Dritt Lei dama!

[AnonymBruker]

Da er jeg på bristepunktet etter 17års samboerskap.

Dama er egoistisk. Alt skal dreie seg om henne. Alt skal gå hennes vei.

Er dritt lei. Jeg lei av å ha besøk av familien hennes, søstra og typen sitter og har store

krangler hjemme til oss, foran MINE unger. Og vis jeg reagerer blir jeg den store stygge ulven.

(sist gang begynnte de nesten og slåss foran min sønn) Hun blir også sint på meg, vis jeg

reagerer på om de kommer og sitter og henger i sofen vår 12 timer på en dag. (utrolig slitsomt)

Jeg er gla i å ha besøk, men det får være måte på....

Hun er for "sta" til og si f.eks "gla i deg" vis jeg ikke sier det først. Noe hun har fortallt meg. Jeg må ordne tid for oss, be henne på kino, be henne på en gå tur. Jeg må ordne en "koslig"

rommantisk kveild for oss. kjøpe vin, lage mat. Men da er det sånn, tar 2 små sipper på vinen,

spise opp maten og sier at hun tar kveild. Jeg fridde til henne for 2 år siden. På en utrolig rommantisk måte. Hun ga meg sitt ja. Men det virker ikke som hun har lyst.

Vis noen spør om vi har bestemt dato, snakker hun bare bort det.

Opp i alt dette, er det jeg som får kjeft om jeg , spør om noe er galt, om hun er sur på meg pga noe. Hun bestemmer når det skal være sex, og da ligger hun der som et lik........

Jeg må ha 2 jobber, komme hjem, være smør blid, ta med gutten på fotball trening, henge opp klær,

støvsuge, (hun lager middag +1), rydde av middags bordet. Prøver å dra på trening av og til,

liker og holde meg i form, så hjem for å rydde opp det nye rotet hun har lager mens jeg var på trening. Rett i sengs. Ny runde dagen etter.

Hun har sine stunder også, men de veier mersom ikke opp for alt det andre.

Vi har hatt det turbulent en liten stund, og vi ble enig om at vi måte forbedre oss.

Men i helvete, jeg orker ikke å være den som drar hele laset. Det er slitsomt, og jeg

er kjempe sliten. Det har gått så langt at jeg har blitt demprimert av det. Jeg tenker på

å forlate henne. Men tviholder pga ungene, jeg er ikke den personen som klarer, og se

ungene annenhver helg. Jeg er avhening av dem. Og jeg vet hun ikke er villig til 50/50.

Måtte lufte tankene mine litt, ettersom hodet mitt er fullt opp.

[Gjest luri]

Får inntrykk av at det er du som jobber mest i huset (altså har høyest inntekt), så da regner jeg med det er du som får hovedomsorgen om det var et spørsmål...

[Gjest lashsr]

Det er igrunn enkelt.. gjør hun deg lykkelig så bli hos henne. Om ikke så søk lykken ett annet sted uten henne. Å be om 50% omsorg for barna.

[AnonymBruker]

Får inntrykk at ungene ikke er så veldig små, og da er 50/50 en god løsning, og om hun ikke vil, kan det likevel gå gjennom hos familievernkontoret.. eller i retten.

[Gjest Bandit]

Har vært der selv, mann. Det er utrolig vanskelig. Det høres ut som du har ventet mer enn lenge nok. Snakk seriøst med henne. Fortell henne akkurat hvordan du føler det. Si at familieterapi er siste mulighet. Dersom hun ikke blir med på dette, så gjør kort prosess. Dette vil ikke bli noe bedre, og det er rett og slett destruktivt slik dere har det nå.

[AnonymBruker]

Får inntrykk av at det er du som jobber mest i huset (altså har høyest inntekt), så da regner jeg med det er du som får hovedomsorgen om det var et spørsmål...

TS.

Hun har jobb, men det er kun 30% arbeid. Altså ikke mye. Men barneomsorgen går

vel ikke etter hvem som har høyest inntekt ?

