Min datter på 17 fortalte at hun er gravid

[AnonymBruker]

I går kveld fortalte min datter at hun er gravid og det virker som hun og kjæresten mener å beholde barnet.

Hun har ingen utdanning, hoppet av første året på videregående og går nå på folkehøgskole. Kjæresten er heller ikke ferdig med utdannelsen og de er strengt tatt bare et middels tenåringspar som har vært sammen et halvt år. Dersom de velger å beholde barnet kommer de til å ha elendig økonomi, samtidig som de må venne seg til hverandre og å ha en baby , noe som er litt av en prøvelse for selv voksne par som har planlagt barn.

Jeg har en baby selv og kan ikke ta mye ansvar og hjertet mitt blør over tanken på et barnebarn som kanskje ikke får det det trenger fordi foreldrene er unge og uerfarne og er like tåpelige som tenåringer flest er. Eller at de nybakte foreldrene gjennomgår samlivsbrudd fordi oppgaven blir for stor og at hun aldri kommer seg frem i livet og får tatt utdanning og stått på egne ben.Jeg selv ble mor ung, men jeg hadde i det minste både hatt erfaring med å ha en jobb og fullført.skoleår, samt at jeg var et år eldre enn henne. Jeg fullførte utdanningen min etter at jeg hadde fått to barn., men vet likevel hvordan følelsen er når man har små ressurser og ikke kan gi sine barn det andre ser på som selvfølgelig, samt at jeg husker at jeg egentlig følte at jeg opprop barnefaren også, som var betydelig mer barnslig enn jeg og at det til tider var tøft.

Jeg vil helst at hun tar abort, men jeg vil også være der for henne om hun velger å beholde barnet.

Hvordan skal jeg gå frem for å få henne til å skjønne realitetene og hvor hardt det kan være å ta vare på et barn mens man selv vokser opp, slik at hun velger det jeg mener er rett løsning? skal ringe å ta en seriøs prat med henne senere i dag.

Ble litt tullete skrevet dette, men hodet mitt virker ikke helt i dag.

[sebastianen]

Slapp av, det går bra. Jenta blir nok ikke hverken mer eller mindre voksen av å få barn,men det betyr ikke slutten på alt.

Hun går på folkehøyskole, så må hun avbryte den, ingen krise.

kanskje fører det til at hun ønsker mer utdannelse for å få en jobb og skape et liv for seg og ungen?

det er heller ingen krise å være alenemor i norge.

Forholdet deres er vel strengt tatt ikke så viktig, det som er viktig er at han og hans familie og stiller opp for ungen. de ferreste fortsetter vel å være sammen med dem de er sammen med som 17 åringer.

Jeg har tenkt en del på dette etter at min datter ble større, hva gjør man om det skjer? Hva er krise og hva er det ikke?

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg gå frem for å få henne til å skjønne realitetene og hvor hardt det kan være å ta vare på et barn mens man selv vokser opp, slik at hun velger det jeg mener er rett løsning? skal ringe å ta en seriøs prat med henne senere i dag.

(uthevet av meg)

Der mistet du meg! Jobben din er å sette henne inn i realitetene slik at hun har grunnlag for å velge det HUN mener er riktig! Hun og barnefar skal leve med det valget resten av livet.

[Gjest]

Oi, dette var virkelig en vanskelig problemstilling.

Det beste du kan gjøre er og klart si ifra om at dette er altfor tidlig, i hvert fall om hun ikke er ferdig med vgs! Om du selv har en liten baby, sier det seg selv at å bidra som bestemor i hytt og pine (som mange besteforeldre til unge foreldre gjør..), vil bli vanskelig i lengden.

Økonomi er virkelig en sentral faktor når det kommer til å få et barn; mat, klær, barnevogn, babyutstyr, og listen er lang.

Videregående blir jo også vanskelig å gjennomføre, spesielt om hun er "drop-out".

Jeg er selv 18 (snart 19) og har en kjæreste som jeg har vært sammen med litt over et halvt år; sånn som datteren din.

Om jeg hadde blitt gravid nå vet jeg hva jeg ville gjort og det hadde ikke vært å beholde barnet. Jeg vet jeg er for ung, og om jeg skulle flyttet for meg selv ville jeg knapt nok hatt penger til å forsørge meg selv, noe som sier litt.

