Datteren min vil ikke være sammen med sin gamle venninne

[Gjest Gjest]

Jeg har en 7 årig datter som i mange år har lekt mye med en jevnaldrende nabojente. Denne nabojenta er enebarn og er vant til å få viljen sin, og min datter har som oftest føyet seg/underkastet seg, i mangel av bedre alternativ.

Etter at de begynte på skolen, har de blitt kjent med mange nye barn. Datteren min har fått mange gode venninner og er stadig på besøk eller har besøk. Hun vil ikke lengre være sammen med nabojenta, og jeg forstår godt det og er vel egentlig også lettet og glad for at hun nå slipper å bli herset med.

Problemet nå er at nabojenta klarer ikke å skaffe seg venner på skolen. Hun er dominerende og skal bestemme, og barna på skolen er så store at de ikke godtar det. Dermed kommer hun stadig på døren hos oss. Jeg avviser henne aldri, men det er blitt slik at datteren min heller blir med andre jenter hjem for å unngå å bli "belemret" med nabojenta.

Jeg synes dette er en vanskelig situasjon. Nabofamilien er jo venner gjennom mange år og begge foreldrene hennes er sympatiske og tvers gjennom snille mennesker. Jeg tror de ville blitt fryktelig såret om jeg hadde sagt noe negativt om datteren.

Jeg poster dette innlegget for å høre om det er noen som har hatt lignende erfaringer, og hvordan dere valgte å løse det?

[AnonymBruker]

Dette er ikke ditt eller din datters ansvar. Dette må jenta og hennes foreldre ta tak i selv.

[Gjest grapefrukt]

Det hjelper ikke jenta hvis hun skal få sydd puter under armene av andre foreldre som synes synd på henne.

Her er det foreldrene som har feilet i oppdragelsen, og resultatet er en jente som ikke andre klarer å omgås med.

Det er jenta som må endre seg, og det er foreldrene som må irettesette henne og hjelpe henne med dette. Det hadde sikkert hjulpet hvis du forklarte, men de må da vel se at datteren deres ikke har noen andre venner?

[summerrain]

Jeg har erfaringer som jenta som ble "tvunget" til å leke med en jeg egentlig ikke likte. Det var helt forferdelig og jeg hatet når jeg måtte være med henne. Skulle ønske noen hadde snakket med henne om hvordan man skal oppføre seg med andre barn.. Vi mistet kontakten i mange, mange år...

Nå er hun derimot en av mine beste venninner, gud som den jenta har klart seg bra :D

[la Flaca]

Jeg syns faktisk at man har et ansvar for barn rundt seg også, ikke bare sine egne. Flott at du bryr deg!

Jenta bør jo få vite hvorfor hun går så mye alene, på en diplomatisk og forståelig måte. Be henne på middag og snakk om skole, venner, kjærester, lekser +++, da blir det naturlig å komme inn på temaet. Jeg har ihvertfall gjort det sånn hvis dattern min og venninnene hennes har hatt problemer. Aller helst bør dattern din si det rett ut; "jeg syns ikke det er noe morsomt å være sammen med deg når du skal bestemme og sjefe hele tiden". Barn er ærlige og takler å få ærlighet tilbake.

Hvis du gjør en liten innsats for å rette på ting vil dattern din lære seg omtanke for andre. Og hun vil lære seg å ta opp vanskelige ting face to face, kjempeviktig.

Blir det ikke bedre har dere ihvertfall gjort så godt dere kan.

[Karmosin]

Jeg har erfaringer som jenta som ble "tvunget" til å leke med en jeg egentlig ikke likte. Det var helt forferdelig og jeg hatet når jeg måtte være med henne. Skulle ønske noen hadde snakket med henne om hvordan man skal oppføre seg med andre barn.. Vi mistet kontakten i mange, mange år...

