kommunikasjon og fortolkninger - hjelp?

[Gjest Julyette]

Hei alle dere som lever i noenlunde velfungerende parforhold!!

jeg gjør også det, men min mann og jeg snakker to helt forskjellige språk! Og det er som en tung stein på nakken jeg går rundt med. Idag knakk jeg sammen faktisk. I dusjen, i en strøm av tårer.

KAn fortelle at jeg bor i en småby, og vi har et lite barn sammen. Han jobber, jeg kjenner ingen her.

HAN, julyettemannen, er generelt lite flink med å formulere seg, han snakker aldri om følelser og viser lite følelser annet enn sinne og glede. En gang sa han faktisk til meg at han kun har disse to følelsene i seg - og gjør jeg ham sur f.eks, reagerer han med sinne. Gjør jeg ham lei seg, reagerer han med sinne. Han er en handlingens, og ikke en følelsesladet mann! (Men Oprah sa at vi vil ha en følsom og sensitiv mann, men når vi får ham er vi, like, what are you sipping about, honey, I need u to be strong )

Hans konflikthåndtering er ulik min.

Er det noe han grunner på, tar han det ikke opp, men tenker at "det blir vel bedre". Som den veldresserte kvinne jeg er vil jeg gjerne dyptolke og dypdykke i alle emosjonelle dypnyansene omkring hendelsene vi kranglet om. Gjerne ta et gjørmebad i dem også For slik, tenker jeg i mitt hode, blir vi ordentlige ferdige med saken. Iallefall jeg. Men tar jeg mot til meg og prøver å ta opp foreksempel mine såre følelser da han kysset en annen jente på en fest, blir han sint, og nekter å si noe mer. Uten at jeg får noen grunn, annet enn at jeg er tåpelig.

Krangler vi, går han, og sier han kommer tilbake når jeg "oppfører" meg. Da reagerer jeg med sårhet og en følelse av avvisning.

Spør jeg han om vi har noen fremtid, sier han "hvis du vil. hvis ikke, er det greit"

Sier jeg "kanskje skal vi gjøre det slutt" reiser han seg og går for å pakke, uten å foretrekke en mine. Ber jeg ham pakke ut igjen, gjør han det også, uten en mine.

Jeg har 3 mulige forklaringer på dette mitt problem. For selv om det handler om ham, er det jeg som har et problem med dette.

1. Han takler ikke følelser. Han bodde på barnehjem, ble grundig sviktet av faren i 13 års alderen, da han tok en jobb og arbeidet seg frem i "verden" på egne ben ...en avdød mor og ingen kvinnemodeller som kunne forme ham litt i barndommen.

2. Han er en dritsekk og en egoistisk type som er livredd for å snakke om følelser fordi han aldri gjør det og derfor er på gyngende grunn. Han har lyst til å ha kontrollen, og følelser - der er han på dypt vann.Han har en stolthet som ødelegger mye for ham, og gjør ham uvillig til å kompromisse.

3. Jeg elsker ham og savner ham (han er ukependler) og alle de småtingene menn gjør for å vise sin kjærlighet - de finnes i ham, og jeg må bare finne ut av måte å kompromisse med ham.

4. Girlfriend, there's planty of fish in the sea

Anybody relate to this? Gi meg litt "venninnetolkninger" her da

[Gjest Enslig dame]

Vil vel tro at "svaret" ligger i hans barndom - dessverre.

Hvorfor skal han tro på at noen kan være glad i han? Han har opplevd at både mor og far sviktet. Mor sviktet ved å dø - far sviktet ved å ikke bry seg om han.......

Han tør ikke i dag og tro på at noen vil være glad i han - han tør i å "legge sjela si" i noe forhold. Han "vet" jo at han kommer til å bli sviktet allikevel.

Uff - får vondt av dere jeg. Men jeg tror faktisk at dette ikke er et problem som lar seg løse på 1-2-3. Det beste er om han søkte hjelp................men det er han vel antakelig for stolt til. Han skal klare seg sjøl - det har han jo bestandig gjort.

