Rusavhengig mamma

[Gjest anonym]

Grunnen til at jeg nå skriver det jeg nå kommer til å skrive er for at jeg trenger hjelp!=( Håper virkelig noen tar seg tid til å lese. Jeg har ingen jeg kan snakke med dette om, og må få sagt ting jeg har hatt lyst til å si så lenge, har også hørt at det skal hjelpe og skrive det ned, og få det ut.

Akkurat sånn jeg lever nå, skulle jeg vel egentlig ikke hatt noe å klage på. Jeg bor i et fint hus, studerer og tjener penger. Har en flott kjæreste som støtter meg hver gang det er noe.

Men de siste månedene har vært helt forfærdelige. Alt jeg gjør eller må gjøre har blitt et ork, jeg har blitt veldig sårbar og det er ingenting som skal til for at jeg begynner å gråte. Alt folk sier til meg tar jeg meg nært av, og føler jeg blir rett å slett spist opp innvendig. Uansett hva jeg gjør så føler jeg at ingenting av det jeg gjør er bra nokk.

Jeg har vokst opp i en familie med en del problemer, spesielt min mor. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere det lenger, jeg er 20 år og har prøvd og oversett alle problemene i flere år. Men for litt siden sa det bare klikk og det gikk opp for meg hvor uvirkelig alt egentlig har vært, og etter det ble alt snudd på hodet.

Allerede da jeg var sju år laget jeg middag, vasket klær, gikk på skolen, handlet inn mat osv mens mamma lå på soffan og var "syk". Der og da hadde jeg ingen anelse på hva som egentlig foregikk. Jeg trodde det var normalt og ikke ha mer enn to klesskift, normalt at en andreklassing laget middag til seg selv og "familien"

Etterhvert som jeg ble eldre, ble problemene med mamma værre. Stoffene ble sterkere og jeg skjønte mer og mer hva som egentlig foregikk. På ungdomskolen hadde jeg ingen venner. Jeg var blyg, turte ikke snakke med noen, hadde slitte hullete klær, måtte gå med samme klesplagget hver dag, og holdt meg for meg selv. De andre elevene ville ikke snakke med meg. De tenkte sikkert jeg var ekkel og rar. Men jeg hadde ikke noe valg. Hadde jo så vidt penger til mat. Jeg kunne ikke bli med i svømmetimer eller gymtimer, jeg turte ikke i frykt om hva de andre ville tro. Dagene gikk med på skole og være barnepasser. Barnepasser til min egen mor. Jeg følte jeg måtte følge med på alt hun gjorde, ble med henne overalt, prøvde å passe på at hun ikke dro på besøk til andre "skummle" personer. Vi kranglet hver dag, og jeg var bokstavelig talt forbanna. Hele livet mitt har jeg likevel sagt at jeg er glad i henne, prøvd å hjelpe henne, vært hushjelpen hennes, og prøvd så godt jeg kunne og passe på at min lillesøster ikke skulle bli påvirket av henne sånn som jeg ble.

Det som sårer meg mest, er den følelsen av at jeg aldri har vært hennes "datter", den følelsen av at jeg alltid var sammen med min mor, men hun aldri sammen med meg.

Ord som "drittunge", "du er det værste som har hendt meg" "kunne ønske du aldri var født" ord som jeg lenge overså og tenkte at det var bare hennes tilstand der og da som var årsaken. Ord som brente seg fast og er umulig for meg å glemme, og umulig for henne og huske at hun har nevnt.

Etterhvert orket jeg ikke mer, etter alle nettene jeg gråt meg i søvn, etter noen blåflekker her å der, og sårende ord. Jeg orket ikke mer. Endelig fikk jeg flytte til min far, i håp om at jeg skulle få et normalt liv. Jeg blokket ut alt. Latet som at oppveksten min aldri fant sted. Etter en stund funket det også. Først på vgs turte jeg og snakke til de andre elevene, jeg begynte å få venner, jeg begynte å henge med andre istedefor å "spionere" på min mor. Jeg tenkte bare skitt la gå, hun får gjøre som hun vil. Nå vil jeg begynne å skape mitt eget liv. Som sagt så gjort.

Men nå etter ett par år "med dans på roser" begynner alt å kollapse igjen. Jeg snakker fortsatt med min mor som bare blir værre og værre. Jeg gråter hver dag, uten noen spesiell form for grunn. Det bare skjer. Jeg har begynt å isolert meg litt for de jeg omgås, og føler jeg bare vil gro fast på rommet mitt, og ligge der resten av livet.

