Katten skal avlives

[AnonymBruker]

På mandag skal min kjæreste katt avlives på grunn av virus som er smittsomt og farlig. Katta er benete, spiser ikke og magen er rund og hard. Først trodde vi bare pusen spiste mye. Så vi dro til dyrlegen idag og fikk vite at vi måtte avlive den på Mandag. Jeg er så knust og trodde aldri jeg skulle bli så glad i den katta. Jeg vet ikke om jeg klarer å tenke på tanken på at den skal dø. Jeg er ikke forbredt. Har dere opplevd noe slik? og hvordan taklet dere det?

[Gjest Quake]

Jeg grein som en unge, og det kan du ta deg lov til du også.

[Dolly-Duck]

Opplevd det. Det er helt jævlig. Men slik er det å ha dyr. Smerten er verdt alle de gode årene med en "venn". Begge gangene ahr jeg tenkt at livet ikke vil bli bra igjen, men med tiden leger alle sår, helldigvis. Et nytt dyr hjelper også Det fyller et tomrom og gir deg nye øyeblikk å glede deg over:)

Lurer fryktelig på hvorfor dere venter til mandag? Om dyret lider så hadde det vært bedre å fått det gjort idag

[AnonymBruker]

Opplevd det. Det er helt jævlig. Men slik er det å ha dyr. Smerten er verdt alle de gode årene med en "venn". Begge gangene ahr jeg tenkt at livet ikke vil bli bra igjen, men med tiden leger alle sår, helldigvis. Et nytt dyr hjelper også Det fyller et tomrom og gir deg nye øyeblikk å glede deg over:)

Lurer fryktelig på hvorfor dere venter til mandag? Om dyret lider så hadde det vært bedre å fått det gjort idag

Det var noe med at dyrlegen mente at vi skulle vente til Mandag, for da kom legen som skulle operere katten for å se om det var noe mer galt. Legen ga også katta sprøyte og medisiner til oss for at den skal "overleve" helgen uten de smertene.

[FantasDick]

Jeg fikk noen dager på å "forberede" meg på avlivingen. Valgte å avlive katten med sprøyte, hos veterinæren - mamma var med oss. Det hele gikk rolig og fint for seg, og det var egentlig en ganske fin stund, selv om det kan høres noe bisart ut. Jeg bar henne i armene mine hele tiden, helt til hjertet sluttet å slå og hun var borte. Pakket henne litt inn i teppet hennes og la med favorittleken. Veterinæren tok seg av katten etterpå.

Jeg gråt masse, og jeg følte det hjalp. Veterinæren var veldig rolig og forståelsesfull og vi fikk tid alene uten å trenge å be om det.

[Kayli]

Det er bare noen få uker siden vi måtte avlive vår kjære 17 år gamle pus. Vi hadde litt tid til å forbrede oss og ungene på det som skulle skje, da hun hadde vært syk en tid (svulst i kjeven). Datteren min og jeg tok med oss katten til dyrlegen. Hun hadde en annen pasient inne, så hun kom ut på venterommet og satte narkosesprøyta. Pus lå på fanget mitt, og vi kosa med henne til lenge etter hun hadde sovna. Bar henne selv inn og la henne på benken. Dyrlegen forklarte hva som kom til å skje videre, spurte om vi ville ha med pus hjem og ga oss den tiden vi trengte alene sammen med pusen. Da vi var klare kom vi ut å sa fra. Vi valgte å ikke være til stede under selve avlivinga, mest fordi datteren min ikke ville. Vi betalte og reiste hjem.

Tiden etterpå har vært....tom. Jeg savner pus hver dag, og har grått mye. Tar meg fortsatt i å lytte etter stegene hennes på vei inn i senga når jeg har lagt meg, ser etter henne på verandaen osv. Det er en kjær og høyt elsket venn som er borte, og det er vondt. Jeg tillater meg selv å sørge så mye jeg trenger, og det syns jeg du også skal gjøre. Det er tøft, men trøst deg med at du gjør det rette for pusen din. Det synes i alle fall jeg det har vært litt trøst i å tenke på. Lykke til.