Nå er hun derimot en av mine beste venninner, gud som den jenta har klart seg bra :D

Jeg har også vært den jenta som ble satt til å leke med noen jeg ikke ville være med. Det var så grusomt at jeg hadde vondt i magen når jeg visste at jeg skulle leke med henne. Det hendte at hun var skikkelig grei, men det var helt uforutsigbart. Hun ble ikke en god venninne senere, men det ble folk av henne også. Hun ble nok etter hvert ganske korrigert av andre barn, uten at jeg vet så mye om det fordi vi ikke gikk på samme skole. Jeg har ikke så mye tro på at foreldrene hennes forsto at de måtte korrigere.

[Måndagsbarn]

Jeg har også vært den jenta som ble satt til å leke med noen jeg ikke ville være med. Det var så grusomt at jeg hadde vondt i magen når jeg visste at jeg skulle leke med henne. Det hendte at hun var skikkelig grei, men det var helt uforutsigbart. Hun ble ikke en god venninne senere, men det ble folk av henne også. Hun ble nok etter hvert ganske korrigert av andre barn, uten at jeg vet så mye om det fordi vi ikke gikk på samme skole. Jeg har ikke så mye tro på at foreldrene hennes forsto at de måtte korrigere.

Samme her.. moren til denne jenta var omtrent like clueless som jenta selv, og de to gikk bak ryggen min og avtalte playdates med moren min fordi de visste at jeg ville si nei om de spurte meg direkte.. Herre så slitsomt det var å tvinges på ei jente man hverken likte eller hadde noe til felles med, og som herset med en dagen lang. Tror du bør ta datteren din på alvor og bare la henne leke med de hun selv ønsker. Jenta må da enten korrigere oppførselen sin, med eller uten hjelp av foreldrene. Forhåpentligvis med.

[Tullepia]

Jeg har en 7 årig datter som i mange år har lekt mye med en jevnaldrende nabojente. Denne nabojenta er enebarn og er vant til å få viljen sin, og min datter har som oftest føyet seg/underkastet seg, i mangel av bedre alternativ.

Etter at de begynte på skolen, har de blitt kjent med mange nye barn. Datteren min har fått mange gode venninner og er stadig på besøk eller har besøk. Hun vil ikke lengre være sammen med nabojenta, og jeg forstår godt det og er vel egentlig også lettet og glad for at hun nå slipper å bli herset med.

Problemet nå er at nabojenta klarer ikke å skaffe seg venner på skolen. Hun er dominerende og skal bestemme, og barna på skolen er så store at de ikke godtar det. Dermed kommer hun stadig på døren hos oss. Jeg avviser henne aldri, men det er blitt slik at datteren min heller blir med andre jenter hjem for å unngå å bli "belemret" med nabojenta.

Jeg synes dette er en vanskelig situasjon. Nabofamilien er jo venner gjennom mange år og begge foreldrene hennes er sympatiske og tvers gjennom snille mennesker. Jeg tror de ville blitt fryktelig såret om jeg hadde sagt noe negativt om datteren.

Jeg poster dette innlegget for å høre om det er noen som har hatt lignende erfaringer, og hvordan dere valgte å løse det?

Dette er en del av livets lærdom for denne nabojenta. Gjennom sosial interaksjon lærer hun at hennes dominerende adferd er uakseptabel. Det er uansett ikke ditt ansvar og ikke datteren ditt sitt ansvar, så dette skal du la gå sin naturlige gang.

Du skal selvsagt ikke snakke negativt og nabojenta. Skulle foreldrene spørre hvorfor de ikke leker sammen, får du si som sant er at barna finner nye venner og velger selv.

[Chloe-]

Kan vel ikke være noe greit for den andre jenta heller? Hun hadde en bestevenninne som byttet henne bort. Hun vet jo sikkert ikke selv hva hun gjør galt engang: Jeg visste hvertfall ikke hva "dominerende" atferd var da jeg var syv år.

Endret 11. mai 2012 av Chloe-

[la Flaca]

Du skal selvsagt ikke snakke negativt og nabojenta. Skulle foreldrene spørre hvorfor de ikke leker sammen, får du si som sant er at barna finner nye venner og velger selv.

