke, lykke til i hvert fall! Håper det ordner seg for dere alle!!!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for råd og støtte. Og må bare si en ting...for noen her virker det som om alt enten er svart eller hvitt. Selvfølgelig har det ikke vært slik hele tiden. Tvert imot er dette som har utviklet seg det siste året. Men det er klart man kan se tilbake på ting som er blitt sagt og gjort og trekke slutninger nå i ettertid..når man er fortvilet.

Men takker nok en gang for støtte, alltid en trøst at det er noen som har opplevd lignende ting, eller som iallefall prøver å gi råd.Og til de som bare ønsker å fortelle meg at jeg er en dårlig mor...vel..det hjelper meg ikke stort da jeg allerede som mødre flest sliter med masse skyldfølelse...

[Pedro]

Livet er ikke statisk. Alle forandrer seg hele tiden. Toleransen stiger og synker. Det er vel ikke noe poeng at du og din datter bor alene uten ham fordi han synes at din datter roter. Har du funnet kjærlighten, så ta vare på den. Min siste samboer misbrukte alkohol så til de grader at jeg ikke orket å ha et "slakt" i sengen lenger. Jeg besluttet at vi måtte skille lag, enda så glad jeg var i den edrue varianten av henne. Det er bare å finne seg en ny kjæreste. Nå har jeg lett i 4 år, men finner ikke ut av det.

Dumme jeg sammenlikner hele tiden Pia med et nytt bekjenskap, som faller igjennom.

Nå føles ensomheten ganske jæ**, spesielt fredager, og jeg tenker, var jeg dum som sa at nok er nok? Som Gjest (mann) lenger oppe i tråden foreslo: Ta et positvt rådsmøte alle 3, og snakk igjennom situasjonen. Spør din datter om hun liker rot, eller at det er ordentlig. Din mann må forstå at det ikke er enkelt å være full av hormoner som din datter er.

Prøv litt til for kjærighetens skyld. Avtale ??

Med fredagshilsen Den tolmodige Pedro (snufs)

[Gjest Tex]

Det er ikke sikkert at han hadde oppført seg annerledes om det var hans egen "vanskelige tenåringsdatter"

Mange menn har store problemer med å forholde seg til jenter i den alderen.

Jeg ville gitt det tid var jeg deg, dersom du er sikker på at du vil leve sammen med denn mannen når datteren din flytter ut om noen få år. Eller går det fakstisk an å ta med seg både mann og barn på familievernkontoret....

Ikke gi opp, jeg ville ikke lært datteren min at man gir opp ved minste tegn til litt mer enn vanlige vanskeligheter....

[Gjest Anonymous]

Igjen takk for råd... :D I går sprakk det totalt og jeg fortalte han akkurat hvordan jeg følte det. Og han så meg gråte for andre gang på 7 år. Siden følelsene var så intense var det ikke noen god ide å dra diskusjonen så langt i går. Men jeg tror han skjønte hvor dypt såret jeg var over den vanskelige situasjonen. I dag har han tatt med seg sønnen sin og min datter for å gå på skøyter, og jeg kunne merke en bedre stemning rundt frokostbordet i dag.

Så får jeg håpe vi kan ha en kjærlig og god tone mot hverandre i familien fremover, og heller bli sint der og da når problemene dukker opp.

[Gjest Liljedugg]

Det var bra du sprakk. Jeg måtte selv sprekke en gang for noen år siden, overfor han jeg var sammen med da. Han ble rasende fordi mitt barns skolesekk lå i gangen, og ikke på rommet. Det måtte han tåle, i følge meg. Så jeg eksploderte. Det er ikke sikkert det er så lett å se sin egen rolle helt tydelig, og vite hva den gjør med andre. Som regel vil et oppgjør føre til endring, og hvis ikke, kan man vel si at man først har fått et problem.

Min mor hadde en kjæreste osm ville styre meg da jeg var femten. Men det blir ikke samme situasjon. Jeg reagerte i alle fall med avvisning. Det er greiere om du er tydelig på grenser overfor din datter, og at han ikke blander seg så mye inn, men er der som en venn.