Elsker du alle barna dine like høyt?

[Gjest Cara]

Dette er et tema som er svært touchy og som det snakkes lite om.

Få vil innrømme, også overfor seg selv, at man ikke elsker alle barna sine like høyt. Jeg har 3 barn, den eldste (17) er en del år eldre enn nummer 2 og 3. Han har alltid vært egenrådig og spesiell. Har fått mye oppmerksomhet, men er veldig egoistisk og selvsentrert. Er ikke ufølsom, men setter seg selv først i alle sammenhenger, har uklare grenser mht. rett og galt, veldig utprøvende på alle måte, bagatelliserer alt fra dop til fyllekjøring, bedrageri osv. Han har slitt oss ut, gjør det lite hyggelig for resten av familien. Kunne ønske jeg kunne si at jeg tilgir ham og holder ut fordi han er sønnen min, men slik er det ikke...

Jeg kjenner jeg er blitt avstumpet i følelseslivet i forhold til denne gutten. Jeg er glad i ham, men ikke like mye som i de andre...

Jeg vet det høres brutalt og fælt ut, men jeg tror flere føler det sånn, selv om det kanskje er vondt å innrømme. Tror det er viktig å kjenne på denne følelsen, ta tak i den og se på hva det dreier seg om. En mor skal liksom elske sine barn uforbeholdent, men er man programforpliktet til å elske barna like høyt? I fall man ikke gjør det, er det noe galt med en da?

Flere som tør innrømme at de har slike følelser?

[spinnvil|]

JA! Absolutt. Men jeg elsker de forskjellig, av forskjellige grunner. For deres særegne positive og negative egenskaper som er totalt forskjellige. Kan vel kanskje si at min eldste som nå er 16 ikke alltid har vært/er like enkel å ha med å gjøre. Type din 17 åring. Men jeg elsker de like høyt. Tenkte tanken når det sto på som verst for noen år siden, men jo, jeg elsker henne like høyt som yngste.

Jeg blir aldri så sint på yngste som jeg kan bli på eldste. Yngste er en klovn, og vet å utnytte det..

[*Kaisa*]

Ble litt overraska når jeg leste innlegget ditt. Ser det liksom for meg at de aller fleste har litt mer spesielle følelser for førstefødte, selv om de i utgangspunktet er like glad i alle.

Skjønner godt at du sliter følelsemessig i forhold til sønnen din. Kanskje det er for at du blir sliten fordi han skaper så mye trøbbel . Kan det tenkes at han føler at du ikke så veldig glad i han? Kanskje han tøyer grensene for å få din oppmerksomhet? Kanskje han føler at han ikke betyr så mye som de to andre? Jeg tror det er masse her som må ryddes opp i . Så raskt som mulig. Ingen av dere er tjent med dagens situasjon, og begge kommer til å tape stort hvis ingen ting gjøres og dette får lov til å utvikle seg.

Jeg blir litt lei meg når jeg leser inlegget ditt fordi jeg føler at det ligger så mye frustrasjon og fortvilelse i det . Håper at det ordner seg for dere. Du har kanskje gjort mye for å løse situasjoene, og alle har jo selsagt en grense for hva de kan tåle. Men uansett noen ting kan ikke forandres; Han er tross alt sønnen din og det kommer han alltid til å være, uansett hvor vansklig ting kan bli. :trøste:

[Gjest Hilde K S]

Man må faktisk ikke like mennesker selv om de nå er dine egne barn.

Selv elsker jeg dem like høyt og det er i grunnen ikke noe jeg tenker på til dagen. De er veldig forskjellige og det skifter på hvem jeg er oppgitt over, hehe.

Da jeg så denne tråden fant jeg ut at dette må jeg tenke litt på. Det var en kjapp prosess; dersom jeg måtte velge et av barna mine som skulle dø ville valget vært umulig, men jeg haddde dødd for dem alle tre.

[Gjest Madam Felle]

Man må faktisk ikke like mennesker selv om de nå er dine egne barn.

Selv elsker jeg dem like høyt og det er i grunnen ikke noe jeg tenker på til dagen. De er veldig forskjellige og det skifter på hvem jeg er oppgitt over, hehe.

Da jeg så denne tråden fant jeg ut at dette må jeg tenke litt på. Det var en kjapp prosess; dersom jeg måtte velge et av barna mine som skulle dø ville valget vært umulig, men jeg haddde dødd for dem alle tre.

