Arlea

[Arlea]

Jeg er litt usikker på om jeg har det i meg å skrive dagbok, men kan gi det et forsøk.

For tiden føler jeg meg litt utbrent. Skolen krever sitt, mye på hjemmebane som burde vært fikset og jeg føler ikke at jeg klarer å yte maksimalt for datteren min heller. Men jeg skal egentlig ikke klare. Det er først NÅ, etter to år at jeg begynner å merke det på kroppen at det ikke er lett å studere "alene" tre timer unna øvrig familie og barnefar.

Jeg har forgjeves prøvd å gjøre noe i dag, så ser nok ut til at jeg må benytte meg av morgendagen også, for å få rettet ferdig bacheloren. Oh well, det går seg vel til. I kveld blir det hjemmelaget sushi og VELDIG etterlengtet kjærestetid.

[Arlea]

I går feiret jeg 17. Mai. Eller det vil si at jeg var på 17. Mai frokost med noen venner fra studiet og var en tur innom og så på barnetoget før jeg dro hjem og fortsatte å lese. Barnet mitt er hos faren sin på grunn av langhelg, min eksamenstid og at hun sårt trenger pappakos + å hilse på begge sett med besteforeldre, så det var litt kjedelig at hun ikke fikk gått med klassen sin i toget, men på grunn av været og at skolekretsen ligger et stykke unna sentrum og at transport/parkering er håpløst i denne byen på 17. Mai, så var det ikke en fulltallig klasse som møtte opp. Vel, neste gang så skal hun få gå i toget!

Bacheloren er nesten ferdig, og har bare én eksamen etter det, men helgen blir likevel mest lesing sånn at jeg får gjort unna mesteparten til jenta mi kommer hjem. "Heldigvis" er været dårlig, så nå blir det noen timer til med lesing før jeg skal hive meg rundt og vaske leiligheten.

[Arlea]

Hah, så god var jeg på å skrive dagbok. Anyhow: i dag er en dag hvor jeg virkelig trenger å skrive ned ting.

Sommeren så langt har vært litt småkjipt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har mindre skole/jobb + en del barnefri og dermed tid til å tenke over ting, eller om dette bare er fordi omstendighetene er sånn.

Rett og slett sliter jeg litt med selvtillitten. Det er veldig merkelig, for jeg har mange dager hvor jeg trives utrolig bra med meg selv, menneskene i livet mitt, og ikke minst føler at jeg er der jeg burde være, mens andre ganger føler jeg meg veldig nedprioritert av blant annet venner. Det sitter veldig langt inne i meg å innrømme dette, for jeg har gjennom årene bygd opp tykk hud og ønsker ikke å være en person som lar småting bestemme over humøret.

I tillegg burde jeg jo være ekstatisk over å i det hele tatt få være så heldig at jeg har venner. Etter å ha overlevd noen tøffe år hvor jeg satt hjemme med et lite barn full av nye opplevelser og inntrykk uten at noen av mine tidligere venner orket å sende en liten tekstmelding ol. samtidig som noen av de bevisst oppfordret andre til å unngå meg er jeg jo selvfølgelig glad for å være på et bedre sted nå. Er faktisk en drøm å få oppleve å ha folk rundt meg som jeg klikker så godt med nå.

Men kanskje er det også derfor det stikker litt i meg når unnskyldningene blir dummere og dummere, og folk avlyser planer fordi det dukker opp noe randomly annet. Blir litt sinna på meg selv også, fordi jeg vet jo at det ikke er bevisst fra deres side slik som det var på vgs, men kanskje er det nettopp dette som stikker mest. Føler meg som en liten crybaby nå, og det er absolutt ikke typisk meg, men oppi barnløse og kjæresteløse dager så er det ekstra kjedelig når alt en har gledd seg til blir avlyst.

I tillegg så har kjæresten fått et PhD stipendiat i USA. Jeg er jo fantastisk glad på hans vegne, og vil gjerne at han griper denne muligheten. Han fortjener det virkelig, for han er en bra fyr som har jobbet lenge for dette. Samtidig er det jo også vondt, fordi det å være med han føles litt som å være hjemme, og når hjemmet ditt flytter til USA, daa...

Uansett, nå som jeg har fått skrevet ned dette (føltes btw bra!) så har jeg ikke noe annet valg enn å trekke pusten og finne en måte å sjonglere disse følelsene på uten at jeg fordyper meg i det. Jeg må bare velge å ikke la omstendigheter utenfor min kontroll ta over.