Helsevesenet og taushetsplikt...

[AnonymBruker]

Jeg jobber som sykepleier i hjemmetjenesten, var nyutdannet i 2011. Jeg lurer litt på hvordan dere andre forholder dere til dette med taushetsplikt, for man kommer jo opp i en del situasjoner der etikken blir satt på prøve.

Ofte møter jeg brukere og pårørende på butikken, og er da veldig i tvil om hva jeg skal gjøre. Hvis de hilser, hilser jeg tilbake, men jeg tar ikke initiativet til å snakke med dem. Snakker de med meg blir jeg litt stressa fordi jeg tenker at jeg ikke må si noe som "røper" hvordan jeg kjenner dem. Er jeg ute sammen med andre mens jeg møter dem prøver jeg å unngå å se på dem, fordi jeg ikke etterpå vil få spørsmålet "Hvem var det?".

Det er også litt frustrerende å ikke kunne lufte tankene sine til samboeren sin. Av og til kommer jeg hjem fra jobb og er litt lei meg fordi en pasient har dødd, eller er bekymret for en pasient. Dette kan jeg jo ikke fortelle til samboeren min. Kan heller ikke fortelle det om jeg opplever noe ubehagelig på jobb (har opplevd ubehagelige ting ifm oppdrag tidligere).

Hvordan forholder dere dere til taushetsplikten, og hvor går deres grenser? Jeg syns det er litt vanskelig å forholde seg til dette, spesielt siden jeg risikerer å møte på både pasienter og pårørende på fritiden...

[Gjest Tammie]

Jeg er sykepleier og jobber på sykehus. Syntes du gjør riktig i å hilse når de hilser tilbake. Dersom de ikke gjør det unnlater jeg, da vil kanskje personene pasienten er med spørre ham/henne "hvem var det?". Jeg hadde naboen som pasient en gang og når vi møtes har han alltid tatt opp sykdomssituasjonen og da syntes jeg det er riktig å svare og være med i samtalen.

Dersom jeg har opplevd noe på jobb som jeg trenger å lufte sier jeg det til min samboer. Jeg nevner aldri navn, nøyaktig alder eller hvor de kommer fra. Så lenge han har null sjangs til å vite hvem det er, syntes jeg det er greit.

Tidligere har jeg møtt psyk.pasienter etter praksis og da har jeg latt som om jeg ikke ser dem, det er alt for risikabelt og legge opp til kontakt mtp hva de har gjennomgått sammen med meg.

Jeg syntes det er supert at tenker såpass over dette med taushetsplikt, det er UTROLIG viktig å overholde denne!

[AnonymBruker]

Noen ting må du da kunne dele med samboeren din.

"I dag døde en dame på jobben, så jeg er ganske lei meg" går an å si. Det du har taushetsplikt om er ting som identifiserer personen. Så lenge du ikke deler private ting, nevner navn eller andre ting som forteller hvem pasienten er, er det innenfor grensen.

Det høres ut som en fin løsning å vente med å hilse til pasienten har hilst på deg. Men ikke se en annen vei, da kan det virke som du overser personen, og det kan føles ekkelt for vedkommende. Hva med å smile forsiktig og så hilse ordentlig hvis han eller hun hilser først?

Når de du er med spør hvem du hilste på, er det vel bare å svare "bare noen jeg traff gjennom jobben en gang" og la det være med det. Da kan det være pårørende, tidligere kolleger, møttes på kurs eller lignende.

Noen i min nærmeste omgangskrets jobber på sykehus, og jeg får stadig høre ting derfra. Som "i forrige uke hadde vi inne en jente på 13 år som tok abort" eller "Nå skal du høre noe merkelig pasienten sa rett etter å ha våknet etter operasjonen". Dette ser jeg ingen problemer med så lenge jeg umulig kan gjette hvem disse personene er. Jeg vet ikke engang hvilken kommune de tilhører, og ikke interesserer det meg heller. Interessant å høre hva andre opplever i sin jobbhverdag.

Av og til trenger man å dele ting som har gjort inntrykk, og det gjelder naturligvis også folk i jobber med taushetsplikt. Jeg tror det er sunt for deg å dele litt mer, så lenge respekt for pasienten blir ivaretatt.

[Helen]

Jeg går 2. året på vernepleien og har hatt praksis i hjemmesykepleien. På siste prakisdag var det en bruker som døde mens jeg var der. Det var brått og uventet, jeg prøvde gjennoppliving men det var ikke noe som hjalp. Jeg fikk en skikkelig reaksjon på dette etterpå, da fikk jeg beskjed av lederen om at det var viktig at jeg hadde noen å snakke med om dette da jeg kom hjem. Selv om jeg snakket mye om det på jobb så hadde jeg det skikkelig vondt da arbeidsdagen var over.

I forbindelse med dette ble jeg fortalt at jeg fint kan snakke om hendelser, bare jeg ikke identifiserer brukeren på noen måte.

[Bathsheba]

Jeg er ofte på foredrag med ulike helsepersonell, og det er helt normalt at de nevner egne erfaringer fra arbeidet. Selvfølgelig unngår de navn og annet som kan identifisere vedkommende.

[AnonymBruker]

Jeg mistet en 16 år gammel pasient i min jobb, samboeren min fikk vite alt. Ellers hadde jeg ikke klart å komme meg igjennom det. Jeg kunne også fortelle det til andre men utelatte selvfølgelig navn og detaljer rundt hendelsen.