når sorg gjør deg så veldig sårbar

[AnonymBruker]

mistet nært familiemedlem for 7 år siden, og etter det har livet gått helt i stå. Klarte i et par år å leve normalt etter dødsfallet, før jeg liksom "klappet" sammen og etter det har alt gått nedover. Sorgen påvirker meg på så mange måter, mye mer enn jeg føler er normalt. Fra omverdenen opplever jeg en forventning om at man skal ha ett sørgeår ca, men så skal det være over. For meg er det slik at dødsfallet og sorget har tatt bort noe helt grunnleggende, troen på det gode, at ting skal ordne seg og at livet er godt. Jeg føler tvertimot at livet er truende og usikkert. Ingenting av dette føler jeg mer, i stedet føler jeg mye angst og usikkerhet i forhold til meg selv og andre, har problemer med å stole på folk, opplever ofte å bli skuffet i møte med andre mennesker og situasjoner. Det er akkurat som dette har gjort at jeg er hudløs og så sårbar at jeg ikke orker livets utfordringer lenger. Synes det er litt rart at sorg påvirker meg på mange andre måter, enn bare det å være lei seg og sørge. Andre som har det slik, eller noen som kan forklare hva dette er og gi råd?

[AnonymBruker]

jeg har det sånn at dødsfallet har gjort meg mer sårbar overfor de andre utfordringene i livet, som jo det er mange av og som man må takle hele tiden. Føler liksom at et godt liv er avhengig av at man kan tro på det gode og se positivt fremover, men når man ikke klarer noe av det blir det nesten uutholdelig

[Tullepia]

mistet nært familiemedlem for 7 år siden, og etter det har livet gått helt i stå. Klarte i et par år å leve normalt etter dødsfallet, før jeg liksom "klappet" sammen og etter det har alt gått nedover. Sorgen påvirker meg på så mange måter, mye mer enn jeg føler er normalt. Fra omverdenen opplever jeg en forventning om at man skal ha ett sørgeår ca, men så skal det være over. For meg er det slik at dødsfallet og sorget har tatt bort noe helt grunnleggende, troen på det gode, at ting skal ordne seg og at livet er godt. Jeg føler tvertimot at livet er truende og usikkert. Ingenting av dette føler jeg mer, i stedet føler jeg mye angst og usikkerhet i forhold til meg selv og andre, har problemer med å stole på folk, opplever ofte å bli skuffet i møte med andre mennesker og situasjoner. Det er akkurat som dette har gjort at jeg er hudløs og så sårbar at jeg ikke orker livets utfordringer lenger. Synes det er litt rart at sorg påvirker meg på mange andre måter, enn bare det å være lei seg og sørge. Andre som har det slik, eller noen som kan forklare hva dette er og gi råd?

Det er normalt at sorg over nære familiemedlemmer varer over ett år, men sorgen vil etterhvert arte seg annerledes. Det er en lang prosess. I starten kan man slite med å akseptere dødsfallet, man kan bli overmannet av intense følelser og føle at man går i et tomrom. Hukommelsessvikt og redusert immunforsvar er normalt. Dette vil gå over etter en tid.

Sorgen vil etterhvert endre seg. Etter at sinnet har akseptert at dødsfallet har skjedd, begynner prosessen med å starte livet "på ny" uten den man har mistet. Dette tar også lang tid.

Et annet moment er at vår verdensanskuelse er blitt rokket ved på en grunnleggende måte. Livet kan ikke bli tatt for gitt, i stedet oppleves det usikkert og farlig. Man må gjennom en reorienteringsprosess der denne nye "kunnskapen" innlemmes i livet slik at det kan leves med.

Så sant du ikke har samme type sorg som for syv år siden er ikke sorgen din unormal. Sorgen du sliter med nå er i stedet en del av sorgarbeidet og prosessen du må gjennom og som kan ta tid. Kanskje er det ikke sorgen over å ha mistet noen som lammer deg, men frykten for hva livet kan bringe av tragedie.

Det kan være lurt å ha noen å snakke med om de prosessene du gjennomgår, enten en god venn du stoler på, eller en prest eller diakon. Kirken har bred erfaring med sorg og sorgprosesser, og kan være en god samtalepartner. Men opplever du at sorgprosessen din overtar hele livet ditt så lang tid etter dødsfallet, eller at du sliter med angst, så må du oppsøke lege og få henvisning til psykolog. Det du beskriver av angst, tillitsproblemer osv kan tyde på at du trenger hjelp til å reorientere livet ditt og finne trygg og stødig grunn.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar Tullepia:) Vet du hvordan man går frem for å få kontakt med prest eller diakon? Jeg bor på et annet sted enn der begravelsen var, så det måtte i så fall være her jeg måtte ha gått, men det spiller kanskje ikke noen rolle?

[Tullepia]

Det spiller ingen rolle, prest eller diakon der du bor er tilgjengelig for samtale uansett. Ta en telefon til menighetskontoret der du bor og be om å få snakke med prest eller diakon. Forklar presten/diakonen at du har behov for samtale og spør om det er mulig å få det, eventuelt om de har en prest som spesialiserer seg på slikt i området.

[AnonymBruker]

det er rart hvordan folk tror at det er ett år, og så er sorgen over. Tror det må gjelde for folk som ikke har mistet noen selv, eller som kommer over ting fortere. Sårbare sinn tror jeg trenger lenger tid på å reorientere seg