Når mor er pedagog og far har yrkesbakgrunn fra forsvaret..

[AnonymBruker]

Vi venter barn nå snart, og barneoppdragelse er noe vi har diskutert endel. Min mann har bakgrunn fra forsvaret, og har en ganske gammeldags syn på oppdragelse. Der han er den autoritære, og der det blir tatt for lite hensyn til barns perspektiv. Altså, han er ikke ekstrem. Men jeg ser og hører at han ikke har mye erfaring med barn, og at han er nokså gammeldags i synet.

Jeg har barn fra før, er pedagog og jobber med barn og familier til daglig. Kanskje jeg er formet av at jeg er mor fra før. Samtidig vet jeg jo endel omkring barns utvikling mentalt, tror og håper jeg klarer å sette meg inn i barneperspektivet..

Samtidig lurer jeg på om det er rett å rette på mannen, og belære ham? Har jo desverre måttet gjort det og forklart ham en god del når det er snakk om mitt eget barn.. Men det blir vel litt annerledes når han blir far selv. Altså, er det akseptert at jeg retter på ham, kommer med belæringer? Har en god del kunnskap, men blir det ikke litt for dumt å henvise til teorier, forskning og hvordan jeg arbeider proffesjonelt på jobb?

Dere andre pedagoger der ute, hvordan gjør dere det på hjemmebane?

[PelleP]

Vi venter barn nå snart, og barneoppdragelse er noe vi har diskutert endel. Min mann har bakgrunn fra forsvaret, og har en ganske gammeldags syn på oppdragelse. Der han er den autoritære, og der det blir tatt for lite hensyn til barns perspektiv. Altså, han er ikke ekstrem. Men jeg ser og hører at han ikke har mye erfaring med barn, og at han er nokså gammeldags i synet.

Jeg har barn fra før, er pedagog og jobber med barn og familier til daglig. Kanskje jeg er formet av at jeg er mor fra før. Samtidig vet jeg jo endel omkring barns utvikling mentalt, tror og håper jeg klarer å sette meg inn i barneperspektivet..

Samtidig lurer jeg på om det er rett å rette på mannen, og belære ham? Har jo desverre måttet gjort det og forklart ham en god del når det er snakk om mitt eget barn.. Men det blir vel litt annerledes når han blir far selv. Altså, er det akseptert at jeg retter på ham, kommer med belæringer? Har en god del kunnskap, men blir det ikke litt for dumt å henvise til teorier, forskning og hvordan jeg arbeider proffesjonelt på jobb?

Dere andre pedagoger der ute, hvordan gjør dere det på hjemmebane?

Hei.

Først og fremst så må det sies at autoritær og pedagogisk ikke alltids trenger å være på motsatt side. Men det blir vanskelig å si uten å være flue på veggen i deres diskusjoner.

I forhold til dette med å "ta" barneperspektivet så må jeg minne deg på at du er voksen og at barna er ekspert på å være barn. Ja, du kan sikkert til tider forstå barnet ditt, men å ta deres perspektiv tror jeg ikke du klarer uavhengig hvor mye Piaget eller Vygotsky du har lest..

I forhold til din mann så bør du belære det du er god for! Skal du "gi opp" deler av det du vet er best for barna pga det er fornærmende på din mann? Å henvise til teorier mener jeg er en god sak, da det ikke er dine synspunkt som er bedre enn hanes synspunkter.

Ville ikke sagt så mye om hvordan du jobber. På jobb skal du være ekspert på barn i barnehagen, hjemme skal du være ekspert på ditt barn som mor..

[AnonymBruker]

Vel, jeg jobber ikke i barnehage, bare så det er sagt..

Jeg ordla meg kanskje litt feil, da jeg mener "prøve" å sette seg inn i barnas perspektiv. Har du god nok kunnskap og erfaring, tror jeg dette er noe man kan klare til en viss grad.

[eva-80]

Fedre er som regel langt mere saklige, mens mødre har denne følelsesmessige biten å reagere på ting. Viktigst er nok å sette felles grenser. Prøv å møtes halvveis. selvfølgelig ikke diskutere slike ting foran barnet.

legge reglene klart før barnet kommer. Barnet kommer til å tilpasse seg deres måte å kommunisere på med det, men grensene bør være felles.

