Hjelp meg.. Jeg trenger råd.....

[AnonymBruker]

Jeg har sittet i flere dager å lurt på om jeg faktisk skal brette ut livet mitt på KG i håp om noen der ute i samme situasjon som meg, kanskje kan gi meg litt guide...

Jeg har en mor som er rusmisbruker. Hardt rammet og bruker av piller på resept og amf + speed siden hun var 18 år. Jeg ble født med abstinenser fordi hun ruste seg mens jeg var i magen.

Jeg har hatt en utrygg oppvekst med MANGE barnevakter og menn som har kommet og gått. Jeg ble på et tidspunkt da jeg var 6 år utsatt for overgrep av kjæresten til en av barnevaktene mine.

Da jeg var 8 år ble jeg flyttet i fosterhjem i 18 mnd mens min mor var på rehab. Etter disse 18 mnd kjempet hun med barnevern og alt som var - og fikk meg hjem igjen. Desverre.

Tenårene kom, og hun hadde vært rusfri i 6 år. Jeg var da 14 og begynte selv å eksperimentere med nye miljøer og begynte å dra på klubber. INGEN ULOVLIGE STOFFER, kun uskyldig festing med alkohol. Jeg smugrøykte på den tiden, å gravde etter røyk i veska til mamma. Jeg fant en sokk som innehold 100 g hasj som var pakket inn i folie. I ren refleks og nyskjerrighet, forvirrelse tok jeg den. Jeg solgte den senere til min stebror. Heeh.... Den kvelden forandret alt seg. Min mor var rasende, endevente rommet mitt og brølte. Vi begynte å sloss. Skikkelig sloss.

Det endte opp med at jeg rømte til min far den kvelden. Jeg overhørte en samtale der med barnevernet at de skulle ha meg på instutisjon. Jeg rømte fra min far, helt til Nord Norge. Jeg flyttet til min bestefar, og ble boende der og levde videre i et alkoholfylt festpreget miljø på landet.

Jeg ble 16 å flyttet til byen på hybel. Traff en fyr, og fikk barn med han som 17 åring. Vi hadde det fint, helt til han dro i militæret. Jeg ble HELT alene. Med barnet mitt på ett år. Jeg klarte det ikke, og søkte stadig hjelp hos min mor. Jeg stappfull av deprisjoner, og min mor full av stoff. Jeg klarte å holde ut nesten et år. Da sprakk jeg, jeg drakk hver dag, jeg begynte å røyke hasj og tukle med lightergass i fylla for å ta mitt eget liv.. Da fikk jeg nok, og "rømte" sørover igjen. Fra alt.

Jeg har nå bodd sørpå et år, uten å ha treft min sønn enda. Jeg snakker med han nesten daglig på skype og han bor hos pappaen sin som bor hos foreldrene sine.

Problemet nå er at min mor har blitt en større bekymring enn min egen sønn. Hun er BLODrusa hele tiden. Hun er syk. Helt siden tenårene har vi harr konflikter og aldri helt komt over ens. Hun forteller til de rundt meg at jeg er manipulerende og syk i hodet. Hun har bla fortelt kjæresten min at han burde komme seg vekk fra meg før jeg rocker hele livet hans.

Jeg er deprimert, og jeg har ingen overskudd. Jeg har på meg dette stålansiktet og smiler, mens hver kveld triller tårene... Jeg savner å ha en trygg voksen person....

Jeg ønsker å kutte kontakt med henne, men samtidig er jeg redd for at jeg ikke skal klare meg uten. Hun har aldri hjulpet meg, så jeg lurer på hvorfor jeg trenger henne.. Jeg vil bare så gjerne ha et normalt forhold.....

Jeg er så lei.....

Hva vil jeg egentlig med dette innlegget.... Jeg vet ikke. Kan noen gi meg en klem ? Jeg er 20 år gammel, men føler meg som en liten unge som trenger kjærlighet og anerkjennelse... Djes...

[Gjest Gjest]

Du er i ferd med å bli din mor... Ta tak i livet ditt. Det er kun du som kan gjøre det når det kommer til stykket. Ring fastlegen din og start der. Du trener terapi og faste rammer. NAV kan hjelpe sammen med legen.

[AnonymBruker]

Du har virkelig hatt et forjævlig utgangspunkt her i livet.

Men du kan egentlig bare klandre foreldrene dine innntil et visst punkt (mener jeg). Kutt kontakten med moren din det er bare slik du kan komme deg videre. Hvis du har noen i familien eller venner som kan være til hjelp for deg så ta en prat med de.

