Samlivsbrudd - hva gjør dere med dyrene?

[Gjest Liljedugg]

Har dere en avtale om hvem som skal ha hunden/katta ved samlivsbrudd? Jeg (vi) vurderer å få hund, men jeg vil at samboer skal ta over dersom det blir slutt. Om jeg vil mene det den dagen det evt. blir slutt, er ikke dermed sikkert...

Samboer mener at vi ikke trenger noen avtale, men jeg vet jo hvem som blir sittende igjen med ansvaret dersom vi går fra hverandre i løpet av de neste ti årene...

[Gjest Myumi]

Hvis alle tenkte som deg hadde alle landets oppdrettere gått en mørk tid i møte

[Gjest Liljedugg]

Jeg vet det. Er mange ganger irritert på meg selv fordi jeg vil gardere meg mot alle hvis og om, i forbindelse med kjærligheten... Det lar seg jo ikke gjøre og i mellomtiden renner livet forbi. Men jeg er ikke helt satt, jeg tør å satse på forholdet. Det er verre med forpliktelser utover det...

:-?

[Arkana]

Vi har en katt, og selv om vi ikke har noen planer om å bryte forholdet så vet vi at det er jeg som tar katten om det skulle skje. Hun er registrert i mitt navn og det var jeg som ville ha den, så det skulle da bare mangle.

[14062003]

Det har alltid vært mine hunder så jeg beholder dyra her, ja.

Den ene er min øyesten og jeg vil aldri skilles fra henne. Den andre er det litt jobb med i forbindelse med utstilling og avl, så min kjære ville ikke være interessert i den jobben. Den eventuelt 3. hunden (om hun ikke blir førerhund) vet jeg ikke hvem som ville hatt. Begge kanskje.

[Fakse]

Et dyr har ofte nermest forhold til en person i familien, selv om det også er glad i de andre. For dyret er det da best å få bli hos den som står dyret nermest. Er ikke i tvil om at hunden til foreldrene mine egentlig er "far sin hund".

[Gjest Madam Felle]

Her i huset hadde dyrene føgt meg, og ikke han. For det er meg som ville ha dyr, og da er det soleklart at jeg beholder de om det bank i bordet skulle hende noe mellom oss.

Jeg synes den som har mast mest på å få dyr, og som virkelig var den som ønsket seg dyret til å begynne med skal beholde dyret. Men det kan jo forandre seg underveis da, for den andre kan være den som overtar mer og mer ansvaret for dyret, og da stiller saken seg annerledes.

[Gjest Ikke innlogget LD]

Den som maser mest? Her er det ingen som maser akkurat. Begge har lyst på hund. Begge har hatt hunder før, i ungdomsårene.

Jeg er redd for et evt brudd og den fasen man kommer inn i rundt samlivsbrudd, og for å skulle ta ansvaret alene, for en hund f.eks. Uten hund kan jeg jo bare sette meg på et fly, reise rundt med venninner osv... Jeg vet av erfaring at jeg blir veldig satt ut ved samlivsbrudd, og har mer enn nok med meg selv i en periode.

En hund fortjener stabilitet, og ikke et "hjem som kanskje varer i to år, kanskje ti". Men jeg vet jo også at jeg ikke ville gitt blaffen i hunden. Men dersom hunden blir en belastning, er det ikke videre gøy. Om jeg ville fått hund om jeg var single i dag? Kanskje, det er umulig å si. Det kommer an på hvilken fase i livet jeg var inne i. Helt alene om ansvaret for et dyr, vil jeg ikke like å være. Blant annet muligheten for å kunne reise betyr mye for meg. Prøver å veie for og i mot, men er skeptisk. Var alene med omsorgen for et barn for mange år siden (nå er han atten), og det har kanskje gitt meg en lærdom... I alle fall liker jeg ikke tanken på å ha det totale ansvaret for et annens vesens ve og vel...

[VesleBråka]

Jeg (vi) vurderer å få hund' date=' men jeg vil at samboer skal ta over dersom det blir slutt.[/quote']

Hvis du vurderer å skaffe deg hund, synes jeg hunden er ditt anvar også ved eventuelt samlivsbrudd. Du kan ikke bare prakke den på andre da. Jeg mener at det alltid vil være en som ønsker seg dyret mer enn den andre, som får bestemme rase osv., som har hovedansvar for dyrets stell. Dette bør uansett avtales før anskaffelse av hund. Hvem har ansvar for at hunden får turen sin, får mat og annet stell. I dette tilfellet skriver du jo "Jeg" vurderer å få hund.

[Dina]

Den som maser mest? Her er det ingen som maser akkurat. Begge har lyst på hund. Begge har hatt hunder før, i ungdomsårene.

Jeg er redd for et evt brudd og den fasen man kommer inn i rundt samlivsbrudd, og for å skulle ta ansvaret alene, for en hund f.eks. Uten hund kan jeg jo bare sette meg på et fly, reise rundt med venninner osv... Jeg vet av erfaring at jeg blir veldig satt ut ved samlivsbrudd, og har mer enn nok med meg selv i en periode.

En hund fortjener stabilitet, og ikke et "hjem som kanskje varer i to år, kanskje ti". Men jeg vet jo også at jeg ikke ville gitt blaffen i hunden. Men dersom hunden blir en belastning, er det ikke videre gøy. Om jeg ville fått hund om jeg var single i dag? Kanskje, det er umulig å si. Det kommer an på hvilken fase i livet jeg var inne i. Helt alene om ansvaret for et dyr, vil jeg ikke like å være. Blant annet muligheten for å kunne reise betyr mye for meg. Prøver å veie for og i mot, men er skeptisk. Var alene med omsorgen for et barn for mange år siden (nå er han atten), og det har kanskje gitt meg en lærdom... I alle fall liker jeg ikke tanken på å ha det totale ansvaret for et annens vesens ve og vel...

