Når jeg er deprimert ønsker jeg ingen besøk,

[AnonymBruker]

Jeg har perioder jeg er veldig deprimert, og har mer enn nok med å komme meg igjennom dagene alene.

Jobber, og studerer, og da er disse dagene ekstra tunge, og jeg ønsker å være ifred med meg og mitt.

Derfor hender det at jeg sier nei om folk vil komme på besøk, fordi jeg er sliten av å hele tiden klistre på meg et smil i disse periodene mine.

Jeg trenger å være i fred og å komme meg igjennom dette, så kan jeg heller møte folk i gode perioder.

Idag takket jeg nei til å ha besøk av niesene og nevøene mine, fordi jeg er inne i en depressiv periode igjen. Likevel hørte ikke foreldrene deres på meg, og besøkte meg likevel.

Jeg følte det som helt forferdelig da jeg lå sammenkrøllet på gulvet og gråt da mobilen ringte, og jeg tok meg sammen og svarte.

Det var broren min og han spurte hvor jeg var, og jeg sa at jeg var hjemme, og han sa han stod utenfor med nevøene og niesene mine.

Jeg sa at det passet dårlig, og han bare lo og sa "Har du besøk, eller?"

Jeg sa nei, og han sa at de bare ville besøke meg litt.

Jeg dro på meg smilet, tørket tårene, og tok imot tantebarna mine, og måtte legge det vonde bak meg. Det var slitsomt, for jeg kjente gang på gang at det vonde kom, og at jeg måtte holde igjen, for jeg ville ikke at tantebarna mine skulle se min deprimerte side.

Etter 2 timer dro de, og jeg lå helt utslått igjen.

Jeg føler at jeg møter null forståelse, samtidig ønsker jeg å være alene med problemene mine, og vil ikke plage andre med de.

Jeg skulle ønske at når jeg sa nei, eller at det ikke passet, at folk kunne respektere det. Jeg trenger meg aldri inn på andre.

[AnonymBruker]

Tror kanskje du bør vêr ærlig da, si at du har det ikke bra nå og at du vil være alene. Kan du ikke forklare at du er deprimert til broren din?

[AnonymBruker]

Jeg hadde dratt en liten hvit løgn og sagt at jeg ikke var hjemme, tror jeg..

[Capricorn]

Kan det være at broren din skjønner det og at han vil se etter deg?

Kunne latt barna bli hjemme, men......

[Rosalie]

Jeg vet hvordan du har det, og var jeg deg ville jeg ikke tatt telefonen eller åpnet når han ringte på. Et nei er et nei, og det må respekteres.

[waco]

Og å være ærlig og si at man er deprimert, nei det må man i hvertfall ikke gjøre. Da er det bedre og erge seg over folks manglende forståelse...

[Rosalie]

Og å være ærlig og si at man er deprimert, nei det må man i hvertfall ikke gjøre. Da er det bedre og erge seg over folks manglende forståelse...

Folk har generelt lite forståelse for det, gitt. "Men da har du jo godt av å få litt besøk som kan muntre deg opp!" er typisk svar man da får.

[Alfa]

jeg skjønner deg veeeldig godt! Bortsett fra at jeg bor hjemme igjen og har ikke muligheten til å si NEI hvis nieser ellet søsken kommer hjem en tur for å besøke mamma. Jeg hater det og blir liggende på rommet. Niesen kommer inn til stadighet og jeg har ikke nøkkel for å kunne låse døren. Å si til familien min at jeg er deprimert orker jeg ikke for jeg hater oppmerksomhet... usj.

[starligt]

Skjønner deg veldig godt.Neste gang du er inni en sånn periode/dag så la være og ta tlf og send en melding og spør om det var noe spissielt de lurte på.Eller bare la vær og ta tlf rett og slett om det er slik det holder på

Irriterans at folk ikke kan respektere andre når en sier nei!

[waco]

Jeg hater og få besøk når jeg er deprimert. Hater og påklistere meg et smil, da blir det heller til at jeg forsøker og få besøket like deprimert som det jeg er.

[Gjest Gjest]

Kan det være at broren din skjønner det og at han vil se etter deg?

Kunne latt barna bli hjemme, men......

Tenkte det samme.

Jeg har en bror som er deprimert i perioder. Det er helt jævlig. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Blir til at jeg ringer, maser, forstyrrer, trenger meg på..

[AnonymBruker]

Tenkte det samme.

Jeg har en bror som er deprimert i perioder. Det er helt jævlig. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Blir til at jeg ringer, maser, forstyrrer, trenger meg på..

Det var også tanken som slo meg. Utrolig vanskelig og skremmende å være bekymret pårørende også, og hvertfall hvis man ikke blir forklart hvordan man kan hjelpe (om det så bare er å holde seg borte). Det at han tok med barna er jo kanskje hans forsøk på å prøve å muntre opp...?

[AnonymBruker]

Er det så vanskelig å bare la oss deprimerte mennesker være.