Så hun skal ikke tipse dem om oppførselen til datteren heller, slik at de kan veilede henne? Sympatisk.

[Vibi]

Jeg syns faktisk at man har et ansvar for barn rundt seg også, ikke bare sine egne. Flott at du bryr deg!

Jenta bør jo få vite hvorfor hun går så mye alene, på en diplomatisk og forståelig måte. Be henne på middag og snakk om skole, venner, kjærester, lekser +++, da blir det naturlig å komme inn på temaet. Jeg har ihvertfall gjort det sånn hvis dattern min og venninnene hennes har hatt problemer. Aller helst bør dattern din si det rett ut; "jeg syns ikke det er noe morsomt å være sammen med deg når du skal bestemme og sjefe hele tiden". Barn er ærlige og takler å få ærlighet tilbake.

Hvis du gjør en liten innsats for å rette på ting vil dattern din lære seg omtanke for andre. Og hun vil lære seg å ta opp vanskelige ting face to face, kjempeviktig.

Blir det ikke bedre har dere ihvertfall gjort så godt dere kan.

Syns du sier det kjempefint, og jeg er veldig enig med deg!

Pluss fra meg!

Endret 11. mai 2012 av Vibi

[Belima]

Datteren min kom i den samme problemstillingen da hun var 8 år.

For meg var det helt utenkelig å be henne være sammen med den andre jenta. Det gikk så langt at foreldrene til den andre ringte meg og ba meg om en samtale.

Under den samtalen fortalte jeg hvorfor de ikke gikk sammen. Den andre var lystløgner (hadde selv hørt det) og skulle alltid ha viljen sin i lek mm. Ingen likte å leke med henne, ikke bare datteren min. De gikk også i samme klasse og den andre bodde noen få hus nedenfor oss. Datteren min måtte gå forbi hennes hus for å komme til skolen.

Jeg begynte å kjøre henne til skolen og hentet henne når jeg hadde mulighet for å gjøre det lettere for datteren min i starten etter samtalen.

De gikk ut barneskolen sammen, men den andre begynte i en annen klasse på ungdomsskolen.

Desverre ble den andre narkoman, men har nå fått livet sitt i vater igjen. Tobarnsmor og i full jobb.

De er fremdeles ikke venninner og blir det nok aldri.

Så jeg som den voksne tok ansvar og er veldig glad for at jeg gjorde det den gangen.

[AnonymBruker]

Jeg syns egentlig du skal stole på at datteren din velger det som er best for seg selv! Jeg ville vært ganske så lettet og stolt om jeg var deg. Det du ikke skal gjøre er å "tvinge" dem til å være sammen! Dersom foreldrene tar det opp med deg, syns jeg bare du skal si at de nok har vokst litt fra hverandre og at de må få velge selv. Kanskje det bare er en fase? At den jenta kanskje var litt for dominerende for din datter. Så blir det opp til dem, evt læreren om hun ikke har noen venner på skolen, å snakke med denne jenta.

[Tullepia]

Så hun skal ikke tipse dem om oppførselen til datteren heller, slik at de kan veilede henne? Sympatisk.

Så morsomt at du gidder bruke tid på å legge inn falske påstander som du så kan imøtegå. Fritidsproblemer?

Sannheten er at barn velger venner selv. Finner man det naturlig, kan man på en saklig og mild måte indikere at barnet deres har en uønsket adferd, men jeg ville være forsiktig med å råde folk til å gjøre det - nettopp fordi det er vanskelig å ordlegge seg på en slik måte at det ikke oppstår mer problemer for alle parter. Dette er i det store og det hele en bagatell, barn velger nye venner og velger bort gamle hele tiden, og de færreste bruker tid på analysere dette. Det er en del av den sosiale oppdragelsen leken gir. Man trenger ikke stakkarsliggjøre den dominerende jenta slik jeg ser enkelte debattanter her gjør (hvor man synes synd på henne). Er man med på leken må man tåle steken - og det lærer man av. Dette er ikke mobbing, men sosial interaksjon. Men i det øyeblikk det bikker over i mobbing (psykisk eller fysisk) skal man som foreldre ta grep.

