trøndera80 Skrevet 3. mai 2012 #1 Skrevet 3. mai 2012 Muligens litt teit spm men, alle sier at de er like glad i alle barna sine. Er det sånn? Eller kan man være mer glad i et barn? Har bare et barn selv så jeg vet ikke :D Kjenner flere som gjør forskjell på barna sine, og har tenkt på dette. 1
absinthia Skrevet 3. mai 2012 #2 Skrevet 3. mai 2012 Jeg er like glad i dem alle fire, men behandler dem forskjellig fordi de er forskjellige mennesker og fordi de er i forskjellig alder. Jeg setter også pris på forskjellige ting ved dem; jeg er stolt av eldstemann fordi han er en teknisk begavelse og er fryktelig snill og laidback, nr 2 er smart, tøff og går sine egne veier, nr 3 er utrolig kreativ og bemerkelsesverdig flink til å uttrykke seg gjennom tegning og skriving og minstemann er en deilig liten babygutt som smiler nesten hele tiden. 1
trøndera80 Skrevet 3. mai 2012 Forfatter #3 Skrevet 3. mai 2012 Jeg er like glad i dem alle fire, men behandler dem forskjellig fordi de er forskjellige mennesker og fordi de er i forskjellig alder. Jeg setter også pris på forskjellige ting ved dem; jeg er stolt av eldstemann fordi han er en teknisk begavelse og er fryktelig snill og laidback, nr 2 er smart, tøff og går sine egne veier, nr 3 er utrolig kreativ og bemerkelsesverdig flink til å uttrykke seg gjennom tegning og skriving og minstemann er en deilig liten babygutt som smiler nesten hele tiden. hørtes ut som du har noen herlige barn 1
Arkana Skrevet 3. mai 2012 #4 Skrevet 3. mai 2012 Jeg er like glad i begge mine, men det tok en stund etter at andremann var født før jeg ble like glad i ham som i storebror. Jeg måtte rett og slett bli kjent med ham og la morsfølelsen vokse litt. De har ganske ulik personlighet, men jeg setter pris på ulike ting hos dem, men det er ikke det samme som at man er mer glad i det ene barnet enn det andre. Forøvrig vil jeg si noe om dette med å gjøre forskjell på barna sine. Man skal behandle barna rettferdig, men det er ikke ensbetydende med å behandle dem 100% likt på alle områder. Barn har ulike behov.
trøndera80 Skrevet 3. mai 2012 Forfatter #5 Skrevet 3. mai 2012 Forøvrig vil jeg si noe om dette med å gjøre forskjell på barna sine. Man skal behandle barna rettferdig, men det er ikke ensbetydende med å behandle dem 100% likt på alle områder. Barn har ulike behov.
Leanne Skrevet 3. mai 2012 #6 Skrevet 3. mai 2012 Da første ble født var jeg sååååå utrolig glad i henne, hun var min med en gang. Da jeg ble gravid med nr 2 så var jeg usikker på om jeg noen gang kunne bli like glad i en til, som jeg var i god jenta mi. Det var et trøblte svangerskap og en spesiell fødsel. Babyen ble lagt på nyfødtintensiven i kuvøse. Vi fikk ikke samme tilknytning fra starten av og jeg slet med blanede følelser. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var like glad i den minste, og hadde dårlig samvittihet for at jeg var borte såpass lenge fra den eldste (var på sykehuset i en ukes tid... føltes som en evighet..) Men når vi kom hjem og alt var på plass så kjente jeg at denne nye babyen også fikk en plass i hjertet mitt, og at jeg var like glad i begge to Nå er det blitt 5 og 7 og er begge mammaes godunger. Eldste er helt utrolig fantastisk, hun er selvstendig, kreativ, skoleflink, minste er min lille godgutt med glimt i øyet og som helst henger i skjørtekanten til mor 2
trøndera80 Skrevet 3. mai 2012 Forfatter #7 Skrevet 3. mai 2012 Men når vi kom hjem og alt var på plass så kjente jeg at denne nye babyen også fikk en plass i hjertet mitt, og at jeg var like glad i begge to ble rørt
SummerJoy Skrevet 4. mai 2012 #8 Skrevet 4. mai 2012 Jeg føler akkurat like stor kjærlighet for begge to.
AnonymBruker Skrevet 4. mai 2012 #9 Skrevet 4. mai 2012 Jeg er like glad i begge barna mine. Da jeg var gravid med andremann trodde jeg at det kanskje kunne gå litt tid før jeg ble like glad i han som jeg var i storebroren. Men jeg ble like glad i han det øyeblikket han kom ut siden morsinstinktet allerede var 100% på plass denne gangen. Første gang tok det liksom noen dager (og iallefall til vi kom hjem fra sykehuset) før jeg virkelig følte at det var VÅR baby.
Gjest anonym Skrevet 4. mai 2012 #10 Skrevet 4. mai 2012 Ja jeg elsker mine 3 barn nøyaktig like høyt.
Gjest Turid Skrevet 4. mai 2012 #11 Skrevet 4. mai 2012 Jeg har en biologisk datter på 6 og en fosterdatter på 2. Sistnevnte var 8 uker da hun kom til oss. Jeg var innerst inne spent på om jeg kunne elske begge ungene like høyt (før fosterdatteren min kom). Men det gjør jeg! De er mine stoltheter, det aller beste i verden, og jeg kunne ikke vært en av dem foruten! Elsker begge like høyt, med hånden på hjertet! 2
Invicta Skrevet 4. mai 2012 #12 Skrevet 4. mai 2012 Jeg er glad i dem på ulike måter. En av dem var i alvorlig fare flere ganger sammen med meg i graviditeten, og derfor blir det noe spesielt der. Jeg merker at jeg er mer beskyttende og vár for ting, på en måte.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå