Er pappa like glad i barnet som bor hos mamma?

[Gjest Anonymous]

Eller blir han mer knyttet til barna han har bodd sammen med hele oppveksten, og lever med i hverdagen?

Inspirert av tråden til Cara vil jeg gjerne høre hva dere tenker om det...

Venninnen min har en stesønn som bor langt unna, og bare er hos dem hver 3 helg. Moren flyttet ut med barnet da det var 1/2 år. Sammen har de ei datter, og venter en gutt om ikke lenge. "Han har selvfølgelig et helt annet forhold til den ungen han bor sammen med, forholdet blir mye nærmere, og han er ikke like glad i den sønnen som han har så lite kontakt med".

Det syns jeg var en overraskende og litt nifs måte å se ting på, selv om det kanskje stemmer at det blir sånn? Om man ikke en gang er like glad i de ungene som man lever med - hvordan kan man være like glad i de man bare ser en gang hver 2 dag eller sjeldnere?

[La Guapa]

:D Hei.

Mannen min er pappa til en jente på snart 8 fra før.

Min bekymring var om han skulle bli like glad i barnet vi venter i mai som i henne.

Han sa sågar en gang for noen år siden at uansett hvor mange barn han fikk kom ingen til å måle seg med hans førstefødte.

Det var vondt å høre og sådde mye tvil i meg.

Nå har han dementert dette på det sterkeste og gleder seg til å bli far igjen.Vi har planlagt vårt barn lenge.

Det er plass til mange små i et stort pappa-hjerte.

Utfordringen ligger ofte i å ikke la NOEN av barna føle at de er mindre verdt pappa`s oppmerksomhet.

Dette gjelder for de som ikke bor hos far og også de som gjør det.

Ingen små skal føle at noen av barna er favoritter!

Klem :D fra La Guapa

[spinnvil|]

Og folk klarer å ha et avstandsforhold i mange år..

Var en far som påstod at "ute av syn, ute av sinn" Men de fleste er vel like glad i dem man ikke har muligheten til å se så ofte. Det er jo klart at de barna som bor sammen med faren preger hverdagen hans mer enn de som ikke bor der fast. Men det betyr vel ikke nødvendigvis at han er mer glad i den ene enn den andre..?

Jeg er jo ikke pappa da, og heldigvis bor jeg sammen med barna mine..

[la Flaca]

Alle foreldre er jo glad i barna sine på et grunnleggende plan. Og jeg går nesten ut fra at man ikke kan være mindre glad i én av dem. Men skal jeg forholde meg til det jeg hører om samboers tanker i forhold til datteren som vi ser hver 3 helg, er det ofte en følelse av at hun er noe fremmed. Noe han ikke er med på å forme, som ikke lever i hans verden og som ikke har behov for ham på samme måte som hun trenger mamman sin. Selvfølgelig har det ingenting med om han er glad i henne eller ikke, men distansen mellom dem reflekteres nok til en viss grad i følelseslivet hans...

[Gjest Tex]

Først av alt, foreldre med ett barn kan ikke forestille seg at det går an å bli like glad i et barn til, men alle vi som har flere enn ett barn vet jo at det går faktisk alldeles utmerket! :D

Når det gjelder å være glad i barn du deler hus med kontra barn du ikke ser så ofte er det jo ikke til å stikke under en stol at det må bli forskjell. Kjærligheten er sikkert like dyp, men mest sannsynlig annerledes. Å se noen vokse opp dag for dag, kjefte, tørke, trøste og kose hver dag..... er noe helt annet enn å ha et barn "på besøk" og gladelig lempe litt på faste regler.

Man kan helt fint være nøyaktig like glad i alle barna sine uansett hvor de bor.

Men man må være åpen for at det blir forskjeller i utøvelsen av kjærlighet...

[Gjest Qlio]

En historie tatt ut av Qlio's heim:

Vår datter dro på overnattingsbesøk i romjulen. Lille babyen skulle for første gang dra så langt vekk at vi ikke bare kunne sette på oss skoene for å hente henne. Vi visste selvsagt at hun kom til å få det fint, hun skulle til morfar og Besta. Hun tok jo flaske greit, og grøt kan de også blande! Senere samme kveld ringer Qliomannens eks. Qliomannen forteller at han syntes det var så tomt og rart her. At vi egentlig ville dra og hente henne. At vi savnet henne. Litt senere tikker det inn en SMS med at han er grusom, siden han savner Ida og ikke stedatter. For det kan jo gå lang tid mellom hver gang han ser henne (det er jo moren som nekter samvær, men det er en annen historie), fikk han beskjed om. Da sa Qliomannen til meg; det er noe annet å savne noe som til vanlig er her, kontra noen du aldri vet når er her. Det betyr ikke at han ikke er glad i stedatter, tvert i mot, men savnet er annerledes.

Hjertet hans har mer enn nok plass og kjærlighet til begge!

