Hvor går jeg nå?

[Gjest Anonymous]

Jeg har lest mange lignende innlegg her før - og ber dere som bare ikke forstår det om å la være å analysere..

Her er saken...

Jeg er gift, to barn, hus, hytt, båt, 2 biler, gode jobber, alt ser ut til å være perfekt sett utenfra ikke sant...

Så lukker vi døren bak oss - ungene er i seng - og da blir alt stille... Han på sofaen, enten med blikket i tv`n eller i taket - og der er han helt til neste morgen - eller en venn ringer og han må dra... Jeg - jo jeg sitter og leser, jobber foran pc`n eller går meg lange turer for å tenke over livet mitt... Det er ikke lsik jeg ønsker å ha det.

Joda vi har forsøkt prate sammen, det ender alltid med at den ene blir såret og den andre får dårlig samvittighet.. Så det har vi sluttet med..

Sex? Hva er det???? Nærhet? Når??? Hvor??? Kan man kjøpe det på Rema??

Banalt - ja det er banalt.. Men så inderlig reelt...

Så, etter å ha levd i dette vakumet i lang lang tid, forsøkt finne løsninger, muligheter - lys i enden av tunellen... Så dukker han opp - han som får meg til å føle meg som verdens navle....

Som skjønner, lytter, kommer med vage innspill for min del - aldri et vondt ord, aldri noe snakk om skyld - alltid tilstede...

Jeg kjenner meg svak - kjenner at dette kan fort bli mer enn bare vennskap - så jeg holder igjen, får panikk og ber han la meg i fred...

Men hva gjør han? jo han lar meg i fred - det var jo ikke det jeg ville....

Han er en voksen mann, som vet hvor han er, hvor han vil - hva han vil og med hvem - han er tomodigheten selv og en støtte i livet mitt - problemet er at vi aldri kan få hverandre.. Ikke lsik det er nå..

Og jeg har ikke hjerte til å beholde dem begge i livet mitt - jeg er glad i min mann og min barn og de er min førsteprioritet foran meg selv og alt annet...

Så her går jeg - hver kveld - alene i marka og tenker, gråter og har det så fryktelig vondt..... Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg få livet mitt tilbake i rett spor?

Jeg har ikke vært utro mot min mann med den andre - vi har ikke en gang kysset hverandre.. Men jeg kjenner at han er den jeg burde ventet på... Nå ser jeg det... Nå når alt er for sent.....

Hvordan kan livet bli så komplisert?

[Gjest Abelone]

:trøste: Jeg kjenner meg igjen.... og det er helt for j.......! Det er sånne ting som skjer i en og rundt en som jeg tror er umulig å kontrollere.. Og så blir følelsene så sterke, og truer med å ta kontrollen over viljen vår. Vanskelig.

Har du snakket med mannen din om følelsene dine for denne andre? Det kan være en vekker for dere begge, og kan føre til en snuoperasjon inni dere som fører til at dere oppdager hverandre på nytt, og ser nye sider ved hverandre. Det kan selvsagt slå andre veien også....

Jeg har skrevet ut mye her på KG om en lignende opplevelse, som på ingen måte er over... Selv om ting er avklart. Det kan være godt å "skrive av seg" litt. Send gjerne PM om du vil. Man kan også slette innleggene sine etter å ha fått luftet seg litt, det har jeg gjort.

Jeg tror du vil finne veien etterhvert, men du ser den ikke nå. Du får ta en dag ad gangen, og gjøre det som du mener er riktig overfor alle involverte. Det er en kamp, og en stor jobb.

Jeg har også gått masse tur.....

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Takk Abelone..

Jeg har tenkt på det å snakke med min mann - men vet at det vil ikke bli en vekker - det vil være den siste spikeren som legges i kisten for vårt ekteskap - han har blitt bedratt i tidligere forhold - og selv om jeg ikke har bedratt ham vil han føle det slik - og siden han alt er "borte" for meg vil det nok ikke føre han nermere.. Jeg har tenkt mye på det - og tror ikke det er et alternativ jeg kan leve med.. Jeg fortviler...

[Gjest Anonymous]

For det første vil jeg si at det er sterkt av deg å ikke ha vært utro. Jeg er selv i et forhold der jeg er blitt bedratt, det har vært et helvete å komme over det og selv om det skapte en vekker for å si det mildt, har hennes utroskap som sådan ikke vært noe positivt for å si det mildt.

