Jeg sliter med å studere, og er under NAV.

[AnonymBruker]

Jeg er under NAV, og sliter med å studere... Jeg klarer ikke dette, alt er bare rot, og alt flyter uteover. Jeg har null kontroll, og er deprimert og sliter med angst.

Jeg er ikke unde behandling, men skal snart komme til behandling.

Føler jeg bare må avbryte og si ifra til NAV, men gruer meg ...

Hva skal jeg gjøre? Er redd ...

[Gjest Indra]

For mange er det langt bedre å være i arbeid enn å studere.

[AnonymBruker]

Du PRØVER i det minste! Jeg kjenner ei som går på nav og ikke gidder så mye som å løfte en finger. Fester til hun er blakk og maser på foreldrene om penger.

Du må bare si det som det er til nav. Nå har du prøvd og kanskje du skulle hatt behandling før du går videre med utdanningen.

Det viktigste er at du ikke stopper helt opp over lang tid. Da er det vanskelig å komme igang igjen og du har hull i cv'en som må forklares.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Men hva skal jeg si?

Akkurat nå så har jeg det fælt, men når jeg prater med fastlege eller NAV, så viser jeg bare den fine siden min. Jeg blir "frisk", men når jeg kommer for meg selv faller jeg helt sammen og er ikke så "frisk" som jeg ble oppfattet eller fremstilt.

[Snop]

Jeg kan fortelle deg hva jeg synes du skal gjøre, men det er helt opp til deg selv å gjøre det eller ikke.

Be om en time med saksbehandleren din og SI DET SOM DET ER Jeg kan love deg 100% at de setter pris på ærligheten din, og at dette er den eneste og beste måten dere kan finne løsninger på sammen. Jeg har ei venninne som nettopp måtte gjøre det samme, og det var ingen problem - hun hadde bare tatt halvparten av eksamenene sine, og turde ikke si fra til NAV før mange måneder senere. Det var null problem, dette er noe de er vant med, husk at de forholder seg til mange mennesker i tiltak som ikke har like godt utgangspunkt som andre for å lykkes hele tiden, og mange møter humper i veien. Noe annet ville jo bare vært rart, ikke sant?

Begynn med å si at du synes dette er vanskelig å snakke om, men at du ønsker å være åpen og finne gode løsninger. Så forteller du bare hvordan du har opplevd dette, hva som er dine største utfordringer - og hvis du ikke aner hva i all verden du skal gjøre så si akkurat det! Du trenger ikke å ha alt på plass før du kommer dit, det er nettopp derfor du skal dit, for å få ting på plass.

Jeg heier på deg, dette går veldig fint, du er ikke den første som har opplevd dette!

[AnonymBruker]

Hva mener du med "under nav"? Er du på aap eller noe annet?

[AnonymBruker]

For mange er det langt bedre å være i arbeid enn å studere.

Og for mange er det HELT motsatt (meg selv inkludert) - studier er som en del av behandlingen min. Jeg hadde aldri klart å fungere i en "normal" jobb, men studier fikser jeg - samtidig som jeg blir friskere. Sånn det ser ut nå er jeg kanskje 100% frisk når jeg er ferdig studert, og vil fikse en normal jobb. Så for meg var det å begynne å studere et helt riktig valg, som har hjulpet meg en hel masse. Hadde aldri vært der jeg er i dag om ikke nav hadde støttet meg i å begynne å studere, fremfor å få meg ut i en tilrettelagt jobb.

[AnonymBruker]

For mange er det langt bedre å være i arbeid enn å studere.

Jo, det er det sikkert. Men i mitt tilfelle sliter jeg sånn at jeg trenger behandling ... for jeg klarer egentlig å studere, men jeg har det veldig vanskelig og da går det ikke.

Jeg kan jo f.eks jobbe mens jeg går i behandling eller noe..

[AnonymBruker]

Du PRØVER i det minste! Jeg kjenner ei som går på nav og ikke gidder så mye som å løfte en finger. Fester til hun er blakk og maser på foreldrene om penger.