En annen ting er at menn og kvinner ER forskjellige - vi reagerer forskjellig. Hjernene våre er skapt forskjellige...................... Jeg tror litt av løsningen er å godta forskjellen - og prøve å ha det som utgangspunkt for videre jobbing!

Ønsker deg hvertfall lykke tilL!

[Gjest K@N]

Ikke bra - jeg føler med deg i din forvirring og frustrasjon. Kjenner meg igjen i det å gråte i dusjen - der ingen ser eller hører tårene som renner i strie strømmer...

Dersom forklaringen ligger i hans barndom, så bør nok noen med langt mer erfaring og utdanning hjelpe ham med den biten - og det kan til og med hende det aldri vil være noe han kommer over - og da må du velge om du vil bli eller gå...

Dersom han rett og slett er en følelseskald egoistisk dritt - ja da vil du nok måtte sette hardt mot hardt og si hvordan du vil ha det.. Reiser han seg og pakker har du to valg igjen.. du vkan velge å bli og be han bli eller la han gå og få et nytt liv etter at sorgen har gitt seg..

At han er mann og at menn ikke er så følelsesmessig som kvinner er en lam unnskyldning enkelte bruker som forsvar - og den vil jeg ikke begi meg inn på en gang *ler*

Men - hvis han er ukependler, og du ikke kjenner noen der dere bor nå... Hvorfor flytter dere ikke? Nermere der han jobber.. Slik at dere kan få tid sammen, og avlastning med barnet ikke minst..

Jeg vil gi deg et råd.

Spør deg selv om dette er det samlivet du kan se foran deg resten av ditt liv? Elsker du han så mye at du kan leve med problemene? I så fall må du forsone deg med dem og ikke la dem plage deg....... Hvis ikke vet du hva mitt råd er - hev hodet og gå.......

- ikke visste jeg at alle de dager som kom og gikk var selve livet -

[Gjest Anonymous]

Jeg fikk frysninger da jeg leste innlegget ditt. Det er jeg som har skrevet innlegget " NÅ skal jeg klare det".........

Alt du beskriver om din kjære og dine følelser passer perfekt på mitt forhold............

Jeg vet at min eks(rart å skrive eks....) har hatt en tøff barndom, og at han har veldig vanskelig for å vise hengivenhet og følelser. Men dette unnskylder ikke det faktum at han behandler meg dårlig! Jeg har krav på respekt! Det har du også, og alle andre mennesker.

Det er ingen annens ansvar at han har hatt en dårlig barndom. Du skal ikke være den som skal lide for hans manglende evne til å vise følelser. Er han en voksen mann, må han ta ansvar for sitt eget liv og søke hjelp for sine problemer. Du skal ikke finne deg i å bli tråkket på!

Sett ahrdt mot hardt, og stå for det! Si at du er glad i han, men ikke kan akseptere hans oppførsel ovenfor deg, at du må ta ansvar for ditt eget liv. Fortell ah hvordan du opplever hans måte å være på ovenfor deg. Be han om å søke hjelp, hvis ikke, kan han bare pakke snippesken sin og fortsette sitt liv i sin egen miserabelhet.

[Gjest lilja]

Jeg fikk så lyst til å fortelle deg at dette forstår jeg så inderlig godt. Bare et lite råd fra meg. Ikke unskyld ham - jo visst er det synd på ham, men han må ha faghjelp, du klarer nok ikke dette alene. Det er mulig at han faktisk "forskanser" seg. Han er nok glad i deg, men synes antagelig at det er flaut å gi deg komplimenter og sette ord på følelser. Han føler seg forfulgt når du bringer "temaet" på banen, forsvarer seg og forstår ikke hva som er galt. Du føler deg antagelig oversett og må gjette til stadighet hva han tenker. Han forstår ikke seg selv så godt,lider antagelig av prestasjonsangst på flere plan. - Vi kvinner orker ikke leve med "smulene" fra tilbaketrukkede og tause menn fordi vi må kjenne oss bekreftet og ikke oversett. Hvordan vet jeg dette da? erfaring, -selvopplevd. Idag har jeg det fint (etter mange år med taushet) lykke til videre, og jeg håper at dere gjør noe med det.