[Gjest Lei]

Fader, jeg misliker pedagogmødre som vet alt og som skal bruke faglige teorier på egne barn. Spesielt spesialpedagoger som ikke klarer å la være å lete etter feil og analysere utviklingstakten til barnet. Kan dere ikke ta fri? Mannen her har da like stor rett til å gjøre det han mener er rett!

[PelleP]

Fader, jeg misliker pedagogmødre som vet alt og som skal bruke faglige teorier på egne barn. Spesielt spesialpedagoger som ikke klarer å la være å lete etter feil og analysere utviklingstakten til barnet. Kan dere ikke ta fri? Mannen her har da like stor rett til å gjøre det han mener er rett!

Er det en grunn til at man ikke skal bruke faglige teorier? Det er jo med god grunn at høyskoler/universiteter landet rundt underviser i dem..

hva om far tar feil da?

[AnonymBruker]

Ta fri? Man tar da fri på sett og vis, men kunnskapen man har om barn tar man ikke fri fra. Sitter man med kunnskap som gagner barna, kan man vel ikke bare glemme det så fort man kommer inn døra her hjemme?

[Gjest NozMonster]

jeg synes du ts burde få littegrann mer makt når det gjelder oppdragelsesmetodene dere velger, samtidig som jeg synes din mann bør få ha en finger eller fire med i spillet selvfølgelig. jeg personlig ville i allefall følt meg lite vellykka som forelder som mmin mann skulle stå for hele oppdragelsen. men det er du som har god kunnskaper om utfallet av autoritære vs demokratiske oppdragelsesmetoder.

kanskje dere begge må gi og ta?

Endret 14. mai 2012 av NozMonster

[Gjest Gjest]

Jeg har personlig ikke særlig gode erfaringer med pedagogmødre, uten at jeg skal dra alle over en kan selvfølgelig.

Jeg kjenner ganske mange og størsteparten av dem har, av en eller annen underlig grunn, ikke snøring når det kommer til egne unger. Ungene oppfører seg da også deretter, nemlig ganske ufordragelig!

Så jeg vet ikke jeg, kanskje du bør overlate det meste til far?

[Gjest imli]

Eg synest det vert heilt fullstendig feil å seie at mor bør ha mest og seie ift oppdragelse fordi ho er pedagog! Synest det er horribelt at nokon kan hevde noko slikt. Ein er ikkje på jobb når ein har barn. Dei fleste av oss er ikkje pedagogar, men me greier å oppdra ungane våre likevel. Å vera pedagog er noko heilt anna enn å vera forelder! Å vera pedagog for ein skuleklasse, barnehagegruppe osv er jo eit heilt anna opplegg enn å ha eit barn som ein bur og lev saman med heile tida. Det håpar eg verkeleg folk ser. "Pedagogiske idéar" er metoder for å jobbe med barn, ikkje for å leva med barn. Med ditt eiget barn skal du lære han/ho så uendeleg mykje meir enn eit barn på jobb, og du skal nytte eigne meingar, tankar, kjensler og fornuft, ikkje pedagogiske idéar du har lest om i ei bok.

Så TS, her må du og mannen din rett og slett finne løysingar de begge kan leva med.

[Gjest NozMonster]

Eg synest det vert heilt fullstendig feil å seie at mor bør ha mest og seie ift oppdragelse fordi ho er pedagog! Synest det er horribelt at nokon kan hevde noko slikt. Ein er ikkje på jobb når ein har barn. Dei fleste av oss er ikkje pedagogar, men me greier å oppdra ungane våre likevel. Å vera pedagog er noko heilt anna enn å vera forelder! Å vera pedagog for ein skuleklasse, barnehagegruppe osv er jo eit heilt anna opplegg enn å ha eit barn som ein bur og lev saman med heile tida. Det håpar eg verkeleg folk ser. "Pedagogiske idéar" er metoder for å jobbe med barn, ikkje for å leva med barn. Med ditt eiget barn skal du lære han/ho så uendeleg mykje meir enn eit barn på jobb, og du skal nytte eigne meingar, tankar, kjensler og fornuft, ikkje pedagogiske idéar du har lest om i ei bok.

Så TS, her må du og mannen din rett og slett finne løysingar de begge kan leva med.

Bra skrevet! etter at jeg leste dette, så kom nok mitt innlegg veldig feil ut! for jeg mente så absolutt ikke at jeg synes ts skal ta med seg jobben hjem!!

