Er dere lykkelige hele tida?

[Amelie]

En liten brannfakkel kanskje, sånn midt oppi alt dette lykkelige bryllupssnakket... Men det hadde vært så godt og høre om det er flere som meg...

Vi har vært sammen i snart sju år, jeg er 25 og han 30. Jeg var forelsket i han i to år før vi ble sammen, han er min store kjærlighet, og jeg tør påstå at vi stort sett har hatt et over gjennomsnittet godt forhold siden vi bestemte oss for å satse på hverandre. Nå skal vi altså gifte oss. Og jeg har fullstendig ANGST! Det begynner å gå opp for meg at det er ingen vei tilbake!

Det merkelige er at jeg en dag er superlykkelig og gleder meg masse til å gifte meg, og dagen etter er jeg bare så livredd for å gjøre noe feil! Hva er dette for noe tull?! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle rote til alt på denne måten Hjelp...

[Gjest Embla s]

Er det ikke veldig vanlig å begynne å tenke slik rett før man skal gifte seg?! Og: Det å gifte seg er faktisk ikke noen drastisk sak. Det er mye mer drastisk å få barn sammen, syns jeg. Å bryte opp et langvarig forhold er jo traumatisk uansett om man er gift eller "bare" samboere. (det er mao en "vei tilbake")!!

Og: Nei, "ingen" er lykkelige hele tiden. Men om du elsker ham og dere har det bra sammen mesteparten av tiden, dere er gode kamerater og har felles syn på ting, så er du heldig!

Lykke til :D

[Gjest Lea]

Det viktigste er vel å innse at man ikke kan være lykkelig hele tiden?

Jeg tør påstå at det verste man gjør er å gifte seg i den tro at det løser problemer og at man skal være lykkelige hele tiden.

Så kommer det an på hvordan man definerer "lykkelig" da.

Jeg skal jo ikke gifte meg heller, men har jo observert venner og kjente som har giftet seg. Det har til tider vært ganske skummelt å se på at noen av disse har hatt rosenrøde drømmer om storslagent bryllup og at ting skulle bli såååå mye lettere når de ble gift. Blant annet gjelder dette sjalusi og krangling om økonomi. For når de blir gift, da trenger hun ikke å være redd for at han skal være utro og de skal ha felles økonomi og alt blir perfekt.

Alle par har problemer i perioder... eller hele tiden. Hos oss er det i alle falll trøbbel til stadighet. Vi har vært sammen i snart 7 år og det har gått opp og det har vel ikke vært like rosenrødt hele tiden akkurat . Vi krangler så busta fyker og ender opp ulykkelige (der og da).

[Gjest agurk]

I mnd før vi ble gift var det mye lettere og se feil med mannen min en før. Fordi jeg viste at når jeg nå tok steget var det for sent, da måtte jeg leve med uvanene resten av livet Men de tankene forsvant fort!! :D Tror ikke det er helt uvanlig.. Håper jeg :oops:

[Engel]

Vi har gode og dårlige dager, men heldigvis svært få av de dårlige. Vi har vært sammen i 7 år, bodd sammen i 6 1/2. I de siste 4-5 årene har jeg aldri tvilt et sekund på at jeg vil gifte meg med min kjære. Derimot så har jeg tvilt på om jeg vil ha bryllup, for å si det sånn. Syns det er så mye styr rundt det, og er dritt lei av at alle mener så mye om hvordan vi bør gjøre alt!

[April]

Nei, jeg tror ikke alle er lykkelig hele tiden! Nå var jeg veldig ung da vi ble sammen (15år) og jeg ser at mange av kranglene våres de første 5 årene hadde med min umodenhet å gjøre! De siste årene har vi ikke kranglet så mye, men litt blir det innimellom! For hver dag som går blir jeg bare mer og mer glad i han og jeg kan ikke forestille meg livet uten han! Vi har snart vært sammen i 10 år og jeg føler meg mer forelsket i dag enn hva jeg gjorde da vi ble sammen! Men jeg har innimellom noen rimelig svarte dager og da er livet håpløst, men det går over! Man må bare finne ut hva som faktisk er viktig her i livet( jeg kan være litt materialistisk innimellom )

Det ordner seg, Amalie!

[Amelie]

Tusen tusen takk for svar. Hjertet mitt ble en god del lettere nå :D Skal svare litt bedre når jeg er hjemme fra jobb igjen...

