Min og min venninnes datter

[AnonymBruker]

En venninne av meg og jeg har døtre på samme alder, overgang til tenåringer. Fra de var små har de likt å være sammen og funnet stor glede i hverandre når de møttes. Begge vi familiene har likt å finne på ting sammen. Men i de siste årene har jenta mi vist sider som jeg tolker som om hun ikke ønsker å være sammen med den andre jenta. Mens hennes datter blir glad når de møtes tolker jeg jenta mi nærmest som likegyldighet og og som om hun har mest lyst til å stikke av til andre venninner.

Jeg har flere ganger prøvd å snakke med jenta mi om dette. Svaret jeg får er at de har det hyggelig sammen og at det er fint å være sammen med henne. Men jeg kjenner jenta mi såpass at jeg ser det ligger noe annet bak enn det hun sier. Samtidig ser jeg at min venninnes datter blir usikker når de treffes og at hun ikke helt vet hvor hun har datteren mi. Jeg syns det er så leit og se på.

Jeg forstår jo godt at jeg ikke kan forvente at de skal være nære venninner selv jeg og venninna mi er det og selv om de bar "bestisser" da de var små. Men er det for mye å forvente at hun kan prøve å være hyggelig og sosial med henne når de eller vi er på besøk hos hverandre?

Hvordan skal jeg løse dette? Skal vi slutte og omgås for rett og slett å skåne min venninnes datter? Jeg får meg ikke til å snakke med min venninne om dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal angripe dette. Jeg er "flau" over min datter og føler jeg står mellom barken og veden. Kan noen gi meg råd?

[Gjest Mildrid]

Jeg tror rett og slett jeg hadde latt jentene ordne opp selv. Slike ting har en tendens til å forandre seg med årene.

Jeg ville likevel forventet at min datter alltid var hyggelig mot denne andre jenta, selv om de ikke var så gode venner lengre. Også tenåringer har godt av å tilbringe tid med andre en bestevennene sine, det er viktig sosial øving til senere i livet, så jeg ville ikke sluttet å la de møtes.

[AnonymBruker]

Du kan forvente like mye av din datter, som det blir forventet av deg selv når du er i sosiale situasjoner med andre mennesker.

Altså ; Blir det forventet av deg at du snakker og har god tone med alle du er sosial med? Har du selv noen du har kjent godt før som du ikke lengre føler har god tone med? Eller er du venner med alle?

Jeg synes forresten du skal prøve å snakke mer med din datter og finne ut av hva greia er.

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett jeg hadde latt jentene ordne opp selv. Slike ting har en tendens til å forandre seg med årene.

Jeg ville likevel forventet at min datter alltid var hyggelig mot denne andre jenta, selv om de ikke var så gode venner lengre. Også tenåringer har godt av å tilbringe tid med andre en bestevennene sine, det er viktig sosial øving til senere i livet, så jeg ville ikke sluttet å la de møtes.

Syns du fortsatt jeg skal invitere dem til å finne på ting/være sosial med vår familie? Jentene "tvinges" jo da å måtte være sammen. Er det ok eller bare dumt av meg å "utsette" dem for dette?

Du kan forvente like mye av din datter, som det blir forventet av deg selv når du er i sosiale situasjoner med andre mennesker.

Altså ; Blir det forventet av deg at du snakker og har god tone med alle du er sosial med? Har du selv noen du har kjent godt før som du ikke lengre føler har god tone med? Eller er du venner med alle?

Jeg synes forresten du skal prøve å snakke mer med din datter og finne ut av hva greia er.

Jeg er ofte sammen med folk jeg ikke har så mye felles med eller så voldsom god kjemi med, både på jobb og fritid (feks nye partnere til gamle venner). Da har jeg smalltalk og finner alltids et eller annet å prate om. Men nå er nå jeg godt voksen, jeg forventer vel ikke akkurat det samme av unger. Jeg har prøvd å snakke med jenta mi, men jeg kommer ingen vei med det.

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett jeg hadde latt jentene ordne opp selv. Slike ting har en tendens til å forandre seg med årene.

Jeg ville likevel forventet at min datter alltid var hyggelig mot denne andre jenta, selv om de ikke var så gode venner lengre. Også tenåringer har godt av å tilbringe tid med andre en bestevennene sine, det er viktig sosial øving til senere i livet, så jeg ville ikke sluttet å la de møtes.

Ser at du svarte at du mener de ikke bør slutte å møtes. Takk for svar.

Jenta mi har nok ikke vondt av å fortsette slike sosiale sammenkomster. Men hvordan tror du det er for min venninnes jente?

ts

[Silfen]

Jeg har en på 13 og det er noen venninner som har blitt vokst fra over årenes løp. Det er helt greit og de har jo ikke vært sure på hverandre, men bare sluttet å være sammen.

Når det gjelder deg og din venninne, så syns jeg dere fint kan treffes med ungene likevel. Si det rett ut til din datter; du skjønner at de ikke er bestevenner lenger, men du forventer god oppførsel likevel.