[AnonymBruker]

TS

Ungene er ganske store ja, 11 og 8 år gamle. Så det kommer også litt opp til de også ?

Ja det er veldig destruktivt, hun river meg i stykker, bit for bit.

Familieterapi, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Kan kansje prøve å lufte tanken for henne.

[AnonymBruker]

Mannen min skilte seg fra "samme dama". Etter nesten 20 år sammen (gudene vet hvordan han klarte det) så pakket han sammen og dro. Beklageligvis var han en smule naïv og trodde at det skulle ordne seg med hensyn til barnefordelingen, men det gjorde det altså ikke. Mange år og flere runder i retten, og damen er fullstendig i vranglås.

Denne damen jobbet heller ikke, men yndet å kalle seg "hjemmearbeidende". For henne innebar det å sette på en vaskemaskin og smøre matpakker. Ellers var det mannen min som gjorde alt; jobbet, hentet og bragte unger, fulgte opp treninger, husarbeide etc etc.

Han ble for ungenes skyld, men det ironiske var at de eldste sa til han at de hadde ventet og håpet på skilsmisse fordi de så at han ikke hadde det bra...

Så du får se hva du gjør. Vit ihvertfall at hun aldri vil endre seg.

Vit også at om du flytter ut så "mister" du i realiteten ungene, og det du har mistet er erfaringsmessig ufattelig vanskelig å få tilbake. Rettsvesenet er selvfølgelig en mulighet, men du kan aldri vite utfallet.

Få alt skriftlig FØR du eller hun drar. Lov meg det!!

[tøydokka]

du høres enten ut som en snill og ettergivende tøffelhelt der hun kan holde på slik fordi du lar henne.

Alternativ 2, så ser du ikke at også hun har hendene fulle herfra til månen..

Spør dere selv: hvordan vil vi ha det? Hva må vi gjøre for å få det slik? Hva er viktig, hva er uvesentlig?

[Gjest luri]

TS.

Hun har jobb, men det er kun 30% arbeid. Altså ikke mye. Men barneomsorgen går

vel ikke etter hvem som har høyest inntekt ?

Tror om du har 100% fast jobb, hun har 30% fast jobb, og dere ellers er likestilt, så vil du få omsorgen. Barna kan også gi sitt ønske, men 30% stilling er veldig lite...!

Men jeg vet ikke sikkert, er hva jeg mener og tror er riktig.

Og på en annen side gjør en det fort vondt verre for alle parter om en krangler veldig om omsorgen..

[Britt Banditt]

Om alt skulle stå på hvem som har mest jobb og ikke på omsorgsevnen for øvrig ville jeg vel heller tro det var positivt med en mindre stilling så man har mer tid til barna?

Uansett, dette må dere finne en løsning på. Familievernkontoret først (du kan også dra dit alene) hvis det er en mulighet, snakk ordentlig med henne. Om dere ikke kan endre dette ville jeg gått.

[AnonymBruker]

Tror om du har 100% fast jobb, hun har 30% fast jobb, og dere ellers er likestilt, så vil du få omsorgen. Barna kan også gi sitt ønske, men 30% stilling er veldig lite...!

Men jeg vet ikke sikkert, er hva jeg mener og tror er riktig.

Hva du tror og mener er ikke viktig. Det handler ikke om hvem som er "best", men at den som barna skal bo hos er bra nok. Du kan ikke ekskludere en god far eller en god mor pga økonomien.

Hva om det var TS son tjente lite men var en super pappa, men eksen fikk omsorgen pga pengene?

Jeg har erfaring fra rettsvesenet gjennom stridene min mann har hatt med sin eks. Hun er virkelig et stort stykke fruktkake, men likevel så skal det uendelig mye til for å endre daglig omsorg.

Ender de i en stillingskrig så låser det seg fast etter null til og ungene blir stående i midten. Ofte beskytter de den forelderen som bråker mest, for det er flest konsekvenser forbundet med å være enig med og glad i den andre parten.