[AnonymBruker]

Jeg hadde latt datteren min slippe. Og hadde det blitt spørsmål om det fra foreldrene, så hadde jeg sagt sannheten.(men på en fin måte)

Vi har det litt slik med ei nabojente her, som også går i klassen til yngstejenta. Her har vi aldri avvist henne, men vår jente sier tydelig at hun ikke vil leke med henne til oss.(aldri til henne altså) Så det slipper hun, men ikke slik at hun ikke leker med henne om hun kommer på døra. Da skjønner jenta vår selv at hun må være høflig og leke med henne.

Vi avtaler heller med andre unger, og det har blitt mindre og mindre vi ser til nabojenta. Kanskje foreldrene ser at de ikke passer helt sammen de også.

[AnonymBruker]

Det må da ikke være enten-eller?

Vi har hatt samme problemstilling her hjemme. Våre nærmeste naboer har barn som er litt eldre enn våre. Barna våre går på en kristen privatskole, så derfor er de ikke skolekamerater, men de bor altså vegg i vegg.

Problemet er at naboens barn er tvers igjennom usympatiske. Ikke jentene, som bare er litt "clueless", men guttene er virkelig ikke helt til å stole på. De kaller sine egne søstre for idioter og horer, og etter krangler har våre barn kommet gråtende hjem. Det har også vært episoder med punkterte sykler og stjålne penger, og selv om vi ikke har bevis, så er sjansen minimal for at det kan være noen andre som står bak.

Samtidig er det synd på disse barna. De gjør ingenting, de har ingen interesser, de står og vokter ved inngangen og ser bilen vår kjøre inn og ut fordi vi skal på fotball, orkester, speider, aktiviteter. Foreldrene deres er høflige nok, men de bruker alle sine penger på hus, biler og status... ungene går litt for lut og kaldt vann. De bare "er" der, og jeg er sjokkert over hvor dårlig språk og hvor lite kunnskap de har.

Løsningen vår: Jenta vår liker jentene, og leker av og til med dem på eget initiativ. Ellers har vi en slags etisk fundert regel: det er lov å si nei når de spør. Men av og til må dere leke, for de spør hver dag. Oppfører de seg håpløst, så går dere bare hjem, men dere kan faktisk ikke si nei hele tiden. De spør dere fordi de ikke har noen andre.

... og så oppfordrer vi ungene til å reflektere over det.

[Gjest gjest]

Jeg hadde latt datteren min slippe. Og hadde det blitt spørsmål om det fra foreldrene, så hadde jeg sagt sannheten.(men på en fin måte)

Vi har det litt slik med ei nabojente her, som også går i klassen til yngstejenta. Her har vi aldri avvist henne, men vår jente sier tydelig at hun ikke vil leke med henne til oss.(aldri til henne altså) Så det slipper hun, men ikke slik at hun ikke leker med henne om hun kommer på døra. Da skjønner jenta vår selv at hun må være høflig og leke med henne.

Vi avtaler heller med andre unger, og det har blitt mindre og mindre vi ser til nabojenta. Kanskje foreldrene ser at de ikke passer helt sammen de også.

Jeg er litt uenig i noe av det du skriver her. MÅ et barn bestandig leke med de som ringer på døren??

[Leanne]

Jeg syns faktisk at man har et ansvar for barn rundt seg også, ikke bare sine egne. Flott at du bryr deg! Jenta bør jo få vite hvorfor hun går så mye alene, på en diplomatisk og forståelig måte. Be henne på middag og snakk om skole, venner, kjærester, lekser +++, da blir det naturlig å komme inn på temaet. Jeg har ihvertfall gjort det sånn hvis dattern min og venninnene hennes har hatt problemer. Aller helst bør dattern din si det rett ut; "jeg syns ikke det er noe morsomt å være sammen med deg når du skal bestemme og sjefe hele tiden". Barn er ærlige og takler å få ærlighet tilbake.Hvis du gjør en liten innsats for å rette på ting vil dattern din lære seg omtanke for andre. Og hun vil lære seg å ta opp vanskelige ting face to face, kjempeviktig.Blir det ikke bedre har dere ihvertfall gjort så godt dere kan.

