Barnas mamma vil ikke snakke med meg (stemor)

[AnonymBruker]

for ca. 1,5 år siden møtte jeg mannen i mitt liv, og har blitt stemor til 3 barn i alderen 6-10 år.

Vi har nå bodd sammen i ca. et halvt år. Barna kjente meg godt før vi flyttet sammen. Min relasjon til barna er veldig god, og de viser tydelig at de setter pris på meg. De vil ha meg med på fritidsaktiviteter, fotballkamper etc. og de konkurrerer om hvem av dem som skal bli lagt av meg om kveldene. Jeg kjenner meg heldig, som har fått en sånn god start med dem. Samtidig er jo ikke hverdagen i stefamilier alltid en dans på roser, men alt i alt går dette veldig bra. Jeg har også selv en liten datter, som også trives med sine nye stesøsken/stefar og virker trygg og glad.

Samboeren min og jeg møtte hverandre på internett (noe også hans x vet), og da var det 5 måneder siden vi begge hadde brutt ut av våre ekteskap. Ingen av oss var vel egentlig ute etter å møte noen for alvor, men var litt nysgjerrige på hva dette med internettdating var og skulle bare sjekke litt. Men så falt vi pladask, og vi har det veldig godt sammen.

Og nå til poenget.

Hans barns mor bor bare noen hundre meter unna oss. Det var hun som ønsket skillsmisse fra min samboer, og hun hadde det veldig travelt med å få flyttet fra han. Ingen av dem hadde vært utro eller gjort noe stygt mot den andre. Det var mer at forholdet døde over tid. Frem til jeg og min samboer flyttet sammen, ville hun ikke møte verken meg eller datteren min, noe jeg kan forstå når man er inne i en sorgprosess over et ekteskapsbrudd.

Etter at vi har flyttet sammen, møtes vi stadig vekk ifb.m. logistikk rundt barnas fritidsaktiviteter, byttedager, fotballturneringer osv. Hun fremtstår som en ressurssterk, bestemt og veldig sosial dame - ingen "skjør blomst". Hun hilser og smiler, og jeg har forsøkt å få igang med normal samtale med henne. Men det blir i bestefall 3 setninger før hun finner en måte å komme vekk fra meg på. Ifb.m. fotballkamper stiller hun seg alltid langt unna oss, og snakker bare med alle andre. Utstråler tydelig at vi kan holde oss langt unna henne. Vi har forsøkt å invitere henne inn til en liten kaffekopp eller nå sist til frokost på 17. mai (barna er hos oss), men hun gir tydelig uttrykk for at hun ikke vil, og at hun synes det er unødvendig.

For barna begynner det å bli synlig at de voksne ikke snakker så mye sammen. Jeg synes det er vondt at man ikke for barnas skyld kan stå sammen ved en fotballbane og heie på dem - i hvertfall deler av kampen. Hennes barn er sammen med meg annenhver uke, og hun er ikke interessert i hvem dette andre voksne mennesket som skal prege hennes barns oppvekst egentlig er. Jeg synes det hadde vært godt om vi kunne snakke sammen 10-15 minutter når hun stikker innom for å levere/hente noen, og dele de små tingene som har skjedd med barna hver uke - små gleder og sorger. Absloutt ikke være bestevenniner, men ta en kort prat en gang i blant i hvertfall. Jeg har en slik relasjon til min x og hans nye, og jeg ser hvor mye det betyr for datteren min. Jeg tenker vel at man godt kan ta seg sammen litt, for barnas skyld.

Fordi dette begynner å gå ut over barna, plager det både meg og samboeren min. Jeg har derfor lurt på om jeg burde forsøke å strekke ut en hånd til henne. Skrive en liten mail om mine tanker rundt situasjonen vi er i, hvordan jeg skulle ønske vi kunne forholde oss til hverandre. Passe på å ikke presse henne og være forståelsesfull. Om svaret skulle være negativt, så vet jeg i hvertfall at jeg har forsøkt. Samtidig skal man jo ha respekt for at hennes privatliv og at hun kanskje fortsatt sliter med sorgen over tapet av familien sin. Kanskje vil en slik mail kunne gjøre vondt verre, og det er bedre å bare ta tiden til hjelp.