Og det gjør ingenting om du snakker om dette med din venninne, det er en helt normal greie som foregår her. Men unger kan ha det fint sammen likevel, når de først er sammen, selv om de ikke ville vært sammen alene i utgangspunktet.

[Rosalie]

Jeg syns hun skal slippe å leke god venninne med ei hun tydeligvis ikke har noe til felles med lenger.

En ting er å oppføre seg som folk, dvs høflig, når datteren til venninna di er med venninna di på besøk til deg, men du bør ikke tvinge henne til å være med til venninna di, ei heller planlegge fellesting på din datters vegne. Og hun må få lov til å stikke til sine venninner selv om din venninne med datter er på besøk hos dere.

[AnonymBruker]

Jeg har en på 13 og det er noen venninner som har blitt vokst fra over årenes løp. Det er helt greit og de har jo ikke vært sure på hverandre, men bare sluttet å være sammen.

Når det gjelder deg og din venninne, så syns jeg dere fint kan treffes med ungene likevel. Si det rett ut til din datter; du skjønner at de ikke er bestevenner lenger, men du forventer god oppførsel likevel.

Og det gjør ingenting om du snakker om dette med din venninne, det er en helt normal greie som foregår her. Men unger kan ha det fint sammen likevel, når de først er sammen, selv om de ikke ville vært sammen alene i utgangspunktet.

Problemet er at jeg syns ikke hun viser noen god oppførsel når de treffes. Min venninnes datter prøver å prate og finne på noe med jenta mi, mens jenta mi prøver å "gli unna", sette seg i andre enden av sofaen, henger rundt meg og hvisker at at det ikke er noe å finne på.

Jeg syns hun skal slippe å leke god venninne med ei hun tydeligvis ikke har noe til felles med lenger.

En ting er å oppføre seg som folk, dvs høflig, når datteren til venninna di er med venninna di på besøk til deg, men du bør ikke tvinge henne til å være med til venninna di, ei heller planlegge fellesting på din datters vegne. Og hun må få lov til å stikke til sine venninner selv om din venninne med datter er på besøk hos dere.

Jeg syns det blir så leit å ikke kunne finne på noe sammen lengre. Kan ikke invitere dem på 17. mai kaffe, dra på søndagstur sammen osv. Da blir det sånn at jeg og min venninne bare kan treffes alene, noe ingen av oss har tid til å priorite så ofte.

[AnonymBruker]

Kjipt problem, sannsynligvis er det ikke så mye du kan gjøre. Tenåringer er mer intense enn oss voksne og ser ikke poenget i å småprate for å holde en god tone med folk de egentlig ikke kommer overens med.

Det kan virke som om det er datteren din som har "vokst fra" den andre jenta.

Det er sånn det er med tenåringer - de river seg løs og finner sine egne veier og venner.

Hva sier hun hvis du spør henne ordentlig om denne jenta, hva er grunnen til at hun ikke liker henne? Kan du forklare henne at dere liker godt å være sammen med foreldrene og synes det er trist at det ikke går lenger, på grunn av henne?

[Rosalie]

Problemet er at jeg syns ikke hun viser noen god oppførsel når de treffes. Min venninnes datter prøver å prate og finne på noe med jenta mi, mens jenta mi prøver å "gli unna", sette seg i andre enden av sofaen, henger rundt meg og hvisker at at det ikke er noe å finne på.

Jeg syns det blir så leit å ikke kunne finne på noe sammen lengre. Kan ikke invitere dem på 17. mai kaffe, dra på søndagstur sammen osv. Da blir det sånn at jeg og min venninne bare kan treffes alene, noe ingen av oss har tid til å priorite så ofte.

Jo det kan dere, da. Men du kan ikke tvinge jentungen din til å delta. Hun er tross alt 13 år og må selv få bestemme hvem hun skal bruke tid og krefter på på fritiden sin. Naturligvis skal hun fremvise normal høflighet når de treffes, som å hilse, småsnakke litt om f.eks. været og ikke være spydig. Men hun skal få lov til å gå etter en stund om hun har andre planer, og hun skal få sette seg i andre delen av sofaen eller bruke sin energi på deg i stedet for den andre jentungen om det er det hun ønsker.

Jeg sns det ser ut som om dette er noe du bør ta opp med din venninne. Jentene er jo så store at det slett ikke er naturlig at de er med mødrene sine på f.eks søndagsturer lenger.

[AnonymBruker]

Hvor ofte møtes dere? Du nevner søndagsturer. Går dere tur hver søndag?

