Gå for psyologi eller sykepleie?

[Budsom]

Men jeg har tenkt på psykiatrisk sykepleier det siste halvåret. Da har jeg en grad etter tre år, og kan jobbe før jeg evt velger å spesialisere meg innen psykiatrien. Siden jeg jobber frivillig, er drømmen å få bruke utdannelsen min f.eks i afrika. Hvis jeg blir lei/ønsker noe nytt, er det alltids kort vei til nye områder å spesialisere seg på. Dessuten kan jeg også velge å gå forsker-veien. Jeg føler også at dette yrket hjelper mennesker på en medmenneskelig måte, i stedet for den profesjonelle kontakten psykologer har.

Minus: Mister mulighet til klinisk arb. Ikke interessert i anatomi, noe sykepleien har hovedfokus på. Turnus.

Hvis jeg velger psykologi har jeg derimot seks år på skolen i strekk (men er det noe problem når det er en så sterk interesse og er kjempeglad i skole?). Underveis i utdannelsen kan jeg jobbe på psykiatrisk avd. Etter endt grad har jeg mulighet til klinisk arb, på avdeling eller spesialisere meg innen felt eller forskning. Men på grunn av et langtidsstudie, ser jeg mer på dette som en karriere.

Minus: Har jeg nok motivasjon? Mye kontorarbeid. Mister mulighet til arbeid i utlandet med utdannelse i sykepleie.

Hva er ditt inntrukk rundt dette? Hva ville du gjort?

[AnonymBruker]

Men jeg har tenkt på psykiatrisk sykepleier det siste halvåret. Da har jeg en grad etter tre år, og kan jobbe før jeg evt velger å spesialisere meg innen psykiatrien. Siden jeg jobber frivillig, er drømmen å få bruke utdannelsen min f.eks i afrika. Hvis jeg blir lei/ønsker noe nytt, er det alltids kort vei til nye områder å spesialisere seg på. Dessuten kan jeg også velge å gå forsker-veien. Jeg føler også at dette yrket hjelper mennesker på en medmenneskelig måte, i stedet for den profesjonelle kontakten psykologer har.

Minus: Mister mulighet til klinisk arb. Ikke interessert i anatomi, noe sykepleien har hovedfokus på. Turnus.

Hvis jeg velger psykologi har jeg derimot seks år på skolen i strekk (men er det noe problem når det er en så sterk interesse og er kjempeglad i skole?). Underveis i utdannelsen kan jeg jobbe på psykiatrisk avd. Etter endt grad har jeg mulighet til klinisk arb, på avdeling eller spesialisere meg innen felt eller forskning. Men på grunn av et langtidsstudie, ser jeg mer på dette som en karriere.

Minus: Har jeg nok motivasjon? Mye kontorarbeid. Mister mulighet til arbeid i utlandet med utdannelse i sykepleie.

Hva er ditt inntrukk rundt dette? Hva ville du gjort?

Har du karakterer gode nok til å komme inn på psykologi profesjon, brenner for faget og liker å gå på skole, synes jeg valget bør være selvsagt

[Ethereal]

Du kan jo f.eks dra med Leger uten grenser og jobbe i utlandet. De trenger både sykepleiere og psykologer. Link til leger uten grenser.

Jeg studerer psykologi, så kan fortelle deg litt om det jeg har lært dette året:

- I psykologi, som i de fleste samfunnsvitenskaper, kan man ikke vite noe med sikkerhet. Det er mange teorier om hva som påvirker oss, hvordan vår utvikling foregår, menneskelig kognisjon, aggresjon osv. osv. Men det er mange teorier, og ingenting står skrevet i stein.

- Hvis du velger å gå veien hvor du først tar en treåring bachelor og deretter to år i et annet nordisk land, må du forberede deg på at det ikke er spesielt mye fokus på psykiske sykdommer. Jeg kan ikke si hvordan det er på profesjon, men hos oss har vi kun ett 10-poengsfag med abnormal psykologi. Ellers har vi blant annet utvikling, arbeids- og organisasjonspsykologi, sosialpsykologi og personlighetspsykologi. Paykologi er MYE, MYE MER enn sykdommer, abnormalitet, depresjoner, schizofreni osv. Jeg vil faktisk si at det bare er en liten del av det.