Hva synes dere jeg burde gjøre? Ta kontakt, eller gi henne mer tid og håpe det går seg til etterhvert?

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke egentlig at dette er noe stort problem.

Det er nok av foreldre som står på hver sin side av banen og heier, også på min sønns fotballag, og så lenge barna ikke blir brukt i en slags usynlig maktkamp klarer jeg ikke helt å skjønne hva som er galt med at foreldrene ikke prater sammen.

Så lenge de forholder seg sivilisert til hverandre, så gjør det da ingenting at de ikke drikker kaffe sammen på 17. mai og slikt?

Mulig mine opplevelser er farget av at jeg selv var veldig glad for at foreldrene mine for det meste holdt seg langt unna hverandre da jeg var barn/ungdom. Tror ikke de vekslet ett ord på 15 år, og all verdens kaffedrikking eller ubetydelig småprat hadde ikke hjulpet på det faktum at de 1) var skilt og 2) hadde hatt såpass dype konflikter at det ikke var vits i å late som noe annet.

Du sier jo at dere klarer å holde i logistikken sammen, og at hun veksler noen ord med deg om nødvendigheter. Vel, da vil jeg nesten klassifisere dette som en rimelig lykkelig løsning, i forhold til andre skrekkscenarier jeg kjenner til...

[AnonymBruker]

Så lenge de forholder seg sivilisert til hverandre, så gjør det da ingenting at de ikke drikker kaffe sammen på 17. mai og slikt?

Ser at jeg har vært inkonsekvent i bruken av de/dere. Jeg mener selvsagt at hun ikke trenger å drikke kaffe med deg eller dere begge.

Beklager hvis det ble rotete!

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og barnas far har ny kjæreste. Sistnevnte nesten løper og gjemmer seg når hun ser meg komme, og det er årevis siden hun og min eks ble sammen.

Vi har aldri snakket sammen, for hun har rett og slett bare gjemt seg unna. Møtes vi på en slik måte at hun ikke klarer å stikke av så knør hun frem et falskt smil og sier "heeei". Jeg kan ikke fatte og begripe hva som går av henne, og skulle gjerne vekslet et ord eller to. Men nei...

Jeg lar henne bare få lov til å være sitt underlige selv. Ungene synes hun er morsom og liker henne, og det er bra nok for meg. Jeg har et godt forhold til min eks, og det er viktigere enn å ha et forhold av noe slag med hans kjæreste.

Jeg sier; la det ligge. Det er ikke din sak egentlig, for det er forholdet mellom mor og far som er viktig.

[AnonymBruker]

Hun konverserer da høflig med deg, TS, og noe mer kan du faktisk ikke forvente.

[Gjest Wolfmoon]

Enig med de andre her. Dere har en helt grei tone, kan møtes og oppføre dere siviliserte. Da ser jeg ikke helt problemet, og jeg tror neppe det blir et problem for barna med mindre dere gjør det til et problem.

Ellers synes jeg absolutt ikke ta du skal ta opp noe som helst med barnemoren, det må i såfall bli faren sin jobb.

[AnonymBruker]

La nå hun få være i fred, hvis hun ikke vil han noe med deg å gjør så må jo dama få slippe. Ærlig talt. Ungene lider ingen nød.

[Bathsheba]

Dere treffes når det er nødvendig, og tonen er høflig. Det er bra, alle oppfører seg på en høflig og voksen måte mot hverandre.

Selv om hun ikke sier det, viser hun jo tydelig at hun ikke ønsker å omgås dere sosialt mer enn det som må til i forbindelse med barna.

Da synes jeg du skal ta det signalet, og ikke presse henne ved å ta opp med henne at du ønsker mer kontakt dere i mellom.

[Gjest Gjest]

Jeg nekter å tro at ungene tar skade av dette.

Det er vel ikke så veldig naturlig for unger å forvente en veldig kontakt mellom mor og fars nye kjæreste. Det høres ut som dere har et sunt forhold allerede, i forhold til mange andre som nesten ikke kan hilse engang.

Jeg tviler sterkt på at ungene har behov for noe mer. Og vi snakker tross alt bare om et samliv på noen mnd. her. Lider ungene på en eller annen måte, så vil jeg tro det heller er noe annet som er grunnen.

