"Katter greier seg alene"

[AnonymBruker]

Kom til å tenke over dette da jeg og samboer har diskutert noen katter som holder til rundt et hus her i gata,men de som bor der påstår at de ikke gir mat til.De bare holder seg der av en eller annen grunn.

Jeg syns dette er rart.Holder ikke katter seg på steder der de får mat og ly?Kattene er også merkelig godt i hold til å være hjemløse katter.

Jeg mener da at noen gir dem mat siden de klarer seg godt gjennom hele vinteren og flere av dem har vært der i flere år.Samboer mener at de klarer seg gjennom våren/sommeren ved å fange mus og fugler mens jeg mener at dette er usannsynlig,men hva gjør de om høsten/vinteren da?

Katter greier seg vel ikke flere måneder uten mat,og uansett om de klarer å fange noen mus eller fugler om våren/sommeren så er det egentlig nok?

Virker som mange har denne oppfatningen om at katter greier seg helt fint selv,og at siden de jakter så finner de mat selv,men de er jo ikke ville dyr og er jo avhengig av oss mennesker.

[Lizbeth]

Enten blir de fòret, eller så spiser de fra søppelet eller noe De klarer seg nok ikke på bare mus og fugler, nei =)

[Gjest finurlig]

Kattene er ikke dumme, de hadde ikke hengt rundt der om de ikke hadde fått mat, så vil nok tro at noen slenger til dem litt fôr her og der.

Og en liten mus eller fugl er ikke nok for å holde en kattemage mett i gjennom dagen.

[Aurora M.]

katten må fange 10-12 mus i døgnet for å dekke energibehovet sitt, og det sier seg selv at de aller færreste klarer dette, selv ikke de som bor på landet med gode jaktmuligheter. Langt mindre da i en by/tettbygd strøk. Gjennomsnittlig levealder på en hjemløs katt er 2 år, d.v.s dersom de i det hele tatt vokser opp, noe de færreste gjør. Sult, kulde, parasitter og sykdommer er det som tar livet av dem. 99% av alle hjemløse katter lider av sykdom eller skader. Tykk pels skjuler ofte problemene, og ofte er det først når de blir fanget inn og tatt til veterinær at elendigheten åpenbares og man forstår hvor mye de har lidd.

Jeg synes noen burde ta ansvar for de kattene som henger rundt hos naboen din, selv om noen mest sannsynlig mater dem. De trenger langt mer enn litt mat i ny og ne. At de overlever er ikke det samme som at de ikke lider.

[frøkna]

De kan klare det om de har levd sånn en stund, men om de er vokst opp til å være huskatter for så å bli kasta ut i kulda går det verre.

farmoren min bor langt utpå landet og der er det flere hjemløse katter. hjemløse katter er virkelig ikke kresne altså! hender hun legger ut noe middagsrester og det forsvinner med en gang uansett hva det er. Hun bor der ikke hele året så de kan ikke bare leve på henne og veldig få som bor der ute (for det meste hytter). Men jeg har lagt merke til spesielt en katt hver gang jeg er der. Den er utrolig redd mennesker og lar meg ikke komme nærmere enn 10 meter før den bykser unna.

[Gjest PinkLeaf]

Deler denne historen og betraktningen fra Dyrebeskyttelsen Norge, Bergen og Hordaland:

Ja, men, katter klarer seg alltid...

Hvordan kan det ha seg at enkelte myter rett og slett nekter å dø? De klynger seg til livet med minst fem usannheter, tre halvsannheter og en gjeng mennesker som helt uten å stille spørsmål har bestemt seg for at når bestemor sa at katter klarer seg helt fint ut alene, ja så stemmer det! Og mens kattene der ute dør i hopetall så lever mytene i beste velgående. Og vi som kjemper en innbitt kamp for å snu utviklingen, drepe mytene og redde kattene... ja vi er enten idioter eller uvitende. To sider av samme sak. Smarte er vi i alle fall ikke. For er det noe "alle" vet så er det at katter klarer seg alltid, de har ni liv og kan med andre ord miste ett liv annethvert år og likevel leve hele livssyklusen til ende uten problemer.

Så hvor kommer de fra da? De kattene som ikke lever etter 70 tallets kloke visdom. De som er radmagre, skitne, fulle av lus, av orm, av FIV? De som ser på deg med store redde øyne, øyne som er fulle av betennelse, de som kaster seg over en tørr brødskive, ikke fordi brød er kattenes førstevalg når det kommer til mat, men fordi de er avhengig av næringen... Og hvor kommer de fra disse kattene som ikke kommer til syne før snøen går? De som ikke fikk den tørre brødskiven og dermed endte opp med å bukke under for en sur kombinasjon av sult og kulde. De verken levde eller døde under parolen om at hjemløse katter klarer seg så fint...

