Medisin grunnfag

[AnonymBruker]

TS igjen

Takk for alle svar! Jeg syns medisin virker veldig spennende, så det å ta vgs-fag for å få realfagspoeng er kanskje ikke en dum ide. Men det må i så fall bli ett og ett fag, ved siden av andre studier. Er det noen av dere som har gjort dette? Jeg lurer på hvor mye jeg må regne med å lese hvis jeg f.eks tar biologi ved siden av universitetsstudier. Lar det seg realistisk gjøre, tror dere? Man må vel minst ha 4 for å komme inn på medisin i utlandet, så hvor mange timer dagen bør man lese for å oppnå noe slikt? Hvis jeg skal studere medisin har jeg lyst til å dra til utlandet av 3 grunner: 1. studere i et annet land og få miljøforandring. 2. Jeg har en del 4-ere og 5-ere i mine andre vgsfag, så jeg kommer vel uansett ikke inn på medisin i Norge før jeg har forbedret dem. 3. Forbedre engelskkunnskapene, lære å følge med på forelesninger som går på engelsk og ikke bare være vant til norsk.

Jeg studerer medisin i norge, og kjenner medisinstudenter i flere land.

Vil du gå medisin ville jeg droppet medisin grunnfag og startet med realfagene fortest mulig.

Ingen kan svare deg på hva du vil klare ved siden av studiene. Dersom planen er polen, vil du ikke være nødt til å ha seksere for å komme inn, men jeg ville ikke gjort noe som helst med medisindrømmen dersom du ikke er klar for å gå inn for det 100%.

Ulike universiteter har ulike krav for realfag også, så sjekk opp dette. Kanskje trenger du bare et par fag?

De fleste kommer inn på medisinstudier i øst-europa, også de med 3ere på vitnemålet. Men langt i fra alle greier å fullføre.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg studerer medisin i norge, og kjenner medisinstudenter i flere land.

Vil du gå medisin ville jeg droppet medisin grunnfag og startet med realfagene fortest mulig.

Ingen kan svare deg på hva du vil klare ved siden av studiene. Dersom planen er polen, vil du ikke være nødt til å ha seksere for å komme inn, men jeg ville ikke gjort noe som helst med medisindrømmen dersom du ikke er klar for å gå inn for det 100%.

Ulike universiteter har ulike krav for realfag også, så sjekk opp dette. Kanskje trenger du bare et par fag?

De fleste kommer inn på medisinstudier i øst-europa, også de med 3ere på vitnemålet. Men langt i fra alle greier å fullføre.

Lykke til!

TS her.

Takk for svar!

Realfag er nok det lureste, ja. Hvis jeg først skal bruke såpass med penger er det sikkert greit å investere i ikke bare noe som kan gi meg litt innsikt i medisinfaget, men noe jeg kan bruke til masse forskjellig (som medisin, siv.ing., andre teknologiske fag osv.).

Såvidt jeg har skjønt trenger man ikke engang realfag ved alle skoler. Men det må jo være fryktelig dumt å ikke ha, tenker jeg. Da må vel man slite veldig og få det ekstra vanskelig, fordi man må lære seg grunnleggende kjemi og biologi i tillegg til alt det andre?

I første omgang blir det nok eventuelt å ta realfag slik at jeg får de poengene, så får vi se hvordan det ligger med medisindrømmen neste år. Jeg er generelt usikker på hva jeg vil bli "når jeg blir stor". Huff...

[Ut på tur!]

Hei TS!

Jeg driver også og tar opp fag for å komme inn på medisin. Kommer nok ikke inn i år, men håper å greie det neste år.

Det er noen år siden jeg gikk på vgs, så føler meg selv litt "gammel" for å starte på et nytt 6års studie. Men jeg er sikker på at det er dette jeg vil! Så da får det bare ta den tiden det tar

Ta gjerne kontakt hvis du bestemmer deg for å ta opp fag til neste år. Alltid greit å ha noen likesinnede som støtte på veien

[FruLuna]

Hei TS!

Jeg driver også og tar opp fag for å komme inn på medisin. Kommer nok ikke inn i år, men håper å greie det neste år.