Jeg tror dette dreier seg mer om din nyskjerrighet på mor, og irritasjon over at hun ikke vil gjøre sånn som du ønsker.

La henne være i fred, og ikke ødelegg det forholdet dere har ved å ikke respektere hennes ønske. Å bruke barna for å oppnå det du ønsker, synes jeg er helt forkastelig. Og bruker du den grunnen mot mor, så kan du risikere at hun til og med kan få deg helt i vrangen.

Jeg forstår godt at hun ikke ønsker å stå å heie sammen med dere på en fotballkamp, eller drikke kaffe med dere. De har tross alt vært en familie i lengre tid, og det er nok ikke veldig naturlig å stå med den samme familien og gjøre de samme ting som før, men med en ekstra partner ved fars side...

[Gjest Gorgonzola]

Til anonym trådstarter: Først - du skal ha all mulig ros for et velformulert, reflektert og på alle mulige måter godt innlegg. Jeg leser deg dithen at, i hvert fall for deg, så handler dette om noe mer/større enn hvor dere står på fotballbanen og heier på ungene.

På meg virker det som om du har svært gode antenner og har en oppriktig interesse av at ungene skal føle/kjenne at verden er ok, ikke minst takket være de voksne sin atferd.

Jeg vet at unger er ekstremt sensitive på atferd, ord, kroppspråk og rekasjonsmønstre. Din bevissthet på dette er beundringsverdig og står i grell kontrast til alle de umodne, ureflekterte, navlebeskuende svarene du stort sett har fått. Det er i beste fall naivt å hevde "jeg nekter å tro at ungene tar skade..." Det er faktisk direkte uansvarlig. Jeg støtter deg i "bedre føre var" strategien.

Dersom du evner å verbalt ordlegge deg på samme fornuftige måte som du gjør skriftlig så synes jeg du skal invitere barnas mor på en uformell kaffeprat, bryte "isen" (i den grad det er is), være dønn åpen med henne på hva du tenker og sist, men ikke minst, være krystallklar på at det er ungenes ve og vel og trygghet som er ditt hovedanliggende.

Hvem vet, kanskje hun til og med vil takke deg og kjenne en porsjon takknemlighet etterpå. Voksne mennesker gjør gjerne det.

Håper du gjennomfører en utstrakt hånd, dere har alt å vinne på det.

[Gjest Gjest]

Til anonym trådstarter: Først - du skal ha all mulig ros for et velformulert, reflektert og på alle mulige måter godt innlegg. Jeg leser deg dithen at, i hvert fall for deg, så handler dette om noe mer/større enn hvor dere står på fotballbanen og heier på ungene.

På meg virker det som om du har svært gode antenner og har en oppriktig interesse av at ungene skal føle/kjenne at verden er ok, ikke minst takket være de voksne sin atferd.

Jeg vet at unger er ekstremt sensitive på atferd, ord, kroppspråk og rekasjonsmønstre. Din bevissthet på dette er beundringsverdig og står i grell kontrast til alle de umodne, ureflekterte, navlebeskuende svarene du stort sett har fått. Det er i beste fall naivt å hevde "jeg nekter å tro at ungene tar skade..." Det er faktisk direkte uansvarlig. Jeg støtter deg i "bedre føre var" strategien.

Dersom du evner å verbalt ordlegge deg på samme fornuftige måte som du gjør skriftlig så synes jeg du skal invitere barnas mor på en uformell kaffeprat, bryte "isen" (i den grad det er is), være dønn åpen med henne på hva du tenker og sist, men ikke minst, være krystallklar på at det er ungenes ve og vel og trygghet som er ditt hovedanliggende.

Hvem vet, kanskje hun til og med vil takke deg og kjenne en porsjon takknemlighet etterpå. Voksne mennesker gjør gjerne det.

Håper du gjennomfører en utstrakt hånd, dere har alt å vinne på det.

Vel, dette er din mening, og ikke noe annet enn akkurat det.

Du høres ut som du tror du har mere greie på "sånt som dette" enn vi andre her, og derfor kan både rose TS for reflektert innlegg og i tillegg øse ut av deg dine velmenende råd, utfra sannsynligvis den enorme kompetansen du selv mener å inneha.