Kunne ikke sagt det bedre selv. Så konklusjonen min må også være at jeg elsker dem like høyt, men forskjellig. :D

[*Kaisa*]

Da jeg så denne tråden fant jeg ut at dette må jeg tenke litt på. Det var en kjapp prosess; dersom jeg måtte velge et av barna mine som skulle dø ville valget vært umulig, men jeg haddde dødd for dem alle tre.

Kjempebra!! Dette sier jo alt. Og sentimental som jeg er så sitter jeg her med øynene fulle av tårer. :blomst_opp:

[Twigi]

Kjempebra!! Dette sier jo alt. Og sentimental som jeg er så sitter jeg her med øynene fulle av tårer. :blomst_opp:

...mmmm, me too :oops: Så dere filmen Sofies valg, med Meryl Streep? Jeg griner fortsatt når jeg tenker på den.

Men til spørsmålet ditt, Cara: Når noen har såret deg og gjort deg vondt i mange år, så er det klart at det påvirker følelsene dine. Det er jo naturlig at familiemedlemmer kommer i en særstilling her, og særlig egne barn.

Alle trenger vi vel å vite at man er elsket uansett - "elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest" - det gjelder vel for tenåringer også.

Men samtidig kan man jo ikke tøye strikken i det uendelige og likevel stille krav om at "du skal elske meg uansett".

Jeg synes du er tøff, Cara, som tar opp dette.

[Gjest Tex]

Det dreier seg jo om mer enn blodsbånd, unger har forskjellig personlighet også. Og det er ikke alle personligheter som går like godt sammen.....

[Gjest Anonymous]

Det er ingen kjærlighet som er lik,alle barna mine tar meg med storm på hver sin måte.

Ja jeg elsker dem alle like høyt,uansett hvem man skulle miste eller ta vekk så blir livet tomt og trist og hjertet vil briste uten at alle er tilstede.

Jeg føler forskjellig for alle sammen,men de er like høyt elsker og ønsket.

Og det er bare flott at hver og en av dem føler seg spesiell på hver sin unike måte.

Ja for det er jo det barna er for oss,de er unike,det finnes ikke makan der heller.

[Gjest sexysadie]

Man trenger vel ikke å like sine barn, men man skylder dem og elske de ubetinget uansett.DE har ikke bedt om å komme til verden.

Ellers da så er vel "problemfrie" mennesker enklere å like og å være glad i ellers.....

[Lille Rosin]

Ubetinget kjærlighet: Elske barnet ditt slik det er!!!!!

Man elsker ikke barna sine mindre fordi de gjør, tenker eller oppfører seg anderledes enn forventet! Gutten er 17 år, herregud, han er fortsatt en unge. Elsk han men påpek at det er oppførselen og ikke gutten du misliker. Klart han føler at de yngre søskene blir favoritisert, er de kanskje mer føyelig de da? Slik forsterker nok adferden hans :-? . Tror jeg ville prøvd med litt famile rådgivning jeg før dette fører helt galt av sted. Det er aldri for sent å rydde opp!!

[Gjest sexysadie]

Det er også vondt når man er ett "gammelt barn" å få slengt i trynet av sin mor at hun er likeglad om hvordan det går med meg......

[Gjest Cara]

Det var akkurat den type reaksjoner jeg regnet med...

Takk for støtten, Twigi!

Jeg tror ingen av våre barn merker at vi behandler de noe forskjellig, og det er da ikke slik at jeg alltid har gått rundt og tenkt at jeg elsker eldstebarnet mindre enn de andre! Det er tanker jeg er blitt klar over den siste tiden.

Eldstebarnet er den som uten tvil får mest oppmerksomhet og også den jeg utvilsomt kan si er blitt best fulgt opp, enebarn som han var i mange år.

Er klar over at man elsker barna sine forskjellig, fordi de er forskjellige, tror ikke jeg er noen dårligere mor for min eldste av den grunn!

Selvfølgelig fortjener alle å bli elsket uforbeholdent, at ingen har bedt om å bli født osv. Men det er ikke et ukjent fenomen innen psykologien å føle det som jeg gjør, (jeg sier psykologien - ikke psykiatrien!) men det er farlige følelser for mange å sette ord på. Man har et ansvar som foreldre, men man kan ikke tvinge noen til å elske.... Jeg har nå heller ikke sagt at jeg ikke elsker ham!