Utdannelse og jobb er bare noen av punktene jeg mener bør være klare før jeg setter et lite barn til verden.

Men om hun står på sitt og absolutt vil beholde det, bør du (som du sier), gjøre veldig klart hva dette innebærer, men at du selvsagt vil være der for henne.

Vet ikke helt hva annet jeg skal si jeg Lykke til!

[AnonymBruker]

Slapp av, det går bra. Jenta blir nok ikke hverken mer eller mindre voksen av å få barn,men det betyr ikke slutten på alt.

Hun går på folkehøyskole, så må hun avbryte den, ingen krise.

kanskje fører det til at hun ønsker mer utdannelse for å få en jobb og skape et liv for seg og ungen?

det er heller ingen krise å være alenemor i norge.

Forholdet deres er vel strengt tatt ikke så viktig, det som er viktig er at han og hans familie og stiller opp for ungen. de ferreste fortsetter vel å være sammen med dem de er sammen med som 17 åringer.

Jeg har tenkt en del på dette etter at min datter ble større, hva gjør man om det skjer? Hva er krise og hva er det ikke?

Men når man er sammen med barnefaren, så har man ikke rett på noen ting annet enn engangsstønad til utstyr. Når barnefaren er i utdanning så hjelper det ikke særlig på økonomien det heller. Har prøvd det, så jeg vet hva jeg snakker om.

Hun er forøvrig ferdig med folkehøgskolen om noen dager og folkehøgskole regnes ikke som utdanning som fører til et yrke.

[absinthia]

Slettet

Endret 8. mai 2012 av absinthia

[AnonymBruker]

Det dummeste du kan gjøre er å presse henne til abort. Da risikerer du at hun aldri tilgir deg.

[sebastianen]

Men når man er sammen med barnefaren, så har man ikke rett på noen ting annet enn engangsstønad til utstyr. Når barnefaren er i utdanning så hjelper det ikke særlig på økonomien det heller. Har prøvd det, så jeg vet hva jeg snakker om.

Hun er forøvrig ferdig med folkehøgskolen om noen dager og folkehøgskole regnes ikke som utdanning som fører til et yrke.

jeg tror ikke du trenger å uroe deg for at de sulter ihjel. men de får kanskje lite penger. Noe som er en god motivasjon for å studere mer. Jeg tror det er støtteordninger for studenter som er foreldre. Du har jo oppdratt henne, du vet vel at hun ikke vil vanskøtte et lite barn.

babyer trenger ikke masse dyre ting, babytøy får man nesten slengt etter seg, brukte barnevogner og. Men alt dette er økonomisk, det ordner seg.

Så lenge du vet at hun kan ta vare på et barn så går det bra. Det gjør det, helt sant.

Du får selvsagt legge frem fordeler og bakdeler for henne, hva kan hun forvente seg, hva må hun gjøre osv. Så må hun ta valget.

Kanskje du burde ringe NAV først og få oversikt over hva slags støtte hun kan få? Så har dere det avklart, alt det økonomiske.

Alt det andre, det følelsesmessige er vanskeligere. Skam over barnet som blir mor så tidlig. Skam over å bli mor så tidlig. Sosial fordømmelse osv. Men alt det gåt over. Din datter blir eldre og det gjør barnet og. Hun kan fremdeles studere, dette betyr ikke at hennes fremtidsmuligheter er ødelagte. Se på den lyse siden, når hun er ferdig utdannet har hun allerede litt stort barn og er mer attraktiv på arbeidsmarkedet.

[AnonymBruker]

Du skal forresten se veldig positivt på det at hun faktisk fortalte deg det. Det betyr at hun ser på deg som en hun kan snakke med og stole på. Ikke gjør noe dumt.

[AnonymBruker]

jeg tror ikke du trenger å uroe deg for at de sulter ihjel. men de får kanskje lite penger. Noe som er en god motivasjon for å studere mer. Jeg tror det er støtteordninger for studenter som er foreldre. Du har jo oppdratt henne, du vet vel at hun ikke vil vanskøtte et lite barn.

babyer trenger ikke masse dyre ting, babytøy får man nesten slengt etter seg, brukte barnevogner og. Men alt dette er økonomisk, det ordner seg.