Samtidig kan du tvert avfeie oss andre som lite reflekterte, navlebeskuende og umodne.

Vel, det er alltid like morsomt å lese slike innlegg, og jeg har da virkelig viktigere ting å foreta meg enn å overbevise TS om at vi andre kanskje har et par poeng vi også. (Kanskje lært av erfaring, og ikke ved å sitte ved en skolebenk vel å merke..)

Så det har jeg ikke tenkt å gjøre!

Men jeg vil gjerne si til deg som jeg siterer her, at du minner meg veldig om desse personene som analyserer ting ihjel og gjerne lager problem dersom du ikke har ett. Som jeg forøvrig synes TS også gjør.

TS har et sunt forhold til barnas mor allerede. Mor ønsker å ha det på dette planet. De kan mætes, snakkes høflig og bli enige om ting. De kan til og med delta på de samme arrangementene, selv om mor ønsker å "menge" seg med andre voksne enn akkurat far og den nye kjæresten. Hva i allverden mer skulle barn forvente, og hvordan i allverden kan noen påstå at barn skulle får problemer med dette. Som sagt; mener stemor at barna lider, så ville jeg faktisk sjekke om det kan være andre ting som er i veien. F.eks. at mor og far ikke bor sammen lenger, kan jo like gjerne være problemet, mer enn at mor og stemor ikke trør ned dørene hos hverandre for å drikke kaffe.

Lag ikke problem ut av noe som ikke er problem. Hadde jeg som mor fått en slik reflektert, beundringsverdig, velmenende mail fra mine barns stemor, som mente at mine barn lider og har problemer med at jeg ikke ønsker å figurere sammen med min eks og hans nye kjæreste i alle mulige sammenhenger, ja, da hadde jeg kanskje blitt en smule sjokkert og muligens pittelitt irritert.

Men hva vet vel jeg, umoden, lite reflektert og navlebeskuende som jeg er;)

Om jeg kanskje ikke er ekspert på barns ekstremt sensitivitet, så vet jeg ihvertfall litt om hvordan det er å være en voksen person som oppfører seg korrekt,høflig og hyggelig overfor fars nye kjæreste, men lar det stoppe der. Men det er fars kjæreste, ikke min;)

[AnonymBruker]

Til anonym trådstarter: Først - du skal ha all mulig ros for et velformulert, reflektert og på alle mulige måter godt innlegg. Jeg leser deg dithen at, i hvert fall for deg, så handler dette om noe mer/større enn hvor dere står på fotballbanen og heier på ungene.

Det er liksom det vi uansvarlige, unyanserte og umodne leste også. At det var viktig for henne. Og det er det vi mener det ikke er så viktig å ta hensyn til... altså de voksne, om det nå er mor, far, stemor eller stefar.

Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvordan du kan mene det er uansvarlig at stemor og mor ikke drikker kaffe sammen og "bryter isen", så lenge de eller oppfører seg redelig, høflig og ikke snakker stygt om hverandre. Selvsagt er det hyggelig i de tilfellene der det går bra og alle kan ha det koselig sammen, det er overhodet ikke noe galt i å ha en god tone. Men det kan ikke forventes, og det kan i alle fall ikke settes som en grunnleggende forutsetning for barnas velvære... ærlig talt, da er det jo de voksne som planter sine ideer om nødvendig harmoni og felleskos i hodet på barna...

[AnonymBruker]

Vel, dette er din mening, og ikke noe annet enn akkurat det.

Du høres ut som du tror du har mere greie på "sånt som dette" enn vi andre her, og derfor kan både rose TS for reflektert innlegg og i tillegg øse ut av deg dine velmenende råd, utfra sannsynligvis den enorme kompetansen du selv mener å inneha.

Samtidig kan du tvert avfeie oss andre som lite reflekterte, navlebeskuende og umodne.

Vel, det er alltid like morsomt å lese slike innlegg, og jeg har da virkelig viktigere ting å foreta meg enn å overbevise TS om at vi andre kanskje har et par poeng vi også. (Kanskje lært av erfaring, og ikke ved å sitte ved en skolebenk vel å merke..)