- Mye psykologisk forskning er foretatt på WEIRD: western, educated, industrialized, rich, democratic countries. Det blir stadig mer forskning på tvers av kulturer, men det meste vi vet om menneskers indre har vi fått fra populasjoner som ikke er spesielt representativt for resten av verdens befolkning.

Dette er noen tankekors du kan ta med deg videre og reflektere på

Psykologi er spennende, og jeg skal selv gå profesjon dersom jeg velger å fortsette (tar ett år fri nå, tror jeg). Jeg syns nok kroppen og medisin er mer spennende, og kunne godt tenke meg å studere til å bli lege, men har kommet frem til at selve jobbsituasjonen psykologer har passer meg best.

[Budsom]

Kan virke selvsagt at psykologi er det beste, men det er samtidig vanskelig for meg. Kan utdype litt:

I langstissperspektiv ser jeg på psykologistudie som det beste. Da har jeg mulighet til å velge mellom arbeid klienter eller på en avdeling. Jeg kan velge å spesialisere meg eller jobbe innen forskning. Jeg er glad i skole og interesserer meg kjempemye for psykologi. Mtp frivillig arbeid og motivasjon så er det jo muligheter for å ta friår. Minuset ved dette studiet er at jeg blir bundet til et studie i seks år med hardt arbeid, noe jeg ikke er sikker på om jeg har motivasjon nok til etter fem år med vgs. Dessuten går det fort enda flere år på studier hvis jeg vil spesialisere meg innen noe. Annen ting er at psykologer jobber mye på kontor.

Korttidsperspektiv er psykiatrisk sykepleier best. Da har jeg en grad etter tre år og er sikret en jobb. Etter det kan jeg jobbe i to år. Jeg skal jobbe frivillig i afrika i sommer, og kunne tenkt meg å bruke utdannelsen min til gjøre det samme på et sykehus. Etter det kan jeg velge å spesialisere meg på to år innenfor psykiatrien, og velge noe annet senere hvis jeg går lei/ønsker noe nytt. Er også mulighet for forskning om jeg føler det er mye praktisk og savner teori og analyse. Minuset her er at jeg ikke har noe interesse for anatomi og fysiske sykdommer, noe sykepleien baserer seg på. Jeg mister også muligheten til klinisk arb hvis jeg ville ønsket det, noe som psykologi baserer seg på.

Skal jeg være ærlig er det arbeid i utlandet som trekker sykepleie opp. Men om noe skulle komme i veien for denne muligheten ser jeg på det som litt bortkastet. Men samtidig vet jeg ikke om jeg ønsker å være bundet til universitetsstudie i seks år. Tror det kommer av at jeg allerede ligger etter i utdanningen, og det virker så uendelig langt frem i tid før jeg er sikret en grad. Og å være bundet til skolen frem til jeg er tredve år er skummelt, og det kan være mye annet jeg ønsker å oppleve, men som blir vanskelig fordi jeg går på et tungt langtidsstudie.

[Ethereal]

Kan virke selvsagt at psykologi er det beste, men det er samtidig vanskelig for meg. Kan utdype litt:

I langstissperspektiv ser jeg på psykologistudie som det beste. Da har jeg mulighet til å velge mellom arbeid klienter eller på en avdeling. Jeg kan velge å spesialisere meg eller jobbe innen forskning. Jeg er glad i skole og interesserer meg kjempemye for psykologi. Mtp frivillig arbeid og motivasjon så er det jo muligheter for å ta friår. Minuset ved dette studiet er at jeg blir bundet til et studie i seks år med hardt arbeid, noe jeg ikke er sikker på om jeg har motivasjon nok til etter fem år med vgs. Dessuten går det fort enda flere år på studier hvis jeg vil spesialisere meg innen noe. Annen ting er at psykologer jobber mye på kontor.