Det er noen år siden jeg gikk på vgs, så føler meg selv litt "gammel" for å starte på et nytt 6års studie. Men jeg er sikker på at det er dette jeg vil! Så da får det bare ta den tiden det tar

Ta gjerne kontakt hvis du bestemmer deg for å ta opp fag til neste år. Alltid greit å ha noen likesinnede som støtte på veien

Bare en kommentar til dette: Jeg var 22 år da jeg begynte på medisinstudiet, og det er bare en fordel å ha noen år "på baken" før man begynner. Jeg var heller ikke på noen måte eldst på kullet, det var en god del 19-åringer, men også mange jevngamle og eldre enn meg (tror den eldste var ca. 35 år). Det er et krevende studium på mange måter, og det er en fordel å ha studert noe annet før, slik at man f.eks. har innarbeidet en studieteknikk som fungerer. Mange av de som kom rett fra vgs som begynte samtidig som meg, sleit veldig med overgangen fra vgs til universitet samtidig som lesepresset var stort. Det gikk bra med dem også, men tror det på mange måter var enklere for oss "eldre" Det største frafallet fra kullet var etter 1.året, og det var bare folk som kom rett fra vgs, som fant ut at det ikke var noe for dem.

[Jadzia626]

Det er helt greit å ta de to realfagene du trenger fra vgs da, jeg gjorde også det i 2005. Hvis du bare går for minimum, er de ikke vanskelige.

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på vgs var jeg hellig overbevist om at jeg aldri kom til å bli interessert i et yrke hvor det trengtes realfagspoeng for å komme inn på. Nå har det forandret seg, og da er det ganske kjedelig at jeg ikke valgte å gå den veien før.

Jeg får tenke litt på det å ta opp vgs-fag Når det kommer til det økonomiske tror jeg ikke det vil bli rimeligere å ta 4 realfag fremfor grunnstudie medisin. Ettersom jeg har forstått koster det året rundt 50-60 000 kr.

Men jeg det stod også noe om at grunnstudie kunne brukes hvis man skal søke seg til utlandet på selve medisinstudiet. Vet du om man trenger å ha realfagene da, eller blir det litt som psykologi profesjon hvor man kan komme inn kun ved hjelp av karakterene på årsstudiet? Jeg er litt forvirra over hvorfor et år med medisin er bortkasta? Et år psykologi er jo f.eks ikke bortkastet... Og man lærer vel om hvordan hele kroppen er bygd opp, sykdommer osv? Forvirra, jeg

Har ikke lest lengre enn til dette innlegget, så kanksje det er sagt før, men... Du får mer igjen for å ta realfagene enn du gjør for å ta med. grunnkurs.. Du får jo en studiekompetanse!!

Hva om du senere finner ut at du vil studere realfag vidre, biologi, bioteknologi, molekylærbiologi, nanoteknologi ol... Da må du likevel ta realfagene opp, og da blir det plutselig veldig dyrt.

Tar du realfag på bjørknes privatskole (ikke høyskole) så har de fokus på det du trenger av kunnskap for å bestå opptaksprøvene til medisin i utlandet. Du kan også ta opptaksprøven gjennom dem!

Og tenk om du ikke kommer inn da! Det er ikke lettere å komme inn i utlandet, det er bare andre kriterier. Nåløyet for å komme inn er like lite som i norge har jeg hørt, men personlige egenskaper og relevante kunnskaper vektlegges mer enn gym og nynorskkarakteren din.

Da har du jo kastet bort et år og mye penger på en "utdannelse" (vil heller kalle det kurs) som du ikke får noe igjen fra.

[AnonymBruker]

Har ikke lest lengre enn til dette innlegget, så kanksje det er sagt før, men... Du får mer igjen for å ta realfagene enn du gjør for å ta med. grunnkurs.. Du får jo en studiekompetanse!!

Hva om du senere finner ut at du vil studere realfag vidre, biologi, bioteknologi, molekylærbiologi, nanoteknologi ol... Da må du likevel ta realfagene opp, og da blir det plutselig veldig dyrt.

Tar du realfag på bjørknes privatskole (ikke høyskole) så har de fokus på det du trenger av kunnskap for å bestå opptaksprøvene til medisin i utlandet. Du kan også ta opptaksprøven gjennom dem!

Og tenk om du ikke kommer inn da! Det er ikke lettere å komme inn i utlandet, det er bare andre kriterier. Nåløyet for å komme inn er like lite som i norge har jeg hørt, men personlige egenskaper og relevante kunnskaper vektlegges mer enn gym og nynorskkarakteren din.