[Dyregod]

Så trist å høre:(

Jeg har selv opplevd å miste min beste venn i barndommen min, nemlig pusen min på 16 år. Han var syk og tynn og måtte avlives og dette fikk vi vite en uke før vi skulle gjøre det. Jeg var 18 år ( Det er 9 år siden) og hadde vokst opp med han. Jeg syntes det var helt forferdelig å sitte der og vite at om en uke skal han dø. Jeg satt hos han døgnet rundt til dagen kom. Jeg og pappa tok han med til veterinæren, mamma og søstrene mine ville ikke så de sa farvel til han hjemme. Da vi kom inn til veterinæren fikk han en sovesprøyte som han kastet opp av. Det var litt trist at det var det siste han gjorde før han døde. Men jeg gråt faktisk ikke i det hele tatt. Sikkert fordi jeg hadde grått en uke i strekk. Ihvertfall, vi satt ute på venterommet da han fikk den siste sprøyta og fikk beskjed når hjertet hadde stoppet. Da gikk vi stille hjem. Det var en fryktelig trist og rar dag. Men etterpå satt vi og pratet og mimret om han i flere timer. Det er viktig å ta seg tid til å sørge. Det er lov å være trist! Jeg gråt mye i ettertid og savner han fremdeles, men nå har jeg nettopp fått meg en ny og herlig pus:)

Lykke til på mandag. Det kommer til å bli bli bedre med tiden. Ta vare på de gode minnene:-)

[AnonymBruker]

Huff, så trist, føler virkelig med deg!

Vi måtte avlive hunden våres som ble 4 år, var forferdelig trist. Etter noen måneder så bestemte vi oss for å skaffe oss en ny hund, det hjalp litt selvfølgelig. Mye av grunnen til at vi skaffet oss en ny hund var fordi det ble så stille i hjemmet, og vi savnet det og ha et dyr. Den nye hunden ble vi veldig fort kjempe glad i, men den måtte vi avlive også, bare 1 år gammel..

[Gjest Doh]

Jeg måtte plutselig avlive hesten min for noen år siden. Jeg ble faktisk sykemeldt i en uke etterpå! Jobbet med kunder hele tiden og klarte ikke å fungere i den jobben akkurat da. Hadde antakelig taklet det bedre om jeg hadde at han var syk.

Det er lov å sørge, gråte, være sint. Alt. Men det blir bedre og etter hvert vil du glede deg over alle de gode minnene

[LittleJ]

Føler med deg! Den dagen jeg må avlive hesten eller bikkja mi går verden under for en liten stund... Har hatt begge fra de var rundt 4 mnd. gamle og hesten er nå 13, bikkja 11!

Har hatt noen dyr vi har avliva, men var yngre da så reagerte ikke helt på samme måten.

Gråt en del når en galopphest jeg kjente godt ble avliva. Det var en hest de fleste andre var redd for, men jeg digga hu og jeg trur hu digga meg. Ikke helt det samme som eget dyr, men hardt for det om! Når da ene føllet jeg drev en del med døde ca. en uke etterpå var jeg ganske lei meg en stund.

Men det er vel ikke no fasit for hvordan man kan takle noe sånt, eneste man kan gjøre er å finne det ut selv egentlig! Men er nok greit å ta en fridag fra jobben for å si det sånn...

[Gjest Lykkeee]

Ååh, føler med deg!

Var en periode det ble mye hos oss, en katt ble påkjørt og kom krypende hjem, den måtte avlives. Da var jeg med til veterinæren, men jeg gikk ut, og jeg gråt hele veien hjem. Så fikk vi ny katt, den ble også påkjørt bare litt over året gammel, veldig trist, gråt masse da også. Så fikk vi enda en ny katt, den forsvant bare en dag, så går ut fra at den også ble påkjørt. Ikke lenge etter det måtte vi avlive hunden vi hadde hatt i 13 år, da var det verste for meg at jeg ikke var hjemme og fikk sagt hade. Når jeg fikk telefonen om at han skulle avlives brøt jeg ut i gråt, kastet fra meg mobilen og heiv meg i senga. Jeg gråt hele den ettermiddagen og kvelden, det var helt forferdelig! Det var veldig rart å komme hjem første gang etter at han var avlivet, det var så stille! Jeg var blitt så innmari vandt til å bli løpt ned i døra. Nå har vi en ny hund, og to katter i hus. Det er klart jeg er glad i den nye hunden, men det gjør fremdeles vondt å tenke på Rex

Som flere her sier, det er lov å bli lei seg! Det er helt ok å gråte, man blir fort knyttet til dyr, så for meg er det en naturlig reaksjon.