Da jeg var 13 hadde jeg en barndomdsvenn, mamma og moren hennes var ofte hos oss og omvendt. Vi har alltid funnet på mye. Men det som var greia var at jeg modnet mye fortere enn henne. Hun hang veldig igjen og vi hadde ikke de samme interessene. Ganske kort sagt: hun var mye barnsligere enn meg. Jeg fant ikke på noe å prate med henne om og når vi skulle gjøre noe var den eneste greia jeg kunne komme på å hoppe på trampolina. Vi hadde ingen felles interesser og i mens hun likte å farte rundt, leke boksen går osv, ville jeg heller lese en bok eller se en film. Jeg var aldri slem mot henne, jeg begynte bare å si "nei" da hun spurte om vi skulle gjøre ting jeg synes var utrolig lite interessante.

Vi møttes ofte, men da min mor skjønte at vi ikke lenger kom så godt overens sluttet vi å møtes så ofte. Mamma møtte hennes mor uten at jeg var med. Nå er jeg 17 og det går helt fint å møte venninnen min nå, men vi går ikke søndagsturer. Det er mer grilling på sommeren og julemiddag. Da vi sluttet å se dem flere ganger i måndeden var det enklere å være sammen med henne.

[Gjest imli]

Du skal jo ikkje slutte å treffe veninna di sjølv om døtrene dykkar ikkje er besteveninner lengre! Møt kvarandre som før, etterkvart vil det verte slik at barna ikkje alltid vert med. Det er naturleg i tenåra. Trur du lagar ei stor sak utav noko heilt normalt her.

[Solskinnsbolla]

Jeg tror rett og slett jeg hadde latt jentene ordne opp selv. Slike ting har en tendens til å forandre seg med årene.

Jeg ville likevel forventet at min datter alltid var hyggelig mot denne andre jenta, selv om de ikke var så gode venner lengre. Også tenåringer har godt av å tilbringe tid med andre en bestevennene sine, det er viktig sosial øving til senere i livet, så jeg ville ikke sluttet å la de møtes.

Enig her.

En annen teknikk kan rett og slett være at dere voksne møtes uten døtrene - På den måten får hun tid til å evnt savne samværet med den andre jenta. Kanskje hun etter en tid spør etter venninna si...Om ikke, så ville jeg ha skånet den andre jenta for din datters oppførsel. I mellomtiden har du min sympati

[Gjest ts]

Hvor ofte møtes dere? Du nevner søndagsturer. Går dere tur hver søndag?

Da jeg var 13 hadde jeg en barndomdsvenn, mamma og moren hennes var ofte hos oss og omvendt. Vi har alltid funnet på mye. Men det som var greia var at jeg modnet mye fortere enn henne. Hun hang veldig igjen og vi hadde ikke de samme interessene. Ganske kort sagt: hun var mye barnsligere enn meg. Jeg fant ikke på noe å prate med henne om og når vi skulle gjøre noe var den eneste greia jeg kunne komme på å hoppe på trampolina. Vi hadde ingen felles interesser og i mens hun likte å farte rundt, leke boksen går osv, ville jeg heller lese en bok eller se en film. Jeg var aldri slem mot henne, jeg begynte bare å si "nei" da hun spurte om vi skulle gjøre ting jeg synes var utrolig lite interessante.

Vi møttes ofte, men da min mor skjønte at vi ikke lenger kom så godt overens sluttet vi å møtes så ofte. Mamma møtte hennes mor uten at jeg var med. Nå er jeg 17 og det går helt fint å møte venninnen min nå, men vi går ikke søndagsturer. Det er mer grilling på sommeren og julemiddag. Da vi sluttet å se dem flere ganger i måndeden var det enklere å være sammen med henne.

ts her:

Takk for svar alle sammen.

Det er nok rett som du sier at jenta mi har vokst litt fra venninnen. Men jenta mi kan være veldig barnslig også og hun leker fint med småsøsken og andre unger som er mindre. Det er flere unger i begge familiene og de har det helt greit sammen. Men de er ulike i alder og kjønn, så det har aldri vært noe bestevennforhold der. Der har det ikke vært så sårt om noen ikke hadde lyst til å være sammen.

Ellers er det ikke sånn at familiene våre går turer sammen hver søndag. Vi er sosiale kanskje en gang hver andre måned og da er det gjennom turer som alle liker å være med på feks slalåm, bading, grilling osv. Vi har ikke så mange andre familier å finne på slikt med, så jeg syns det er leit om det ikke kan fortsette.

[AnonymBruker]

Slalom: La jenta stå alene om hun ønsker det.

Bading: La jenta dille rundt alene om hun ønsker det.

Grilling: La jenta delta i samtalen rundt bordet om hun ønsker det.

La henne i alle disse tilfellene slippe å dra rundt på din venninnes datter når hun ikke ønsker det. Jeg vet med meg selv i den alderen at jeg hadde nektet å delta i slike sammenhenger om jeg måtte tvangssosialisere med personer på min egen alder jeg ikke ønsket å være sammen med, ja, jeg kunne sågar blitt slikkelig furten, frekk og uspiselig tenåring bare for å slippe.

[Gjest "gjest"]

Hvorfor driver voksne mennesker og blander seg opp i sånt? Så fremdt det ikke er snakk om mobbing skal barna få ordne opp selv.