Jeg blir så sint og irritert på mamma

[AnonymBruker]

Jeg blir 20 til høsten, og jeg blir ofte veldig irritert på mammaen min. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det, uansett om jeg vil. Har ikke sett henne på et par måneder grunnet skole, og da jeg kom hjem i dag tok det ikke lang tid før jeg blir irritert. Mamma glemmer ofte hva jeg har sagt til henne, og det er irriterende å måtte si ting på nytt og på nytt. Ofte synes jeg hun spør ganske dumme spørsmål, og jeg blir irritert over at hun... nei huff, jeg vet ikke. I dag kjørte jeg bilen hjem igjen og hun spurte meg om "gikk det fint da?" og sa at hun ble nervøs når jeg kjørte bil alene. Jeg blir så irritert. Hun drikker ofte vin hver eneste kveld, og i kombinasjon med det, hennes glemskhet og at hun spør så teite spørsmål (ofte handler det om pappaen min som forlot henne), så går det gale. Jeg svarer frekt, ser dumt på henne og forteller henne at hun ikke skal spørre så dumme spørsmål. Da blir hun sur og sier "NEI VEL, skal ikke spørre om NOEN TING SOM HELST JEG DA!". Altså, hun får lov å spørre... men hun spør igjen og igjen, om akkurat det samme, og om spørsmål som bare er... ja. Teite.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, klarer ikke å ikke irritere meg over mamma! Virker som om alle i verden har et godt og herlig forhold til mammaen sin, men jeg bare sliter! Får ofte dårlig samvittighet etter at jeg har snakket frekt til henne, så går opp og gir henne en klem. Fordi jeg er veldig glad i henne. Men oh, som hun irriterer!!!

[Gjest Mysticgirl]

Kanskje på tide å flytte ut? Hun bryr seg jo bare om deg når hun stiller spørsmål!

[Theoline]

synes du høres ganske så irriterende ut selv sånn som du svarer.

[AnonymBruker]

Jeg tror at i akkurat den alderen du er i nå så skal man ha et veldig godt forhold til hverandre for å ikke bli irritert. Tror det har noe med behovet man utvikler for å ha sitt eget og være herre i sitt eget hus.

Nå har jeg et godt forhold til mamman min og kunne bodd hos henne resten av livet men jeg tror ikke det gjelder flertallet (Flyttet ut da jeg var 19 for å studere altså).

Om jeg var deg så hadde jeg forsøkt å være så overbærende med henne som mulig. Tell til ti, og si rolig at dette har du spurt om før.

[frøkna]

Da jeg bodde hjemme kunne moren min også irritere vettet av meg. Men jeg skjønte jo at det var på grunn av at vi bodde sammen og var litt mye oppå hverandre og at det egentlig ikke var hennes feil, jeg var sjelden frekk tilbake.

Syns du kan prøve å sette deg litt i moren dine sine sko også. Da jeg flyttet hjemmefra fikk jeg et mye bedre forhold til moren min for hun er egentlig en fantastisk og støttende mor.

Ut i fra hvordan du skriver syns jeg du høres litt fjortis ut, hun bryr seg jo bare om deg. Er mange som faktisk ikke har en mor som gjør det.

[AnonymBruker]

Synes du høres verre ut enn moren din. Hun kan vel ikke noe for at hun er litt glemsk, men du trenger ikke hisse det opp for små filleting likevel.

[AnonymBruker]

TS her.

Altså, folkens, jeg VET at jeg hisser meg opp. JEG VET at det egentlig ikke skal være noe å bli sint for, men jeg blir det uansett og VET ikke hva jeg skal gjøre med det! Gode svar å få her ja, mhm. Noen av dere her kunne bare ha droppet å svart i det hele tatt.

Og nei, jeg bor ikke hjemme.

[AnonymBruker]

TS her.

Altså, folkens, jeg VET at jeg hisser meg opp. JEG VET at det egentlig ikke skal være noe å bli sint for, men jeg blir det uansett og VET ikke hva jeg skal gjøre med det! Gode svar å få her ja, mhm. Noen av dere her kunne bare ha droppet å svart i det hele tatt.

Og nei, jeg bor ikke hjemme.

Jeg synes det høres ut som om hun er litt avhengig av bekreftelse og liksom må "holde samtalen i gang" for å føle seg sett eller noe. Det å mase på ubetydelige spørsmål gjentatte ganger sier meg at det ikke er svarene i seg selv hun er ute etter, men en følelse av at dere snakker sammen. Kanskje kan du ta initiativ til å diskutere "mer ordentlige" temaer? Det kan jo være at du oppnår flere fordeler med det, som A) masebehovet hennes avtar, B) du kan bli kjent med en mer interessant side av henne og C) hun ser deg for det voksne mennesket du er på vei til å bli (og bekymrer seg kanskje mindre).

