Blir ganske så skuffet, og føler meg umyndiggjort..

[AnonymBruker]

Jeg har et felles barn med min eks, som det absolutt ikke er lett å samarbeide med. Jeg som mor ser at dette barnet trenger hjelp på ett eller annet vis av fagfolk. Barnet har gått igjennom en god del belastende ting i livet den siste tiden, som det ikke er vanskelig å skjønne at setter spor hos et barn på tre år.. Barnefar er ikke enig i dette, han mener alt er flott!

Som siste utvei kontakter jeg ped.leder i barnets barnehage. Jeg forklarer settingen. At samarbeidet mellom oss foreldre er svært dårlig (noe hun vet veldig godt fra før), at jeg føler at barnefar ikke ser barnet, og at jeg derfor er bekymret dersom dette ikke blir tatt fatt i i form av seinskader. Hun forstår meg godt hvorfor jeg vil videre med dette. Hun forteller deretter at dette ikke har vist seg så godt i barnehagen, men at hun vil observere barnet, ta oss foreldre inn til en samtale med henne, og deretter ta en telefon til BUP. Vi blir enige om at hun ringer meg om en to ukers tid.

Så en dag når eksen kommer å leverer barnet hjemme hos meg, slenger han ut at: "Ja, forresten.. Pratet med ******** om denne observasjonen hun skulle ha. Hun ba meg si til deg at det var ingenting galt.."

Dette reagerer jeg på, mest i form av å bli lei meg. Det er jo flott dersom det ikke er noe galt, men hva med å ringe å fortelle om dette til meg? Å utdype litt.. Dette var en fortrolig telefonsamtale mellom henne og meg. Hun gav forståelse for min frustrasjon og fortvilelse, i form av at vi ikke kommer gjennom verken hos BUP selv, eller helsestasjon fordi barnefar nekter å samtykke.

Jeg har mest lyst til å sende henne en mail, eller evt sms. Der jeg uttrykker at jeg føler meg litt trampet på og umyndiggjort. Og at dette rett og slett var litt ufint..

Hva ville dere gjort?

[Jinta]

Jeg har et felles barn med min eks, som det absolutt ikke er lett å samarbeide med. Jeg som mor ser at dette barnet trenger hjelp på ett eller annet vis av fagfolk. Barnet har gått igjennom en god del belastende ting i livet den siste tiden, som det ikke er vanskelig å skjønne at setter spor hos et barn på tre år.. Barnefar er ikke enig i dette, han mener alt er flott!

Som siste utvei kontakter jeg ped.leder i barnets barnehage. Jeg forklarer settingen. At samarbeidet mellom oss foreldre er svært dårlig (noe hun vet veldig godt fra før), at jeg føler at barnefar ikke ser barnet, og at jeg derfor er bekymret dersom dette ikke blir tatt fatt i i form av seinskader. Hun forstår meg godt hvorfor jeg vil videre med dette. Hun forteller deretter at dette ikke har vist seg så godt i barnehagen, men at hun vil observere barnet, ta oss foreldre inn til en samtale med henne, og deretter ta en telefon til BUP. Vi blir enige om at hun ringer meg om en to ukers tid.

Så en dag når eksen kommer å leverer barnet hjemme hos meg, slenger han ut at: "Ja, forresten.. Pratet med ******** om denne observasjonen hun skulle ha. Hun ba meg si til deg at det var ingenting galt.."

Dette reagerer jeg på, mest i form av å bli lei meg. Det er jo flott dersom det ikke er noe galt, men hva med å ringe å fortelle om dette til meg? Å utdype litt.. Dette var en fortrolig telefonsamtale mellom henne og meg. Hun gav forståelse for min frustrasjon og fortvilelse, i form av at vi ikke kommer gjennom verken hos BUP selv, eller helsestasjon fordi barnefar nekter å samtykke.

Jeg har mest lyst til å sende henne en mail, eller evt sms. Der jeg uttrykker at jeg føler meg litt trampet på og umyndiggjort. Og at dette rett og slett var litt ufint..

Hva ville dere gjort?

Tatt det opp med henne på en eller annen måte.

[Sulosi]

Var det ikke mulig å lufte bekymringene med bhg uten å dra inn det dårlige forholdet mellom deg og far? De ansatte skal være upartiske og skal helst ikke blandes inn i deres konflikter med mindre det er noe heeelt spesielt. Når du begrunner problemene som om det er fars skyld så kan de oppleve at du er ute etter å sverte far mere enn at du er oppriktig bekymret for barnet, spesielt med tanke på at de ikke opplever at barnet har problemer.

Jeg vil råde deg til å sette ord på det barnet sliter med uten å blande inn far. Lettere å bli tatt på alvor da.

Er det språket, motorikken, adferden?