Du må røske tak i ektemannen din, og inngående forklare at du nå står ved et veiskille i livet ditt. Du føler du kaster bort livet på en tomhet sammen med han, og at dere nå må bryte om han ikke evner å skjønne hva du strever med.

Du kjenner han best, og vet hva som skal til for å få han til virkelig å skjønne alvor. Han kan jo lett trekke seg tilbake og tro at dette bare er nykker fra din side som vil gå over, du må virkelig hugge tak i ham. Kanskje gå så langt som til å pakke kofferten og si du reiser vekk noen dager for å tenke deg om.

Livet er en underfundig greie, det er sikkert. Og et forhold må det jobbes med kontinuerlig, det har jeg i alle fall skjønt fra mitt eget liv.

[Gjest Anonymous]

Du må røske tak i ektemannen din, og inngående forklare at du nå står ved et veiskille i livet ditt. Du føler du kaster bort livet på en tomhet sammen med han, og at dere nå må bryte om han ikke evner å skjønne hva du strever med..

Takk - et råd jeg skal ta til vurdering og tenke godt på...

Du kjenner han best' date=' og vet hva som skal til for å få han til virkelig å skjønne alvor. Han kan jo lett trekke seg tilbake og tro at dette bare er nykker fra din side som vil gå over, du må virkelig hugge tak i ham. Kanskje gå så langt som til å pakke kofferten og si du reiser vekk noen dager for å tenke deg om..[/quote']

Jeg trodde jeg kjente ham - jeg gjorde det tidligere, men nå..... Jeg vet ikke lengre - han var ikke den jeg kunne sett for meg ligge på sofaen i timer av gangen uten et ord..

Dersom jeg hadde pakket og reist - ville jeg nok ikke hatt noe å komme hjem til tror jeg....

[Lovvi]

Etter mange oppturer og nedturer i livet mitt har jeg nå endelig begynt å forstå betydningen av noen velvalgte ord jeg engang ble presentert for; " Det er bare du som kan leve livet ditt"

Du må nå gjøre opp status for livet ditt per dags dato og hvordan du vil at livet ditt akal være for fremtiden. Slutter meg til de andre her; Ta et oppgjør med mannen din, og ta konskvensene av det.

skjønner godt at du sliter!

Lykke til!

La oss få høre hvordan det går fremover :klem2:

[Bambi]

Been there, done that...

Jeg vet hvordan du har det. Jeg var også gift, fasaden virket perfekt, men innenfor husets fire vegger levde jeg som i et fengsel. Ikke snakket vi sammen, ikke gjorde vi noe positivt sammen. Det var så ille på slutten at jeg begynte å grue meg til helgen!

Og så møtte jeg en annen. En som høres ut akkurat som han du beskriver. En "sjelefrende". En som bryr som om deg, gir deg glede, følelsen av å ha noe å leve for.

Hva jeg gjorde? Jeg flyttet fra ektemannen min. Det verste var å si ordene: "Jeg går fra deg". Når det først var gjort, begynte snøballen å rulle, og jeg følte meg faktisk ti kilo lettere. Jeg ante ikke om denne "sjelefrenden" kom til å være der etter at jeg brøt ut av ekteskapet, men det var faktisk ikke det viktigste. Det viktigste var at jeg innså at livet har så mye mer å by på enn det livet jeg hadde. Og han var vel det sparket jeg trengte for å gjøre noe med situasjonen.

Det er så uendelig mye bedre å ha det bra alene, enn dårlig sammen med noen...

Du høres så ensom og ulykkelig ut. Det skal man ikke være i et ekteskap. Jeg sier ikke at det er bare-bare å bryte ut heller, for det er det absolutt ikke, men det går faktisk bedre enn man frykter. Er det noe jeg angrer på i dag, så er det at jeg ikke flyttet før!

Lykke til! Jeg håper for din del at du finner ut av dette før enda mer av livet ditt går - vi har bare ett liv, vet du!

Klem, Bambi

[Gjest Anonymous]

Livet er ofte så paradoksalt at den mannen du er gift med, og som du lever et tomt og iskaldt forhold med, sannsynligvis på et tidspunkt, overfor en annen ny kvinne vil tre inn i samme rolle/betydning overfor denne kvinnen, som det din "beiler" nå har i forhold til deg.