Hvis du ikke har noen, så ville jeg spurt her inne på kg feks om noen har tid, lyst og mulighet til å gi deg hjelp og støtte. Det er masse hyggelige mennesker her inne som sikkert har vært borti lïgnende.

Du er en voksen, oppegående jente, du er mor til en søt liten gutt. For gutten din så må du skjerpe deg, et barn trenger sin mor, det vet du.

Hver gang du føler at du ikke orker mer så skal du se for deg sønnen din, og da kan du klare alt

Jeg skulle gjerne ha støttet deg selv men jeg har en liten baby å ta meg av så jeg har ikke så mye tid Men jeg håper at livet ordner seg til for deg

[AnonymBruker]

Kutt kontakten og fokuser på deg selv og din sønn. Du fortjener bedre!

[Gjest NozMonster]

for en grusom historie du har ts!

livet er så urettferdig at det ikke kan forklares med ord

jeg vil heller råde deg til å fokusere på din sønn, du vet altfor godt selv hvordan det er å ha vokst opp uten en innvolverende mor!

det er ikke et barns oppgave å ta hånd om foreldrene sine på den måten, men at du ikke bare klarer å stikke fra henne har jeg full forståelse for!

dere har tilfeldigvis ikke samme fastlege? jeg tenkte kanskje det hadde vært en mulighet om du tok en prat med fastlegen deres om dere har den samme legen.

[Gjest Gjest]

stor klem ts, jeg søker også til min mor, savner en trygg person i livet mitt, men hun kan aldri være det for meg, aldri prøvd heller, jeg må være der for henne om det er no. Vet hvordan du har det

[Gjest Applecore]

[Testosteron]

Jeg skjønner at du er bekymret for moren din, men du kan ikke være moren hennes. Du må prioritere sønnen din og få skikk på ditt eget liv.

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er. Helt forjævlig deprimert hver dag, tydde til rus. Hadde vært igjennom mye.

Det eneste jeg kan si er at du må skjerpe deg. Jeg vet hvordan du har det, og jeg beklager at jeg ikke sier det på en fin måte, men jeg har gått veien selv.

Du må komme deg ut av dette. Det er veldig, veldig hard og det er vanskelig, men dersom du virkelig vil satse på å bli lykkelig må du gå den harde veien. Vær en STERK kvinne! Mange menn (og kvinner) har mislyktes på veien tilbake fra rus og et miserabelt liv, men de få som lykkes skjønner plutselig hele greia og husker meningen med livet. Hvis du vil bli som alle andre igjen, må du innse det og virkelig satse på å gjøre noe med det.

[Gjest datter]

Kutt kontakten med moren din! Det er den eneste måten du kan komme deg videre på. Ikke kast bort mer tid på å håpe at hun skal bli en mor du kan ha et normalt forhold til, det kommer aldri til å skje dessverre. Du bør kutte kontakten fullstendig og finne tilbake til deg selv og sønnen din. Stor klem til deg fra meg (som også har kuttet kontakten med moren min).

[eva-80]

Enig, denne moren din er ikke noe å samle på dessverre.

Kutt kontakten med henne fullstendig og start med å bygge opp ditt eget liv. be hjelp hos Nav, lege. finn deg et mål i livet, som arbeid og et ordentlig liv. Du trenger ikke andre for å lykkes i livet.

Ikke gjør deg selv avhengig av andre mennesker følelsesmessig.

Familie og venner er fint å ha, men det er ikke alle som får dem fra starten av.

Jeg har heller ingen kontakt med min mor, og trenger heller ikke det.

Jeg byggde opp mitt liv uten familie og fått meg venner etter hvert som livet begynnte å gå i orden. Med utdanning,jobb o. l. Lykke til

[Gjest NozMonster]

Enig, denne moren din er ikke noe å samle på dessverre.

Kutt kontakten med henne fullstendig og start med å bygge opp ditt eget liv. be hjelp hos Nav, lege. finn deg et mål i livet, som arbeid og et ordentlig liv. Du trenger ikke andre for å lykkes i livet.

Ikke gjør deg selv avhengig av andre mennesker følelsesmessig.

Familie og venner er fint å ha, men det er ikke alle som får dem fra starten av.

Jeg har heller ingen kontakt med min mor, og trenger heller ikke det.

Jeg byggde opp mitt liv uten familie og fått meg venner etter hvert som livet begynnte å gå i orden. Med utdanning,jobb o. l. Lykke til

man kan sikkert klare seg uten, men det er vel et menneskelig behov å ha noen trygge og nære relasjoner i våres nærvær? siden ikke mamman din kan være denne personen for deg ts, så handler det kanskje om å få denne kjærligheten fra en annen/andre person(er)? har du ingen andre familiemedlemmer eller søsken som du kan betro deg til?