For lettvint å flytte sammen?

[Gjest Voksen mann]

Jeg rystes stadig over de sjokkartede innlegg i dette forumet. Finnes det virkelig så mange umodne, barnslige gutter/menn? Som mann gremmes jeg.

Hvorfor i all verden blir dere samboere med sånne gutter?

Selv om det å flytte sammen ikke er "like alvorlig" som å gifte seg, lurer jeg på om ikke det er "for lettvint".

Hvorfor flytter man sammen?

Spare husleie?

Eller er det følelsene mellom dere?

Eller mener dere at "det er ikke så farlig - går det ikke så går det ikke".

[Lava]

Det har da ikke noe med at det er lett å flytte sammen å gjøre...

At det finnes dumme menn (og kvinner) - jeg ser ikke sammenhengen med samboerskap... :klø:

[Gjest Voksen mann]

Jeg tenkte på at det virker som om mange er overrasket over sine sameboere, dvs at de ikke kjenner hverandre godt nok.

Det vil alltid dukke opp overraskelser, selvsagt, men i mye av det som jeg leser her virker som om den ene oppdager helt "basic" ting ved den andre først etter at de flyttet sammen, og ikke før.

Det var det jeg mente.

[Gjest Aretha]

Føler meg litt truffet av innlegget ditt og synes jeg må forsvare meg selv og Vimsen :oops: . Selv om han har sin ladning giftpiler som sårer meg dypt og inderlig, er vi ikke samboer fordi det er "lettvint" :o . Jeg har jo selvsagt (okey, som oftest da) tro på forholdet vårt. Det som hadde vært lettvint hadde vært å "bare være kjærester" for da kunne jeg unngått han noen dager til anfallet gikk over :evil: . Det hadde vært lettvint det!

Det er ikke lettvint å forholde seg til "sånne", barnslige, umodne menn/ gutter når man bor sammen med dem og ser dem hver dag.

[Lava]

Ah! Da skjønner jeg deg bedre. :D

Da er jeg også enig med deg.

(det var til Voksen Mann)

[Arkana]

Som samboere i forhold til bare kjærester som "dater" kommer man jo opp i helt andre situasjoner som man egentlig ikke har så stor forutsetning for å vite på forhånd. Hvem skal lage mat? Hva slags mat skal vi spise? Hvordan skal økonomien ordnes? Hvem betaler hva? Skal vi ha felles konto eller ikke? Er det greit at en har en ekstremt dyr hobby, som tar mye av fritiden min? Hvem skal rydde/vaske hva, og når? Alt dette, og mye mer, er ting man ikke har fått helt oppleve før man faktisk bor sammen. Selvsagt bør man jo snakke sammen om slike ting, og jeg er enig med deg i at de helt store overraskelsene vel kunne vært unngått om man virkelig hadde prøvd å sette seg inn det å skulle bo sammen med kjæresten sin.

Jeg og samboeren min bor ikke sammen først og fremst fordi det er lettvint. Selvsagt er det jo en klar praktisk side ved å dele leilighet da. Vi bor sammen rett og slett fordi vi ønsker å være sammen så mye som mulig, fordi vi trives sammen og føler oss bedre som to enn som én. Vi har ikke hatt noen spesielle overraskelser da vi flyttet sammen, men vi er også veldig like og dermed ordner det meste seg selv.

Og forøvrig, for meg er ikke det å flytte sammen noe mindre alvorlig enn det å gifte seg. Jeg trenger ikke et papir for å bevise overfor min samboer, meg selv eller omverden av vi har et seriøst forhold, elsker hverandre og ønsker å dele livet med hverandre.

[Lava]

Og forøvrig' date=' for meg er ikke det å flytte sammen noe mindre alvorlig enn det å gifte seg. [/quote']

Selvsagt er det det, mtp. plikter og rettigheter.

[Arkana]

Juridisk sett er det selvsagt en forskjell, men ikke for oss personlig, med tanke på hvordan vi er med hverandre. Følelsene for hverandre, og forpliktelsen vi føler overfor hverandre ville ikke blitt sterkere av et papir som sier vi er gift, og det teller mer.

[Lava]

Juridisk sett er det selvsagt en forskjell' date= men ikke for oss personlig, med tanke på hvordan vi er med hverandre. Følelsene for hverandre, og forpliktelsen vi føler overfor hverandre ville ikke blitt sterkere av et papir som sier vi er gift, og det teller mer.

Jada, for noen fungerer det jo slik, men det er jo generelt lettere å bli samboere enn å gifte seg.

Men jeg skjønner hva du mener i deres tilfelle.

