det 'ække deg

[Gjest dumma]

Er sammen med/bor med en som jobber veldig mye. Drar hjemmefra kl. 6 og kommer hjem rundt 19 hver dag. I helgene er han sliten, også fester vi litt begge to.

Jeg vet ikke hva jeg skal si engang, lufter vel bare tankene mine. Jeg har jo IKKE lyst til at det skal bli slutt med denne mannen, men samtidig tenker jeg at "jeg vil egentlig ikke leve livet mitt på denne måten". Når han ikke jobber sent, hjelper han bekjente og familie med forskjellig. Han er verdens beste, han er virkelig det, og jeg er så stolt og glad for at han er min. Men i skrivende stund er jeg rett og slett trist. Jeg kjenner at det tærer på meg at vi aldri har tid sammen. Når vi først har det, er han sliten og trett. Og jeg skjønner han så godt. Og alt han gjør, gjør han av godhet. Absolutt alt. Også sitter jeg her og kjenner at jeg ikke er "fornøyd"??

Føler meg som en skikkelig bitch. "Synden" min er jo da at jeg savner kjæresten min. Vi er i samme hus, og jeg savner han. Savner å ha tid sammen der han ikke er utslitt, bekymret over arbeid, tankefull og stresset. Savner at han slapper av. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. For jeg kan ikke ta opp dette. Da blir det nok en ting han kommer til å stresse over. Det er slik det er. Jeg valgte han, og jeg visste hvordan dagene hans så ut.

Det var enklere da jeg bodde et annet sted. Da jeg ikke merket hvor stresset og sliten han var. Da han "måtte" ta seg tid til oss. Det går utover sexlivet, og det går utover selvfølelsen min, av en eller annen merkelig grunn. Jeg føler at jeg er en elendig person som har denne vonde klumpen i halsen bestandig. Som ønsker meg noe annet, når han egentlig er alt jeg noen gang har villet hatt.

Jeg vil jo ikke forandre han. Jeg vil at han skal være seg selv. Så. Det er ikke han, det er meg. Det er meg og de dumme følelsene mine. Og jeg er livredd for at dette skal være livet vårt for alltid. Stress, bekymringer, jobbing dag ut og inn..

Ble bare veldig mange tanker... Er visst ikke noe jeg lurer på.. Noen andre som har tanker rundt dette? Eller erfaringer med det samme?

[Frk.Liljekonvall]

Hei hei,

Vet ikke hvor mye jeg kan hjelpe, men jeg prøver forsiktig.

Min kjære hadde også lange dager, i tillegg til en ekstrajobb som tok en del helger og kvelder. Han var også, som din, sin famile og venners støtte og hjelp, og brukte mye tid på det. Så jeg skjønner din frystrasjon.

Selv om du ikke vil legge mer press på han vil jeg likevel foreslå at du prater med han. Hvis du ønsker å være forsiktig kan du jo legge det frem fra det sysnspunktet at du ser hvor sliten han er og er bekymret. Jeg måtte med min flere ganger be han sette ned foten, han kunne ikke hjelpe alle, og i hvert fall ikke hver gang. Noen ganger måtte han kunne prioritere det han har lyst til. Noen er så vant til å stille opp at de ikke er rekker å tenke på sine egne ønsker.

Hvis det virkelig er noe spesielt mellom dere tror jeg også at han ville sette pris på at du forteller ham at du føler deg nedprioritert. Det kan jo hende at han ser at noe plager deg og ikke vet hva det er. Kanskje blir han lettet, alle vil vel høre at noen savner oss?

[GammelKaktus]

Snakk med han

Fortell han akkurat det du har skrevet her, så ordner det seg nok