De samme egenskapene, den samme betydningen, vil mannen din ikke kunne ta fram i forhold til deg. Det er over, helt enkelt.

Hold for all del ikke sammen pga fasaden, og barna.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Bambi - Takk......

Jeg gruer meg av og til når arbeidsdagen på fredagen nermer seg slutten og ingen planer er på plass ennå... Skal jeg da sitte i stillhet en hel helg? Uff....

Lovvi skriver at det bare er jeg som kan leve mitt liv - og det er helt riktig.. men hvordan kan jeg gjøre det når jeg vet jeg kommer til å såre de som betyr så mye for meg - barna mine, familien, noen venner... Det hjelper fint lite å gjøre opp status - den endrer seg ikke uansett hvor mange ganger man ser på det - så lenge man ikke gjør noe.. Men hva og hvordan skal man gjøre det?

[Gjest Anonymous]

Det er mange som blir skadelidende ved en skilsmisse, barna vel aller mest. Men det er et ordtak som heter: "Du må knuse noen egg for å lage en omelett"! Og det er mye sant i det. Ja, det gjør vondt å såre. Men hvis man klarer å få det bedre etterpå, så er det vel verdt det, er det ikke?

Når det gjelder barna, så er de utrolig sensitive ovenfor foreldrenes humør. Så selv om de ikke sier så mye, så kan du være sikker på at de merker at ikke alt er som det skal. Og det må da være bedre for dem også å oppleve en mor som har det godt?

Såre venner og familie? Tja - vet ikke helt hva jeg skal si til det. De vennene som forsvinner i en slik prosess var ikke noe å samle på allikevel! Og familien er nå tross alt "kjøtt og blod". Sannsynligheten for at dette ikke kommer som noe sjokk er absolutt tilstede - de kvier seg sikkert for å si noe så lenge du fremdeles er der du er. Det gjaldt min familie, i hvertfall!

Det er ikke noen lett måte å gjøre det på. Min måte er den mest brutale: Hopp i det med begge beina først og få det overstått. Men da slipper man langpining...

Tvi, tvi!

[Bambi]

Oooops! Glemte å logge meg inn!

Litt omelett i hodet, kanskje?

Bambi

[Lovvi]

Uff, jeg får frysninger av å lese om hvor vondt du har det nå...jeg vet så alt for gost hvordan du har det!

For det første; Barna dine har det ikke bra så lenge ikke du har det bra!!! Barn senser og oppfatter ,er enn du tror!

Du kan ikke gå igjennom livet uten å såre mennesker som står deg nær. Du har kun ansvar for deg selv og dine barns lykke. Andres følser er ikke ditt ansvar. Virker på meg som om du også sliter med dårlig samvittighet for at du føler som du gjør ovenfor din ektemann og den andre mannen? Vel, syns ikke det er så rart om du føler deg tiltrukket av en som gir deg litt åndelig næring........Kontra en ektemnann som gir deg INGENTING.

Nei, det at du ikke har vært utro med den andre mannen viser mer enn noe annet at du er et ansvarsfull og voksent menneske. Du viser jo med dette din ektemann den respekt en ektemake har krav på! Men han har også krav på å vite hvordan du har det nå. Ikke bare for hans del, men også for barnas del bør du gjøre noe med din situasjon.

Du lurer på hvordan du skal begynne?

Først og fremst håper jeg du har en god venninne å betro deg til? En som har tid til å være der for deg, og høre på deg og dine tanker. En som du stoler på og som gir deg akkurat den støtte du fortjener!

Når du da har fått luftet dine bekymringer for denne personen, og har samlet mot, ber du om tid til å snakke alvorlig med din ektemann. Send hhelst bort barna en dag eller to( hvis mulig).

Sørg for at alt ligger til rette for en alvorlig samtale. (steng telefonen, skru av ringerklokka og tv`n) Pass også på at han skjønner at denne samtalen betyr mye for deg. For at du skal få sagt alt du har på hjertet anbefaler jeg deg å tenke nøye igjennom hva du vil si til din mann(skriv gjerne ned stikkord på et ark og pugg dem).