[lenny]

ja det er nok for lett å flytte sammen,noen er nok ikke helt modne når de tar det skrittet.

det er nok viktig å ta seg tid til å bare være kjærester og bli godt kjent før man flytter sammen,for da kommer hverdagen ganske fort og man vil oppdage sider ved partneren man ikke kjente.forhold går som regel opp og ned i perioder og da er det godt å ha ett sterkt og godt grunnlag sammen.

ett ordtak lyder:man lærer av sine feil!......er ikke så sikker på det..

altfor mange kjenner nok denne: oops I did it again

[Gjest Poirot]

Jeg tenkte på at det virker som om mange er overrasket over sine sameboere, dvs at de ikke kjenner hverandre godt nok.

Det vil alltid dukke opp overraskelser, selvsagt, men i mye av det som jeg leser her virker som om den ene oppdager helt "basic" ting ved den andre først etter at de flyttet sammen, og ikke før.

Det var det jeg mente.

Skjønner godt hva du mener. Selv har jeg 2-3 venninder som gjerne flytter sammen kjæresten så raskt som mulig, de er sikkert ikke enestående i verden... Og da kan man få noen overraskelser.

Som samboere i forhold til bare kjærester som "dater" kommer man jo opp i helt andre situasjoner som man egentlig ikke har så stor forutsetning for å vite på forhånd. Hvem skal lage mat? Hva slags mat skal vi spise? Hvordan skal økonomien ordnes? Hvem betaler hva? Skal vi ha felles konto eller ikke? Er det greit at en har en ekstremt dyr hobby, som tar mye av fritiden min? Hvem skal rydde/vaske hva, og når? Alt dette, og mye mer, er ting man ikke har fått helt oppleve før man faktisk bor sammen.

Vi kjente hverandre så godt og var så mye sammen før vi flyttet sammen (3,5 år), at det faktisk ikke skjedde noe nytt eller overraskende etter at vi flyttet sammen. Noe som er mitt argument for at man bør vente litt før man flytter sammen. Vi lagde mat, ryddet osv når vi bodde hver for oss også.

[Tusenfryd]

Ja, jeg tror det er for lett å flytte sammen i dag.

Jeg ser mennesker rundt meg som på langt nær er så forpliktet i forholdet som jeg synes burde være naturlig. Fx så vet jeg noen som har bodd sammen i to år "for å se om det funker" og fordi de ikke vet det enda, så er det jo ingen vits å treffe familiene til hverandre...

En tidligere nabo av meg hadde tre jentenavn på postkassen i løpet av fire år.

Ja, Tusenfryd er gammel tante nå, men dette er faktisk det jeg mener og jeg er også ganske opptatt av det. Fordi det bla i dette samfunnet koster folk mer å forplikte seg til hverandre enn til å få et barn. Det blir jeg sint av og jeg håper at trenden snart snur!

Ja, jeg hadde to samboerforhold bak meg før jeg giftet meg - så ja, jeg vet hva jeg snakker om.

[Arkana]

Vi lagde mat' date=' ryddet osv når vi bodde hver for oss også.[/quote']

Joda, alle gjør jo det. Men hva slags mat man lager, når og hvordan man rydder osv trenger jo ikke være likt. Man hører jo til stadighet om at den ene vil rydde/vaske oftere enn den andre og ikke er fornøyd med hvordan den andre gjør det. Slike "småting" kan også skape misnøye og krangler.

[Gjest Lea]

Ja, det er lettvindt å flytte sammen.

Vi flyttet sammen etter en knapp måned tror jeg.. gradvis.

Men det ble liksom bare sånn. Og han flyttet hjemmefra da. Det var liksom ikke snakk om å selge leiligheter eller flytte på masse møbler.

Innstillingen vår var vel kanskje: "Vi får se hvordan det går!". Og det gikk bra. Hans (og helt sikkert mine) små særegenheter dukket opp etter hvert. Det som var morsomt og sjarmerende i begynnelsen er slitsomt og irriterende nå. Men totalsummen er ganske så bra

[Cola Girl]

Selv om det å flytte sammen ikke er "like alvorlig" som å gifte seg, lurer jeg på om ikke det er "for lettvint".

Kanskje det er "for lettvint", men det får vel være opp til hver enkelt å vurdere hvordan de gjør det og hva de vil med det...