[AnonymBruker]

Og til de av dere som sier at "hun bare bryr seg om deg" - joda, det gjør hun sikkert, men kommunikasjonsmåten er ikke direkte gunstig for forholdet deres, og som den voksne må moren legge av seg avhengigheten og begynne å møte TS på en annen måte. Som nevnt over kan TS også selv gjøre noe for å bedre denne kommunikasjonen, men det å argumentere for at moren kan holde på slik fordi "det er i beste mening" synes jeg er litt sløvt. Hva om jeg slår samboeren min fordi jeg elsker ham og er redd for at han skal forlate meg? Det er jo (i utgangspunktet) i beste mening, men jeg skader ham jo. Kanskje en litt søkt sammenligning, men man sier jo for en grunn at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

En datter skal ikke føle at hun må bære ansvaret for at moren ikke skal føle seg ensom. Men hun kan gjerne ta initiativ til å gjøre kommunikasjonen og forholdet rikere for dem begge, snu den onde sirkelen.

[Katniss]

Jeg blir 20 til høsten, og jeg blir ofte veldig irritert på mammaen min. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det, uansett om jeg vil. Har ikke sett henne på et par måneder grunnet skole, og da jeg kom hjem i dag tok det ikke lang tid før jeg blir irritert. Mamma glemmer ofte hva jeg har sagt til henne, og det er irriterende å måtte si ting på nytt og på nytt. Ofte synes jeg hun spør ganske dumme spørsmål, og jeg blir irritert over at hun... nei huff, jeg vet ikke. I dag kjørte jeg bilen hjem igjen og hun spurte meg om "gikk det fint da?" og sa at hun ble nervøs når jeg kjørte bil alene. Jeg blir så irritert. Hun drikker ofte vin hver eneste kveld, og i kombinasjon med det, hennes glemskhet og at hun spør så teite spørsmål (ofte handler det om pappaen min som forlot henne), så går det gale. Jeg svarer frekt, ser dumt på henne og forteller henne at hun ikke skal spørre så dumme spørsmål. Da blir hun sur og sier "NEI VEL, skal ikke spørre om NOEN TING SOM HELST JEG DA!". Altså, hun får lov å spørre... men hun spør igjen og igjen, om akkurat det samme, og om spørsmål som bare er... ja. Teite.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, klarer ikke å ikke irritere meg over mamma! Virker som om alle i verden har et godt og herlig forhold til mammaen sin, men jeg bare sliter! Får ofte dårlig samvittighet etter at jeg har snakket frekt til henne, så går opp og gir henne en klem. Fordi jeg er veldig glad i henne. Men oh, som hun irriterer!!!

Vin drikking hver kveld og engstelig personlighet.

Alarmen min bjeller.

[AnonymBruker]

Da blir hun sur og sier "NEI VEL, skal ikke spørre om NOEN TING SOM HELST JEG DA!".

Martyr.

[Piper]

Du har tydeligvis ikke kommet over tenåringsfaktene, og er fortsatt i den fasen der man blir irritert på foreldrene sine for ingenting. Kanskje du skal se litt på din egen oppførsel også, og se om det har en sammenheng med hvordan hun oppfører seg.

Når et menneske har vært i en form for krise, som din mor tydeligvis har med at din far har forlatt henne, kan hukommelsen svikte. Det vil si at man ønsker virkelig å huske ting, men man klarer det rett og slett ikke uansett hvor mye menneskene rundt ønsker og ikke minst at man selv ønsker det. Hun stiller spørsmål fordi hun bryr seg om deg, og den dagen du blir voksen er også den dagen du vil sette pris på at spørsmålene hennes bare er fordi hun bryr seg.

Tenåringer ønsker ikke at foreldre skal spørre om ting, men den dagen de blir voksne så er de veldig glad for at de har hatt foreldre som har brydd seg om dem og som har vist det med å stille spørsmål. Er nok at de foreldrene som ikke gjør dette.

Tror kanskej du skal snu tankegangen din litt, og tenke at din mor kanskje ikke alltid har det helt enkelt hun heller men hun ønsker virkelig å vite ting som skjer i livet ditt fordi hun bryr seg om deg. Du velger selv hvordan du vil reagere, og i stedet for å bli irritert kan dere kanskje sitte dere ned og snakke sammen som to voksne mennesker. Der du forteller henne hva du føler, og hun kan kanskje fortelle ting hun også. Du kan jo kanskje stille henne noen sprøsmål tilbake, for å finne ut hvordan hun egentlig har det. Det er kanskje ikke alltid mødre ønsker å være så ærlig med barna sine, men du kan jo prøve. Kanskje bli kjent med henne på en annen måte

[Gjest Gjest]

Enig med Katniss.. vin og nerver, ikke kommet over skillsmissen.. Du bør kanskje manne deg opp til å brøle fra deg TS.. be dama skaffe seg et liv.

Hun blir ikke bedre, og har du allerede samvittighetskvaler. Så kan du glede deg til telefoner på sene kvelder der hun i fylla skal tømme sitt hjerte for deg, og vil du ikke så tar hun livet av seg..

