ble vraket av date fordi jeg går i terapi

[AnonymBruker]

Er det noe som kommer til å hindre at jeg får meg kjæreste?

La meg fortelle litt om meg selv.

Jeg vokste opp med mye vold, alkoholisme, psyksisk terror, som kanskje var det aller verste.

Når jeg flyttet, feide jeg alt bak et teppe, og bare latet som at ingenting hadde skjedd. Jeg er en normal person som man ikke skulle tro feila så mye.

Men det gjør det, i en alder av 24 har jeg innsett det, og søkt hjelp. Så nå går jeg jevnlig til psykolog.

Jeg hadde også en fyr jeg gikk på dater med, og etter den 4 daten, og MASSE kontakt imellom, så ville han ikke treffe meg mer, fordi folk med problemer var det sureste han visste. Han orka ikke ei dame med en masse bagasje og styr.

Han sa det fordi jeg hadde nevnt at jeg går til terapi, da vi kom inn på dette med psykiske ting.

Ja..

[AnonymBruker]

Vel, det kan være slitsomt. Har selv vært borti ei som slet og gikk til psykolog og jeg klarte ikke mer.

[AnonymBruker]

Poenget er at han hadde ikke merket noe til det om jeg ikke sa det.

[AnonymBruker]

Da får du bare være glad til, han var nok ikke den rette for deg uansett.

Jeg skal innrømme at også jeg ville vært meget skeptisk til folk med bagasje.

[AnonymBruker]

Ingen er perfekte.

[Gjest Anna.S]

Du trenger absolutt ikke å bekymre deg. Jeg har fått en flott kjæreste på tross av mine psykiske problemer. Jeg er åpen om depresjonen jeg har hatt på bloggen min og dermed har jeg også være åpen om det med de jeg har datet.

Jeg forteller dem at jeg har det bra i livet mitt NÅ, men at jeg jobber med meg selv for å ikke gjøre samme feil igjen, og for å bearbeide de tingene som har vært vonde.

Noen har blitt skremt. De har ikke tatt seg tid til å se hvem jeg er, men har dømt meg ut i fra det de ser på som noen som lider med psykiske lidelser. Dumt for dem, bra for meg, sier kjæreste min om det

Jeg er en person som man ikke kan se at jeg har sliti. Jeg er blid, trener, ha en aktiv hverdag, masse venner, og har et godt liv. Men jeg er sykmeldt og jeg går til psykolog en gang i uken.

Finner du den rette så vil ha være en støtte for deg når vonde opplevelser kommer frem i minnet og du vil få den tryggheten du har savnet før som gjør at livet blir bare enda bedre.

Les gjerne på bloggen min for å se mine tanker rundt depresjon, livet osv

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg skjønner ham, jeg er veldig skeptisk til folk med bagasje. Der og da virker de helt normale, men hvis man går så langt at man flytter sammen kommer de skumlere sidene frem. Tror han følger føre-var-prinsippet, og det er vel helst naive folk som ser på dette med undrende øyne, mens han du driver på med er kanskje et "brent barn"? Psykiske problemer er enormt slitsomt. Jeg føler jeg har nok med meg selv og mine problemer, og vet hvor utfordrende det kan være. Hvis det er to stk med problemer blir alt så mye verre.

(Går til behandling selv)

[Gjest Anna.S]

Da får du bare være glad til, han var nok ikke den rette for deg uansett.

Jeg skal innrømme at også jeg ville vært meget skeptisk til folk med bagasje.

Det å ha baggasje kan jo være veldig positivt også. Man har livserfaring og det er positivt uansett om det er noe dritt der også. De som har hatt det vondt pleier som regel å være de som får det best til slutt

[Gjest Anna.S]

Psykiske problemer er enormt slitsomt. Jeg føler jeg har nok med meg selv og mine problemer, og vet hvor utfordrende det kan være.

Men hvis du hadde møtt en person som ikke så lidelsene dine med alt som var fantastisk ved deg, så hadde det jo endret ting ikke sant? Det ville gjort deg friskere og livet bedre

[AnonymBruker]

Jeg hadde også dumpet en date om jeg fant ut at han gikk til psykolog.

[Gjest Valiumsjunkie]

Det å ha baggasje kan jo være veldig positivt også. Man har livserfaring og det er positivt uansett om det er noe dritt der også. De som har hatt det vondt pleier som regel å være de som får det best til slutt

Sant, erfaring gjør en klokere og mer forståelsesfull, samtidig er ikke innsikt alltid like greit. Innsikt er greit når den er veldig generell, for da kjenner de fleste seg igjen og man høster forståelse. Hvis den er på et dypere nivå og hvor de fleste ikke skjønner noe, så avler det bare frustrasjon. Ser ikke helt hva som er så positivt med det.

[pandabear]

Jeg hadde også dumpet en date om jeg fant ut at han gikk til psykolog.

Seriøst? Det kan være veldig mange grunner for at man går til en psykolog. Dessuten er det vel bedre å insse at man har noe man må jobbe med, istedefor å fortrenge det å ikke gjøre noe med det.

[Steinar40]

Poenget er at han hadde ikke merket noe til det om jeg ikke sa det.

Som andre også sier her så dreier det seg om hvor store problemene kommer til å bli i et parforhold.

Det er der riskene ligger for den andre parten.

Det kommer også an på hva slags problemer det dreier seg om, i hvilken grad, og hvilke konsekvenser det får for deg og din oppførsel.

Skal man ta en slik sjanse så må man bli overbevist om at problemene ikke er for store. Men mange vil nok ikke ta sjansen uansett.