Selv flyttet jeg sammen med en kjæreste selv om jeg aldri trodde at det kom til å forbli oss to. Jeg var ferdig med studiene (var 22-23 år) og han foreslo at jeg flyttet inn til han (hadde vært "sammen" i et år da). Det gjorde jeg (betalte litt for meg i måneden) og vi hadde det helt topp sammen på både den ene og den andre måten Etter ett år flyttet jeg ut fordi jeg var forelsket i en annen. Dette var helt problemfritt for oss, men det er kanskje fordi vi begge egentlig visste at det var mest fysisk mellom oss. Hadde jo selvfølgelig våre fighter om tannpastaen og sånne ting vi også.

Kan man flytte sammen med en venninne så kan man vel flytte sammen med en kjæreste? Man bør jo ikke kjøpe hus eller leilighet med en gang. Jeg synes det er greit å bo sammen jeg, for da lærer man hverandre å kjenne før man virkerlig går inn for "gode og onde dager"

Ble kanskje litt på siden av det du ville frem til dette...

[Gjest Poirot]

[Mossa]

Hører flere av veninnene til tantebarna mine snakker om å flytte sammen med sine kjærester.

Og dersom det ikke går bra, er det jo bare å flytte derfra,som de selv sier....

Den beste ideen er jo å bli godt kjent først, også flytte sammen.

Da slipper man sjokket over at den galante, høflige,gavmilde og rolige partneren egentlig er en pedantisk hissigpropp som for alt i verden ikke klarer å se at 40 truser,strødd fra soverommet til badet, ikke er ok!!

(...da vet man at han er sånn...og elsker han uansett.)

[la Flaca]

Det finnes ingen fasit når det gjelder dette. Exkjæresten bodde jeg bare sammen med i perioder, og da det ble snakk om å binde seg til en felles leieavtale oppdaget jeg at jeg ikke så for meg en fremtid sammen med han.:-?

Min tilkomne derimot flyttet jeg sammen med en måned etter at vi møttes første gang, året etter kjøpte vi hus sammen. Til tross for at jeg roter fælt og han er en surpomp om morgenen har samboerskapet gått strålende! :D

Det gjelder å stole på magefølelsen. Men ut over det man vet om vedkommendes personlige egenskaper, økonomi og verdisyn må vel samboerskapet utprøves før man kan si om det kan fungere...

[aline]

Jeg vet at det er mange det lykkes for, men jeg er egentlig enig i at det er mange som tar lett på det å flytte sammen, og som lett gjøre det "for tidlige".

Har gjort det selv to ganger jeg, både fordi det var praktisk ihht økonomi, men også fordi vi var aktive personer på hvert vårt område, og for å få mest mulig tid sammen i tillegg til disse andre aktivitetene, så virket det lurest å bo sammen.

Det skar seg etter kort tid begge gangene for meg, fordi vi ikke hadde rukket å blitt kjent og rukket å bygge ett fundament å falle ned på når hverdagen ble grå og de hverdagslige sidene kom fra begges kanter.

Vi hadde vært for kort tid sammen til å vite om rutiner og holdninger og humørsvingninger før vi flyttet sammen, og når vi da ble skikkelig provosert over en side vi ikke hadde visst om før, så hadde vi lite eller ingenting å falle ned på, og det ble da bare værre og værre til det skjerte seg.

Etter to ganger så lærte jeg ihvertfall!!

Vi derimot KAN ikke flytte sammen før det ihvertfall har gått ett år og tre måneder, fordi jeg har en leieavtale som jeg ikke KAN si opp det første året, og har tre mnd oppsigelse etter det. Og leiligheten er aaaaaltfor liten til å bo to på!! :D

Så vi er egentlig ganske fornøyde med det begge to, for da kan vi bli skikkelig kjent og bare kose oss å være kjærster så lenge vi vil.

Og selv om man "bare" er kjærster, så lærer vi så absolutt hverandres vaner og rutiner å kjenne!!

Jeg er jo hjemme hos ham, og ser hvordan han lever, hvor ofte han gjør rent, hva slags mat han spiser, hvordan det er naturlig for ham å leve.

Han er hjemme hos meg og, og lærer seg sånn mine regler og vaner og viktigheter.

Når vi så har blitt godt nok kjent, og ønkser å flytte sammen, så må det diskusjoner til og vi må finne løsninger på forskjellene våre, og de VET vi om når vi flytter sammen, jeg tviler på at det kommer like mange overaskelser den dagen det vi blir samboere som det hadde kommet dersom vi flyttet sammen etter 1 mnd eller 2!!

[~Moon~]

Man blir faktisk ikke skikkelig kjent før man har bodd under samme tak 24/7 en god stund.

Først da ser man om forholdet er stekt nok til å tåle påkjenningen det faktisk er å bo sammen.

Å bare være kjærester og treffes når man føler for det,er så mye mindre komplisert og lettvint.