Så lenge du vet at hun kan ta vare på et barn så går det bra. Det gjør det, helt sant.

Du får selvsagt legge frem fordeler og bakdeler for henne, hva kan hun forvente seg, hva må hun gjøre osv. Så må hun ta valget.

Kanskje du burde ringe NAV først og få oversikt over hva slags støtte hun kan få? Så har dere det avklart, alt det økonomiske.

Alt det andre, det følelsesmessige er vanskeligere. Skam over barnet som blir mor så tidlig. Skam over å bli mor så tidlig. Sosial fordømmelse osv. Men alt det gåt over. Din datter blir eldre og det gjør barnet og. Hun kan fremdeles studere, dette betyr ikke at hennes fremtidsmuligheter er ødelagte. Se på den lyse siden, når hun er ferdig utdannet har hun allerede litt stort barn og er mer attraktiv på arbeidsmarkedet.

Hvor mange barn har du oppdratt fra babystadiet alene da du var tenåring og hadde dårlig økonomi. Det er ikke snakk om at babyutstyr er dyrt, men at det er temmelig tøft å ikke ha råd til annet en strøm og husleie. Det er ikke bRe snakk om økonomisk situasjon bare når barnet er baby, men kanskje at man ikke kommer seg ut av en dårlig økonomisk situasjon på 10 år, eller kanskje aldri.

Jeg skammer meg ikke over at hun er gravid, som ung, fordi jeg faktisk har vært gjennom det selv. Jeg bekymrer meg over at jeg vet hva hun står foran og at hun faktisk er betydelig mindre selvstendig enn hva jeg var. Det er her snakk om et menneske som aldri har vært økonomisk ansvarlig for noen ting, synes babyer bare er søte ( utrolig nok, da hun har flere småsøsken ) men aldri har kjent den psykiske belastningen det kan være når man etter uker og måneder med søvnmangel må bære an baby rundt en hel natt og er så trett aT man nesten besvimer og i tillegg irriterer seg over at kjæresten ikke tar nattevåk, fordi han skal stå opp klokka 7 neste morgen og komme seg på skole.

[sebastianen]

Hvor mange barn har du oppdratt fra babystadiet alene da du var tenåring og hadde dårlig økonomi. Det er ikke snakk om at babyutstyr er dyrt, men at det er temmelig tøft å ikke ha råd til annet en strøm og husleie. Det er ikke bRe snakk om økonomisk situasjon bare når barnet er baby, men kanskje at man ikke kommer seg ut av en dårlig økonomisk situasjon på 10 år, eller kanskje aldri.

Jeg skammer meg ikke over at hun er gravid, som ung, fordi jeg faktisk har vært gjennom det selv. Jeg bekymrer meg over at jeg vet hva hun står foran og at hun faktisk er betydelig mindre selvstendig enn hva jeg var. Det er her snakk om et menneske som aldri har vært økonomisk ansvarlig for noen ting, synes babyer bare er søte ( utrolig nok, da hun har flere småsøsken ) men aldri har kjent den psykiske belastningen det kan være når man etter uker og måneder med søvnmangel må bære an baby rundt en hel natt og er så trett aT man nesten besvimer og i tillegg irriterer seg over at kjæresten ikke tar nattevåk, fordi han skal stå opp klokka 7 neste morgen og komme seg på skole.

Beklager at jeg har gjort deg sint, det var ikke meningen.

Jeg har oppdratt to barn, men ikke alene og ikke som tenåring.

mitt poeng er bare at man slett ikke trenger å la dette ødelegge hele livet.Man kan fremdeles gå på skole. Som student har man uansett dårlig råd. Det er ingen grunn til at hun skal ha dårligere råd enn andre når hun kommer i arbeid. Det er jo gjerne da andre begynner å få barn.

Jeg ser hva du skriver, at hun er økonomisk uansvarlig og ikke har vært vant til å ta ansvar for andre. Den opplysningen hadde jeg ikke i mitt tidligere innlegg.

