når foreldre blir gamle/sjuke

[AnonymBruker]

Min situasjon ; min mor er bare 62 år men har vært syk i ca 10 år . Diagnose ; manisk depressiv + at hun har antagelig hatt et par drypp og er redusert fysisk .

Nå er hun ganske " krevende" , humøret veksler fra sinne ( som kommer fra bitterhet fordi hun er syk) som går utover de som er rundt henne , via fortvilet gråt og til depresjon eller latter og glede. Hun må konstant underholdes for at ikke følelsene skal " renne over" .

For tida er hun på gamlehjem fordi det ikke finns et bedre aleternativ . Siden hun trenger tilsyn hele tiden , greier ikke min far og ha henne hjemme.

Var og beøkte henne i to timer i dag og måtte være vitne til at hun skjelte ut pleiere og pasienter fordi hun var frustrert . Hun er nok i manisk fase nå og eier ikke grenser for sin oppførsel .

Så da jeg gikk ut derfra i dag var jeg dønn sliten og hyperventilerte pga påkjenningen ...

Man vil jo gjerne hjelp sine foreldre , men det finns grenser for hva man orker . Sliter meg psykisk ut .. Samtidig som samvittigheten min er lett og røre ved når jeg vet hun sitter blandt folk som er mye eldre enn henne og er på " oppbevaring! "

Er det noen som har vært i lignende situasjon og/eller har noe godt råd og gi meg ?

[Marsipan]

Hun er i gode hender der hun er, selv om det ikke er den optimale løsningen, så jeg syns du skal prøve å ta hensyn til deg selv uten dårlig samvittighet. Du har all rett til å sette grenser for deg selv og hva du orker!

Det er en vanskelig situasjon, og jeg håper du og pappaen din har et godt forhold og kan støtte hverandre litt.

[AnonymBruker]

Hun er i gode hender der hun er, selv om det ikke er den optimale løsningen, så jeg syns du skal prøve å ta hensyn til deg selv uten dårlig samvittighet. Du har all rett til å sette grenser for deg selv og hva du orker!

Det er en vanskelig situasjon, og jeg håper du og pappaen din har et godt forhold og kan støtte hverandre litt.

TS her ; jada , jeg og pappa har et flott forhold heldigvis