Jeg blir ihvertfall ikke mindre glad når noen ikke respekterer mine grenser, spesielt når man er mer sårbar i en depresjon også så bør man være ekstra var som pårørende. Man får jo ennå mer dårlig samvittighet og enda en byrde på skuldrene. Greit å vise omtanke, send en sms og spør om man heller skal finne på noe enn å bare komme. Da kan man ihvertfall velge litt selv når man vil svare....

[waco]

Skal man forstå en som er deprimert så må man ta seg tid til og forstå situasjonen. Noen ganger tar det flere dager og fortelle ferdig en fortelling.

[Solskinnsbolla]

Skal man forstå en som er deprimert så må man ta seg tid til og forstå situasjonen. Noen ganger tar det flere dager og fortelle ferdig en fortelling.

Fint sagt.

Veit du trådstarter: Jeg har selv vært deprimert i perioder og uansett hvor flotte, oppegående, sympatiske m.m venner/familie etc er, så er usynlige plager vanskelig å forholde seg til! Det florerer av slike caser.

Hvis du har sagt klart og tydelig ifra at du har en sykdom, depresjon, og familie og venner vet hva dette innebærer, men likevel ikke skjønner... Så hadde jeg klinket til med en hvit løgn: Jeg har ryggproblemer og migrene og orker ikke besøk nå. DET skjønner alle. Alt som er "synlig" er lett å skjønne.

[AnonymBruker]

Jeg har en svigermor som i mange år slet med dyp depresjon.

Hun ble frisk og har vært det i et par år.

Jeg har kjennt henne i 14 år.

De siste to tre årene har jeg selv sliti med angst og lettere depresjon.

Det gjør at jeg ikke alltid orker å bli med på familesammenkomster og besøk på min samboers side.

Noen ganger har jeg fått sms fra svigermor, hvor hun spør: Liker du meg ikke, hvorfor kommer du ikke på besøk osv.

Tilslutt ringte jeg henne og forklarte alt.

Jeg var lei av å komme med "unnskyldninger" de gangene jeg ikke orket å sitte fem seks timer med svigerfamilie, barn og alt det der.

Hun forsto det veldig godt, og etter dette har jeg ikke følt noe press til å møte opp hver gang.

Det er ikke alltid lett å forklare slike ting, men nå vet hun det.

Det er sikkert andre i min samboers familie som lurer, men det kan jeg ikke gå å gruble over.

Håper det ordner seg for deg TS

[Rosalie]

Fint sagt.

Veit du trådstarter: Jeg har selv vært deprimert i perioder og uansett hvor flotte, oppegående, sympatiske m.m venner/familie etc er, så er usynlige plager vanskelig å forholde seg til! Det florerer av slike caser.

Hvis du har sagt klart og tydelig ifra at du har en sykdom, depresjon, og familie og venner vet hva dette innebærer, men likevel ikke skjønner... Så hadde jeg klinket til med en hvit løgn: Jeg har ryggproblemer og migrene og orker ikke besøk nå. DET skjønner alle. Alt som er "synlig" er lett å skjønne.

Men man skal da ikke måtte det. Det skal helt fint holde å si "nei" til besøk. Dustebroren til trådstarter som allikevel etter å ha fått beskjed om at der ikke ønskes besøk, som drar med seg unger og hele sjalabajsen og forventer å få komme på besøk allikevel. Ufint.

[Gjest _Blomsten_]

Det beste er å si sannheten. Når man er deprimert kan det være godt å ha besøk også, så lenge de lar deg være lei deg og ikke prøver å muntre deg opp. Forklar dette nøye til han og si at du ikke har krefter til å være blid mot ungene. Ofte får man seg en positiv overraskelse når man er ærlig.

[Mezzo]

Veit broren din at du er deprimert i periodar, eller er du heilt åleine om detta? Uansett sånn eller sånn bør han godta at du ikkje vil ha besøk. Èin ting er å stikke innom og sjå til deg om du har det bra, - ein annan ting er å troppe opp med kidsa. Spørs kor små desse ungane er, men dei er ikkje så gamle tippar eg. Forferdeleg slitsomt å måtte underholde og late som at alt er bra når du er deprimert og alt i deg er ei einaste stor smerte.

Eg har vert der, og eg har latt vere å ta telefonen på dårlege dagar. Familien veit om situasjonen, og godtar at sånn er det. I slike periodar har eg stengt ute alt og alle. Kor bra dét er, kan vel diskuterast - men for meg har det vert viktig at dei har visst og godtatt. Trur det kan vere til hjelp for deg óg. Forklar situasjonen, og/eller la vere å ta tlf. La vere å opne døra hvis dei ikkje klarar å ta imot ein beskjed.

Og dét er sant (som sagt før her i tråden); det er så mykje lettare å godta og forstå hvis du f.eks. har migrene eller vondt i ryggen. Vanlege, 'forståelege' problem. Depresjon derimot; er det ikkje berre å ta seg sammen da?? Den er klassisk...

Lykke lykke til! Håpar det ordnar seg!!