Jeg tok naturligvis utgangspunkt i min egen datter.

Du kan nok uansett ikke tvinge henne, du får argumentere din sak, og håpe at hun velger det som er rett for henne.

Endret 8. mai 2012 av sebastianen

[AnonymBruker]

Jeg ser hva du skriver, at hun er økonomisk uansvarlig og ikke har vært vant til å ta ansvar for andre. Den opplysningen hadde jeg ikke i mitt tidligere innlegg.

Jeg tok naturligvis utgangspunkt i min egen datter.

Du kan nok uansett ikke tvinge henne, du får argumentere din sak, og håpe at hun velger det som er rett for henne.

Hun har tatt ansvar for egne småsøsken, men hun har ikke hatt ansvar, det er forskjellen. Hun har heller ikke vært økonomisk ansvarlig for noe, siden hun bortsett fra å gå på folkehøgskole indre har bodd hjemme, fått mat og klær og ukene ger og ikke hatt en jobb, annet enn lønn for arbeid fra oss foreldre m familier og tilfeldige småjenter sommar ramlet i fanget hennes.

Ellers er jeg enig, jeg kan ikke tvinge henne, jeg kan bare argumentere.

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt henne ta en prat med Amatea. De er nøkterne og nøytrale.

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt henne ta en prat med Amatea. De er nøkterne og nøytrale.

Har tenkt det! Er det mest fornuftige jeg kan gjøre.

[Gjest Gjest]

Hun hører neppe på fornuft uansett. Spesiellt ikke fra mor.. Spør enkelt hva hun har tenkt å gjøre (og tenkt om saken/fremtiden) Og send henne til rådgivere. (Husk bare at Amathea er tuftet på kristen tro...)

[Gjest Kevlarsjäl]

Hennes barn, hennes valg, hennes liv. TS kan mene og tenke og argumentere seg blå, men det hjelper ikke på faktum st hun ikke har noe å si her.

Hvis barnet kommer til verden får du støtte dattern din så mye du kan. Blir det slutt med barnefar må du trøste. Det er virkelig ikke mer å gjøre

[Gjest Gjest]

Jeg er ung mor. Jeg ble gravid da jeg var 18 år, og nettopp ferdig med 3 år på vgs. Da jeg fortalte det til mamma sa hun ikke annet enn at jeg måtte huske på at det var et livslangt ansvar. Utenom det skulle hun hjelpe meg, og hun var med på den første ultralyden.

Pappa ble helt vill, og mente at eneste utvei var abort. Det endte med taushet i ukevis fra min side, for abort var helt uaktuelt selv om jeg ikke hadde utdannelse og andre viktige faktorer på plass.

Jeg beholdt, og det første jeg gjorde var å skaffe meg jobb slik at jeg fikk foreldrepenger fra nav. Det er langt bedre enn engangstønaden som er på rundt 35.000 kr. Det er brukt opp etter 2-3 mnd.. Foreldrepenger får man utbetalt hver mnd, det samme man fikk utbetalt da man var i jobb. Man må jobbe minst 6 av de 10 siste månedene etter at man har blitt gravid.

Videre kjøpte jeg en et år gammel barnevogn på finn til halv pris, og fikk med mye ekstrautstyr. Klær arvet jeg i store hauger fra familie og venner, og jeg fikk også mye mye annet babyutstyr av familie og venner som ikke lengre hadde bruk for det.

Et år etter fødsel startet jeg på høgskolen, fikk meg ny kjæreste med topp jobb og sammen leier vi en fin leilighet. Vi har klart og spare opp en solid sparekonto til både oss og barnet, og vi har råd til å gi barnet alt han trenger. Ikke fordi vi har så mye penger, jeg er fremdeles ung og studerer. Men vi har råd fordi vi ikke er ute og drikker opp alle pengene etc, Vi er forsiktige.

Blir hun alene med babyen så får hun full overgangsstøtte fra nav, småbarnstillegg, støtte til barnetilsyn om det skal i bhg, dobbel barnetrygd, bidrag fra far og event. støtte fra lånekassen om hun skal studere.

Dette klarer man seg absolutt bra på hvis man bruker hodet!