[Testosteron]

Jeg har mest lyst til å sende henne en mail, eller evt sms. Der jeg uttrykker at jeg føler meg litt trampet på og umyndiggjort. Og at dette rett og slett var litt ufint..

Hva ville dere gjort?

Jeg ville ha tatt det opp med henne ansikt til ansikt, og jeg ville ikke ha brukt så sterke uttrykk som "trampet på" og "umyndiggjort", for da risikerer du at hun steiler og ikke tar inn over seg kritikken din. Tvert imot kan hun da oppleve deg som urettferdig mot henne.

[AnonymBruker]

Er selv ansatt i barnehage. Å ut i fra mitt ståsted kan jeg ikke se at ped.leder har gjort noe gale. Ja, du forteller noe som du føler er fortrolig. Hun ser en av 2 foresatte som tar opp et dilemma. Og når det ikke er noe gale så gir hun beskjed til 1 av 2 foresatte. Slik jeg forstår det sier hun at hun skal ta kontakt med BUP om hun ser noe i observasjonen.

Sagt med forbehold om at vi ikke vet noe konkret om hva du mener er "gale".

Hadde vært spennende å få vite hva det er og da hvilke(n) observasjons metode og antall observasjoner, og da over hvor lang tid.

[Mixelite]

Trampet på og umyndiggjort... Er det ikke slik at far har en rett til å bli informert? Jeg trodde ikke barnehagen kunne holde ting hemmelig for en forelder med mindre det er spesielle grunner(vedtak) for det...

[Sulosi]

Jeg ville ha tatt det opp med henne ansikt til ansikt, og jeg ville ikke ha brukt så sterke uttrykk som "trampet på" og "umyndiggjort", for da risikerer du at hun steiler og ikke tar inn over seg kritikken din. Tvert imot kan hun da oppleve deg som urettferdig mot henne.

Enig, og så ville jeg sagt ifra at "når jeg henvender meg til dere så foreventer jeg at dere kommer til meg med tilbakemeldinger og ikke sender de via barnefar".

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hele settingen TS, men er det slik at du ville at bhg skulle observere barnet deres litt spesielt for så å avgjøre om bhg skulle ta kontakt med BUP?

For det første: Bhg kan ikke henvise til BUP. Det er fastlegen som kan henvise dit, da BUP. BUP er en avdeling innenfor sykehuset og er således en fylkeskommunal helseinstitusjon. Hvis du som mor mener at det er noe galt med barnet ditt kan du ikke slå det fra deg fordi de ansatte i bhg ikke er enig i din bekymring. De har ingen ting med å hindre foreldre i å søke hjelp til barna sine.

For det andre: For å søke den type hjelp må far samtykke. Hvis far IKKE samtykker kan du gå veien via barnevern. Barnvern har henvisningsmyndihget til BUP, da trenger ikke fastlegen inn i bildet.

For meg høres det ut som denne ansatte i bhg har svært stor makt når det gjelder barnet ditt. Hun har sikkert erfaring med barn, men jeg syns ikke du skal stole mer på hennes vurdering enn din egen magefølelse.

Mitt råd til deg er at du ringer PPT i kommunen din i morgen og ber om en drøftingssamtale med noen der. Da kan du legge fram din bekymring og få råd og veiledning i fht hva du eventuelt kan gjøre videre og om det er noen grunn til bekymring.

Det lureste er selvsagt å fortelle far at du skal drøfte situasjonen og bekymringen din med pPT og invitere ham med på samtalen, men du kan snakke med PPT på egenhånd også.

Lykke til!

[Sulosi]

Trampet på og umyndiggjort... Er det ikke slik at far har en rett til å bli informert? Jeg trodde ikke barnehagen kunne holde ting hemmelig for en forelder med mindre det er spesielle grunner(vedtak) for det...

Klart far har rett til å bli informert, han skal også bli hørt, men når de vet det er konflikter mellom far og mor så mener jeg det er uproffesjonelt å sende beskjeder til mor via far (og omvendt).

[Gjest Spinell]

Det er greit at ped.leder burde gitt tilbakemeldingen til deg, men du har ikke mer rett til å føle deg umyndiggjort enn barnefaren har. Slik jeg forstår deg har du ikke informert ham om verken samtalen med barnehagen eller observasjonen. Å gå bak barnefars rygg legger ikke akkurat grunnlaget for å forbedre samarbeidet.

[Mixelite]

Klart far har rett til å bli informert, han skal også bli hørt, men når de vet det er konflikter mellom far og mor så mener jeg det er uproffesjonelt å sende beskjeder til mor via far (og omvendt).

Det kan jeg være enig i hvis det faktisk er slik at han ble bedt om å overbringe beskjed.

[kopperlis123]

Var det ikke mulig å lufte bekymringene med bhg uten å dra inn det dårlige forholdet mellom deg og far?