Da har du jo kastet bort et år og mye penger på en "utdannelse" (vil heller kalle det kurs) som du ikke får noe igjen fra.

FEIL!

I øst-Europa kommer ALLE som består opptaksprøven (som er en multiple choice-prøve som tester basic fysikk og biologi) inn. De driter en lang f**** i personlige egenskaper og relevante kunnskaper. Har man penger og pugger nok til å bestå avkrysningsprøven har man plass. Simple as that, money talks...

[AnonymBruker]

FEIL!

I øst-Europa kommer ALLE som består opptaksprøven (som er en multiple choice-prøve som tester basic fysikk og biologi) inn. De driter en lang f**** i personlige egenskaper og relevante kunnskaper. Har man penger og pugger nok til å bestå avkrysningsprøven har man plass. Simple as that, money talks...

Trenger ikke alltid det heller... Der jeg var var det så useriøst at de hadde et 4-ukers kurs med bio og kjemi i begynnelsen, men uten prøve til slutt. Alle fikk begynne uansett, ingen bryr seg en dritt om hva du kan. I prinsippet kan du jukse deg gjennom hele studiet, og sånne leger vil vi ha... Nei, jeg tror du får mye mer ut av det hvis du jobber med fagene så du kommer inn på medisin i Norge. Eller har du tenkt på andre studier? F.eks. kan du bli kiropraktor i England, jeg kjenner en som gikk der, og han trivdes godt, selv om det var et hardt studium det også til tider. Tror likevel det ikke er så hardt som medisin. Men du trenger nok realfag der også, selv om du ikke trenger like høyt snitt.

Men hvorfor vil du gå medisin, TS? Er du genuint interessert i både "nerde"-delen av det, altså hvordan kroppen fungerer helt ned på mikronivå, og i det menneskelige aspektet av det? Det blir mye spytørking, bæsj, lange vakter, sykmeldingskriving og stress for å komme dit du vil. Og når du har kommet dit stopper ikke stresset. Leger er blant de som er mest utbrente i arbeidslivet. Hvis du bare er litt interessert i kroppen og sykdommer og sånt, vil jeg råde deg til å ha det som en hobby, lese deg opp på wikipedia eller noe. Og så finne deg noe annet du interesserer deg for som du kan bruke yrkeslivet på. Du valgte vekk realfagene og har jo tydeligvis en helt bra sammfunnsfag/språkhjerne, du hadde sikkert vært en flink forlagsmedarbeider, journalist, informasjonsmedarbeider, grafisk designer, oversetter, webmedarbeider eller noe sånt noe? Du må ikke bli lege selv om det er det som henger høyest. Det viktigste er at du blir noe du kan trives med.

[AnonymBruker]

Trenger ikke alltid det heller... Der jeg var var det så useriøst at de hadde et 4-ukers kurs med bio og kjemi i begynnelsen, men uten prøve til slutt. Alle fikk begynne uansett, ingen bryr seg en dritt om hva du kan. I prinsippet kan du jukse deg gjennom hele studiet, og sånne leger vil vi ha... Nei, jeg tror du får mye mer ut av det hvis du jobber med fagene så du kommer inn på medisin i Norge. Eller har du tenkt på andre studier? F.eks. kan du bli kiropraktor i England, jeg kjenner en som gikk der, og han trivdes godt, selv om det var et hardt studium det også til tider. Tror likevel det ikke er så hardt som medisin. Men du trenger nok realfag der også, selv om du ikke trenger like høyt snitt.

Men hvorfor vil du gå medisin, TS? Er du genuint interessert i både "nerde"-delen av det, altså hvordan kroppen fungerer helt ned på mikronivå, og i det menneskelige aspektet av det? Det blir mye spytørking, bæsj, lange vakter, sykmeldingskriving og stress for å komme dit du vil. Og når du har kommet dit stopper ikke stresset. Leger er blant de som er mest utbrente i arbeidslivet. Hvis du bare er litt interessert i kroppen og sykdommer og sånt, vil jeg råde deg til å ha det som en hobby, lese deg opp på wikipedia eller noe. Og så finne deg noe annet du interesserer deg for som du kan bruke yrkeslivet på. Du valgte vekk realfagene og har jo tydeligvis en helt bra sammfunnsfag/språkhjerne, du hadde sikkert vært en flink forlagsmedarbeider, journalist, informasjonsmedarbeider, grafisk designer, oversetter, webmedarbeider eller noe sånt noe? Du må ikke bli lege selv om det er det som henger høyest. Det viktigste er at du blir noe du kan trives med.