Så det har jeg ikke tenkt å gjøre!

Men jeg vil gjerne si til deg som jeg siterer her, at du minner meg veldig om desse personene som analyserer ting ihjel og gjerne lager problem dersom du ikke har ett. Som jeg forøvrig synes TS også gjør.

TS har et sunt forhold til barnas mor allerede. Mor ønsker å ha det på dette planet. De kan mætes, snakkes høflig og bli enige om ting. De kan til og med delta på de samme arrangementene, selv om mor ønsker å "menge" seg med andre voksne enn akkurat far og den nye kjæresten. Hva i allverden mer skulle barn forvente, og hvordan i allverden kan noen påstå at barn skulle får problemer med dette. Som sagt; mener stemor at barna lider, så ville jeg faktisk sjekke om det kan være andre ting som er i veien. F.eks. at mor og far ikke bor sammen lenger, kan jo like gjerne være problemet, mer enn at mor og stemor ikke trør ned dørene hos hverandre for å drikke kaffe.

Lag ikke problem ut av noe som ikke er problem. Hadde jeg som mor fått en slik reflektert, beundringsverdig, velmenende mail fra mine barns stemor, som mente at mine barn lider og har problemer med at jeg ikke ønsker å figurere sammen med min eks og hans nye kjæreste i alle mulige sammenhenger, ja, da hadde jeg kanskje blitt en smule sjokkert og muligens pittelitt irritert.

Men hva vet vel jeg, umoden, lite reflektert og navlebeskuende som jeg er;)

Om jeg kanskje ikke er ekspert på barns ekstremt sensitivitet, så vet jeg ihvertfall litt om hvordan det er å være en voksen person som oppfører seg korrekt,høflig og hyggelig overfor fars nye kjæreste, men lar det stoppe der. Men det er fars kjæreste, ikke min;)

..og jeg er stemor selv. Mor må få styre dette, så lenge vi alle er siviliserte og høflige.

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Først vil jeg takke for alle som har tatt seg tid til å svare. Jeg setter stor pris på alle innleggene som har kommet, og det er godt å få litt forskjellige synspunkter på dette.

Så vil jeg forsøke å forklare litt mer, da jeg tror situasjonen kan ha kommet frem noe mer rosenrød enn den faktisk er i det første innlegget mitt.

Situasjonen er sånn at jeg IKKE snakker med barnas mor. Vi sier «hei», «der er baggen hans» og «ha det». Det er ikke på et nivå hvor vi samarbeider i det hele tatt. Barna merker at tonen er anstrengt, og hvor mammaen deres ikke snakker eller knapt ser på stemor når de er sammen.

Vi deltar nå på samme arrangementer, men det er ikke mer enn noen måneder siden hun nektet å komme på sine egne barns fotballkamper hvis jeg også var der. Og det til tross for at barna hennes hadde spurt om jeg kunne bli med. Jeg har løyet for barna flere ganger, og sagt at det kom noe i veien så jeg ikke kunne bli med allikevel. Dette fordi jeg mener det er viktigere for dem at mammaen deres er der, enn at jeg er der. Sånt synes jeg er vondt, og hun er klar over at jeg ikke har kommet fordi hun selv nekter å komme.

Min tanke med å forsøke å få henne i tale, er ikke at JEG har lyst til å være sammen med et menneske som gir meg en kald skulder. Var det opp til meg, ville jeg aller helst slippe å ha noe med dama å gjøre. Men så er det sånn at jeg føler et visst ansvar i forhold til barna.

Når man er voksen med ansvar for barn, mener jeg at man plikter å legge til rette for at deres oppvekst blir så god og trygg som mulig. For meg betinger det at de mest sentrale ressurspersonene rundt barna snakker sammen – dvs. at man får fortalt at lille xx ikke fikk sove i går kveld, for det var noen som hadde plaget hxn på skolen, eller at lille xx har fått ny sparkesykkel. Med ressurspersoner mener jeg foreldre, skole/barnehage, steforeldre, besteforeldre etc. I en situasjon med skilte foreldre, er det kanskje enda mer viktig enn noen gang!