Så hvor kommer du fra Trofast? Og hvorfor har du ikke forstått hvor godt du skal kunne klare deg på egenhånd? Ironi er en fin ting, er det ikke? For jeg vet veldig godt hvor du kommer fra. Jeg kjenner i alle fall en del av livshistorien din og jeg kan tenke meg til resten. I likhet med alle andre katter så ble Trofast født som kattunge. Ikke noe overraskende i det. Ved hjelp av litt fantasi kan jeg også forestille meg hvordan han så ut. Lang, lodden pels, utrolig grønne øyne som glimtet humoristisk når han spant bortover gulvet for å snikmyrde en støvdott som støvsugeren hadde oversett. Lykkelig uvitende om hva livet hadde i vente for ham. Heldigvis! Neste skritt i unge Trofasts liv skulle vise seg å bli bortimot fatalt. Han fikk et hjem, en familie som elsket ham, en egen hage, matskål, vannskål og helt egne stuegardiner han kunne klatre i. Livet smilte til lille Trofast og for en stakket stund var han lykkelig. Akkurat så bekymringsfri som kattunger i den alderen bør, kan og skal være. Det var før den stengte døren, før den sure høstvinden, før snøen, før kulden og sulten... før de forlot ham og han ble overlatt til å klare seg så fint alene. En oppgave den lille knerten gikk hardnakket inn for, men feilet i likevel. Og her mangler det et par egentlig uvesentlige bilder av puslespillet. For i bunn og grunn spiller det ingen rolle om de pakket tingene i bilen først og kastet Trofast på dør etterpå eller om de bare dro da han var på rekognoseringsrunde i nabolaget. Resultatet var det samme. Trofast stod igjen foran en dør som aldri mer skulle åpne seg. Ikke for ham i alle fall.

Og der stod han... helt alene i en verden som ikke rommet verken fulle matskåler eller varme fra peisen. Snøen traff den silkemyke pelsen hans, gjorde den våt og kald, magen rumlet høylytt i det Trofast krøllet seg sammen og sovnet denne første av mange netter som hjemløs, som uønsket, som en av de mange kattene som skal klare seg så forbaska bra alene, men som likevel ikke gjør det. Og i de 6 årene som har gått siden den gang har Trofast vandret gatelangs. Han har sovet under alt som kan tenkes å gi litt ly mot snø, kulde og isende vind. Han har lært seg å endevende bosspann på jakt etter litt av vår overflod. Det være seg et yoghurtbeger som ikke er fullstendig renskrapt, en liten bit pølsebrød, en halv sjokolade som noen kastet fordi de innså at de ikke egentlig trengte de kaloriene når det kom til et stykke... Han har drukket vann som vi ikke en gang ville vurdert å skylle hendene i, han har jaktet mus, rotter, biller, ikke som tidsfordriv, men for å overleve. Og han har slåss... Han mangler et halvt øre på den ene siden og har flere flenger i øret på den andre siden. Han har orm, han har lus, han har muligens også katteaids... og han har en tillit til mennesker som hadde vært en bedre sak verdig. Og han har sittet utenfor en lukket dør. Ventet på det øyeblikket der "hans" mennesker plutselig skulle komme på hva det var de glemte da de forlot Ytre Arna for 6 år siden. Men har han klart seg? Overivrige forkjempere for 70 talls mytene vil nikke med hele seg og påstå at Trofast -til tross for øyebetennelse, store hakk og sår, lus, orm og muligens også katteaids- likevel er et soleklart bevis på at katter alltid klarer seg. Vi andre vil juble litt forsiktig over at Trofast omsider fikk hjelp. Ikke fordi vi ikke mener han fortjener det, men fordi vi frykter det endelige svaret på FIV testen. Katter kan leve lenge med FIV, men spørsmålet er: Hvor lenge har han allerede levd med denne mulige katteaidsen og hvor stor skade har den i så fall gjort på hans indre organer? Kom hjelpen for sent eller akkurat i rett tid?

Før vi tør slippe jubelen løs for alvor må vi vite at han klarer seg. For ingen av oss som har sett de såre øynene hans vil noensinne kunne glemme dem. Vi har et bilde på netthinnen som vil gi oss våkenetter i lang tid. Og bildet rommer ikke bare Trofast i hans 6 år lange ventefase... den rommer også bildet av alle de andre Trofastene rundt omkring, de som fortsatt venter på hjelp. En hjelp som kanskje eller kanskje ikke kommer. Vi vil tenke på alle de kattene der ute som skulle klart seg så bra, men som likevel vil tape kampen mot kulde, snø, sult eller katteaids i løpet av vinteren. Vi vil vite at de er der, vite at vi ikke kan hjelpe dem alle, fortsette kampen for individene og mot mytene, og håpe på en bedre morgendag for hver eneste katt som i natt krøller seg sammen i et bortgjemt hull, glemt av alle... overlatt til seg selv og menneskers tro på at katter alltid klarer seg... Jeg vil rette en dyp og inderlig takk til Dyrebeskyttelsen Norge, Bergen og Hordaland som åpnet døren til fremtiden for vakre Trofast:-) Dere, sammen med en lang rekke andre katteengler viser at det finnes håp. Et håp vi så sårt trenger i den videre kampen for et verdig liv til hver eneste katt som i går, i dag eller i morgen stod eller står foran en stengt dør. Skrevet av Christel Ansnes. Dyrebeskyttelsen Norge, Bergen og Hordaland.

Litt langt, men jeg fikk tårer i øynene da jeg leste det første gangen.

[Ryvre]

Jeg hadde en katt en gang.

Hun var hjemme hver kveld, spiste godt, fikk masse kos, lekte, var med på kveldsturer med meg og bikkjene.

Høyt elsket katt og manglet aldri noe.

Likevel så brukte hun hele natten og dagen på å "henge" rundt i et annet naboområde.

Så selv om du ser disse kattene der "hele tiden", så betyr ikke det at de ikke får mat der hvor de bor eller overlever kun på søppel og byttedyr