[AnonymBruker]

Vi venter barn nå snart, og barneoppdragelse er noe vi har diskutert endel. Min mann har bakgrunn fra forsvaret, og har en ganske gammeldags syn på oppdragelse. Der han er den autoritære, og der det blir tatt for lite hensyn til barns perspektiv. Altså, han er ikke ekstrem. Men jeg ser og hører at han ikke har mye erfaring med barn, og at han er nokså gammeldags i synet.

Jeg har barn fra før, er pedagog og jobber med barn og familier til daglig. Kanskje jeg er formet av at jeg er mor fra før. Samtidig vet jeg jo endel omkring barns utvikling mentalt, tror og håper jeg klarer å sette meg inn i barneperspektivet..

Samtidig lurer jeg på om det er rett å rette på mannen, og belære ham? Har jo desverre måttet gjort det og forklart ham en god del når det er snakk om mitt eget barn.. Men det blir vel litt annerledes når han blir far selv. Altså, er det akseptert at jeg retter på ham, kommer med belæringer? Har en god del kunnskap, men blir det ikke litt for dumt å henvise til teorier, forskning og hvordan jeg arbeider proffesjonelt på jobb?

Dere andre pedagoger der ute, hvordan gjør dere det på hjemmebane?

Det ene er vel ikke feil,og det andre riktig?

Hvordan gikk det med alle barna før pedagogene kom på banen? Riktig så bra. Det pedagoger har gjort de siste 25 åra, tyder det er noe feil med unger. Heller din manns bakgrunn i oppdragelse

[SmallTalk]

Når mor er pedagog og far har yrkesbakgrunn fra forsvaret så bør man innse at man begge to er nødt til å fire på "kravene" og bli enige om en linje som passer begge.

Skal jeg være ærlig så synes jeg at noen av de mest uppdragne ungene jeg ser er de som er oppdratt av pedagogiske mødre som har en tendens til å forstå-seg-ihjel på barna sine og som ikke klarer å sette ned foten og si når nok er nok.

Finn en balansegang dere imellom. Det finnes en mellomting mellom å være pedagog og yrkes militær, og personlig så må jeg si at den mellomtingen høres ut til å være et ypperlig utgangspunkt.

[ViljaH]

Gi mannen littetatur så han kan lese seg opp på barns utvikling, foreldrestiler osv. Han vet kanskje ikke forskjell på autoritær og autoritativ foreldrestil. Viktige nyanser. Så lar dere barneoppdragelse bli et naturlig samtaletema mellom dere. Demokratisk foreldrestil er heller ikke helt bra.

[AnonymBruker]

Det er viktig med grensesetting og klare regler og rutiner. Ikke at man skal være følelsesløs og kald og kjefte, men trygge barn er barn som har bestemte og rettferdige foreldre som har rutiner og grenser for dagen.

Dermed lærer barna også å sette grenser i forhold til seg selv og andre.

Selv sliter jeg med grensesetting fordi jeg hadde en altfor snill mor som ikke satte grenser og en far som var fraværende.

Selv hadde jeg store problem med kjefting og fikk angst, fordi jeg hadde ADD og jeg var så engstelig hele tiden. Så de måtte ta meg på en fin måte. Nå gjorde jeg aldri noe galt, det var jeg for redd til, men om jeg var uheldig, så visste moren min at det ikke var med vilje.

Et annet barn tåler kjefting når det trengs, også fordi det tåler det, og det har kanskje gjort noe mot foreldrenes vilje.

Så dere må nesten se an barnet. Det er bra med mors følelser og fars grenser.

[Gjest navnelapp]

Det er viktig med grensesetting og klare regler og rutiner. Ikke at man skal være følelsesløs og kald og kjefte, men trygge barn er barn som har bestemte og rettferdige foreldre som har rutiner og grenser for dagen.

Dermed lærer barna også å sette grenser i forhold til seg selv og andre.

Selv sliter jeg med grensesetting fordi jeg hadde en altfor snill mor som ikke satte grenser og en far som var fraværende.

Selv hadde jeg store problem med kjefting og fikk angst, fordi jeg hadde ADD og jeg var så engstelig hele tiden. Så de måtte ta meg på en fin måte. Nå gjorde jeg aldri noe galt, det var jeg for redd til, men om jeg var uheldig, så visste moren min at det ikke var med vilje.

Et annet barn tåler kjefting når det trengs, også fordi det tåler det, og det har kanskje gjort noe mot foreldrenes vilje.

