Hvordan klarer folk det?

[AnonymBruker]

Så på begravelsen til Dale Oen i dag, og lot meg igjen imponere over at de aller nærmeste makter å stå opp og holde følelsesladde taler. Hvordan klarer folk dette? Ekstra vanskelig for meg å forstå, siden jeg ikke takler å tale i forsamlinger uansett. Men i en sånn situasjon? Jeg hadde ikke klart det for en jeg ikke kjenner heller. Og det å måtte sitte og høre på alle de andre talene, folk hulker seg gjennom, og så skal man selv opp etterpå? Får man overmenneskelige krefter? Noen her som har vært gjennom dette, og er det noen som ikke taler til vanlig som likevel klarer det i en sånn setting? Dyp respekt til dere.

[AnonymBruker]

jeg klarte ikke å holde tale i min mors begravelse, hun døde brått og i begravelsen var jeg langt i fra både det å akseptere at hun var borte, langt mindre i stand mentalt å ta innover meg tapet

[Ninnin86]

Det er kjempeimponerende! Jeg tar av meg hatten for disse menneskene! Rørende å se talene fra begravelsen i dag, spesielt Anjas og Robins. En kan bare tenke seg for vanskelig det må være.. Men jeg tenker også at det sikkert var godt for dem å ta et siste farvell med den personen de elsket mest her i verden! Dette var siste sjanse, og de valgte å benytte den! Det står det stor respekt av, og jeg er mektig imponert og veldig rørt av det hele!

[AnonymBruker]

De er litt sterkere enn deg da vettu. Folk er forskjellige...

[Tullepia]

Så på begravelsen til Dale Oen i dag, og lot meg igjen imponere over at de aller nærmeste makter å stå opp og holde følelsesladde taler. Hvordan klarer folk dette? Ekstra vanskelig for meg å forstå, siden jeg ikke takler å tale i forsamlinger uansett. Men i en sånn situasjon? Jeg hadde ikke klart det for en jeg ikke kjenner heller. Og det å måtte sitte og høre på alle de andre talene, folk hulker seg gjennom, og så skal man selv opp etterpå? Får man overmenneskelige krefter? Noen her som har vært gjennom dette, og er det noen som ikke taler til vanlig som likevel klarer det i en sånn setting? Dyp respekt til dere.

Folk reagerer veldig forskjellig på plutselige dødsfall. Noen føler det lindrende å få gjøre noe konkret, å hedre den døde med en tale, en sang, eller ved at man bærer båren, pynter i kirken osv osv.

Alle er forskjellige, så det finnes ikke noe rett eller galt, sterk eller svak.

De fleste mennesker opplever at de klarer å gjennomleve den vanskelige tiden på en måte de ikke trodde var mulig. Grunnen er at sinnet har sine forsvarsreaksjoner for å hindre at sorgen overmanner en totalt. For eksempel tar det lang tid å virkelig akseptere dødsfallet, sinnet lar en bare ta det inn i små doser. Dette er en naturlig beskyttelsesmekanisme. Det samme er opplevelsen av at man kan le selv når man sørger. Kroppen og sinnet trenger sørgepauser.

Ved å delta på ulike måter i en begravelse, enten ved å si noe, pynte, bære eller bare være til stede, hjelper man sinnet til å forstå det som har skjedd. Man hedrer også den døde, viser den siste kjærlighet, noe som kan være meningsfylt midt i alt det mørke.

[Reiseguri]

Det samme har jeg tenkt. Utrolig flotte taler av Robin og Anja - og at de faktisk får folk i kirka til å le flere ganger. Helt utrolig. Skal være sagt at jeg kjenner han ikke men jeg strigråt her jeg satt i sofaen.

[Pene sko...]

Hvordan klarer folk dette? Ekstra vanskelig for meg å forstå, siden jeg ikke takler å tale i forsamlinger uansett. Men i en sånn situasjon? Jeg hadde ikke klart det for en jeg ikke kjenner heller. Og det å måtte sitte og høre på alle de andre talene, folk hulker seg gjennom, og så skal man selv opp etterpå? Får man overmenneskelige krefter? Noen her som har vært gjennom dette, og er det noen som ikke taler til vanlig som likevel klarer det i en sånn setting? Dyp respekt til dere.

En kombinasjon av sterk psyke og kanskje en beroligende tablett for å dempe de verste nervene.

Kick kan gi overnaturlige krefter eller evner. En mor kan alene stanse en rullende bil som er i ferd med å treffe hennes barn når adrenalinet slår inn for fullt. Likeså kan et kick gjøre at du tenker raskere og blir fullstendig fokusert på nettopp den ene oppgaven du skal gjøre. Omtrent som eksamensnerver, et ambulansepersonal som skal tenke seg til en løsning når en person er i ferd med å blø ihjel, eller i overført betydning en fødsel.

Du kan få et voldsomt kick som gjør at du stenger alt ute i det ene øyeblikket. Når oppgaven er fullført kan du føle det slik at du nært sagt bare kan legge deg ned for å dø, for det du nettopp gjorde var enormt ressurskrevende både for kropp og sinn.

Ja, jeg tror jeg kunne klart det. En årrekke som aktiv konkurransespiller i singleidrett har lært meg å kontrollere kick for å dra det til min fordel i gitte situasjoner. Skal man første holde en tale skal den gå ordentlig for seg. Alle ord skal ut og de skal runge i salen.

Endret 21. mai 2012 av Pene sko...

[AnonymBruker]

Jeg talte i min fars begravelse. Det falt meg aldri inn å ikke gjøre det. Faktisk var det noe av det første som slo meg da han gikk bort, at jeg ønsket å rette en siste takk mot mannen som har vært der for meg gjennom hele livet. Det var i grunn verre å skrive selve talen, fordi imens ordene kom på papiret, så gikk det opp for meg at han virkelig var borte.

I forkant av selve seremonien ble jeg med en av begravelsesagentene inn i kirken for å forberede meg på synet av kista og forsamlingen. Det merkelige var for øvrig roen som senket seg over meg da jeg stod overfor kista og skulle lese opp talen. Jeg skal nesten sverge på at jeg hadde beroligende hånd hvilende på skuldra:)