Hjælp. Hvor var dette? Sluttet du?

Nei, sånne leger vil vi virkelig ikke ha. Har hørt mye dritt fra medisinstudendter i øst-Europa. Man må også huske på at det kommer til å bli slit med å få turnusplass/LIS-stilling etter endt utdannelse.

Vil du virkelig bli lege, gå for realfag og forbedring av karakterer og kom deg inn på et uni i Norge!

[AnonymBruker]

FEIL!

I øst-Europa kommer ALLE som består opptaksprøven (som er en multiple choice-prøve som tester basic fysikk og biologi) inn. De driter en lang f**** i personlige egenskaper og relevante kunnskaper. Har man penger og pugger nok til å bestå avkrysningsprøven har man plass. Simple as that, money talks...

Selvfølgelig kommer ikke alle som består prøven inn!! Det er selvfølgelig begrenset med plasser. De holder av et visst ant plasser til norske studenter på de forskjellige universitetene. Det er som regel både opptaksprøver og et intervju (på engelsk tror jeg) for å komme inn!

Veterinærstudien feks kan være vanskeligere enn i oslo fordi det er færre plasser per søker!

[AnonymBruker]

Lurer på hvorfor så mange her tror at Norge har bedre studier enn i utlandet.

Dere vet at vi ikke akkurat bor i verdens navle??

Flere av de Øst-Europeiske universitetene har høyere prestige enn UiO!

Tjekkia er det vel, er en av verdens ledene nasjoner når det kommer til utdanning innen medisin, og leger utdannet her er ønsket verden rundt (bortsett fra lille Norge da, hvor vi tror vi kan alt best selv)

[AnonymBruker]

Hjælp. Hvor var dette? Sluttet du?

Nei, sånne leger vil vi virkelig ikke ha. Har hørt mye dritt fra medisinstudendter i øst-Europa. Man må også huske på at det kommer til å bli slit med å få turnusplass/LIS-stilling etter endt utdannelse.

Vil du virkelig bli lege, gå for realfag og forbedring av karakterer og kom deg inn på et uni i Norge!

Det var i Szczecin, Polen. Og ja, jeg sluttet.

Norge er vel ikke nødvendigvis best, som siste AB her nevnte, men nivået på studiet har kanskje litt sammenheng med hvor lett folk slippes inn.

[AnonymBruker]

Trenger ikke alltid det heller... Der jeg var var det så useriøst at de hadde et 4-ukers kurs med bio og kjemi i begynnelsen, men uten prøve til slutt. Alle fikk begynne uansett, ingen bryr seg en dritt om hva du kan. I prinsippet kan du jukse deg gjennom hele studiet, og sånne leger vil vi ha... Nei, jeg tror du får mye mer ut av det hvis du jobber med fagene så du kommer inn på medisin i Norge. Eller har du tenkt på andre studier? F.eks. kan du bli kiropraktor i England, jeg kjenner en som gikk der, og han trivdes godt, selv om det var et hardt studium det også til tider. Tror likevel det ikke er så hardt som medisin. Men du trenger nok realfag der også, selv om du ikke trenger like høyt snitt.

Men hvorfor vil du gå medisin, TS? Er du genuint interessert i både "nerde"-delen av det, altså hvordan kroppen fungerer helt ned på mikronivå, og i det menneskelige aspektet av det? Det blir mye spytørking, bæsj, lange vakter, sykmeldingskriving og stress for å komme dit du vil. Og når du har kommet dit stopper ikke stresset. Leger er blant de som er mest utbrente i arbeidslivet. Hvis du bare er litt interessert i kroppen og sykdommer og sånt, vil jeg råde deg til å ha det som en hobby, lese deg opp på wikipedia eller noe. Og så finne deg noe annet du interesserer deg for som du kan bruke yrkeslivet på. Du valgte vekk realfagene og har jo tydeligvis en helt bra sammfunnsfag/språkhjerne, du hadde sikkert vært en flink forlagsmedarbeider, journalist, informasjonsmedarbeider, grafisk designer, oversetter, webmedarbeider eller noe sånt noe? Du må ikke bli lege selv om det er det som henger høyest. Det viktigste er at du blir noe du kan trives med.

TS her.