Jeg er også veldig enig i at det er barnas FAR hun skal ha denne dialogen med i hovedsak, men det hadde gjort ting mye enklere om hun av og til også kunne få en og annen feedback eller gjøre en avklaring med meg. Hverdagen med 4 barn er hektisk… Det hører også med til historien at hun snakker også dårlig med barnas far, og er lite opptatt av hvordan barna har det når de er hos oss. Det var en som skrev at det burde være barnas far som eventuelt tok opp ting med henne, og det synes jeg også er et godt poeng. Det kan være litt feil hvis henvendelsen kommer fra meg.

Forsøket mitt på å strekke ut en hånd, er ment for å bryte isen, sånn at normal kommunikasjon kan være enklere. Ikke at jeg selv skal få drikke kaffe…

[Løvetanten]

Jeg tror at mor og far best klarer å ta vare på hensynet til sine barn, og du er ikke ansvarlig for hvilket forhold de ønsker å ha til hverandre eller til deg. Du er enn så lenge en biperson (selv om det føles kjipt. Er stemor selv, så jeg vet hva jeg snakker om).

Om moren til ungene senset at hun påførte sine egne barn skade ved å ikke sosialisere med fars nye kjæreste så må du regne med at hun hadde reagert. Du beskriver henne jo selv som oppegående?

Barn tar ikke skade av å se at alle ikke kommer overens.

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ut som en real og hyggelig person TS, som ønsker å stå på sånn for at ungene skal se dere har god tone mellom dere! Og så bra at du og din eks's samboer har et sånt fint samarbeid og god tone. Det imponerer meg, og jeg er selv også den typen som ville ha gjort noe sånt.

Men nå er nok du som stemor og eksen til din mann veldig forskjellige på akkurat det der, men det virker som hun har varmet opp veldig til å ihvertfall være på samme område som deg, til å faktisk si tre setninger! Det er jo på en måte..bra. Selv om det er lite, så er det en fremgang.

Fortsett sånn du, vær blid og hyggelig og hils på henne med et smil, spør henne hvordan det går, og så etterhvert varmer hun kansje opp enda mer.

Synes ikke du trenger å skrive brev, da dette kansje vil ødelegge mer?

[Løvetanten]

Videre så signaliserer hun jo tydelig at hun enda ikke er klar for å ha noe tettere kommunikasjon med deg. Du sier at det ikke er lenge siden hun nektet å komme på arrangementer der du var, så det at hun i dag faktisk dukker opp er et stort skritt fremover!

Men du må slutte å tenke at dette skal handle om deg, for det gjør det faktisk ikke. Det aller viktigste er forholdet mellom far, mor og barna. Du har mer igjen for å bare fortsette å være deg selv og være hyggelig, så kan du heller ha døra åpen for henne om hun en dag vil ta kontakt.

Hvis ikke så må det også være greit.

[Gjest Bjørk]

Som et supplement til alt som fungerer bra, hva med å ha en notisbok i sekken til ungene der viktige beskjeder om barnas gjøren og laden skrives? Mitt barn hadde egen assistent da han gikk i barnehagen og det var ofte hun var reist hjem da jeg skulle hente,og da hadde vi denne boka.( Det ble endel bøker etterhvert) En slik løsning ville favne alt du etterlyser nemlig å se barna best mulig . Små ubetydelige beskjeder allikevel all verdens betydning.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet. Hun hilser og smiler og veksler en setning eller to. Det er ikke noe fiendtlig mellom dere. Det er mer enn bra nok. Også for ungene.

[Gjest Gjest]

Hun har ikke valgt deg. HAN har. Og det er alt du kan forlange også. Dama vil ikke ha kontakt med deg. La henne være. Ungene har ikke noe behov for at dere to skal sitte som liksomvenninner og liksomdele barna. De er HENNES barn. Og blir aldri noe annet enn hans barn for deg, uansett hvor hyggelig dere har det sammen.

Du etterlyser mer fordi du tror deg en foreldrerolle til barna. Det har du ikke. Ikke mer enn en lærer, en trener eller andre voksne som er med på å forme barna. Ingen unger trenger å se på lærere og trenere som foreldre av den grunn. De kan allikevel ha et fantastisk godt forhold til hverandre.