Så dere må nesten se an barnet. Det er bra med mors følelser og fars grenser.

Kloke ord. Sjå an barnet. Eg har to, og dei får ganske ulik oppdragelse. Den eine treng ei tilnærming, den andre treng ei anna. Hos oss hadde vi også svært ulikt syn på korleis barna våre skulle oppdras. I dag, når barna er 13 og 16 har dette medført at far har svært lite dialog med barna. Dei forstår kvarandre ikkje, og kommuniserer dårleg. Han føler seg avvist når dei ikkje vil det han vil, og avviser tilbake.

Dette handlar ikkje om at eg har vore snill og ettergivande, men eg har alltid vore nær dei mentalt, lytta til dei, fortalt dei at eg er glad i dei og ikkje avvist dei om dei har gjort noko eg ikkje likte. Å møte barna med respekt og å skilje handling frå person er veldig viktig for å kunne bevare eit nært forhold når barna vert større.

[Celtic Heart]

Man kan planlegge barneoppdragelsen til man blir blå. Det hele er nemlig såre enkelt når det er på planleggingsfasen.

Så kommer barnet, og revurderingen. Barn har nemlig personligheter og ikke alle metoder passer på ethvert barn.

Dessverre så har jeg ikke så mye tiltro til pedagoger som foreldre. De har en tendens til enten å tørke av seg jobben på dørmatta eller være 110% pedagogisk riktige.

Så at du er pedagog gjør deg ikke til en bedre forelder enn din mann, ei heller at du har barn fra før. Dere må faktisk talt bli enige om oppdragelsen, ikke at du skal kjøre over ham med din "fasit".

[AnonymBruker]

Som pedagog er man utdannet til å jobbe med barn, ikke oppdra barn. Jeg tenker at man også bør være forsiktig med å være pedagog ovenfor egne barn. Man vil få en helt annen tilknytning til dem, dersom noe ikke skulle "følge normalen" vil man nok innta en helt annen stilling til "problemene" som mor, enn som pedagog. Man vil nok ha vanskeligheter med å se objektivt på sine barn, fordi barnet er en "forlengelse" av en selv, og alt som går på barnet vil også "treffe" en selv.

Ja, du har noen fordeler med å ha gått gjennom en pedagogutdannelse. Du kjenner nok til barn vanlige utviklingsmønstere, kjenner til de forskjellige fasene. Men det gjør deg ikke til ekspert på ditt egne, ufødte barn. At din mann har vært yrkesmilitær betyr ikke at han vil være autoritær ovenfor barnet sitt. Det kan også hente at kombinasjonen av militær og pedagog kan bli en vinner, så lenge dere er åpne om oppdragelsen og lytter til den andre.

Sånn ellers bør man se an barnet som kommer uten å ha bestemt alt på forhånd. Dere kan få "alt". Min bror og jeg trengte helt forskjellig oppdragelse, jeg er en rolig type som er redd for å ta sjanser, mens han "husker i taklampa" og tenker sjelden på konsekvenser. Dersom mine foreldre skulle bestemt på forhånd hvordan vi skulle oppdras, vet jeg ikke helt hvordan det ville gått med oss.

[AnonymBruker]

Jeg er også utdannet pedagog, og mannen min har en helt annen yrkesretning.

Vi har ikke hatt de helt store diskusjonene for vi har ganske likt syn på barn og barneoppdragelse.

Når det stormer som verst her hjemme forklarer jeg mannen min hvorfor ungene reagerer som de gjør, men belæring er totalt utelukket. Hjemme er jeg mamma, og på jobb er jeg pedagog.

Skal jeg fortelle mannen min hvordan han skal være mot barna sine, kommer ikke vi til å bli gamle sammen

På en annen side, så er man farget av utdanningen sin om man er pedagog eller gartner.

[AnonymBruker]

Dere kan jo hente mye positivt fra forsvaret, men akkurat 'autoritær' synes jeg er et ord ikke hører hjemme i en familie. Det forbinder jeg med fedre man er direkte redd for. Bestevenninnen min sin far var general da hun var liten, og alle venninnene hennes var redde for ham og ingen ville bli med henne hjem utenom meg (jeg var skoleflink og fikk 'innpass' hos ham fordi jeg hjalp henne med leksene).

Grensesetting, gode rutiner og struktur er noe helt annet.