Veldig enig!! Om dere tar det opp med jenten så får hun jo mulighet til å forstå hvorfor hun ikke lenger blir tatt med i leken så ofte. Slik får hun mulighet til å gjøre noe med egen atferd for å komme inn i gjengen igjen.. Ta det gjerne opp med foreldrene også, på en forsiktig måte...

Datteren min kom i den samme problemstillingen da hun var 8 år.For meg var det helt utenkelig å be henne være sammen med den andre jenta. Det gikk så langt at foreldrene til den andre ringte meg og ba meg om en samtale.Under den samtalen fortalte jeg hvorfor de ikke gikk sammen. Den andre var lystløgner (hadde selv hørt det) og skulle alltid ha viljen sin i lek mm. Ingen likte å leke med henne, ikke bare datteren min. De gikk også i samme klasse og den andre bodde noen få hus nedenfor oss. Datteren min måtte gå forbi hennes hus for å komme til skolen.Jeg begynte å kjøre henne til skolen og hentet henne når jeg hadde mulighet for å gjøre det lettere for datteren min i starten etter samtalen.De gikk ut barneskolen sammen, men den andre begynte i en annen klasse på ungdomsskolen.Desverre ble den andre narkoman, men har nå fått livet sitt i vater igjen. Tobarnsmor og i full jobb. De er fremdeles ikke venninner og blir det nok aldri.Så jeg som den voksne tok ansvar og er veldig glad for at jeg gjorde det den gangen.

Synes det hadde vært bedre om du som voksen kunne tatt en prat med jentene sammen og fortalt om hva som førte til at ingen ville leke med henne..

Om alle skal eksuldere de barna med litt annen atferd en normalen så oppfordrer vi jo barna våre til en type mobbing - utestenging...

[Belima]

Glemte å fotelle om praten med begge jentene. Lagde en kortversjon for at det ikke skulle bli så veldig langt.

Først så måtte datteren min fortelle meg hvorfor det ikke fungerte mellom dem. Svaret var at den andre ikke var snill mot henne eller andre. Fikk den andre det ikke som hun ville ble hun sint og slo de hun lekte med. I tillegg var hun lystløgner. Hun stjal andres lekesr og påsto at de var hennes , selv om de var merket med andres navn. Jeg prøvde flere ganger å forklare den andre at sånn som hun oppførte seg, bare gjorde at ingen ville leke med henne. Disse samtalene ble lagt på et nivå som barn kunne forstå. Orker ikke å skrive alt som foregikk, men jeg prøvde virkelig å få den andre til å forstå hvorfor hun ble utelatt fra de andre på skolen og i gata.

Nå var det ikke bare meg som gjorde en innsats for å prøve å hjelpe den andre, men vi nådde ikke igjennom hos henne.

Det ble også snakket med den andres foreldre, uten at det hjalp. Den andre gjorde jo ikke noe galt.

Problemet var at den andres forelder ikke kunne se opp til der ungene pleide å samles. De måtte ut av huset og rundt en sving for å observere. De ble anbefalt det av naboen min også å gå ut å se leken med egne øyne, men ingen så at de noen gang gjorde det.

Endret 12. mai 2012 av Belima

[Nuttery]

Dette minner meg om da mamma og moren til hun slemme jenta i klassen ringte og avtalte at jeg skulle sove hos henne uten å si det til meg, fordi mamma VISSTE jeg hatet å omgås med henne. Ikke bare var overnattinga kjip, men hun slo meg jo og kasta meg i veggen også. Uffamei, la datter'n din slippe.