Så derfor- ha alt på stell før du forlater huset (om du skal flytte og ikke hun), og ikke tro at hun gir ved dørene når du vet at hun kommer til å ha dritdårlig råd når dere går fra hverandre. Hun blir plutselig nødt til å skaffe penger, og barnebidrag er inntektskilde nummer 1 for henne...

[Gjest regine]

Tror om du har 100% fast jobb, hun har 30% fast jobb, og dere ellers er likestilt, så vil du få omsorgen. Barna kan også gi sitt ønske, men 30% stilling er veldig lite...!

Men jeg vet ikke sikkert, er hva jeg mener og tror er riktig.

Og på en annen side gjør en det fort vondt verre for alle parter om en krangler veldig om omsorgen..

Dette er direkte FEIL.

Om man har 100% jobb eller ikke har ikke noe å si for om man får omsorgen for barna eller ikke. det er BARNAs BESTE som skal være avgjørende, og da kan det godt være den som er økonomisk dårligst stilt som barna er nærmest knyttet til og som er den beste omsorgspersonen for dem.

til ts vil jeg si at familieterapi nok bør prøves. Ungene er uansett så store at det skal legges vekt på hva de mener mht. bosted og samvær(men pass på: de skal faktisk SLIPPE å velge mellom foreldrene sine!)

Og tro ikke at derosm dere samarbeider dårlig om barna i dag, så vil det på mirakuløst vis løse seg med delt bosted. Da MÅ dere være ganske så samkjørte på mye, for at det faktisk skal være bra for BARNA.

Men uansett - snakk med henne - og insister på familieterapi el. Antakeligvis mye lettere for å forstå alvoret da.

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med familievernkontoret i kommunen din. Forklar situasjonen; at du vurderer brudd, men er redd for hvordan hun skal reagere og at du ønsker råd fra dem om hvordan du skal gå frem, for å gjøre det best for barna. Du kan reise dit alene første gangen for å "lufte litt tanker". Som du ser fra linken under kan de hjelpe med både parterapi og evt mekling ved et brudd.

Her kan du lese litt om hva familievernkontoret kan hjelpe til med.

Lykke til, ts!!!!

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp der ekteskapet til min mor og stefar var alt annet enn godt fra jeg var 2 år til jeg var 21-22år. Det unner jeg ingen barn!

Tenk litt på det, vær så snill- barn får med seg mye mer enn hva du trur.

I min oppvekst opplevde jeg aldri høylytte krangler osv men jeg merket meg godt at ting ikke var som det skulle og det var vondt. Først etter dem skilte seg fikk jeg en mamma, en skikkelig mamma.

Historien dems er veldig lik din TS

Det er ikke alltid best for barna at mor og far holder sammen..

Støtter alle forslagene for familieterapi osv.

[Britt Banditt]

Helt enig i at det er ikke alltid best at foreldre er sammen. Barn får med seg mye mer enn man tror, ja.

Mine foreldre ble skilt da jeg var tre, men jeg har aldri noen gang ønsket at de ble sammen igjen.

[Frk.Liljekonvall]

Kjære TS,

Det høres ut som du har det forferdelig vanskelig. Du er tøff som har forsøkt å holde ut og skape endring. Ut fra det du forteller kan det høres ut som din samboer også sliter litt med forholdet, at det kanskje kan være en grunn til at hun er så tverr. Det skal jeg ikke spekulere i.

Jeg skriver mest for å støtte opp om forslagene om familieterapi. Min bror og jeg var omtrent samme alder som dine barn når våre foreldre ble skilt. Det var aldri noen krangling som vi kunne se, så først kom det som en overraskelse, men når jeg fikk tenkt over det skjønte jeg at det ikke hadde vært mye kjærlighet der. Det var uansett helt udramatisk. Jeg tror det skyldes at de i flere år hadde gått i familieterapi, uten at vi barna visste det. Terapien var sikkert ment for å løse det i utgangspunktet, men når de så at ikke det gikk fikk de dikutert alt av samvær og flytting med en terapaut. Det ble dermed ingen vonde diskusjoner hjemme, ettersom de fikk pratet alt med en fornuftig tredjepart. Den dagen min far flyttet ut var det altså ingen opprivende scener med pakking av bagger, alt slikt var ordnet på forhånd slik at det skulle bli mest mulig sømløst for oss barn.