[julibrud 2004]

Alle har vi våre kriser. HAdde en rett etter jul, da jeg plutselig begynte å inse det at nå skal jeg "binde" meg for godt. Så bare feil med mannen og ble både vrang og sær i denne runden. Vi fikk snakka og tok oss en tenke runde vær for oss for å være sikker på om vi skulle gjennomføre et bryllup eller ei. Ville vi ha hverandre med de feil og mangler man hadde. Og etter ett par dager tok vi opp temaet igjen og fant ut at vi trives utrolig godt sammen. Vi vil ha hverandre med de feil og mangler vi har. Ja vi har barn sammen, men følte at det var godt å kunne kjenne på en slik følelse og ta opp temaet, for deretter og bli fortrolig med hverandre. Og Vet nå med 100% sikkerhet at dette er mannen for meg.

Vi er begge sterke personer som trenger å bryne oss på hverandre av og til. Og det tåler vi.

Og har denne meningen om "kriser", at for hvert problem som oppstår, og man kommer seg helskinnet igjennom det. Det styrker bare forholdet.

Om jeg er lykkelig, Definer lykkelig. Er det å sommerfugler i magen hele tiden??? Da er jeg ikke lykkelig hele tiden. Men gjevnt over er jeg veldig lykkelig med mannen min. Den grå hverdagen er like bra som de flotte dagene. Han får meg til å le, vi kan herje rundt som to unger av og til. Vi er veldig like i meninger. Støtter hverandre og tykt og tynt, kan gi kritikk til hverandre når det trengs... Gir alt jeg makter å gi av meg selv,til han og barna våre, og det er gjensidig. Elsker han faktiskt mer for hvert år som går. Ja jeg er av og til dritt lei trynet hans men hvem får ikke dager man er litt lei av noen.

ER i fødselpermisjon nå, og gleder meg vilt til klokka nærmer seg 16 for da kommer han hjem. Han gjør meg hel. Han henter opp de beste sidene ved meg...

Om ikke jeg lever i et lykkelig forhold, ja da vet jeg ikke hva lykke er....

[zmurfette]

Jeg elsker kjæresten min, men allikevel er det å gifte seg et stort skritt å ta. Har kalde føtter innimellom (særlig når vi krangler), men er allikevel helt sikker på at jeg vil gifte meg med ham.

For meg handler det å gifte seg vel så mye om å bestemme seg som om kjærlighet. Jeg er ikke så naiv at jeg tror det bare finnes et menneske på jorden jeg (og han) passer sammen med. Jeg tror heller ikke at jeg (og han) aldri kommer til å forelske oss i noen andre. Men i det jeg sa ja til å gifte meg med min kjære tok jeg et valg om at det er han jeg skal være sammen med "i gode og onde dager" og at jeg skal gjøre min innsats for at forholdet vårt skal fungere og vare.

Det er et valg jeg har tenkt til å stå for.

[Tari]

Jeg tror det er helt vanlig.. Vi har dårlige dager innimellom vi også, men etterhvert som vi nærmer oss bryllupet blir jeg mer og mer sikker på at dette er det riktige. Det jeg lurer på er om han syns det samme, for han har altså vært så uutholdelig i det siste at jeg begynner å lure..Men, det kan bare være mye jobbing også - han pleier ikke å være i perlehumør i de periodene.. Men, jeg tar med meg det også. Er det ikke i gode og onde dager det heter :blunke:

[Jens]

Vi har ikke vært sammen mer enn halv annet år, men er voksne begge to med sterke meninger. Vi er lykkelige hele tiden, men plutselig kan vi finne på å krangle(kanskje fordi man trenger det inne imellom) og da farer vi begge opp og hyler og skriker, smeller med dørene en liten stund så renser vi luften, prater om det som plaget oss, og så er vi venner igjen.

Har gått og ventet på tiden før bryllupet hvor jeg skal begynne å fa nerver, etc....men den tiden kommer ikke! :D

[frosken]

Ja, jeg vil si at vi er lykkelige hele tida. Ikke i den forstand at vi aldri krangler eller er sure på hverandre, men det at det alltid ligger en trygghet der uansett hva som skjer. Det er denne tryggheten som gjør meg lykkelig. Jeg føler at jeg er hel. Jeg kan våkne om morgenen og smile fordi han ligger der ved siden av meg. Og alt dette ligger til grunn. Så selv om han er litt teit en dag og sårer meg så vil jeg likevel si at jeg er lykkelig sammen med ham.