[Bronce]

Jeg mener at mannen min er like glad i barnet han ser hver 5. helg som han er i "lillebarnet" som bor med oss

Men at forholdet til barna blir forskjellig er det ingen tvil om.

Min mann har aldri fått tatt seg av eldstebarnet slik som med lillebarnet vårt eller særkullsbarnet mitt, derfor tror han visst at den eldste er en engleunge

Det er klart at det blir noe kunstig over forholdet, eldstebarnet viser aldri noen form for sinne og er ikke her lenge nok til at man blir irritert av uvanene hans, alltså ingen som kjefter eller oppdrar han :o

Lillebarnet, som er ei jente med krutt i, kan erte sin far til de grader, og

kan også snurre han rundt fingeren hvis hun vil det

Du kan på en måte si at far og datter kan "spillereglene", kjenner hverandre bedre, samspillet er på topp, far vet hva som er trassgråt og hva som er "ekte" osv

Det samme er med min mann og mitt særkullsbarn som bor hos oss, de kjenner hverandre og samspillet er flott.

Far kjenner ikke det eldste barnet sitt så godt, hvert samvær starter med at hele familien må føle seg frem for å få gutten inn i samspillet i familien.

Vi savner barnet hans, men er vant til at han ikke er her

Vi MERKER det mer(savner mer?) når de to "fastboende" barna ikke er her, huset blir helt stille,ingen som roter Vi går litt rundt hverandre, men så nyter vi tosomheten og koser oss da

Kjærligheten til barna er like sterk, men det er klart at barna kan misforstå... Gutten kan føle at faren har ett tettere forhold til barna som bor her, barna som bor her kan føle at far/reservefar er gladere i barnet som ikke bor her fordi det bare er smil å glede, oppmerksomhet og ingen kjefting under samvær

Vi prøver å være obs på dette slik at barna skal føle seg likeverdig, men det er vanskelig.

Kom visst litt ut av tema her? Sorry :D

[Labella]

Jeg tror nok det varierer om faren er like glad i barna som han bor sammen med og de han ikke bor sammen med. Mye spiller inn, blant annet tror jeg det betyr mye om de noen gang har bodd sammen i det hele tatt.

Jeg har selv aldri bodd sammen med faren min, og ingen kan overbevise meg om at han er like glad i meg som i de han har bodd sammen med hele livet. Han kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke ham - synd, men sant :-?

[Gjest Mayamor]

Jeg er enig i at det kommer nok ann på faren.

Og ikke minst mor og fars samarbeid...

Hvor gammelt barnet er når mor og far går fra hverandre...

Har mor og far overhodet vært sammen?

Var barnet planlagt eller et "uhell"...?

Min sønns pappa har ikke flere barn og vil heller ikke ha flere.

Min samboer har et voldsomt savn etter sine barn når de ikke er hos oss.

Begge to er veldig glad i sine barn.

Mayamor

[Gjest Anonymous]

Først av alt, foreldre med ett barn kan ikke forestille seg at det går an å bli like glad i et barn til, men alle vi som har flere enn ett barn vet jo at det går faktisk alldeles utmerket! :D

Når det gjelder å være glad i barn du deler hus med kontra barn du ikke ser så ofte er det jo ikke til å stikke under en stol at det må bli forskjell. Kjærligheten er sikkert like dyp, men mest sannsynlig annerledes. Å se noen vokse opp dag for dag, kjefte, tørke, trøste og kose hver dag..... er noe helt annet enn å ha et barn "på besøk" og gladelig lempe litt på faste regler.

Man kan helt fint være nøyaktig like glad i alle barna sine uansett hvor de bor.

Men man må være åpen for at det blir forskjeller i utøvelsen av kjærlighet...

Vet ikke hvordan papp'er har det, men jeg er mamma som ikke bor sammen med det eldste barnet mitt. Flytta fra far og sønn da sistnevnte var fire, og var single helgemamma i ti år. Nå har jeg ny mann og et lite barn.

Sier meg enig med Tex, jeg er like glad i begge to, - men det er på forskjellig måte.

Regner med at pappa'er har det likedan.

[Gjest Embla s]

Det er vel forksjell på å være glad i og å være knyttet til. JEg tror foreldre stort sett er like glad i alle barna sine, uansett hvor og med hvem de bor.

Men det kan vel godt hende han kan være mer knyttet til det barnet som bor med ham. Eller man blir mest knyttet til barnet med samme kjønn, eller barnet med motsatt kjønn, eller det barnet man har best kjemi med..

(for den sakens skyld kunne han, hvis det er forskjell i graden av kjærlighet - like godt blitt ekstra glad i barnet han så sjeldent ser og som han lengter etter..)

[Gjest Hilde K S]

Dersom min mann hadde forlatt meg og barna, hadde jeg da inderlig håpet at han fortsatt elsket dem like høyt.