Dette er et tabuområde for mange, men jeg nekter å tro at jeg er den eneste som kjenner på slike følelser, og jeg vet at jeg ikke er noen dårligere mor enn de fleste mødre!

[Gjest sexysadie]

Men det er ikke et ukjent fenomen innen psykologien å føle det som jeg gjør, (jeg sier psykologien - ikke psykiatrien!) men det er farlige følelser for mange å sette ord på. Man har et ansvar som foreldre, men man kan ikke tvinge noen til å elske.... Jeg har nå heller ikke sagt at jeg ikke elsker ham!

Dette er et tabuområde for mange, men jeg nekter å tro at jeg er den eneste som kjenner på slike følelser, og jeg vet at jeg ikke er noen dårligere mor enn de fleste mødre!

Tror ikke du skal la ham vite hvordan du føler det, oppførselen hans blir ikke bedre da......

[Gjest Cara]

Tror ikke du skal la ham vite hvordan du føler det, oppførselen hans blir ikke bedre da......

Hvor dum tror du jeg er???

Jo, en dag skal jeg sette meg ned med ham å si; Du skjønner, jeg er ikke like glad i deg som i din bror og søster!

Jeg ønsket kun å lufte tanker som ikke er lette, helst med andre som kan gjenkjenne noen av følelsene. Vet ikke om du har barn, Sexy?

Dette er følelser jeg håper kan endre seg over tid, dine uvitende innspill hjelper ihvertfall ikke.

[Gjest sexysadie]

Har ingen barn,men er barn av noen som jeg til tider vil kalle ei drittkjerring fordi det var litt for tydelig til tider at hun foretrakk min yngre søster fremfor meg (barna forstår det skjønner du) Og når hun under en krangel brøler ut at hun er like glad med meg så fikk jeg bekreftet det som jeg hadde følelsen av under store deler av oppveksten.

[Gjest Cara]

Har ingen barn' date=men er barn av noen som jeg til tider vil kalle ei drittkjerring fordi det var litt for tydelig til tider at hun foretrakk min yngre søster fremfor meg (barna forstår det skjønner du) Og når hun under en krangel brøler ut at hun er like glad med meg så fikk jeg bekreftet det som jeg hadde følelsen av under store deler av oppveksten.

Forstår din bitterhet, men du er ikke min sønn. Jeg vil nå si at min sønn vil beskrive sitt forhold til meg som godt, har hørt det via hans venner. Jeg har aldri foretrukket de mindre fremfor ham, og siden de er svært forskjellige i alder (17, 6, 4, samme far) har de ulike behov. Han har fått mest av både tid og ressurser fra oss, jeg var også hjemme med ham en periode da han var liten, noe jeg ikke har vært med søsknene.

Man kan ikke tvinge noen til å føle annerledes enn det man gjør, hjelper ihvertfall ikke å gi en skyldfølelse for det, det klarer man utmerket godt selv. Håper jeg kan jobbe med følelsene, men jeg synes uavhengig av hva andre her måtte mene, at det er tøft av meg å innrømme det!

:-?

Og Sexy, utfra det du forteller om din mor, så virker det ikke som at hennes følelser for deg var noe hun jobbet med og tok på alvor.

[Gjest sexysadie]

Og Sexy' date=' utfra det du forteller om din mor, så virker det ikke som at hennes følelser for deg var noe hun jobbet med og tok på alvor.[/quote']

Tror helle at hun ble "forelsket" i min søster og glemte meg på ett vis.

[Gjest Cara]

Jeg har vært forelsket i alle mine barn, og når jeg tenker tilbake, er det ikke slik at jeg var mindre glad i eldstemann da han var liten, sammenliknet med de andre, nei, de følelsene har kommet snikende det siste året.

Han er og den av barna som har fått mest oppmerksomhet fra omgivelsene, ikke bare fordi han kom først, men han har en del modelloppdrag innimellom.

[Gjest sexysadie]

Jeg har vært forelsket i alle mine barn, og når jeg tenker tilbake, er det ikke slik at jeg var mindre glad i eldstemann da han var liten, sammenliknet med de andre, nei, de følelsene har kommet snikende det siste året.

Han er og den av barna som har fått mest oppmerksomhet fra omgivelsene, ikke bare fordi han kom først, men han har en del modelloppdrag innimellom.

Da kan nok kjepphøyheten komme av at han er så pen....