[hallingbrud]

Vi har kranglet, men aldri så mye at vi har skreket til hverandre og slått dører hardt igjen ol. Men det hender jo at vi blir sure og oppgitt over hverandre (sånn som når han blir for full på fest eller når jeg får panikk over at vi kanskje ikke har husket alt til bryllupet, maser og ikke gir meg til vi har gjennomgått alt en gang til )

Heldigvis går det fort over, og jeg har aldri angret på at jeg sa ja til å gifte meg med han. Det er mannen i mitt liv, og jeg har ikke tvilt et sekund på at jeg vil gifte meg med han.

Mao: ikke kalde føtter

[Tusenfryd]

Det begynner på ordentlig etter bryllupet. Da er det Ekteskapet begynner.

Jeg har vært gift i snart tre år - og er selvsagt rosa-lykkelig hele tiden

Neida, det er vi ikke - men ganske bra for det...!

[nybrud]

Nå er det jo så lenge til mitt bryllup at det hadde vel vært rart om jeg hadde kalde føtter allerede.

Men jeg kan ikke forestille meg at jeg kommer til å få det heller, vi har bodd sammen så lenge og har barn sammen, slik at vi allerede er "bundet" til hverandre. Vi har hatt noen skikkelige nedturer, men har kommet igjennom dem, og føler oss nå trygge på at vi er "meant to be". Men alltid lykkelig... nei, slik er jeg nok ikke skapt.

[Amelie]

I dag går alt litt bedre. Mye takket være dere! Noen ganger er det bare så godt å vite at man ikke er alene om ting

Jeg vet jo egentlig at det er han jeg vil ha. Men innimellom har jeg behov for å revurdere og finne ut av ting på nytt. Problemet er bare at når en sånn revurderingsperiode kommer midt oppi bryllupsplanlegging, da blir alt så ekstra sterkt. Føler at alle valg er så endelige...

Men om du elsker ham og dere har det bra sammen mesteparten av tiden, dere er gode kamerater og har felles syn på ting, så er du heldig!

Det var så godt skrevet, Embla S, og jeg kunne nikke ja på alt sammen. Skal klare å jobbe meg gjennom dette også!

[Amelie]

Også er jeg veldig enig i det Lea skriver også, om forventninger. Men jeg er derimot veldig opptatt av at vi skal få fortsette å være kjærster også etter at vi gifter oss - altså: jeg vil helst ikke at ting forandrer seg! Vi har det jo egentlig så bra sånn som vi har det...

[meta]

Ingen har det bra hele tiden! Det har ikke vi. Man er forskjellig som personer og har forskjellig holdning til ting og det skal man også ha.

Jeg fikk også nerver sånn litt før bryllupet vårt, men jeg har virkelig ikke angret et sekund etterpå. Det er ikke mye som har forandret seg etter at vi ble gift heller annet enn at vi fikk en større trygghet inn i forholdet.

Mannen min er verdens beste for meg og han kommer til å bli en fantastisk pappa til lille knøttet vårt som kommer til høsten.

Tenk deg om: kan du se for deg livet uten den mannen du skal gifte deg med?? Det gjorde ikke jeg nemlig og kom til at han er MANNEN og da forsvant alle nerver!

Lykke til

[Holly Hobbie]

Kjenner meg igjen i det du skriver, Amelie. Noen ganger får jeg en bitteliten panikkfølelse, men det er ikke ofte. Og verken han eller jeg er perfekte (hvem er vel det?), så det er noen ting jeg irriterer meg over. Det at vi kommer fra to forskjellige land gjør det noen ganger litt mer komplisert, det er visse ting som er forskjellige og noen ganger blir det misforståelser. Men jeg har lært mye om hans kultur, og han lærer seg norsk og kan mye om Norge etterhvert. Men jeg er glad jeg ikke er sammen med en med diamnetralt forskjellig bakgrunn som meg - f. eks. en muslimsk araber - det er ille nok med en fra andre siden av Nordsjøen!

Men likevel: det føles som han er min tvillingsjel, at vi er ment for hverandre. Det høres litt sklisjekatig ut, men det er sånn det føles! Han bryr seg utrolig mye om meg, og gjør alt for meg (bevis for det har jeg sett flere ganger allerede), og jeg synes han er den beste mannen jeg kunne fått! Så alt i alt så er jeg meget fornøyd med det valget vi har tatt!