Så, selv om det for deg kankje ikke er noe håp om å få det til å fungere vil jeg anbefale dere å prate med noen. Det kan være litt dumt å flytte ut først og deretter begynne å diskutere samvær og liknende, det blir alltid mange vonde følelser ved et brudd, og det er ikke da man er mest rasjonell.

Jeg støtter også de som har sagt at du må ikke spørre barna hvor de vil bo, det blir som å be dem velge. For oss var det i hvert fall deilig at alt var ordnet og bestemt, slik at de ikke ble noen forvirring. Når barna blir eldre begynner de jo å bestemme dette selv uansett.

[AnonymBruker]

TS.

Det som forundrer meg mest er hvordan folk kan være så "egoistiske" Og tenke bare sitt eget

beste. Dette er en person jeg har gjort alt for i mine år.

Selvsagt har jeg ikke vært "perfekte mannen" jeg har mine feil jeg også.

Men jeg synes jeg fortjenner noe bedre en dette. Det føles ut som jeg har kjærlighetssorg, men

er fortsatt i forholdet..... Det er en forbanna vond følelse. Og hele tiden prøve å stå på tå

for noen som gir deg egentlig en kald skulder.... Hun viser ikke føleser, hverken glad eller trist. Ganske anonym faktisk. Trodde aldri jeg som en man, ville be dama mi om å prøve å være litt mer romantisk......

Men jeg er jo utrolig gla i henne, men jeg klarer bare ikke denne hverdagen lengere. Det er vondt, jeg har begynt å slite med å sove inn på kveldene. Terrer på meg mens jeg er på jobb...

Jeg har ikke noe famile og støtte meg til, alle mine kompiser er sprett over norges land.

Tanken på å bare ta meg en uke fri på jobb for å besøke en av de, har krysset hodet mitt.

Bare for å komme meg bort litt....

[Tullepia]

Jeg tror du kan ha godt av å komme deg litt bort, bare for å få litt luft og tid til å tenke. Ta en ukes fri og besøk en god kamerat.

Når det gjelder problemet med dama, så må du stille litt krav til henne. Hun høres utrolig bortskjemt ut, og det er nok ikke bare hennes feil, selv om hun burde være voksen nok til å ta grep om sin egen oppførsel. Du har latt henne drive dank og du har heller ikke krevd noe av henne, du har ikke satt foten ned når familien er på besøk og ikke klarer oppføre seg. Er problemet at du ikke orker å ta sinnet hennes som nødvendigvis må komme, men heller tatt den (der og da) enkleste utvei? Jeg vet ikke. Du må svare for dette for deg selv.

Det er aldri for sent å prøve å snu ting. Du kan bare endre deg selv. Ta derfor en pause for å få krefter. Ta en avgjørelse på om du vil gi forholdet en sjanse. I såfall finner du et tidspunkt dere begge har god tid og sier at nå må dere snakke alvorlig sammen.

Fortell alt det du har skrevet om hvordan du har det. Unngå usanne uttrykk som "aldri" og "alltid", ikke vær bastant. Men vær dønn ærlig og alvorlig, og si at nå må dere rydde opp.

Fortell om savnet ditt når det gjelder romantikk, vær åpen. Fortell at du faktisk er glad i henne, men om dette ikke snur, så tæres livet ditt i stykker.

Spør hvordan hun har det i forholdet, hva hun ønsker. Se om dere kan finne noe felles, om begge vil kjempe. Da har dere et godt utgangspunkt.

Blir det vanskelig, bør du foreslå at dere oppsøker samlivsterapeut, slik at dere kan få hjelp til å nøste opp i problemene.

[AnonymBruker]

TS.

Bare så det er sagt

Tusen takk for masse fine/gode tilbakemeldinger.