Korttidsperspektiv er psykiatrisk sykepleier best. Da har jeg en grad etter tre år og er sikret en jobb. Etter det kan jeg jobbe i to år. Jeg skal jobbe frivillig i afrika i sommer, og kunne tenkt meg å bruke utdannelsen min til gjøre det samme på et sykehus. Etter det kan jeg velge å spesialisere meg på to år innenfor psykiatrien, og velge noe annet senere hvis jeg går lei/ønsker noe nytt. Er også mulighet for forskning om jeg føler det er mye praktisk og savner teori og analyse. Minuset her er at jeg ikke har noe interesse for anatomi og fysiske sykdommer, noe sykepleien baserer seg på. Jeg mister også muligheten til klinisk arb hvis jeg ville ønsket det, noe som psykologi baserer seg på.

Skal jeg være ærlig er det arbeid i utlandet som trekker sykepleie opp. Men om noe skulle komme i veien for denne muligheten ser jeg på det som litt bortkastet. Men samtidig vet jeg ikke om jeg ønsker å være bundet til universitetsstudie i seks år. Tror det kommer av at jeg allerede ligger etter i utdanningen, og det virker så uendelig langt frem i tid før jeg er sikret en grad. Og å være bundet til skolen frem til jeg er tredve år er skummelt, og det kan være mye annet jeg ønsker å oppleve, men som blir vanskelig fordi jeg går på et tungt langtidsstudie.

Psykologi er ikke SÅ tungt, syns nå jeg da. Jeg syntes det var mest krevende i innføringsfaget, for da skal man bygge grunnsteinene som resten av utdanningen skal ligge på. Det er som med alle andre ting - det kommer litt etter hvert. Man må ikke miste motet selv om man føler man ikke forstås alt / husker alt / er sliten. 6 år er langt ja, men studiet går fort. Jeg vet hvertfall at mitt første år har gått veldig raskt. Samtidig har jeg samme kvaler som deg: skal jeg bruke så mange år til på noe jeg egentlig ikke er helt sikker på? Dersom jeg slutter nå, kan jeg bruke dette året med psykologi i mange bachelorerer. Tanken på å være ferdig omed høyere utdanning om to år er ganske deilig. Jeg tror hvertfall jeg skal ta et år fri nå, slik at jeg får psykologien litt på avstand og er helt sikker på at det er det jeg vil bli.

Nå vet ikke jeg hvor lang videreutdanningen til psykiatrisk sykepleier er, men jeg regner med at den er minst ett år, og så må man gjerne ha ett år i praksis? Da blir jo sykepleierutdanningen like lang som psykologutdanningen Og jeg tror det kan være tungt for deg å gjennomføre et studie hvor hovedfokuset ligger på helt andre ting enn hva du interesserer deg for. Ikke bare må du lære om anatomi, du har også praksis du må bestå.

Ut i fra interessene dine tenker jeg at du burde ta psykologi. Og jeg mener at drømmen må være å jobbe innenfor noe man interesserer seg for. Det virker jo som du kan trives godt med psykologi.

Hvis du er usikker kan du jo gjøre det slik:

Bli enkeltemnestudent (link) ved UIO, og ta innføring i psykologi. Det gjorde jeg, og det var slik jeg begynte å interessere meg for det. Gjennom innføring får du et bredt overblikk over alle temaer du kommer til å gjennomgå de neste årene (slik er det hvertfall på bachelor). Da jeg gikk der hadde vi også seminargrupper, hvor "læreren" var en student som gikk siste året. Da kan du snakke litt med andre som har tatt den lange utdanningen, og høre hvordan de har hatt det, hva de har tenkt til å gjøre, om de har jobbet noe i praksis osv.

Jeg forstås kvalene dine godt, og er enig i at det er vanskelig å hive seg ut i et studie som er såpass langt, når man ikke er helt sikker.

[AnonymBruker]

hva med vernepleier?