[AnonymBruker]

Avlivet min 15 år gamle katt for litt siden.

Vi bestemte oss et par uker i forveien, da han fikk en alvorlig diagnose. Helt absurd. Så utrolig rart at man ikke skulle få treffe på en bestevenn igjen. Aldri mer.

Jeg gråt som en gal, gråt under bestillingen av timen, så den stakkars dyrepleieren ikke skjønte hva jeg ville før jeg til slutt klarte å hikste det fram. Gråt under hele prosessen og klemte han masse, og snufset og hikstet lenge etterpå.

Men så ble det litt bedre fordi han var jo fryktelig syk. Det var jo den riktige avgjørelsen kjente jeg etter en stund.

Kanskje du klarer å føle det også etter en tid.

Jeg kjente på at det var viktig å skjerme meg fra folk som jeg visste hadde en annerledes holdning til det hele, folk av typen "Haha, det var jo bare ei katt". Blir kvalm av tanken på at noen skulle snakke sånn om han.

For meg var det min aller beste venn, og DET skulle ingen få ta fra meg. Derfor brukte jeg heller tid på å snakke med andre som også sto han nær, og andre som har hatt eller har kjæledyr som de elsker like høyt.

Har den dypeste medfølelse, håper det etter forholdene går bra med deg og pusen

[AnonymBruker]

Håper det gikk greit i dag(etter forholdene så klart).

AB #12

[AnonymBruker]

Håper det gikk bra og at dere takler det! Jeg måtte avlive min 1 år gamle katt pga skade etter et fall på rundt 4-5 meter. Det er helt FORFERDELIG. Jeg føler virkelig med deg nå! Man aner ikke hvor glad man er i dyret før det er borte. Jeg har slitt enormt med dette i ettertid. Sliter enda, selvom det er 2 år siden til høsten.

[AnonymBruker]

Meg igjen. Må vel oppdatere om lille pusi, men det var selvfølgelig trist. Og tusen takk for støtten! Det har hjulpet mye. Men jeg taklet det ganske bra, uansett om det var veldig trist. Men det tristeste var å se pusi i live når den hadde så vondt, så det var nesten bare bra at det ble slik. Jeg savner den lille tassen og huset er så stille uten han. Men jeg må dessverre bare gå videre, men kjære pusi vil alltid i være 'katte'- hjertet mitt

[Androgyn]

Meg igjen. Må vel oppdatere om lille pusi, men det var selvfølgelig trist. Og tusen takk for støtten! Det har hjulpet mye. Men jeg taklet det ganske bra, uansett om det var veldig trist. Men det tristeste var å se pusi i live når den hadde så vondt, så det var nesten bare bra at det ble slik. Jeg savner den lille tassen og huset er så stille uten han. Men jeg må dessverre bare gå videre, men kjære pusi vil alltid i være 'katte'- hjertet mitt

Ingen tvil om at du tok det rette valget. Vi måtte avlive katten vår for tre år siden, og jeg trodde aldri jeg skulle bli hel igjen! Det hele kom som et sjokk, og jeg var ikke forberedt. Det er selvfølgelig bedre at dyrene slipper å lide, så får vi etterlatte snegle oss videre.

Endret 12. mai 2012 av Androgyn

[Kayli]

Meg igjen. Må vel oppdatere om lille pusi, men det var selvfølgelig trist. Og tusen takk for støtten! Det har hjulpet mye. Men jeg taklet det ganske bra, uansett om det var veldig trist. Men det tristeste var å se pusi i live når den hadde så vondt, så det var nesten bare bra at det ble slik. Jeg savner den lille tassen og huset er så stille uten han. Men jeg må dessverre bare gå videre, men kjære pusi vil alltid i være 'katte'- hjertet mitt

Kjenner meg veldig igjen i det at det var mest trist å se hvor vondt pusen hadde det på slutten. Det er et vanskelig og tungt valg å ta, men også et ansvar man har som dyreeier. Klem til deg

[Perelandra]

Det er alltid vondt å skilles fra et dyr man har hatt et nært forhold til. Gled deg nå over alle de fine minnene og alt det gode katten din ga deg. Sender deg en trøsteklem!