Så økonomien skal gå i orden. En annen ting du heller burde ta opp med henne er ansvaret. Jeg var 18 og alene, og jeg har aldri vært så sliten og utmattet som da. Barnet mitt kom prematurt, det var en kjempetøff periode hvor det svevde mellom liv og død. Jeg var på ingen måte forberedt. I ettertid har jeg fått posttraumatisk lidelse, noe som plager meg hver dag og jeg strevde med å forholde meg til barnet som en mor skal.

Han gråt mye, jeg sov tilsammen 4 timer i døgnet. Det var tungt det første året.

Hun må være klar over at babyer er søte men ufattelig utmattende når de ikke sover, bare gråter og aldri gir deg fred. Du må opp på natten, mate, skifte bleie, opp tidlig om morgene, når de er syke må du tørke spy og diare, du må forberede deg på at du skal ha råd til dobbelt opp med klør og utstyr når barnet skal i bhg osv osv....

Men uansett har jeg aldri aldri angret på at jeg beholdt. For noen måneder siden ble jeg gravid igjen, og siden vi ikke på noen måte har sjangs å ha to barn på en inntekt og en liten studentinntekt, så valgte vi mot hjertet og ta abort.

Det var det verste jeg noen gang har gjort, og jeg tenker på det hver eneste dag. Det var smertefullt, jeg blødde mye, jeg kastet opp mens det pågikk, og det hele var bare en veldig vond opplevelse. Jeg angrer!

Man angrer hvis man tar abort, man angrer aldri om man beholder. Landet vårt er slik at alle skal kunne klare seg på en minstestandard gitt av staten. Vi er en velferdsstat som tar alle under vingene sine.

Ikke be henne ta abort, støtt henne slik min mamma gjorde. Bare forbered henne på tøffe tak i fremtiden med alt et barn bringer med seg.

Abort er aldri løsningen.

[AnonymBruker]

I går kveld fortalte min datter at hun er gravid og det virker som hun og kjæresten mener å beholde barnet.

Hun har ingen utdanning, hoppet av første året på videregående og går nå på folkehøgskole. Kjæresten er heller ikke ferdig med utdannelsen og de er strengt tatt bare et middels tenåringspar som har vært sammen et halvt år. Dersom de velger å beholde barnet kommer de til å ha elendig økonomi, samtidig som de må venne seg til hverandre og å ha en baby , noe som er litt av en prøvelse for selv voksne par som har planlagt barn.

Jeg har en baby selv og kan ikke ta mye ansvar og hjertet mitt blør over tanken på et barnebarn som kanskje ikke får det det trenger fordi foreldrene er unge og uerfarne og er like tåpelige som tenåringer flest er. Eller at de nybakte foreldrene gjennomgår samlivsbrudd fordi oppgaven blir for stor og at hun aldri kommer seg frem i livet og får tatt utdanning og stått på egne ben.Jeg selv ble mor ung, men jeg hadde i det minste både hatt erfaring med å ha en jobb og fullført.skoleår, samt at jeg var et år eldre enn henne. Jeg fullførte utdanningen min etter at jeg hadde fått to barn., men vet likevel hvordan følelsen er når man har små ressurser og ikke kan gi sine barn det andre ser på som selvfølgelig, samt at jeg husker at jeg egentlig følte at jeg opprop barnefaren også, som var betydelig mer barnslig enn jeg og at det til tider var tøft.

Jeg vil helst at hun tar abort, men jeg vil også være der for henne om hun velger å beholde barnet.

Hvordan skal jeg gå frem for å få henne til å skjønne realitetene og hvor hardt det kan være å ta vare på et barn mens man selv vokser opp, slik at hun velger det jeg mener er rett løsning? skal ringe å ta en seriøs prat med henne senere i dag.

Ble litt tullete skrevet dette, men hodet mitt virker ikke helt i dag.

Mulig hun ser rosenrødt på dette nå. Drømmer om to rom og kjøkken, kjæreste og barn. Virkeligheten er noe annet.

Sett deg ned med henne. Be henne se på annonser på å leie bolig. La henne se prisen. Få henne til å sette opp regnestykke på alle pengene de må ha.