Jeg trenger hjelp. Jeg har for det meste holdt den hele og fulle sannheten om min mor for meg selv. Lell om jeg vet at alle ser det på henne.

De siste dagene har bare gått med på å tenke på alt som skjedd under oppveksten min. Jeg føler meg ødelagt innvendig. Jeg er sårbar og hjelpesløs. Hodet mitt er et stort rot.

Til dere som har vært gjennom noe lignende selv, hvordan takkler dere det?

Hva gjør dere for å glemme ting som har skjedd?

Jeg aner ikke hva som skjer med meg, jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Det eneste jeg vil er å glemme at min mor har eksistert...

[gåsehud]

Det er ordentlig trist å lese alt du skriver.

Jeg har selv aldri vært i samme situasjon. Derimot kjenner jeg mange som har vært der og har også familie som er der. Håper ikke du finner meg helt uinteressant å lese.

Det er vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon. Jeg tror jeg vil råde deg til å oppsøke en psykolog (uansett hvor ekkelt og nedverdigene det kanskje høres ut). Jeg har opplevd mange som har dratt til en psykolog og kommet ut av det med en positiv gevinst.

Håper du finner ut av det og at forsetter å være deg selv, slik du er!

Du høres ut som et fantastisk menneske og jeg som ikke kjenner deg, er nesten stolt over de prestasjonene du har gjort!

Tror det er lurt å ikke tvangssperre alle følelsene ute, men å bearbede dem!

Ønsker deg alt godt! Lykke til!

[Spunk]

Først vil jeg sende deg en kjempeklem

Så vil jeg anbefale deg http://www.barweb.no/ dette er foreningen for barn av rusmisbrukere. Jeg håper du finner hjelpen du trenger gjennom denne organisasjonen de har blant annet http://www.barsnakk.no/ som er et forum der du kan få snakke med noen som kan hjelpe deg.

Lykke til!!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har opplevd akkurat det samme som deg, ikke identisk men veldig mye det samme. Lik alder er vi også.

Veldig bra at du har kommet deg ut av huset, og har ditt eget liv. Studier og kjæreste. Veldig bra! Fortsett slik. Har du en psykolog du går til? Isåfall vil jeg sterkt anbefale deg det for å bearbeide alle følelser, minner og slikt. Og spørre psykologen om organisasjoner/grupper for barn av foreldre med rusproblemer. Har selv vært innom organisasjonen "Voksne for barn." Støtt deg til kjæresten din. Støtt deg til venninner. Søk litt rundt på nett om organisasjoner/grupper i kommunen du bor i, og ta kontakt på mail med situasjonen din. Skriv gjerne ut følelsene dine så mye du kan.

Uansett. Jeg har sterk tro på at du vil klare å reise deg igjen og få det bedre. Du har allerede kommet ut av det, og du er mye sterkere enn du tror. Veldig stolt av deg, håper du er det av deg selv også og fortsetter å være det.

[ellen :)]

vil bare sende deg en klem.

Endret 3. mai 2012 av ellen :)

[Gjest TS, anonym]

Først vil jeg bare si tusen takk for støtten alle sammen, begynte å gråte av de fine tilbakemeldingene. Setter så utrolig stor pris det. Var nervøs i starten, om jeg turte å skrive noe i det hele tatt, men etter å ha lest det dere har skrevet merker jeg at det hjalp meg veldig. Har prøvd å ta det opp med familie og venner ett par ganger, men familien bryr seg ikke, og venne mine virker som de prøver å unngå at jeg snakker om det.

Jeg vet det er mange som har opplevd lignende tidligere, og det er utrolig trist å tenke på at så mange opplever noe sånt. Jeg unner det ikke en sjel.

Trodde at det å bare komme seg bort og legge følelsene, tankene, opplevelsene bak seg, og bare rett å slett drite i alt som hadde med mamma og gjøre kom til å hjelpe. Det funket veldig bra i starten! Jeg kom meg bort, en liten stund.. Men i det siste har ting jeg ser, hører, leser og andre ting som minner meg om noe som har skjedd tidligere, bare fått alt til å komme tilbake og det føles som alt oppleves på nytt =(

Nokk engang, tusen takk for støtten og jeg skal prøve rådene dere har gitt!