:o Tror ikke en hund sånn rent følelsesmessig vil ta et samlivsbrudd like tungt som et barn! Det er faktisk kjæledyr vi snakker om her, og det får da være måte på hvor mange menneskelige følelser og egenskaper man skal tillegge dem!

Dina

[Gjest Ikke innlogget Liljedugg]

Du misforstod, Dina69. Det er ikke hundens følelser jeg tenker på, det er mine egne. Mitt eget behov for kanskje å reise osv. og ikke bli sittende hjemme i den første tida, dersom det skulle skje. Sammenlikningen med å være alenemor, var mht følelsen av å være bundet.

Jeg skrev jeg (vi), tenker skaffe hund. Når det gjelder rase osv, så har samboer sterke meninger. Han vil blant annet ikke ha en liten hund, helst hannhund osv. Da ender vi opp med en ganske stor, men tispe, altså et kompromiss, dersom vi får hund.

Jeg vet at innerst inne må jeg tenke meg muligheten for å bli sittende med ansvaret, noe annet er ikke realt overfor hunden...

[Linsi]

Alle dyrene hadde blitt med meg! Selv om vi ikke har noen planer om å gjøre det slutt, har vi en klar avtale på det...

[LaToya]

Jeg har nettopp vært gjennom et samlivsbrudd

Den ene hunden var min hund + at den er gammel så den ble selvsagt med meg. Den andre stod opprinnelig på han ( det er en jakthund ) men siden jeg er vannvittig glad i hunden og han ikke klarer å passe/ta ansvar for en hund så ble hun med meg :D

Og det er jeg glad for, for hun er en enorm trøst for meg. Hun er en sikkelig kosejente i motsetning til han andre som ikke vil kose.

For meg er det en støtte å ha hundene, en kommer seg ut og ikke bare sitte inne og sture over X`en.

Jeg har i perioder vært veldig lei meg, men ingen av hundene har reagert noe særlig på bruddet. Vi har flyttet fra enebolig til blokk og det er store forandring fra å være to mennesker til en, men hundene takler dette fint. Tror ikke de savner han så mye ( verre er det med meg :o )

Om du har familie/venner i nærheten som liker hunder så er det en mulighet at de vet kan passe hunden - om brudd og du trenger litt frihet til å bygge deg opp/reise.

I verste fall kan jo hunden omplasseringes om ingen av dere kan ha den. Vet også at det er noen som deler på hunden, at de har den noen uker hver.

Lykke til

[Gjest sexysadie]

Vel, synes det er mange som oppgir samlivsbrudd som grunn når de avertere sin hund til salgs....

[Barbie]

Dyra hadde blitt hos meg.

Det hadde ikke vært noe å diskutere engang! :evil:

[Gjest sexysadie]

Dyra hadde blitt hos meg.

Det hadde ikke vært noe å diskutere engang! :evil:

OOppsss

Mor er sint.

[Gjest Liljedugg]

Har et homofilt vennepar, som har hunden og katta hver sin uke. Men da må man jo nærmest bli naboer. Jeg får tenke gjennom dette, og føle på om jeg ville hatt hund dersom jeg var alene/single... bare dersom svaret blir ja, skal jeg/vi anskaffe hund...

[Barbie]

OOppsss

Mor er sint.

å Neida, ikke jeg.

-Men dyra hadde fortsatt blitt hos meg.

Den saken er bombesikker.

De er jo mine småunger.....

[Englepusen]

Det går jo an å sette hunden på kennel når man skal ut å reise, så det burde jo ikke være noe problem.

[Leo]

Jeg må nesten få fortelle hva vi gjorde (Det ER litt komisk, ja...);

Min daværende ektemann og jeg tok ut separasjon da Voffe var 6 mnd. gammel. Han var i utgangspunktet min hund, men jeg så ingen mulighet til å beholde ham alene p.g.a. min jobb mens min ex. da var student og var relativt fleksibel. Min ex. fikk derfor bo billig i min leilighet i de to årene det tok for ham å bli ferdig med å studere slik at vi kunne beholde hunden. (Studenthybler i Oslo hvor det er greit å ha hund vokser jo ikke akkurat på trær). Jeg flyttet til en leid leilighet i grei gangavstand slik at jeg kunne låse meg inn og ta med meg Voffe når jeg skulle ha ham.

Etter hvert flyttet vi et stykke fra hverandre, men vi har hele tiden (Over 7 år nå!) hatt "delt omsorg". Nå bor vi noen hundre meter fra hverandre igjen, og den som til en hver tid har best tid har hunden. Det siste året har han stort sett vært her, siden jeg har vært mye hjemme. Nå skulle man kanskje tro at en hund blir stresset av å ha to "hjem", men det virker overhodet ikke slik; Når min ex. kommer med ham, løper Voffe rett inn og finner tingene sine og bryr seg overhodet ikke om at ex.'en går igjen. Når ex.'en kommer for å hente, står Voffe klar og maser på at de skal gå.

Det hører jo med til historien at vi hele tiden har samarbeidet om hva slags fôr han skal få, hva som er lov og ikke lov, dyrlegebesøk etc.

Jeg er i hvert fall veldig glad for at min første tanke om å avlive eller omplassere Voffe aldri ble satt ut i livet! Han er i ferd med å bli en gammel hund, men det virker som han har det veldig bra! Det er alltid noen som har tid til ham og ingen må noen gang tenke på problemene med "den j#### bikkja" når man vil reise på ferie eller være lenge borte en dag.

Nå kan jeg jo ikke akkurat råde andre til å velge samme løsning, for dette er jo rimelig spesielt, men det går kanskje an å tenke litt alternativt...