Du kan få henne til å ya din baby hver dag en hel uke, natt og dag.

Spør begge to hva planene er fremover. Skole jobb, inntekt. Spør henne om det går greit å gå på slole jobb, etter å ha fått sove to timer om natten.

Om det var min datter? Anbefalt abort. de trenger realitetsorientering. De er nok forelsket nå,men som foreldre så vet vi at når hverdagen kommer så blir dette forholdet slutt.

De ser for seg en rosa verden og et lite babyansikt. De evner ikke å se en rasende toåring som ikke vil sove

[Gjest navnelapp]

Blir hun alene med babyen så får hun full overgangsstøtte fra nav, småbarnstillegg, støtte til barnetilsyn om det skal i bhg, dobbel barnetrygd, bidrag fra far og event. støtte fra lånekassen om hun skal studere.

Dette klarer man seg absolutt bra på hvis man bruker hodet!

Så økonomien skal gå i orden. En annen ting du heller burde ta opp med henne er ansvaret. Jeg var 18 og alene, og jeg har aldri vært så sliten og utmattet som da. Barnet mitt kom prematurt, det var en kjempetøff periode hvor det svevde mellom liv og død. Jeg var på ingen måte forberedt. I ettertid har jeg fått posttraumatisk lidelse, noe som plager meg hver dag og jeg strevde med å forholde meg til barnet som en mor skal.

Han gråt mye, jeg sov tilsammen 4 timer i døgnet. Det var tungt det første året.

Hun må være klar over at babyer er søte men ufattelig utmattende når de ikke sover, bare gråter og aldri gir deg fred. Du må opp på natten, mate, skifte bleie, opp tidlig om morgene, når de er syke må du tørke spy og diare, du må forberede deg på at du skal ha råd til dobbelt opp med klør og utstyr når barnet skal i bhg osv osv....

Men uansett har jeg aldri aldri angret på at jeg beholdt. For noen måneder siden ble jeg gravid igjen, og siden vi ikke på noen måte har sjangs å ha to barn på en inntekt og en liten studentinntekt, så valgte vi mot hjertet og ta abort.

Det var det verste jeg noen gang har gjort, og jeg tenker på det hver eneste dag. Det var smertefullt, jeg blødde mye, jeg kastet opp mens det pågikk, og det hele var bare en veldig vond opplevelse. Jeg angrer!

Man angrer hvis man tar abort, man angrer aldri om man beholder. Landet vårt er slik at alle skal kunne klare seg på en minstestandard gitt av staten. Vi er en velferdsstat som tar alle under vingene sine.

Ikke be henne ta abort, støtt henne slik min mamma gjorde. Bare forbered henne på tøffe tak i fremtiden med alt et barn bringer med seg.

Abort er aldri løsningen.

Her forutset du at ho blir åleine, altså at ho bryt med barnefaren. Det er slett ikkje sikkert ho gjer, og då får ho veldig lite økonomisk støtte.

Å seie at ein alltid vil angre på ein abort og aldri på å beholde kan ikkje gjerast til ein generell regel. Eg kan garantere deg at det ikkje er slik. Veldig mange føler ein enorm lettelse over å ta abort, spesielt viss forholdet til barnefaren er vanskeleg. At du ikkje opplevde det slik må stå for di eiga rekning. Det gjeld ikkje for alle andre.

[Sulosi]

Hun har heldigvis barnefaren ved sin side så det kunne vert verre sånn sett. Jeg studerer sammen med ei som fikk barn siste året på vgs. Hun er alene om ansvaret men klarte å fullføre både vgs og gikk rett videre på høyere utdanning. Det første året bodd hun hjemme siden barnet var for lite til å få barnehageplass, moren hennes var hjemme og passet barnet (hun hadde ikke jobb). Hun bor nå for seg selv og pendler to timer hver vei til studiene. Kjempetøff jente!

Hva din datter og kjæresten velger er opp til dem men selvfølgelig skal du ta en prat om dette. Inviter foreldrene til gutten så dere får snakket sammen. Kanskje de har ressurser til å hjelpe det unge paret. Penger er en ting men om de kan bo hjemme en stund og få praktisk hjelp så kan de klare det utroligste.