[AnonymBruker]

Enig med Katniss.. vin og nerver, ikke kommet over skillsmissen.. Du bør kanskje manne deg opp til å brøle fra deg TS.. be dama skaffe seg et liv.

Hun blir ikke bedre, og har du allerede samvittighetskvaler. Så kan du glede deg til telefoner på sene kvelder der hun i fylla skal tømme sitt hjerte for deg, og vil du ikke så tar hun livet av seg..

Fy så stygt å si, men når man er så egoistiske og bare tenker på seg selv, har man sikkert sånne tanker

[Gjest Loverdose]

Akkurat det jeg tenkte meg. At her er det ikke moren din som er problemet, men deg selv. :gjeiper:

Jeg har en venninne som oppfører seg akkurat slikt som deg. Når jeg er på besøk hos henne (hun bor hos moren sin), og moren kommer for å spørre om et eller annet, eventuelt snakke med meg om hvordan det går med meg og lignende, så brøler venninnen min til henne at hun skal gå, at det er frekt å avbryte samtaler (når jeg og venninnen min i utgangspunktet ikke snakket sammen?) osv. Hver gang moren hennes spør henne om noe, gjerne noe hun har spurt om tidligere men som hun rett og slett har glemt, så klikker det for venninnen min. Høres ut som du er på akkurat samme måten.

Om min mor glemte seg og spurte opp igjen om de samme tingene, så hadde jeg nok svart med "du har spurt før, men..." også svart på spørsmålet. Er det så vanskelig? Det krever ikke så enormt med energi å kommunisere og snakke. Tviler dessuten på at moren din spør "teite" spørsmål, om de er så teite så kan du heller svare litt teit tilbake, uten å være frekk?

Forresten: Hun drikker vin hver eneste kveld og snakker om pappaen din som forlot henne. Kanskje hun ikke er kommet over skilsmissen og ikke har det så bra? Tenkt på det? Vær snill mot mammaen din, ut ifra det du skriver virker det som om hun er snill mot deg - hvorfor kan ikke du slutte å irritere deg og være så frekk, og kanskje være litt snill mot mammaen din også?

[frøkna]

Om jeg får barn håper jeg ikke at får en slik drittunge som deg. Du virker skikkelig utakknemlig.

[Gjest Siri]

Her er det en som sier noe om konflikten hun har ovenfor sin mor og den dårlige samvittigheten hun får ved å være irritert på henne, og da synes jeg det er unødvendig av enkelte her å svare frekt tilbake. Ingen er perfekte og fordømmelse og frekke kommentarer kan man holde seg for god for.

[Kattugla]

Men kanskje din mor "glemmer" og må spørre igjen fordi hun merker at du irriterer deg over henne og blir litt stresset. Altså dine holdninger gjør henne usikre på seg selv, noe som kanskje forsterkes ytterligere hvis hun fra før føler seg ensom og/eller forlatt. Det er uansett ikke noen god følelse når de man er glad i, svarer frekt og er nedlatende mot deg.

*edit skriveleif*

Endret 29. august 2012 av Kattugla

[AnonymBruker]

Jaja.. gammel tråd..

Anonym poster: e1c2c5cd49cf30f3fbb6ef8d76b5e0b1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier og jeg er nå 10 år eldre enn deg. Jeg kan bli helt sprø av å ha mamma på besøk. Sist hun var på besøk var jeg iritert alerede i taxien på vei hjem fra flyplassen!!

Mamma blir ofte veldig vrang når hun drikker og "lasher" ut mot meg for de minste ting. En gang satt jeg i to timer og hørte på hvor utrolig slomsete jeg var fordi jeg la fra meg hårbørsten på vasken. Hun er bedre nå som jeg er blitt eldre, men da jeg var yngre virket det som hun bare var ute etter å krangle med meg koste hva det koste ville når hun var full.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal fikse dette. Det har blitt bedre med årene men det er fortsatt veldig slitsomt å være sammen med henne over lengere tid. Hun glemmer også ting hele tiden og gjentar seg mye. JEg tror det er en bivirkning av noen av medisinene hun tar... Det som iriterer meg er at hvis jeg sier at "Ja, du sa det..." så blir hun sint fordi jeg "hele tiden" skal påpeke at hun gjentar seg. Men hun har ved en anledning også kjeftet på meg fordi jeg heletiden forteller de samme tingene til henne og at det gjør meg til en egoist. Så jeg skal tydeligvis bare sitte å høre den samme historien om og om og om igjen, men nåde meg og jeg glemmer at jeg allerede har fortalt henne at jeg møtte kusina mi tilfeldig i forige uke...

Jeg får ofte dårlig samvittighet for min aggresjon rundt min mor og vårt forhold. For som du sier så virker det jo som om ALLE andre har et helt OK forhold til moren sin. Mamma har mange gode kvaliteter også. Bevares. Men... Ja...

Anonym poster: 46c667b5f027ee1901b1caf3fcde5b4d