Pass på at du ikke kommer med bebreidelser ovenfor mannen din. For at han skal vær mottakelig for ditt budskap er det lurt å legge vekt på hvordan DU opplever dagens situasjon. Ha klart alternativer for hvordan dere skal legge løpet videre( feks.samtaleterapi) Spør han om ikke han også føler at dere har kommet i feil spor i ekteskapet. Vis han at du har det vondt og at du ikke kan fortsette å ha det sånn- for du fortjener så mye mer!

Ikke bekymre deg for familie og venner. Er de en ordentlig familie og ordentlige venner, støtter de deg uansett hva utfallet blir.

Vet at det er enkelt å komme med råd, men desto vanskeligere å gjennomføre, men vet ikke andre råd enn de som har fungert for meg.

[Gjest Anonymous]

Alle de samtaler hvor snørr og tårer har fått fri flyt - joda jeg har prøvd! Har rast, tryglet, vært taus - alt til ingen nytte.. Derfor - nå snakker vi ganske enkelt kun om uviktige ting som melk og brød...........

[Bambi]

Vet du hva som gjorde at jeg til slutt forsto at jeg var klar (eller så klar jeg kunne bli!) for å flytte? Jo, det var den kvelden jeg var alene hjemme, og gikk rundt i huset og så på alle tingene vi hadde, og mumlet for meg selv: "Den er min, den skal jeg ha med meg, den, den, den...".

Da forsto jeg at JEG egentlig allerede hadde flyttet - det var bare at tingene og kroppen min var igjen i det huset...

Klem, Bambi

[Gjest Helena48]

heisann.

Du verden hvor gjenkjennende dette innlegget er i forhold til min egen livssituasjon, - det kunne like gjerne være skrevet av meg.

En trøst er det jo å vite at vi er flere som sliter med samme problemer, men ser jo at det er vanskelig å bare gå fra alt. Det krever ikke bare mot, men også mye praktisk tankevirksomhet.

Selv reiste jeg bort i 5 uker i høst, og det hjalp nok endel for både mannen min og meg selv. Reiste hjem for barnas skyld og for å være sammen med alle i jula, og jeg satte endel betingelser før jeg kom hjem.

Noe er blitt bedre, bl.a har mannen min tatt meg mer på alvor, og vi går til samtaler på familievernkontor, så vi får se hva som skjer etterhvert.

Men jeg må bare innrømme at jeg angrer på at jeg reiste hjem, det var som å komme tilbake i et "fengsel".

Mitt råd er: Gå ut i ditt eget liv før det er forsent... lykke til...

Klem fra Helena48.

[Bø]

Jeg blir så desillusjonert av å lese sånne ting jeg...

Finnes det overhodet forhold som ikke ender opp sånn, bare det går lang nok tid? Jeg vet ikke av noen jeg.

50% går ikke fra hverandre. Men betyr det bare at de aksepterer at livet ikke skal være noe mer enn tause kvelder på sofa`n foran TV`n?

Jeg er selv alene med to små, og vet ikke om jeg noensinne våger meg inn i et nytt forhold. For følelsene går over før eller siden allikevel. Gjør de ikke?

[Gjest Embla s]

Etter å ha lest gjennom denne tråden sitter jeg med så utrolig mange spørsmål og grublerier..

Jeg lurer ofte på hvor mye som skal til før det er "akseptabelt" å bryte ut. Når har man prøvd nok, når kan man gå med løftet hode og vite at man har gjort sitt?

De som lever sammen "resten av livet", har de det spesielt bra sammen, eller er det slik at de har innfunnet seg med at "slik ble det"?

Hva hvis man lever i et ekteskap med barn (uten barn er jo alt en god del lettere), huslån, felles venner og familie - tilsynelatende greit og fint, men der følelsene er borte - man er mer som kamerater, er det da riktig å splitte opp barnets og sitt eget hjem, skape kaos i livene til seg selv, ektefelle/samboer, barn, familie og venner, eller er det mer riktig å ofre kjærligheten til fordel for dette andre, som også er viktig i livet?

Ei jeg kjenner sa en gang at forholdet var følelsesmessig dødt, men hun så ikke noen grunn til å gå, for da ville historien bare gjenta seg, så da kunne hun likegodt bli der hun var siden forholdet var greit på andre måter. En slik uttalelse sjokkerte meg, men så tenker jeg: er det egentlig slik det er? Blir ethvert forhold rutine og dødt etter en viss tid?