Endret 6. mai 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Min mor har bagasje. Det gikk i aller høyeste grad utover min oppvekst og barndom, så jeg vil ikke ha en kjæreste som lar meg gå gjennom det samme på nytt. At andre er mer positive til å ha kjæreste med bagasje er fint det, men jeg holder meg unna. Jeg har nok med moren min.

Det er mange pene teorier her, innsikt og bagasje gjør en mer forståelsesfull o.l, men de pene teoriene stemmer ikke alltid med virkeligheten.

[Gjest O___o]

Er det noe som kommer til å hindre at jeg får meg kjæreste?

La meg fortelle litt om meg selv.

Jeg vokste opp med mye vold, alkoholisme, psyksisk terror, som kanskje var det aller verste.

Når jeg flyttet, feide jeg alt bak et teppe, og bare latet som at ingenting hadde skjedd. Jeg er en normal person som man ikke skulle tro feila så mye.

Men det gjør det, i en alder av 24 har jeg innsett det, og søkt hjelp. Så nå går jeg jevnlig til psykolog.

Jeg hadde også en fyr jeg gikk på dater med, og etter den 4 daten, og MASSE kontakt imellom, så ville han ikke treffe meg mer, fordi folk med problemer var det sureste han visste. Han orka ikke ei dame med en masse bagasje og styr.

Han sa det fordi jeg hadde nevnt at jeg går til terapi, da vi kom inn på dette med psykiske ting.

Ja..

Også er spørsmålet - vil DU egentlig ha en manns om ikke kan håndtere at du går til psykolog?

Hvis han stikker - bare av det faktumet at du går 1 - 8 ganger i måneden til psykolog, uten at det går særlig utover hans hverdag - hvilke situasjoner vil han da klare å stå i?

[Gjest uAnonymBruker]

jeg ville ikke droppet en person kun fordi de går i terapi, det kommer jo an på hvorfor de gjør det, men er det på grunn av angst eller depresjoner eller rusproblemer, så dropper jeg personen for det orker jeg ikke.

[2shy]

Hadde han vært den rette for deg, så hadde han ikke gått sin vei. De fleste har bagasje i større eller mindre grad, og jeg berømmer deg for at du erkjenner det, tar tak i det, og i tillegg er åpen om det. Jeg har også hatt min bagasje jeg har jobbet mye med, og det jeg har funnet ut er at det beste er å jobbe med seg selv og få seg selv i vater - før man begynner å tenke på forhold (når bagasjen er så stor som den er).

[AnonymBruker]

Ts her.

Oppveksten min har gitt meg en utrolig selvinnsikt, for å si det mildt. Jeg er en blid jente med masse venner, jeg trener, jeg har en god jobb, jeg har sparepenger på konto, jeg gråter ikke hver dag, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angstlidelser, jeg vet hva jeg selv sliter med, og det går ikke utover andre mennesker.

Det å ha vokst opp uten kjærlighet, med vold, med psykisk nedverdigende terror som hver dag forteller deg "du er en drittunge, jeg angrer på at jeg ikke tok abort, satans avkom" og slike ting, det har jeg bearbeidet før jeg oppsøkte psykolog.

Grunnen til at jeg går til psykolog er fordi jeg vet oppveksten min ikke er normal, den er faktisk helt forferdelig. Aldri hadde jeg noen som stilte opp som forelder, elsket meg ubetinget, eller var der for meg.

Jeg vet at mange av mine feil er at jeg ikke eier så mange grenser. Jeg lar folk bryte mine grenser, for at de skal få det bra selv. Det er èt mèn fra oppveksten.

Jeg trenger nok å få snakke ut om det som har skjedd meg, gråte over det, innse at om jeg har en dårlig dag, så har jeg jammen meg rett til det.

Jeg er en ganske sterk person som har kommet meg såpass hardt på bena som det jeg har, men det betyr ikke at støtte er unødvendig, derfor er noen turer til psykolog på sin plass, en del har jeg nok å jobbe med

Men jeg synes det er trist at det finnes mennesker som tar de med psykiske problemer under èn og samme kam. Det er forskjeller, det er ikke alle som har gitt opp.

Det å søke hjelp og støtte for å få bekreftet hvem og hvor man er i livet, av fagpersoner, er det så ille egentlig.. Verre med de som mener det aldri er noe galt med dem, og de sliter med litt av hvert, men ikke innser det?

Det er mangt forskjellig..

[Steinar40]

Er det noe som kommer til å hindre at jeg får meg kjæreste?

La meg fortelle litt om meg selv.

Jeg vokste opp med mye vold, alkoholisme, psyksisk terror, som kanskje var det aller verste.

Når jeg flyttet, feide jeg alt bak et teppe, og bare latet som at ingenting hadde skjedd. Jeg er en normal person som man ikke skulle tro feila så mye.

Men det gjør det, i en alder av 24 har jeg innsett det, og søkt hjelp. Så nå går jeg jevnlig til psykolog.

Jeg hadde også en fyr jeg gikk på dater med, og etter den 4 daten, og MASSE kontakt imellom, så ville han ikke treffe meg mer, fordi folk med problemer var det sureste han visste. Han orka ikke ei dame med en masse bagasje og styr.

Han sa det fordi jeg hadde nevnt at jeg går til terapi, da vi kom inn på dette med psykiske ting.

Ja..

Hva med å konsentrere deg på å bli ferdig med terapien og bli bra nok før du begynner å date igjen?

[AnonymBruker]

Hva med å konsentrere deg på å bli ferdig med terapien og bli bra nok før du begynner å date igjen?

Definitivt!

Men hvor normalt er det å ikke godta at folk går til psykolog, eller har vonde ting bak seg? Er det greit at han dumpet meg fordi jeg sa jeg går til psykolog? Hvem sier det noe om, er jeg den dårlige personen her, som han gjorde rett i å bli kvitt?

Slike tanker opptar meg litt