Grunnen til at legestudiet virker forlokkende er at jeg interesserer meg for menneskekroppen, helt ned på det minste nivået. Er rett og slett interessert i å lære og forstå hvordan kroppen fungerer, hva den er bygd opp av, hvordan man kan forebygge sykdommer og hvordan menneskets utvikling foregår fra man blir unnfanget. I tillegg ønsker jeg en jobb hvor jeg møter enkeltmennesker og har hvert individ i fokus. Vil gjerne ha en jobb hvor jeg møter individer, fremfor bare å se grupper av mennesker.

Kiropraktor tror jeg også kan være spennende for meg. Eventuelt sykepleie med videreutdanning? Jeg har derimot et todelt inntrykk av sykepleien: at de blir behandlet litt "dårlig" (dårlig lønn, arbeidsvilkår, lett å ødelegge kroppen), og at det er en spennende jobb med mye penger.

Ja, du har nok rett i at jeg kunne trives både i journalistyrket og innenfor forlag, men jeg er så gruelig redd for å slite med å få jobb. Dessuten er det viktig for meg å ha en jobb hvor jeg kan hjelpe folk

[AnonymBruker]

Bare en kommentar til dette: Jeg var 22 år da jeg begynte på medisinstudiet, og det er bare en fordel å ha noen år "på baken" før man begynner. Jeg var heller ikke på noen måte eldst på kullet, det var en god del 19-åringer, men også mange jevngamle og eldre enn meg (tror den eldste var ca. 35 år). Det er et krevende studium på mange måter, og det er en fordel å ha studert noe annet før, slik at man f.eks. har innarbeidet en studieteknikk som fungerer. Mange av de som kom rett fra vgs som begynte samtidig som meg, sleit veldig med overgangen fra vgs til universitet samtidig som lesepresset var stort. Det gikk bra med dem også, men tror det på mange måter var enklere for oss "eldre" Det største frafallet fra kullet var etter 1.året, og det var bare folk som kom rett fra vgs, som fant ut at det ikke var noe for dem.

Dette var godt å høre Jeg har tenkt litt på det selv. Er 21 nå, så jeg vil ikke få begynt før jeg er 22 - minst! Føler meg liksom så "dust" som har studert andre ting i 3 år før jeg begynner på et eventuelt medisinstudie. Men du har helt rett i at man har lært seg gode studieteknikker etter å ha vært student et par år, som man kan dra fordel av når man studerer noe så krevende som medisin er.

[AnonymBruker]

TS her.

Grunnen til at legestudiet virker forlokkende er at jeg interesserer meg for menneskekroppen, helt ned på det minste nivået. Er rett og slett interessert i å lære og forstå hvordan kroppen fungerer, hva den er bygd opp av, hvordan man kan forebygge sykdommer og hvordan menneskets utvikling foregår fra man blir unnfanget. I tillegg ønsker jeg en jobb hvor jeg møter enkeltmennesker og har hvert individ i fokus. Vil gjerne ha en jobb hvor jeg møter individer, fremfor bare å se grupper av mennesker.

Kiropraktor tror jeg også kan være spennende for meg. Eventuelt sykepleie med videreutdanning? Jeg har derimot et todelt inntrykk av sykepleien: at de blir behandlet litt "dårlig" (dårlig lønn, arbeidsvilkår, lett å ødelegge kroppen), og at det er en spennende jobb med mye penger.

Ja, du har nok rett i at jeg kunne trives både i journalistyrket og innenfor forlag, men jeg er så gruelig redd for å slite med å få jobb. Dessuten er det viktig for meg å ha en jobb hvor jeg kan hjelpe folk

Etter hva du skriver her virker det som sykepleie kan være noe for deg! Sykepleien fokuserer på enkeltindividet og forebygger sykdom i større grad enn i legene.

[AnonymBruker]

TS her.

Kiropraktor tror jeg også kan være spennende for meg. Eventuelt sykepleie med videreutdanning? Jeg har derimot et todelt inntrykk av sykepleien: at de blir behandlet litt "dårlig" (dårlig lønn, arbeidsvilkår, lett å ødelegge kroppen), og at det er en spennende jobb med mye penger.

TS her.

Det gikk visst litt fort i svingen i går da jeg skrev. Mente at sykepleie var en spennende jobb med mye muligheter for videreutdanninger. Mye penger er vel vel ikke akkurat...