En annerledes sorg...

[AnonymBruker]

Jeg smiler ikke lenger. Jeg smiler ikke bare mindre enn før. Jeg har sluttet å smile. Jeg har ikke smilt én eneste gang det siste døgnet. Ikke et halvsmil engang. Jeg føler meg tom. Jeg klarer ikke kjenne på sorgen over de jeg har mistet, den er for stor. For voldsom. Det jeg kjenner på nå, er en sorg over å ha mistet meg selv et eller annet sted på veien. Jeg har alltid vært "kjent" som den glade og positive jenta, med den smittende latteren og det store smilet. Jenta som, til tross for mye motgang, alltid ser oppover og fremover. Jenta som stiller opp for andre, oppmuntrer, gleder, tar vare på. Og jeg var lykkelig. Jeg følte meg lykkelig. Nå føler jeg ingenting, annet enn tristhet og tomhet. Jeg klarer ikke glede meg over noe. Ingenting! Jeg ser bare mørke. Jeg tenker tanker jeg aldri i mine villeste fantasier ville trodd at jeg kunne tenke. Jeg ser meg i speilet, og ser bare et tomt skall med et par øyne som stirrer tilbake på meg. Jeg - "meg'et" mitt - er borte. Jeg har mistet meg selv. Kanskje orket ikke sjelen min å være her, etter å ha mistet flere av mine aller, aller kjæreste. Kanskje ble den med dem, hvor de nå enn er. Hva om den er borte for alltid? Hva om jeg aldri finner igjen meg selv, hva om noe fundamentalt er ødelagt i meg til evig tid? Det er sånn det føles. Det føles som jeg er ødelagt. Ugjenkallelig ødelagt. Jeg lever et godt liv. Jeg har mye å glede meg over. Jeg burde klare å smile, jeg har mye å smile for. Men smilet mitt er borte. Jeg finner det ikke igjen. Nå aner jeg ikke mine arme råd.

[eplebanan]

Dette høres ikke bra ut.

Ikke godt å føle seg sånn.

Kontakt din lege.

Det tror jeg er lurt i førsteomgang.

Ønsker deg uansett lykke til.

[Marsipan]

Det gjorde vondt å lese, TS! Kanskje er det lurt å snakke med legen din om dette? Eller noen andre, om det føles mer riktig! Snakk med noen, ihvertfall

Jeg håper du finner igjen smilet ditt snart, at du klarer å se at det er noe å glede seg over. Men ikke bruk så mye energi på å tenke på at du "burde" klare å smile. Akkurat nå klarer du det ikke, og det er helt greit. Det med å "burde" er en forventning det egentlig er helt meningsløst å ha, både til deg selv å andre. Det er som det er, også får man ta det derfra...

[smally]

Jeg sier det samme som de over meg; jeg tror det hadde vært lurt å kontakte lege. Snakk hvertfall med noen, det er ikke noe lurt å holde dette for deg selv. Det blir lettere å bære når man snakker med noen, og sammen kan dere finne en måte for deg å komme deg gjennom dette. Jo før, jo bedre.

Jeg heier hvertfall på deg og håper du finner smilet ditt snart!

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som har svart. Dere har sikkert rett, kanskje jeg skal ta en prat med legen. Jeg tror jeg trenger litt hjelp til å finne veien ut av dette mørket her...

Takk igjen