Du må bare si det som det er til nav. Nå har du prøvd og kanskje du skulle hatt behandling før du går videre med utdanningen.

Det viktigste er at du ikke stopper helt opp over lang tid. Da er det vanskelig å komme igang igjen og du har hull i cv'en som må forklares.

Lykke til.

Hvorfor går hun på NAV, egentlig? Er hun under behandling for noe?

Ja, jeg prøver, men jeg sliter sånn nå at jeg ikke fungerer i det hele tatt. Prøver å gå på eksamene, men det går dårlig..

Er veldig redd for hull i CV-en også ...

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle deg hva jeg synes du skal gjøre, men det er helt opp til deg selv å gjøre det eller ikke.

Be om en time med saksbehandleren din og SI DET SOM DET ER Jeg kan love deg 100% at de setter pris på ærligheten din, og at dette er den eneste og beste måten dere kan finne løsninger på sammen. Jeg har ei venninne som nettopp måtte gjøre det samme, og det var ingen problem - hun hadde bare tatt halvparten av eksamenene sine, og turde ikke si fra til NAV før mange måneder senere. Det var null problem, dette er noe de er vant med, husk at de forholder seg til mange mennesker i tiltak som ikke har like godt utgangspunkt som andre for å lykkes hele tiden, og mange møter humper i veien. Noe annet ville jo bare vært rart, ikke sant?

Begynn med å si at du synes dette er vanskelig å snakke om, men at du ønsker å være åpen og finne gode løsninger. Så forteller du bare hvordan du har opplevd dette, hva som er dine største utfordringer - og hvis du ikke aner hva i all verden du skal gjøre så si akkurat det! Du trenger ikke å ha alt på plass før du kommer dit, det er nettopp derfor du skal dit, for å få ting på plass.

Jeg heier på deg, dette går veldig fint, du er ikke den første som har opplevd dette!

Takk, det var godt å høre! Tror jeg må si det som det er. Men jeg vil prøve å gå på eksamene mine først, og gjøre så godt jeg kan. Eller burde jeg ta kontakt imorgen?

[AnonymBruker]

Hva mener du med "under nav"? Er du på aap eller noe annet?

Jeg er "under NAV" sine vinger - på AAP.

[Snop]

Takk, det var godt å høre! Tror jeg må si det som det er. Men jeg vil prøve å gå på eksamene mine først, og gjøre så godt jeg kan. Eller burde jeg ta kontakt imorgen?

Dersom du føler at det letter presset at du får snakket med dem før eksamen, så ville jeg gjort det. Det blir kanskje lettere for deg å si fra på forhånd at du synes det er vanskelig, enn å komme i ettertid og si at du ikke klarte det? Kanskje forventningspresset forsvinner litt?

Du kjenner best på det selv, jeg for min del hadde fått det unnagjort med én gang, ikke fordi jeg måtte men fordi det hadde føltes best å ha alle kortene på bordet tidligst mulig.

[AnonymBruker]

Dersom du føler at det letter presset at du får snakket med dem før eksamen, så ville jeg gjort det. Det blir kanskje lettere for deg å si fra på forhånd at du synes det er vanskelig, enn å komme i ettertid og si at du ikke klarte det? Kanskje forventningspresset forsvinner litt?

Du kjenner best på det selv, jeg for min del hadde fått det unnagjort med én gang, ikke fordi jeg måtte men fordi det hadde føltes best å ha alle kortene på bordet tidligst mulig.

Men jeg hadde det samme problemet i fjor vår, men trodde jeg skulle klare det iår, men så ble behandlingen avsluttet... det var jeg ikke klar for, og da går det dårlig nå. Er redd for hva de skal si...

[AnonymBruker]

Så lenge du vil - og prøver - så tror jeg ikke de sier noe som helst. De også ønsker jo at du skal bli frisk og komme deg ut i arbeid. Kanskje må de betale et år eller to ekstra, men det er vel bedre enn at de presser deg nå og må betale uføretrygd resten av livet...